RSS

De gjorde et barn fortred


Tove Ditlevsen: De gjorde et barn fortred, 182 sider. Omsett av Knut Johansen
 For hender som er skapt til å kjærtegne bittesmå barnefingre, blir så harde når de aldri møter annet enn en maskins kalde jern, og øyne som fra skaperens hånd var bestemt til å drukne seg fortapt og leende i et elsket øyepars dyp - akk, de blir så kalde og lysende når de aldri møter annet enn en kontorveggs tomme flate.

20 år gamle Kirsten lever eit alminneleg liv. Ho har kontorjobb, bur heime med foreldra og er ute med venninner om kvelden. Alt ser trygt og godt ut. Innvendig kjenner Kirsten seg einsam, uroleg og svært usikker. Ein dag begynner det ein ny mann på jobben hennar. Han har lange slanke fingre som får Kirsten til å grøsse. Noko seier ho at ho har sett desse fingrane før, men ho greier ikkje å hugse. Ho er redd for å nærme seg denne mannen, redd for andre menn. Ho bryter med den trygge kjærasten sin, orkar ikkje kjenne på det fortrengde som litt etter litt presser seg fram. Ho kjenner seg framand i lag med vennene og har dårleg samvit overfor foreldra. Denne indre kampen mot skyld og skam trugar med å øydelegge ho fullstendig.

Ditlevsen har ein særeigen måte å skrive på. Ho blander lengsel og frykt i teksten, noko som gir ein lyrisk verknad. For ikkje å sleppe lesaren altfor tett på Kirsten, kjem det distanserande forteljarkommentarar etter at ho har hatt synsvinkelen. Kan hende for at vi skal føle oss like motstridande og usikre på situasjonen som Kirsten gjer? Eg synest karakterane er interessante, språket er fint, metaforisk og elegant - men med rett mengde ironi slik at det ikkje tippar over i det røyndomsfjerne. Boka er rett nok frå 1941, så litt distanse blir det, men det skaper samstundes eit fint bakgrunnsteppe for forteljinga.

Hatet kan vi glemme. Aldri kjærligheten.

Jens Andersen har skrive etterord i boka, kor han peiker på det sjølvbiografiske grunnelementet i forfattarskapen hennar. Ditlevsen sa sjølv at "Å skrive er å utlevere seg selv. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om". Ditlevsen sin bruk av sjølvbiografiske element er visstnok blitt ei myte i Danmark. Kanskje ikkje så rart.

 
Ikkje noko for deg? Kanskje Ellikken sitt innlegg kan overtyde deg. Det gjorde i alle fall susen for meg.

God bok. Anbefalast.

5 kommentarer:

ellikken sa...

Roeyndomsfjerne... Saa herlig ord :)

Glad du likte den!

Thomas sa...

Bra omtale, jeg ble iallfall overtygd (heter det det?)!

Lena sa...

Takk! Er det overtygad du tenker på, Thomas? Tihi;)

Humlehagen sa...

Denne boka ble jeg nysgjerrig på..kjenner at jeg må lese den!:)

Melusine sa...

Fin omtale av denne boken! Jeg liker godt måten Tove Ditlevsen skriver på, særegen som du sier, men akkurat denne har jeg ikke lest ennå så den må jeg sette på listen over bøker å lese :)