RSS

Oppdrag Mottro

Linda Eide: Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar, 194 sider

Det er pinleg, men eg er truleg den einaste som ikkje har fått med meg kven denne morosame dama er. Eg trur faktisk dette var første gongen eg høyrde om Linda Eide. Fortvil ikkje. No veit eg det. With bells on! Dette er ei utruleg vittig bok.

Det var eigentleg ganske tilfeldig at deg leste denne boka. Måndag var eg ein snartur innom jobb, og da sto boka utstilt i skulebiblioteket. Eg hugsa så vidt innlegget, og det herlege biletet på omslaget gjer jo også sitt til at ein kvar får lyst til å lese boka, og tok ho med.

I denne boka forsøker Eide å finne ut kva som ligg i utrykket gamle dagar, om gamle dagar var mykje betre før og korleis gamle dagar lever i notida. For å få svar på dette, har ho dei siste ti åra jamnt ringt mor si, Mottro, som har svar på det meste. Sjølv lengtar Eide attende til ei tid ho ikkje levde i, medan mor hennar står trygt planta i ei ukjenneleg notid.

Tast tast tast (ringjer Mottro)

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei, det er meg.
MOTTRO: Å hei, er det deg?
MEG: Ja. Fanst det homoar før?
MOTTRO: Nei, ikkje i mitt univers i alle fall. Eg ante ikkje kva det var.
MEG: No må du gi deg.
MOTTRO: Det er sant.
MEG: Men fanst det verkeleg ikkje homoar på Voss før?
MOTTRO: Nei. Jo forresten, det var ein dei snakka om.
MEG: Litt sånn dempa da? (...)

Vi får ikkje berre vite kva Mottro synest om mangt og mykje, men Eide fortel også velvillig om barndomsminner; det vere seg korleis dei feira jul, om livet til sjøs, feriar og bærplukking. Boka er i tillegg krydra med autentiske bilete. Med denne boka viser Eide at ho har glimt i auget og talent for skriving, kanskje ikkje så rart ettersom ho jo er utdanna journalist. Dei artige observasjonane og samtalane gir meg ikkje berre ein god latter, men det tar også meg attende til ei fordums tid.

Tast tast tast (ringjer Mottro)

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei. Det er meg.
MOTTRO: Å, er det deg?
MEG: ja. Fanst det feite folk før?
MOTTRO: ja, bevares. Det fanst. Men det var jo meir eit særsyn, ikkje slik som no, at dei går i tog.

MEG: I tog?
MOTTRO: Viss du set deg ned og berre ser på folk, så kjem det jo feite folk forbi heile tida. Men det er kanskje helst i utlandet. Tenkjer ikkje på at det er så mange feite folk på Voss. Her ser folk helst sunne ut. Til og med dei som er litt tjukke. Det er ein fæla fart på mange av dei. (...)

God bok. Anbefalast.




Over det kinesiske hav

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav, 248 sider

Det var dager med solskinn og drivende skyer, det var kvelder med regn fra sørvest, disige morgener der granene så vidt var synlige. Ikke helt mørkt, men likevel ikke lyst nok til å skjelne de nærmeste trærne fra resten av skogen. Asketreet urørlig. Påskeliljene i hagen, som små, hvite bål som brant spredt innover i et ukjent skyggerike. 
Plutselig var det høst.

Rett før krigen får et ektepar bygget sitt eget forpleiningshjem for unge og eldre "åndssvake" i en liten bygd helt sør i Norge. Begge jobbet med å forvalte Kristi kjærlighets ånd ved sinnsykehuset Dikemark, og meningen er å fortsette dette arbeidet i det nye huset. I underetasjen bor ekteparet sammen med sønnen og datteren. I overetasjen bor pasientene: Grubleren Christian Jensen, tause Matiassen, beleste onkel Josef og søskenflokken på fem. Mer enn femti år senere forteller sønnen i huset hvordan det var å vokse opp i et "galehus" fylt av annerledeshet. Krigen tar slutt, men snart rammes familien av en tragedie så stor at det vil forfølge dem resten av livet.

I likhet med Før jeg brenner ned og Kongens hjerte, har Heivoll hentet inspirasjon fra virkeligheten. Det er en fortelling som viser leseren hvordan myndighetene stemplet de som ikke kunne ta vare på seg selv. Vi skal ikke mer enn seksti år tilbake i tid før de såkalt evneveike ble sammenlignet med dyr, og tvangssterilisering var vanlig prosedyre. Tragedien som rammer familien bidrar også til at sønnen i huset ser på de voksne med nye øyne. De tidligere så kjærlige foreldrene har brått nok med sitt, og sønnen begynner så smått å tilbringe dagene sammen med søskenflokken på loftet.

Det er en fin historie. Heivoll skriver godt, men jeg synes likevel dette er den svakeste av hans siste utgivelser. Jeg savner mer dybde og instinkt i hovedpersonene, mer poesi i språket. Likefullt er det en viktig historie han formidler, verdien er gjennomtrengende. Men jeg vet at han kan bedre.

Takk til Tiden Norsk Forlag for lesereksemplar.

Fra A til Å

Fra A til Å

Lister! Finnes det noe kjekkere? Denne stjal jeg fra bokbloggen Migrating Coconuts,

Author you've read the most from: 
Heh, vi som har lest Sagaen om Isfolket (47 bøker) kan vel ikke annet enn å svare Margit Sandemo? Jeg leste også Heksemesteren (15 bøker) og Sagnet om Lysets Rike (20 bøker) i tillegg til en og annen frittstående roman) i min ungdom, så det blir vanskelig å toppe henne.

Best sequel ever: 
Hm, hm. Her må jeg nok svare Helga Flatlands trilogi. Alle tre er forøvrig like gode. Carl Frode Tillers Innsirkling 2 troner minst like høyt. Fantastisk litteratur!

Currently reading: 
Jeg har nettopp begynt på Gaute Heivolls nyeste roman: Over det kinesiske hav. Det handler om et ektepar som starter opp et fristed for "åndssvake". Begge jobbet med å forvalte Kristi kjærlighets ånd ved sinnsykehuset Dikemark, og meningen er å fortsette med dette arbeidet i det nye huset. Bokens omslag røper at de skal rammes av en tragedie så stor at det kommer til å forfølge dem resten av livet. Jeg har bare kommet til side noe-og-tredve, men liker det jeg har lest så langt. De to foregående romanene hans var jo svært gode, så Heivoll er allerede en favoritt hos meg.

Drink of choice while reading: 
Kaffe. Det pleier å gå i disse tre: Jeg drikker den svart fra kaffemaskinen min, lager meg en Neskafe cappuccino med tre suketter i, eller en iskald Tine Cappuccino - som helst har ligget i fryseren i en time. Mmm..

E-reader or physical books:
Jeg har aldri lest noe på nettbrett, Kindle eller hva det nå er som finnes av elektroniske lesegreier. Fysiske bøker er absolutt å foretrekke, men nå som utvalget av norske bøker tilsynelatende er bedre så kan jeg godt tenke meg en Kindle. Jeg fikk faktisk en i bursdagsgave for tre år siden (tror jeg), men det var omtrent bare engelske bøker å få tak i. Siden jeg ikke er så glad i å lese på engelsk så ble den bare liggende. En kompis ville kjøpe den, så da fikk han det. Jeg angrer egentlig ganske mye på det. Spesielt siden jeg faktisk - ironisk nok - har lest en del på engelsk siden. Kanskje jeg skal ønske meg til jul?

Fictional character you probably would have actually dated in high school: 
En jeg hadde hatt lyst til å date, eller en det er sannsynlig ville date meg? Om det er sistnevnte, må det vel bli han i En pingles dagbok eller noe sånt. Jeg var ikke akkurat den mest populære. Ellers høres han som hovedpersonen i Vigdis Hjorths Hjulskift datet ut som en jeg ville datet, da han var yngre selvsagt. 


Glad you gave this book a chance: 
Min kamp-bøkene av Karl-Ove Knausgård. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å lese dem (som så mange andre), men ble jo påvirket av alt snakket da, og vips! var jeg helfrelst. Det er ikke til å komme bort fra at det er god litteratur, og så blir en jo så godt kjent med hovedpersonen. Oppvekstroman på sitt beste!

Hidden gem book: 
Jeg må innrømme at jeg ikke er helt kjent med dette uttrykket, men forstår av det Ann Helen i Migrating Coconuts skriver at det dreier seg om en ukjent perle? Denne boken er ikke ukjent,ei heller forfatteren, men jeg synes hun fortjener litt ekstra omtale. Jeg snakker om Marit Eikemo og boken er Samtale ventar. En utrolig god og morsom bok om den manglende, ventende kommunikasjonen mellom mennesker. 

Important moment in your reading life: 
Å, herlighet, det er mange! Da jeg gikk i første klasse og læreren vår leste høyt hvert matfriminutt fra Ekornløven av Kari Vinje. Jeg elsket den boka og lånte den minst en gang i året frem til ungdomskolen. Jeg har selvsagt for lengst presentert den for dattera mi, og lurer misanten på om det ikke er på tide med en oppfriskning snart. Senere gav Vigdis Hjorths Jørgen + Anne = sant meg en real oppvåkning, og Jeg savner deg, jeg savner deg! av Peter Pohl gjorde så sterkt inntrykk på meg i åttende klasse at jeg låste meg inne på rommet mitt og gråt i tre dager (jeg var ganske dramatisk i mine yngre dager). Da jeg var rundt 20 ble jeg fullstendig bergtatt av Sagaen om Isfolket og gikk inn i en dyp depresjon etter å ha lest ferdig siste boken. Heldigvis kom J. K. Rowling og Harry Potter meg til unnsetning. Bøker er livet!

Just finished: 
Jeg har omsider fått ut fingeren og lest The Catcher in the Rye av J. D. Salinger. Og ja da, jeg leste den på engelsk. Jeg har ikke tenkt å blogge om den, for let`s face it, hva mer kan jeg tilføye? En storartet bok. Jeg digget språket. Phony og goddamn og sunovabitch (så for meg Lilly i How I Met Your Mother hver gang jeg leste det ordet).

Kinds of books you won't read: 
Jeg er litt sånn bakvendt og leser ikke så mye krim, som jeg har forstått resten av Norges befolkning gjør. Faktisk leste jeg i et intervju i et gammelt Norsk Ukeblad i dag på legekontorets venteværelse at Lise Fjeldstad sier at hun må være den eneste voksne i Norge som ikke har lest noe av Unni Lindell og Karin Fossum (tror jeg det var), men neida, jeg har heller ikke det - om vi ikke teller med Lindells ungdomsbøker om Anna. Jeg orker ikke sånne Superstjernebøker med bilde av en vever og yppig dame omslynget av en langhåret og muskuløs mann på omslaget, og unngår helst bøker som alle andre trykker til brystet - som feks Cecilia Samartin (men det er mest på trass). Ellers er jeg ganske altlesende.

Longest book you've read: 
Jeg vet faktisk ikke. Det må vel bli (når jeg en gang bestemmer meg for å lese videre) Min kamp 6. Jeg gikk litt lei og kom til side 300 og noe.

Major book hangover because of: 
Denne var verre. Det må vel bli depresjonen jeg gikk inn i da jeg avsluttet Sagaen om isfolket. ganske heavy å gå fra å lese og tenke og puste Isfolket i et halvt år, til ikkeno. 


Number of bookcases you own: 
En på loftet og tre på stua. Jeg solgte dessuten en vi hadde på kontoret da vi skulle rydde plass til et barnerom.

One book you have read multiple times: 
Ekornløven av Kari Vinje, det meste av Astrid Lindgren. Biografien om Eleanor Roosevelt (usikker på nøyaktig hva den heter) leste jeg om og om igjen som barn. I voksen alder merker jeg at jeg glatt leser Agnes Ravatn flere ganger, og har vel pløyd gjennom Folkelesnad noen ganger.

Preferred place to read: 
Jeg leser overalt og blir heldigvis ikke bilsyk. Men favorittstedet er nok på kjøkkenet eller i sofaen.

Quote that inspires you/gives you all the feels from a book you've read: 
"Å lese er som å tenke med en annens hode i stedet for sitt eget." Arthur Schopenhauer

Reading regret: 
Jeg er såpass nysgjerrig at jeg gjerne leser bøker jeg på forhånd vet er dårlige, så da kan jeg nesten ikke angre. Om ikke de gir meg en god leseropplevelse, så føler jeg som oftest at jeg sitter igjen med noe likevel. Men Pornopung av Mads Larsen, (Frognerfitter) og Golddigger av Alexia Bohwim er nok bøker jeg kunne spart meg.

Series you started and need to finish (all books are out in the series): 
Min kamp-bøkene av Karl-Ove Knausgård må jeg fullføre, eller rettere sagt vil jeg fullføre. Teller de forresten? Er det snakk om serier jeg ikke har fullført enda, så kommer jeg ikke på flere. Er det snakk om serier jeg har fullført, så leste jeg egentlig resten av bøkene i Twilight-sagaen og Dødslekene bare fordi jeg måtte. Jeg synes den første boka i begge de seriene var myye bedre enn resten.

Three of your all-time favorite books: 
Umulig å svare på, men jeg får si Kjærlighetens bok av Nicole Krauss, Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer og Påskeparaden av Richard Yates (som jeg hadde helt glemt da Bjørg ba oss liste opp de fem beste bøkene). Nei vent, Morgon og kveld av Jon Fosse må også være med. Og Is-slottet av Tarjej Vesaas. Jeg kunne sagt minst fem til (egentlig 20), men jeg tror jeg stopper her.

Unapologetic fangirl for: 
Alle jeg nevner nedenfor.

Very excited for this release more than all the others: 
Jeg blir ellevill hver gang Agnes Ravatn, Ragnar Hovland, Helene Uri, Selma Lønning Aarø, Helga Flatland, Carl-Frode Tiller, Jonas Gardell, Olaug Nilssen, Kate Morton og Henrik Langeland (unntatt Verdensmestrene-serien, for mye sport!) Trude Marstein, Vigdi Hjorth, Nicole Krauss, Jonathan Safran Foer og sikkert mange flere. Meget glad i norsk samtidslitteratur altså.

Worst bookish habit: 
Jeg MÅ skrive bokomtale med en gang jeg er ferdig med boka, eller i alle fall før jeg begynner på neste bok - for å greie å bevare og gjenskape følelsen og minnene om den på best mulig måte. Du forstår sikkert at dette stresser meg en del da jeg ikke alltid har tid eller lyst til å hive meg i gang med å skrive. Går det et par dager uten at jeg har rukket å skrive, er det nesten ikke vits. Med mindre boken er veldig god, har jeg glemt halvparten allerede.

X marks the spot: start at the top left of your shelf and pick the 27th book: 
Sunniva Relling Berg med Beina i gitaren. En fin bok.

Your latest book purchase: 
Dustedagboka. Gave til en venninne av dattera mi som skulle feire bursdag.

Zzz-snatcher book (last book that kept you up WAY late): 
Ingen. Jeg greier ikke å lese om kvelden, jeg sovner bare - enn så spennende boka er. 

Det var meg. Hva med deg?

Stort og stygt

Olaug Nilssen: Stort og stygt, 156 sider

Eg har vore fan av Olaug sidan eg las Få meg på, for faen!. Ho er morosam, levande og kontroversiell. "Ho tør, der andre teier" - for å sitere Tor, som hadde fast spalte i musikkbladet Topp (den gongen det handla om musikk).

I anledning Det Norske Teatret sitt 100-årsjubileum skreiv Nilssen skodespelet Stort og stygt. Bestillingsverket hausta strålande kritikkar etter urpremieren 2. mars i år, og etter å ha lese dramaet sjølv kan eg ikkje anna enn å føye etter i rekkene.

i Stort og stygt møter vi to nabopar. Det eine paret har ein son på to år og strever med å kome seg gjennom kvardagen, det andre paret ventar sin første son og ser på foreldrerolla frå eit teoretisk og pedagogisk standpunkt. Etter å ha observert foreldreparet i naboleilegheita kjefte og streve med sonen sin gjentekne gongar, er dei overtydd om at dei har med omsorgssvikt å gjere. Dei ventande foreldra har ein spikra plan om korleis dei skal handtere foreldrerolla, og har lest det meste av litteratur som skal førebu deg til nettopp dette. Det andre paret har nok med å forsøke å løyse tidsklemma, og opplever stor meistring dersom dei får sonen til å høyre etter berre ein gong i løpet av dagen.

Dette stykket burde alle få med seg. Her får vi eit eksemplarisk døme på korleis teori og praksis ikkje alltid utartar seg som førespegla. Vi har det eine paret som lever midt i "småbarnshelvetet" (ja, lesar, du har lov til å nikke anerkjennande) med trassalder og rutinebygging, og det andre paret, strukturerte og tilsynelatande perfekte. Stort og stygt viser oss likevel meir enn den tragikomiske situasjonen som oppstår mellom dei to familiane. Det set ord på kjensler som kvar ein forelder har kjent på. Følelsen av ikkje å strekke til, eller uroen for alt som kan gå gale. Og motsett: Peikefingeren vi alle av og til har hatt lyst til å vifte med til dei som ikkje gjer ting slik vi ville ha gjort dei. Det eine paret får også kjenne sorg og avmakt idet det innser at det er noko annleis med barnet deira.

Som klangbotn for stykket har Nilssen latt seg inspirere av Haldis Moren Vesaas sitt nydelege, men fæle dikt "Voggesong for ein bytting". Eg synest det er så sterkt og fint at eg tok meg fridomen til å kopiere det her:

Voggesang for ein bytting
Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…

Eg anbefaler både boka og stykket. Om det blir sett opp i Ålesund, skal i alle fall eg sikre meg ein billett.

Gav det meirsmak? Ho har skrive andre bøker. Eg har ikkje skrive om alle, men du kan finne meir Olaug Nilssen herher og her.

Takk til Samlaget for lesareksemplar.

Goldddigger

Alexia Bohwim: Golddigger, 346 sider

Ja, så har man altså lest bok nummer to forfattet av denne kvinnen. Golddigger handler om Angelica Borg, som nettopp har gitt ut sin første roman. Angelica er overfladisk, usikker, nymfoman og en av de mest latterlige karakterene som har blitt festet til papiret. Hun er gift, men greier ikke å bestemme seg for om hun elsker eller hater mannen sin, hun bruker dop, oppfører og kler seg som en hormonell fjortis.

Dette er uinteressant, overfladisk og direkte pinlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg gidder å bruke tid på å gi min mening om denne boken, for dette er noe av det dårligste jeg har lest. Den er til og med dårligere enn Frognerfitter. Den er Frognerfitter, bortsett fra adskillig flere sexscener. Boken ble utgitt i 2012, og det er tydelig at forfatteren har latt seg inspirere av Fifty Shades-trilogien.

Jeg kan lese flere steder på nettet at bøkene hennes har et snev, eller mer, av selvbiografi i seg. Dersom forfatteren er det minste lik noen av hovedpersonene i bøkene sine er det bare trist, for mer fjollete litterære personligheter skal man lete lenge etter. Jeg har vel ikke opplevd maken siden Mads Larsens møkkabok.

Nå er jeg ferdig. To av tre bøker har overbevist meg. Dette er ikke verd å bruke mer tid på.

Styr unna.

Frognerfitter

Alexia Bohwim: Frognerfitter, 279 sider

Jeg holdt glasset med tequila opp mot lyset og skimtet at bunnen var dekket av hvitt pulver. Jeg skjønte at det var amfetamin. Noen prøvde å dope meg. I dag igjen. Bånnski.

Denne romanen med det noe oppsiktsvekkende navnet har jeg lenge vært litt nysgjerrig på. Ja da, på grunn av tittelen. Hvem er ikke det? Men jeg trodde faktisk at den var litt mer interessant enn som så. At handlingen var litt i samme gate som Wonderboy og Fyrsten. Ikke på langt nær så bra selvsagt, men at jeg skulle få lese om frustrerte frognerfruer og rikmannslivet deres.

Nei. Det er ingen fruer her. Bare forfyllede ungdommer og unge mødre som overlater barna til foreldrene sine for å feste, drikke, ta narkotika og ha sex. Jo da, det kunne blitt en bra historie. Men det blir for mekanisk. For kaldt. Hun holder seg til et overflatisk nivå, noe som gjør at jeg sjelden kommer forbi den refererende fortellerstilen. Språket er blottet for fornemmelse, jeg kommer aldri under huden på hovedpersonen, og i stedet for å føle sympati,  irriterer jeg meg grønn over oppførselen hennes. Hvor er følelsene? Jeg liker å kjenne boken, lukte, smake. Jeg har lest amatørmessige blogger av tidligere narkomane skildret bedre enn dette. Det sies at deler av boken er biografisk, men jeg kan ikke la være å lure på hva som egentlig er budskapet her? Ikke ta dop? Nei da, vi skal ikke det. Men det er ikke takket være denne boken.

Bortsett fra å lure på hvem de forskjellige nevnte karakterene er, gav Frognerfitter meg fint lite.Men jeg er ikke snauere enn at jeg kaster meg i gang med hennes tredje roman, Golddigger. Siden jeg likevel lånte den samtidig. Kanskje den er mer i nærheten av hva jeg forventet meg av denne? Tvilsomt. Men jeg ser jo mye dritt på tv, så hvorfor ikke senke standarden litterært også? Av og til er det greit med litt tanketom underholdning.

Tørk aldri tårer uten hansker

Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker, 284 sider. oversatt av John Erik Frydenlund

Jeg elsker denne boken! Jeg elsker bøkene til Jonas Gardell! Jeg elsker Jonas Gardell. Jeg har aldri møtt ham, men jeg elsker ham.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne nå når jeg skal skrive om denne fantastiske boken. Skal jeg åpne med å fortelle at tittelen viser til åpningssekvensen, hvor en sykepleier blir bedt om aldri å tørke tårene til en aidssyk pasient, uten hansker - og dermed avsløre fordommene bokens historie vil vise? Eller burde jeg fokusere på den indre striden bokens hovedpersoner står overfor, både hos seg selv og omverdenen? Kanskje jeg kan konsentrere meg om den nydelige oppvekstromanen, som den jo også er? En fortelling om å komme ut, om å finne seg selv og glemme de andre. En fortelling om kjærlighet.

Vi er i Sverige i begynnelsen av 80-tallet. HIV og Aids er fremdeles ukjent for folk flest. Det snakkes om en dødelig lungebetennelse, ekle kreftformer og ymse infeksjoner.

Det som fortelles i denne historien, har skjedd. 
Det skjedde her, i denne byen, blant de menneskene som lever livet sitt her.
I en by der de fleste fortsatte å leve sine liv som om ingenting hadde hendt, begynte unge menn å sykne hen, visne bort og dø.
Jeg var en av dem som overlevde, og som derfor kan fortelle.
Dette er min og mine venners historie. 

Dette er første boken i en trilogi som vil stå ferdig i februar 2014. I del 1 Kjærligheten møter vi unge og usikre Rasmus, enebarn og høyt elsket av foreldrene sine. Han flytter til Stockholm for å studere, og kastes samtidig inn i de homofiles verden. Benjamin, som er Jehovas vitne, går fra dør til dør og forkynner Guds ord. En dag ringer han på hos Paul, intetanende om at livet hans, troen, aldri skal bli som før. På selveste julaften velger Rasmus å ikke reise hjem til foreldrene. Han har blitt invitert på fest til Paul. Foreldrene er sønderknuste. Rasmus er overlykkelig. Han har lagt hjembygda Koppom bak seg. Hos Paul møter han Benjamin, som med en gang vet at det er Rasmus han har ventet på i hele sitt liv. De forlater festen sammen og fortellingen om kjærlighet kan begynne.

Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst.

Historien veksler fram og tilbake i tid. Vi kommer stadig tilbake til scener fra et dødsleie, og aner at det er en av hovedpersonene som ligger for døden - rammet av denne nye, dødelige sykdommen som har kommet fra USA. Det er grusomme beretninger og rørende skildringer om hverandre. Det halvdokumentariske styrker fortellingen, språket er levende og ekte. Tv-serien basert på bøkene har allerede blitt vist - og elsket - i Sverige. I Norge blir den sendt en gang i tiden før jul. Å, som jeg gleder meg!

Jeg har en gang lest at Jonas Gardell er en av få som greier å få publikum til å gå fra å strigråte til å gapskratte på et øyeblikk. Og tilbake igjen. Med bøker som Slik går nok en dag av våre liv for aldri mer å komme igjen, En komikers oppvekst-trilogien viser han nettopp det. Han kan skildre det trivielle så festlig og det vonde så sårt, og viser en treffende allsidighet i temaene han tar opp. Gardell er en storfavoritt hos meg, og jeg leser helst alt han gir ut. Jeg har enda til gode å overvære et av stand up-showene hans, men en dag. Da!

Fremdeles ikke overbevist? Da skal du lese Ellikkens nydelige og høyst overbevisende omtale - som jeg uhemmet har stjålet informasjon fra. Sånn er det når en ikke er fullstendig opplyst. Ydmyke takk og beklagelser fra meg, Ellikken.

Anbefales varmt.

Takk til Vigmostad & Bjørke for lesereksemplar.