RSS

Vi må snakke om Kevin

Lionel Shriver: Vi må snakke om Kevin, 569 sider. Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Kevin myrder flere medelever og noen ansatte ved skolen sin. Moren, Eva, forsøker å håndtere skyldfølelsen og håpløsheten hun sitter igjen med ved å skrive brev til sin fraværende ektemann, Kevins far. Hun begynner helt fra begynnelsen, fra før Kevin var påtenkt og helt frem til skolemassakren. Hun tar opp kontroversielle tema, som at hun egentlig aldri ønsket å bli mor, hennes manglende morskjærlighet for denne vesle gutten og stiller spørsmål ved det faktum at hennes uvilje mot sønnen kan være årsaken til at han vokser opp til å bli morder.

Dette er en bok jeg har hørt mye om og lenge hatt lyst til å lese. Etter en spontan bibliotektur forrige uke, ble det omsider ikke lenger bare med tanken. For det første, ja det er en bra bok og ja den tar opp flere "forbudte" tema en ikke snakker høyt om. Kevin viser seg å være en vanskelig gutt helt fra fødselen av. Han setter foreldrene opp mot hverandre, misliker det meste og er sint stort sett hele tiden. Spesielt mot moren. Er dette fordi han merker hennes manglende morsfølelse allerede fra spedbarnstadiet, eller er det moren selv som skyver sin misnøye over på ham? Hvorfor velger moren å få enda et barn når det første gir henne så mange problemer? Og hvorfor blir barn nummer to så medgjørlig hvis det er hennes manglende morskjærlighet som er roten til alt ondt? Det er ikke til å komme fra at bokens tematikk gir oss en hel rekke spørsmål.

Det fine ved boken er at den ikke forsøker å gi noen fasit, den fokuserer først og fremst på å fortelle denne historien, vel å merke fra morens ståsted, så en kan også spørre seg om hun er en pålitelig forteller. Som mor selv forsøker jeg alltid å ta barnets parti, men jeg merker at det er veldig vanskelig denne gangen. Kevin framstår rett og slett som tvers gjennom ond og utspekulert. Tross morens utallige forsøk på å forstå og legge til rette. Uten å røpe noe er det hendelser i slutten av boken som også heller mot morens "favør". Men jeg skal heldigvis ikke mene noe avgjørende i denne saken. Skal jeg påpeke noe negativt litterært sett, er det at jeg synes boken er altfor lang. Med sine nærmere 600 sider kunne den godt ha vært kuttet ned til det halve.

Orker du ikke å lese denne tykke mursteinen av en bok kan du alltids velge filmatiseringen fra 2011 - som jo også fikk strålende kritikker.

6 kommentarer:

Anne sa...

Flott omtale! Jeg har hørt mye bra om denne boka og har hatt den på leselista mi en lang stund. Jeg inbiller meg at dette er en bok som må leses i rett øyeblikk... Jeg har selv barn og frykter at boka blir desto sterkere av det. Men den tar opp viktige tema og jeg elsker mursteiner. Jeg kommer helt sikkert til å lese den en dag:)

aariho sa...

Jeg kommer nok ikke til å lese denne. Har sett filmen, og blogget faktisk om den en gang i fjor. Sterk og gripende - og så absolutt til ettertanke.

Lena sa...

Takk for det! Ja, men hva er det rette øyeblikket? Jeg liker også mursteiner, men akkurat denne føler jeg gjentok seg litt. At det ikke var nødvendig med så mange sider liksom. Men den var bra:).

Lena sa...

Jeg har ikke sett filmen, men det kommer jeg nok til å gjøre.

Reeta / Les! Lue! sa...

Jeg har lest denne boka og den var en av de sterkeste opplevelsene noen bok har noen gang gitt meg. Utrolig bra og veldig urovekkende bok. Jeg tror ikke jeg har lyst å se filmen en gang, boka var så sterk at jeg klarer ikke se samme historien på film.

Lena sa...

Skjønner hva du mener. Jeg liker å se filmatiseringer av gode bøker, for da kan jeg "tvinge" opplevelsen ( i alle fall deler av den) på mannen min, som ikke leser så mye.