RSS

Jeg - en litteraturgroupie

Sånn ca dette uttrykket tipper jeg Knausgård hadde flere ganger i løpet av perioden han skriver om. Bilde fra Dagsavisen.

Du er herved advart: Denne anmeldelsen er ekstremt subjektiv. Rotete. Ufullendt.

Da var Min kamp 5 mottatt og fortært, men fordøyelsen pågår fremdeles. Jeg har forstått det sånn at folket synes de første 4-500 sidene er kjedelige, og at boka tar seg opp helt mot slutten. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Jeg er mildt sagt overbegeistret for hele boka. Og spesielt de første 500 sidene. For meg har det vært en fryd å følge Karl-Oves reise mot debuten. At faren er mindre til stede plager meg ikke. Det veier Tore Renberg, Espen Stueland og Tomas Espedal mer enn opp for.

Vi får høre om Karl-Oves år ved Skrivekunstakademiet (jeg haster til dataen for å google studentene det året. Joda, alle navnene stemmer.), hvordan det er å ha Ragnar Hovland (åh!) og Jon Fosse (trippel-åh!) som lærere, Karl-Oves sårbare fortvilelse over stadige refusjoner, økende utroskap (fy!), voldsomme forelskelser (Ingvild, Gudrun, Tonje), vennskapet med Renberg (sukk!), bitende sjalusi overfor kompisenes debuter osv osv.

Det er så uendelig mye jeg kan trekke frem ved denne boka: Karl-Oves og Renbergs fortrolige vennskap, alle reisene, skrivesperren, følelsene, arbeidsplassene, fyllekulene. Jeg orker ikke å sitte og bla og bestemme meg for utdrag, men Karl-Oves første møte med Tore Reberg må med

...blant dem la jeg merke til en ung fyr med barbert hode og adornoaktige briller, ikke minst fordi han på bordet foran seg hadde et eksemplar av Ole Robert Sundes Naturligvis måtte hun ringe. Det var et statement og et signal, en kode for de innvidde, som ikke var mange, og derfor ekstra verdifulle. Han leste Sunde, han måtte skrive selv. [...]

- Kom inn, Karl-Ove! sa han. Jeg tok av meg skoene, hengte fra meg jakken og gikk inn i det som viste seg å være stuen. Den var helt tom. Bortsett fra tre stearinlys på bordet, var den også helt mørk. - Er jeg den første som kommer, eller? sa jeg. - Hva mener du? sa Tore. - Det er bare du. - Er det det? sa jeg og så urolig rundt meg. Bordet var dekket med duk, to tallerkner stod det der, og to vinglass, blinkende i skinnet fra de blafrende lysene. Han fortsatte å se smilende på meg. Han hadde på seg en svart skjorte og et par svarte bukser. Var han homo?


Jeg har fått innblikk i mer enn jeg kan forestille meg. Denne konstante kikkermentaliteten i meg driver meg videre. Jeg lese. Må vite hva som skjer. Min kamp er, for meg, ikke lenger et litterært verk, men en reise mot skrivekunstens forløsning. En litterær avdekking. Et realityprogram det er umulig å skru av. Hvor grensen mellom fakta og fiksjon går, spiller liten rolle. Det funker. Jeg er en litteraturgroupie.

2 kommentarer:

Mammadamen sa...

Jeg har ike kommet så langt ennå, men du selger definitivt bind fem til meg med dette:-) Gleder meg etter å ha vært litt skeptisk etter kritikkene.

Ønsker deg en fin dag, Lena!

Mammadamen

Lena sa...

Kjekt å høre! Jeg tror ikke du blir skuffet:)