RSS

Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene, 287 sider

Jeg ser for meg Silke eller Juritzen. Begge er gode forlag som faktisk tar vare på forfatterne sine, i motsetning til Aschehoug som bare jobber for Jo Nesbø. (s. 209)

Tro om dette sto i det originale manuset, eller om forfatteren redigerte det etter å ha fått napp hos Silke forlag?

Du vet hvordan det er mulig å forutse innholdet i en bok bare ved å se på omslaget? Jeg tror jeg med sikkerhet kan påstå at Julebrevpikene er akkurat den typen bok den ser ut som. Det er vel dette som kalles chick lit, er det ikke?

Julebrevpikene handler om en spenstig venninnegjeng oppe i Nord-Norge. De har fått nok av de overpositive julebrevene som i beste Facebook-stil flommer over av perfekte familieforhold, striglete hjem og suksessfulle karrierer. En etter en sender de inn sine usensurerte julebrev til lokalavisa, og reaksjonene lar ikke vente på seg. Norges befolkning går tilsynelatende amok, og jentene blir intervjuet både av VG og TV2.

Jeg hadde glemt boka mi hjemme en dag og gikk innom skolebiblioteket, som hadde denne utstilt i hylla. Dagens retusjerte virkelighet via Facebook og blogger er et hett tema, og jeg synes derfor denne boken virket interessant. Dessverre synes jeg ikke dette ble så fremtredende i boka. Selv om det stadig blir snakket om disse julebrevene, får vi aldri komme helt i dybden. Det er så mye snakk om å unngå klisjeer, og hintes stadig til litterære feller en bør unngå i stedet for å konsentrere seg om handlingen i denne boken. Det gjør at jeg begynner å mistenke forfatteren for å bruke hovedpersonen som en talsperson snarere enn en litterær figur. Hovedpersonene blir litt for enkle, handlingen dras ikke fremover, bortsett fra den heller enkle familieforsoningen mellom de to søstrene - og der gikk forfatteren i egen felle, gitt. Det er lite troverdig, men bevares, det er nok av morsomme episoder, så underholdning kan den dog bidra med.

Boka er grei nok, det var ikke det, men jeg greide ikke å la være å henge meg opp i forfatterens heseblesende kåseriaktige skrivestil. Ikke en dialog fikk være foruten en kvikk bemerkning, og det ble til tider mer slitsomt enn morsomt. Hvor mye humor kan presses inn i en setning? Det irriterte meg også at objektformen ham aldri ble brukt. Jeg vet at det er lov å bruke han, men vi foretrekker da ham (?), og når forfatteren i tillegg er norsklærer ble dette vanskelig å svelge.

Less is more. Denne gangen.

5 kommentarer:

Beathesbokhylle sa...

Jeg var vel litt mer entusiastisk over denne boken enn deg,syntes det var mye å kjenne seg igjen i og likte språket i boken godt. Men vi kan ikke alle sammen like de samme bøkene hele tiden heller, for det hadde vært kjedelig.

Melusine sa...

Jeg har hørt at denne boken skal være morsom, og det sier jo du og (bortsett at det kanskje blir litt i meste laget). Boken har jeg lyst til å lese, men ikke nok til at jeg prioriterer den høyere opp på den lange leselisten :)

Lena sa...

Boken har absolutt sine gullkorn, men det litt travelt at absolutt alt skulle bli så heseblesende. Synes jeg da. Jeg ser jo på nettet at mange liker den kjempegodt, så kanskje den er for deg? Det er bra vi er forskjellige ja, Beathe:)

Groskro sa...

Jeg er helt enig med deg Lena, dette ble for heseblesende. Sikkert mange som liker den, men for meg ble det for mye!

Fin omtale :-)

Lena sa...

Takk!