RSS

Livet tilbake

 Lori Lansens: Livet tilbake, 401 sider. Oversatt av Jorunn Leite

Mary Gooch er 43 år, 142 kg og blir forlatt av ektemannen kvelden før sølvbryllupsdagen deres. Hun har knapt vært ute av huset siden hun giftet seg og er overmannet av en konstant sult hun omtaler som "matmonsteret". "Matmonsteret" har styrt livet hennes i flerfoldige år og kan trygt sies å være hovedårsaken til alt hun velger bort. Frykten for mat og forakten for hennes egen kropp styrer alt hun foretar seg. Hun våget ikke å reise på cruiset hun vant billetter til og har ikke elsket med mannen sin på over seks år. Maten tvinger henne bort fra livet og nå har mannen hennes fått nok. Mannens uventede avskjed tvinger Mary til å ta affære. Hun forlater sitt trygge hjem i Canada og reiser til California for å finne mannen sin. I stedet for mannen sin innser Mary at hun er i ferd med å finne tilbake til livet.

Mary treffer flere mennesker som ved ulike anledninger hjelper henne til å akseptere seg selv. Hun opplever verden utenfor huset sitt, noe som tar hovedfokuset bort fra "matmonsterets" stadige krav til påfyll. Dette fører til at hun begynner å tape vekt, og for første gang på flerflodige år kan hun igjen ta kontroll over egen kropp. 

 Jo da, det var en fornøyelig bok om å "finne seg sjæl" i en verden full av fremmede. Oppskriften er lett, vi har alle lest lignende før og heier selvsagt på Mary. Språket er enkelt, men jeg synes likevel forfatteren unngår de verste klisjeene. I likhet med tidligere utgitte romaner, tar hun seg kunstneriske friheter og har en herlig ironisk sans. En morsom observasjon er at Mary bor i samme område som de berømte siamesiske tvillingene fra Aldri alene. Jeg er litt skuffet over den brå slutten, men det viser til syvende og sist hva som er hovedtemaet i boken. 

En helt grei bok som glatt gikk ned. Tygget og fordøyd, men i glemmeboka om kort tid.

Abarat

 


Clive Barker: Abarat, absolutt midnatt, 569 sider. Oversatt av Cecilie Winger

Ukens bok i Bokbloggturneen er tredje del i Abarat-serien. Første boken kom ut i 2003, andre i 2005 og det er planlagt fem bøker tilsammen. For nye lesere kan det nevnes at det er planlagt relansering av de to første bøkene i 2012, da i pocketform.

Forsinkelser i utsendingen førte til at jeg ikke fikk boken før en liten uke siden. Egentlig skulle turneen bli gjennomført forrige uke, men med en murstein av en bok trengs det litt lesetid. Så jeg har ikke lest boka. Og jeg må innrømme; Jeg kommer nok ikke til å lese boka. Dette er ikke min type bok, og jeg får kveldningsfornemmelser bare ved tanken av fantasyrelatert lektyre. I alle fall dersom jeg skal hoppe inn i bok nummer tre. Jeg innser at det er min egen feil, som ba dem sette meg opp på de bøkene de ville. Men at jeg har blitt satt opp på denne gikk meg dessverre hus forbi. Jeg får legge meg helt flat og håpe på tilgivelse.

Om boken sier forlaget: Seksten år gamle Candy Qvakkenholt reiser gjennom øyriket Abarat, der hver time er en øy i en evig dag, og ingenting er slik det ser ut. Med seg har hun Jøsrotta Malingo, den rømte fangen; de kranglevorne Jonbrødrene, som deler samme kropp, men aldri samme mening; og mange andre fargerike skikkelser de treffer på sin vei. Uansett hvor Candy kommer, forfølges hun av problemer. Snart gjennomskuer hun en hemmelig plan, klekket ut av den djevelske Bestemor Broket, som er besatt av drømmen om å bli keiserinne over hele øyriket. Metoden hennes er enkel. Hun vil formørke himmelen og slukke sol, måne og stjerner. Hun vil frembringe ABSOLUTT MIDNATT.

Om ikke sjangeren tiltrekker meg, er det i alle fall flerfoldige som finner den høyst forlokkende. Dersom du synes Abarat virker interessant, anbefaler jeg deg å titte innom Julie, som heller ikke har lest boka, men som til gjengjeld har kastet seg over første bok i serien og har skrevet et svært innholdsrikt innlegg.  Marielle er også med i turneen, men jeg tror ikke hun har skrevet noe enda.

God fornøyelse.

Mamma er en countrysang

Cathrine Evelid: Mamma er en countrysang, 188 sider

Attpåklatten Gry vokser opp i et religiøst miljø på Jæren. Seksten år gammel får hun barn med Terje, noe moren og søstrene hennes har vanskelig for å svelge. Terje og Gry flytter til Stavanger, hvor Terje dykker i Norskerenna og Gry serverer på Grillen. Sønnen Stig har blitt ni år og er ofte med mamma på jobb. Hver kveld etter arbeidstid, pleier de å stikke innom utestedet Dickens for å hente hjem Terje. Stig får innblikk i mer enn han forstår, noe som gir historien et lavmælt og sårt punkt.

Som countrysanger flest, er også boka preget av savn og smerte. 26 år gamle Gry bærer på en drøm om å synge inn en reklamejingle i nærradioen, mens mannen kan deklamere Terje Vigen på rams. Begge er svært opptatt av musikk, spesielt Johnny Cash og Bonnie Raitt. En kontrast til oljebyens påbegynte jappetid og amerikanske tendenser, er Grys tilbaketrukne familie på Ogna i Jæren. De har gård og sverger til pietistiske verdier. For dem er havet ikke annet enn en kilde til mat, og de fnyser av Gry og Terjes "fancy" levestil som moderne familie på tre.

Jeg likte boka veldig godt. Tittelen traff meg midt i hjertet, og de stadige musikkreferansene gjør at handlingen åpner for flere lag. Romanen har i tillegg et tyngre tema som gjør denne  historien til en mer helhetlig og solid leseropplevelse. Og språket, ja det var slett ikke verst, det heller. Kudos til Evelid, som egentlig er billedkunstner. Eller burde jeg si også?

Anbefales.

Takk til Aschehoug.

Den rettferdige

Helene Uri: Den rettferdige, 309 sider

Karsten og Marianne er gift og har to barn saman. Før var dei svært nyforelska og kunne ikkje få nok av kvarandre. No har forholdet sett sine bedre dagar. Jentene krev sitt, Marianne har lagt seg litt ut og Karsten er mest oppteken av kva som går på fjernsynet. Så er det desse rutinene da.. Ein kveld har Marianne fått nok. Ho seier ho er gravid. Sidan det er godt over ni månadar sidan dei i det heile tatt har tatt i kvarandre på den måten, blir Karsten naturleg nok svært oppskaka. Ho spør Karsten om han også har vore utru. Han nektar. Marianne legg ut om eine mannen etter den andre. Kva dei gjorde med ho. Korleis dei ser ut. Så kjem tilståinga. Han har vore utru. Fleire gonger. Da seier Marianne at ho berre laug. Det finnest ingen unge. Ho har aldri vore utru. Ho har alltid vore trufast. Karsten har svikta og no skal han få svi.

Marianne er såra over å bli ført bak lyset, og ho begynner å mistenke Karsten for meir enn utruskap. Kan han ha gjort noko med døtrene?  Ho tek kontakt med den pensjonerte dommaren Edvard Frisbakke, ekspert på overgrepssaker og ein rettferdig mann. Bevisa listast opp og det som før gjorde Karsten til ein kjærleg og god far, peikar han no ut som ein brutal overgripar. Han blir dømd og skal ikkje lenger få ha kontakt med dei to små døtrene sine.

Først og fremst er dette ei tragisk historie om menneske som gjer kvarandre vondt fordi dei er glade i kvarandre. Det blir gjort feilgrep som aldri kan bøtast og alle sitt attende som offer. Men det er også ei Uri-bok, som for meg betyr digresjonar. Måten ho får fram historia bak personane, kva som har vore med på å forme dei, merkelege vanar og interesser dei har. Det skaper ein lettare kontrast i ein elles trist kontekst. Desse parallelle historiene gir lesaren større innblikk og forståing i at dette ikkje handlar om å finne ein syndebukk. I denne historia er alle skadelidande. Det er ei vond historie.

Anbefalast.

Jenta på klippen

Lucinda Riley: Jenta på klippen, 434 sider. Omsett av Elisabeth Sætvedt

Pagecloser-alarm!

Etter ein vond spontanabort, reiser Grania Ryan frå sambuaren i New York og heim til far og mor i Irland. Ein dag ser ho ei ung jente, Aurora Lisle, som balanserer heilt ytst på ei klippe, uvitande om at denne jenta skal komme til å forandre livet hennar. Grania si mor, Kathleen, åtvarar Grania om å innlemme seg med denne jenta, da familiane deira har opplevd dramatiske hendingar i fortida. Dette løyser Grania med å bli guvernante for jenta. Som ein siste protest gir Kathleen ho ein bunke gamle brev frå bestemor, og fortidshistoria er i gang. Så vekslar det fram og attende, mellom Irland, London og New York - for denne gongen skal alt avslørast for lesaren. Heldige oss!

Eg synest Orkideens hemmelighet var betre, både i innhald og språk. Ikkje at den var så språkleg nyansert, men dette blei for dumt. Også her er forfattaren heilt klart inspirert av Tatt av vinden og ymse eventyr, men ærleg talt. Hovudpersonane er anten snille, til dømes Mary og Grania som tar seg av alle rundt seg og berre er gode. Eller onde, til dømes Charley som ikkje berre viser seg å ha mykje klede og sminke (= lite omtanke for andre), men heller ikkje kan å lage mat. Nei, få tilbake Grania, som tar til takke med ein enkel hudkrem og kan diske opp med deilig, irsk husmannkost. Historia gjentek seg og alt ser ut til å ordne seg i ei sukkersøt smørje. Det einaste som ser ut til å mangle, er den ømme elskoven. Her spirar frøet i magen utan den tandre forhistoria. Og vi er takksame for det. At vesle Aurora er forteljaren, gir ikkje den søte verknaden som sikkert er meint. For ikkje å snakke om det tafatte forsøket forfattaren gjer på å runde av fullkommenskapen. Truleg for å sleppe unna den mykje nytta "happy ending"-historia. Heh. I etterordet takkar Riley mellom anna staben hos Penguin som "kjempa" for boka. Tør eg gjette på kvifor? Sidan dette er boka etter debutromanen hennar (Takk, Ellikken, hem hem), tør eg ikkje tenkje på korleis neste bok blir.

Og no må eg lysne stemmeleiet litt: Det var ei heilt grei bok altså. Sånn eigentleg. Men eg trur filmen (om den kjem) blir betre. No får eg sikkert kjeft..

Ingenting å angre på

Trude Marstein: Ingenting å angre på, 357 sider

Det er første dag i sommerferien. Vegard tar med seg de tre døtrene og reiser på hytta. Heidi, kone og mor, skal komme etter med toget neste dag. Hun skal bare gjøre ferdig halvårsregnskapet først. Tror Vegard. I virkeligheten skal hun tilbringe natten sammen med elskeren sin. I boken får vi servert to døgn med dampende, het elskov kontra familieliv på hytta.

Marstein har en jevn og trygg fortellerstemme. Hun veksler avsnittsvis mellom Heidi og Vegard, noe som gir en kontrast mellom det spennende, forbudte og dagligdagse, lovlige. Kjedelige. Det er en god bok. Interessant og åpner for diskusjon. Hva er rett og hva er galt? Noe er selvsagt, mens noe nok kan forsvares. Forsøksvis, om ikke annet.

Anbefales.

CeeCee Honeycutts reddende engler

Beth Hoffman: CeeCee Honeycutts reddende engler, 356 sider. Oversett av Hilde Sophie Plau

Hun smilte til fru Odell og sa: Vi får gjøre som Scarlett O'Hara, og ikke bekymre oss for morgendagen før den er her.

12 år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av si psykisk sjuke mor. Dermed tvingast ho til å vekse opp altfor tidleg, og får lita tid til å vere born. Den eldre nabokona, Mrs Odell er den einaste vennen ho har. Når mor hennar blir påkøyrd og døyr, kjem den ukjende grandtante Tootie og tek ho med heim til Savannah, Georgia. Her får CeeCee oppleve eit ny tilvere av varme og velstand, og får endeleg den omsorgen ho har lengta etter.

Det er umuleg ikkje å bli i godt humør av denne varme og gode historia. CeeCee får vekse opp i ei verd full av sterke og eksentriske kvinner, som gir mykje av seg sjølv og krev lite tilbake. Romanen fortel korleis vennskapet mellom kvinner kan vere, på godt og vondt, og viser at ein kan fange fleire fluge med honning enn med eddik. Desse kvinnene lærer CeeCee om livet, og har ein del festlege, nesten anekdotiske måtar å gjere det på. Eg lo fleire stader i boka, spesielt av den herlege nabodama, fru Goodpepper. Det seier seg sjølv at dette ikkje er storslagen litteratur, men det er ei nydeleg historie, og av og til er det akkurat det vi treng.

Hun gjorde en latterlig, feiende sorti, som om hun var på audition for en nyinnspilling av Tatt av vinden.

Likar du bøker som Stekte, grønne tomater og Bienes hemmelige liv, vil du falle pladask for denne. Ei skikkeleg føle godt-bok.

Anbefalast.