Mokka

Tatiana de Rosnay: Mokka, 214 sider. Oversett av Gøril Eldøen

Justine og Andrew er gift og foreldre til Giorgia på ni og Malcolm på tretten år. Ein onsdag ettermiddag får ho ein telefon som snur om på alt: Malcolm har blitt påkøyrd og ligg i koma. Føraren av bilen, ein mokkafarga mercedes, stoppa ikkje, noko fleire har vore vitne til. Justine bestemmer seg for å ta saken i eigne hender. Etter fleire spor, står Justine ein dag utanfor døra til kvinna som køyrde på sonen hennar. Ho vil vite kva som får ei kvinne, ei mor, til å køyre på ein gut, stikke av og ikkje sjå seg attende.

Dette er første boka eg har lese av de Rosnay som konsentrerer seg heilt om notidshistoria. Risikabelt, når vi veit at det stort sett er fortidshistoriene som har drive handlinga. Lik dei andre romanane hennar, er ei nyleg hending kjerna i historia, men persongalleriet følgjer så å seie same oppskrift som tidlegare (ok, kanskje ikkje alle dei andre bøkene). Ei kvinne som arbeider med ein eller anna form for tekstarbeid, mannen har vore utro og dei forsøker å lappe saman ekteskapet. Sonen si ulykke får dei til å tenkje gjennom tidlegare val i livet.Vil dei klare å leggje det bak seg, eller vil det vere eit endeleg oppgjer?

Eg synest det var ei fornøyeleg bok. Språket var særs godt i første delen av boka, ei meir fortetta stemning er skildra. Vidare glir det meir over til dette utbrukte, typiske, spesielt når det er snakk om ektemannen. Men det gjekk ned, om ein kan seie det slik. Eg følte ikkje at det var det heilt store, men eg la ho likevel knapt frå meg før eg var ferdig. Heilt grei underhaldning.

Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene, 287 sider

Jeg ser for meg Silke eller Juritzen. Begge er gode forlag som faktisk tar vare på forfatterne sine, i motsetning til Aschehoug som bare jobber for Jo Nesbø. (s. 209)

Tro om dette sto i det originale manuset, eller om forfatteren redigerte det etter å ha fått napp hos Silke forlag?

Du vet hvordan det er mulig å forutse innholdet i en bok bare ved å se på omslaget? Jeg tror jeg med sikkerhet kan påstå at Julebrevpikene er akkurat den typen bok den ser ut som. Det er vel dette som kalles chick lit, er det ikke?

Julebrevpikene handler om en spenstig venninnegjeng oppe i Nord-Norge. De har fått nok av de overpositive julebrevene som i beste Facebook-stil flommer over av perfekte familieforhold, striglete hjem og suksessfulle karrierer. En etter en sender de inn sine usensurerte julebrev til lokalavisa, og reaksjonene lar ikke vente på seg. Norges befolkning går tilsynelatende amok, og jentene blir intervjuet både av VG og TV2.

Jeg hadde glemt boka mi hjemme en dag og gikk innom skolebiblioteket, som hadde denne utstilt i hylla. Dagens retusjerte virkelighet via Facebook og blogger er et hett tema, og jeg synes derfor denne boken virket interessant. Dessverre synes jeg ikke dette ble så fremtredende i boka. Selv om det stadig blir snakket om disse julebrevene, får vi aldri komme helt i dybden. Det er så mye snakk om å unngå klisjeer, og hintes stadig til litterære feller en bør unngå i stedet for å konsentrere seg om handlingen i denne boken. Det gjør at jeg begynner å mistenke forfatteren for å bruke hovedpersonen som en talsperson snarere enn en litterær figur. Hovedpersonene blir litt for enkle, handlingen dras ikke fremover, bortsett fra den heller enkle familieforsoningen mellom de to søstrene - og der gikk forfatteren i egen felle, gitt. Det er lite troverdig, men bevares, det er nok av morsomme episoder, så underholdning kan den dog bidra med.

Boka er grei nok, det var ikke det, men jeg greide ikke å la være å henge meg opp i forfatterens heseblesende kåseriaktige skrivestil. Ikke en dialog fikk være foruten en kvikk bemerkning, og det ble til tider mer slitsomt enn morsomt. Hvor mye humor kan presses inn i en setning? Det irriterte meg også at objektformen ham aldri ble brukt. Jeg vet at det er lov å bruke han, men vi foretrekker da ham (?), og når forfatteren i tillegg er norsklærer ble dette vanskelig å svelge.

Less is more. Denne gangen.

Et velsignet barn

Linn Ullmann: Et velsignet barn, 391 sider

Hver sommer tilbringer de tre halvsøstrene, Erika, Laura og Molly sommeren hos faren sin på den lille, svenske øya Hammarsö. Her opplever de uskyldig barnelek og idylliske dager ved strandkanten. Søstrene blir etterhvert ungdommer, og grensene for barneleken blir stadig tøyet. En sommernatt i 1979 går leken så langt at det skal gå 25 år før søstrene vender tilbake til øya.  

Boken går frem og tilbake i tid, og åpner med å introdusere den voksne datteren, Erika, som i 2005 er på vei til sin gamle og syke far. De to andre søstrene reiser etter, men vi får aldri vite hva som skjer når de kommer frem. Det er tankestrømningene i reisen som driver handlingen fremover, målet i seg selv er ikke viktig. Det er historien til jentene som er interessant, og leseren blir tatt med inn i barndomsminnene som fant sted på øya. Far i huset trenger ro hver ettermiddag, noe som gjør at jentene blir overlatt til seg selv i timevis hver dag. Da går de sammen med andre barn på øya, hvor det eksperimenteres og utøves ulike maktkamper dem imellom. Ullmann har et godt fortellergrep, hun observerer og legger igjen spor, det er opp til leseren å nøste opp trådene. 

Et velsignet barn er en nådeløs roman, men rommer likevel en vakker historie med flere lag av alvor. Barn kan være grusomme. 

Anbefales. 

Stille natt

Ragnar Hovland: Stille natt, 224 sider

Ein forfattar slit med å hoste opp den store sjøromanen han har lova forlaget. Skrivesperre til trass, livet skriv seg sjølv og forfattaren drøymer seg både fram og attende i tid. Han blir bedt om å reise heim til foreldra, og i heimbygda er det ikkje mangel på folk som gjerne kan tenkje seg å bli skrive inn i den nye romanen hans. Han har med andre ord nok stoff å ta av.

Eg tenkjer at dette er typisk Hovland. Hovudpersonen er ein einsam ulv, avslappa og kul. Han har draget på damene og seier ikkje nei takk til alkohol. Nerven i historia er det som ein gong hende bror hans, men det er alt det usagte og ugjorte rundt dette som er interessant. Korleis dei forsøker å nærme seg dette vanskelege temaet ved lausprat, ver og vind. Sidan dei er fem brør blir dei nummerert, og vi får aldri vite namna deira.

Bror min sat stille i ein god stol og såg på tv, mor mi svinsa stille rundt med litt bustete hår, og Nummer tre klappa ein mørk hund eg aldri hadde sett før, og nikka til meg i det eg steig inn i stova. Dei to yngste brørne mine var ingen stad å sjå, noko eg heller ikkje hadde venta. - Kva er det for ein hund? spurde eg Nummer tre. - Det er no ein. Han bur her. Han er nærmast blitt familiemedlem. Eg såg litt på denne hunden som så tydeleg hadde overtatt min plass i huset, og han såg lett hoverande tilbake på meg. - Heiter han noko? spurde eg. - Nei, sa Nummer tre. - ikkje det eg veit.

Hovudpersonen køyrer frå Oslo til Vestlandet og tilbake att, møter fleire interessante personar som bidreg til å halde ei jamn forteljing. Tradisjonen tru skriver han seg sjølv inn i forteljinga, jf: Thomas har ikkje mange bøker i hylla, men eg ser at han, i tillegg til det meste av Mykle, har ein roman av Ragnar Hovland, ein annan forfattar her frå distriktet. Hovland sin særeigne humor er fullt til stades. Det alvorlege temaet i botnen blir dekt over av humor, ofte forkledd som vitsar. Dialogane er utruleg vittige, og han har hysterisk morosame anekdotar og observasjonar. Det fungerer.

Folk spør meg kva eg skal med alle desse pengane, og eg svarer som sant er, at eg skal bruke dei til å rutte med.

Ei god bok. Takk til Samlaget.

Olavs draumar

Jon Fosse: Olavs draumar, 80 sider

Olavs draumar held fram der Andvake slutta. Asle og Alida er framleis på flukt, og har forlatt Bjørgvin. For å kunne leve i fred vel dei no å kalle seg Olav og Åsta. Olav vil kjøpe ei gåve til Åsta og vågar seg inn til Bjørgvin, men det går ikkje heilt som Olav drøymer om. Han blir kjend att og kjem i det verst tenkjelege. Heime sit Åsta og ventar.

Det går ikkje an å skildre Fosse sine tekster utan å bruke store ord. Dei same orda går att hos meg når eg skal forsøke å skrive. Fosse er seg sjølv lik. Det er setningsfragment, manglande punktum og ord som glir over i kvarandre. Det skaper den suggererande, obligatoriske tankestrøyminga. Det er vakkert og kraftfullt. Han greier å skilje liv og død, men bind dei samstundes saman på ein drøymande og svevande måte. Det gjer at vi leser, vi er utanfor, men i historia. Den mørkkledde gamlingen gir ei ekstra uro til handlinga, og vi veit at det som ikkje skal skje, skjer.

Jon Fosse er ein av Noregs største, men det er ikkje noko ein anbefaler kven som helst. Det er sært, og det tek tid å venje seg til den flytande stilen. Eg hugsar mitt første møte med forfattarskapen hans, vi skulle lese Melancholia ved Nordisk, og eg tenkte dette måtte vere det raraste eg hadde lest. Eg trur ikkje Hertervig hadde komt seg ut av senga før på side 100. Sidan da har eg lese meir, lært mykje, forstått djupna og det fleirstemde i tekstane hans. Det er like mykje kunst som historie, og ein må kanskje trenast opp til å like Fosse? Han har heilt klart blitt ein av mine favorittar.  Det er Ales var ei av dei første bøkene eg skreiv om i bloggen. Olavs draumar skuffar ikkje, og eg veit at mange synest Andvake er ei av dei beste, men Melancholia 2 og Morgon og kveld er framleis dei største favorittane mine. Sistnemnde er ei av dei vakraste og sterkaste forteljingane eg nokon gong har lest. Prøv deg fram.

Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Nærmere høst

Marianne Kaurin: Nærmere høst, 246 sider

Oslo, 1942. 15 år gamle Ilse Stern bor sammen med mor og to søstre i en bygård i Grünerløkka. Far ble hentet for en måned siden. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød. En dag blir hun med ham på skitur i Maridalen. De går seg bort og må søke ly for natten. Ilse kommer ikke hjem den kvelden. Hun har aldri vært borte så lenge. Tidlig neste morgen våkner mor og søstrene av at det banker på døra. De skal bli hentet. Samtidig ligger Ilse i en hytte i Maridalen, uvitende om det skjebnesvangre som finner sted hjemme.

Isen. Tung under føttene. Alt er hvitt her ute. Lyset over himmelen. Lyden fra de andre. Snøen. Oppklippet, som biter av papir. Landet der framme. tanken på det. Alt som venter. Alt som er forsvunnet. Det som ikke finnes lenger. Alt. Det er bare hvitt.

Dette er en nydelig og grusom bok. Språket er rensket for klisjeer. Det er enkelt, men elegant på en naturlig måte. Romanen åpner med å innvie leseren i en "ordinær" ungdomsforelskelse, men beveger seg etterhvert mye dypere. Det blir gitt små hint underveis, fortelleren lar leseren legge sammen selv. Vi blir kjent med familien, miljøet, naboene, før det fatale inntreffer. Vi er midt i krigen. Tilfeldigheter kan bety alt. Spenningen øker gradvis. Det er intens. Heseblesende. Jeg mistet pusten flere ganger. Denne skal elevene mine lese.

Jeg har ikke flere ord, men Ellikken har skrevet en nydelig omtale du bør få med deg. En framifrå god ungdomsbok, men like egnet for de eldre. Det er utrolig at dette er forfatterens debutroman. Jeg er beyond imponert.

Takk til Aschehoug.

Første spørsmål

David Nicolls: Første spørsmål, 377 sider. Oversatt av Nina Aspen

Denne måneden har jentene i lesesirkelen min lest Første spørsmål.

Spørsmål: hva er det en kvinne egentlig ser etter i en mann? Svar: Svært gode allmennkunnskaper.

Første spørsmål tar leseren tilbake til 1985, hvor atten år gamle Brian Jackson nettopp har begynt å studere engelsk litteratur ved Universitetet. Han har store forventninger til livet som uavhengig student, og ser for seg utfordrende undervisningstimer, lesning av tykke bøker og elskov med sofistikerte kvinner foran peisen i kvistværelset på hybelen. Det går selvsagt ikke helt som planen. Allerede første dagen treffer han Alice, blir hodestups forelsket og alt annet kommer i andre rekke.

En tid lå jeg våken og lurte på om jeg skulle bli gother, men jeg tror det bare var en fase. Dessuten innbefatter det å være en mannlig gother stort sett å kle seg som en aristokratisk vampyr, og er det noe jeg aldri kommer til å overbevise som, må det være aristokratisk vampyr.

Brian er en veldig sjarmerende gutt. Han fomler litt med å finne sin rolle, noe som ofte fører ham opp i pinlige situasjoner - til stor glede for leseren. Det er nok gullkorn å ta av. Han er også meget kunnskapsrik, og pleide å se spørreprogrammet Universitetsspørrelekene sammen med sin nå avdøde far. Vi aner det er derfor det betyr så mye for ham å representere Universitetets firerbande. Denne konkurransen gir en fin ramme rundt boken, som åpner hvert kapittel med et spørsmål om alt fra litteratur til molekyl. Fun facts er alltid gøy, og jeg merket at konkurranseinstinktet mitt våknet, dog jeg glimtet ikke til med svarene, nei.

Spørsmål: Hvilken lidelse fører blefaritt, ektropion, amblyopi og heterofori til? Svar: Svaksynthet.

Jeg likte denne enda bedre enn En dag, som jeg syntes hadde en litt treg start. Første spørsmål holder et jevnt nivå, og jeg oppdaget just nu til min store glede (og sikkert en enda større glede for min venninne, som jeg vet er spesielt glad i James MacAvoy - filmens hovedrolleinnehaver) at boka er filmatisert. Collegefilmer er jo nok en favoritt, så denne skal jeg helt klart se.

En gjennomført og morsom bok. Anbefales.