Zweet

Marit Kaldhol: Zweet, 191 sider

Ein gasslekkasje fører til umiddelbar evakuering ved ungdomsskulen som ligg like ved. Lill Miriam, Susan og Ruben går i tiande klasse ved denne skulen, og vi får høyre korleis dei opplever situasjonen.

Lyden høyrest nærare, sterkare. Duringa skrur seg inn i hovudet mitt. Lydar er fiendar, dei tvingar seg inn i hovudet mitt. Stikk. Vil gjere meg vondt. Mange mot ein.

Den observante lesar vil kanskje skjøne at Lill Miriam er same jenta som blei tvinga ut i vatnet i novella "Alle vi" frå 1993. Novella har ein open slutt, og vi kan berre gjette om det vil gå bra med henne. Seinare har Kaldhol fått så mange spørsmål om Lill Miriam at ho valde å skrive ho inn i Zweet. Altså veit vi at Lill Miriam overlevde. I Zweet gøymer ho seg på loftet da elevane blir evakuerte. Ingen oppdagar at ho er vekk før det kanskje er for seint.

Eg veit at det er mi skuld. Og eg kan ikkje fortelje det til eit einaste menneske. 

Susan går i Lill Miriam si klasse og slit med samvitet etter den grufulle hendinga med Lill Miriam for så mange år sidan. Ho og dei andre jentene i klassa blei einige om aldri å seie det til nokon, og dei har til no gått fri. Men er dei eigentleg fri? Susan trur ho såg Lill Miriam springe vekk frå dei andre da alarmen gjekk, men ho ville ikkje ha noko med det å gjere. Ville ikkje ha noko meir ansvar enn det er å måtte lyge om kva som skjedde den gongen. Det å vere lydig mot veninnegjengen tar opp alt ho har att.

Dess meir eg forsøker å sjå meg sjølv, dess tydelegare ser eg henne.

Ruben kom flyttande frå Cuba og var den som fann Lill Miriam ved sjøen. Han blir så smått kjent med ho, og tenkjer attende på tida dei har hatt saman. Ho er den einaste venen han har og no har han kanskje ingen..

Du har valt ut og gitt kvar ting ein plass. Og no har eg fått kome inn. 

Zweet er ein ungdomsroman, men kan fint lesast av vaksne. Boka er delt inn i tre delar, der vi får oppleve hendinga frå Lill Miriam, Susan og Ruben si side. Lill Miriam har ein noko spesiell måte å tenkje på. Ho førestiller seg at ho er ei bie og flyg av garde, vekk frå alle dei andre. Ho er i overkant oppteken av honningbier, og tenkjer så mykje på insekt at vi skjønar det er noko spesielt med ho. Måten Kaldhol forsøker å vise dette med å ramse opp fakta og lar Lill Miriam forsvinne inn i si eiga verd, gjer at dette blir eit kraftig verkemiddel. Det blir også ein stor kontrast til måten dei to andre elevane opplever situasjonen. Språket er vakkert, lyrisk, og det gir ei levande og annleis skildring.

Anbefalast.

Sjå også omtalane mine av Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz - som også er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og Søkeord: Ayotzintli - som fekk Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2010.

Gro, Tine og Beathe har også blogga om Zweet.

Komande tysdag er eg så heldig at eg og ei av norskklassene mine skal få vere med på lanseringa av boka saman med forfattaren. Vi har førebudd oss ved å lese og reflektere, og vi skal få stille spørsmål til Kaldhol. Eg skal ikkje røpe kva elevane mine meiner om boka før tysdag, men tar det i eit eige innlegg neste veke.

Edit: Spesielt interesserte kan lese om boklanseringa her.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Merkelig vær i Tokyo

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo, 196 sider. Oversatt av Magne Tørring, MNO

Ifølge forlaget er forfatteren av denne boken Japans fremste kvinnelige forfatter. Likte du filmen Lost in Translation? Da vil du elske denne. Er du derimot en av de som mener at filmen er tam og ikke handler om noe, styr unna. Jeg likte selvsagt filmen og elsket denne boka. Altså, det er jo bare å ta en titt på omslaget. Det går ikke an å ikke ha lyst til å lese denne. Etter å ha sett dette omslaget diverse steder på nettet, i tillegg til å bli anbefalt å lese den (takk, Birte!) tok jeg omsider fatt og lånte boka. Det er jeg veldig glad for.

Merkelig vær i Tokyo handler om 38 år gamle Tsukiko som ofte går på bar og drikker. Helt alene. En dag treffer hun tilfeldigvis på den 30 år eldre Sensei. Han var læreren hennes på videregående, men er nå pensjonert og ferdes også mye alene på bar. Tsukiko er en uavhengig sjel og foretrekker det sånn. Hun var i sin tid en uinteressert elev, og husker heller ikke hva den eldre læreren heter. Det er derfor hun kaller ham sensei, som betyr lærer på japansk. Sensei kaller henne konsekvent frøken Tsukiko. Hun og Sensei støter stadig på hverandre, og hun oppdager at hun begynner å se fram til disse tilfeldighetene. De trives i hverandres selskap, og tilbringer stadig mer tid sammen. De gjør ikke så mye ut av det; bestiller mat og drikke over en lavmælt samtale, og går etterhvert hver til sitt.

Noe slikt ville aldri Sensei ha sagt, tenkte jeg. Brått gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tenkt på ham på en stund. Nede i baren hadde han virket så forsvinnende langt borte. 

I likhet med filmen, er det en relativ flat spenningskurve (som min mann så pent ville ha sagt det), men det er nettopp det som driver det fremover og gjør det hele så usigelig spennende. Vi får ikke vite så mye konkret om Tsukiko og Sensei, som om diverse matretter og glimt av Japan. Detaljene rundt gir oss likevel et innblikk i dette subtile fellesskapet. Boken har en diffus atmosfære over seg, som får en inntrengende virkning på leseren. Språket har en enkel, men svært gjennomført stil, og forfatteren unngår elegant alle sukkerklisjeer. Nettopp derfor er dette forholdet så interessant. Jeg fikk lyst til å se Lost in Translation igjen. Jeg fikk også veldig lyst på japansk mat.

Anbefales.

Rose-Marie har også blogget om boka.

Det frosten tok

Kari Nygaard: Det frosten tok, 378 sider

Det frosten tok tar utgangspunkt i en hendelse fra 1811, hvor lokale bønder gikk til angrep mot sørsamiske familier på Gausdalsvidda. De stjal 392 tamrein som de deretter slaktet. Flere av samene mistet derfor livsgrunnlaget sitt og ble gående på legd, mens mange av bøndene måtte betale så høye erstatningssummer at de ikke lenger hadde råd til å beholde gårdene sine. I romanen møter vi samejenta Marjja, som mister alt da all reinen deres brutalt blir slaktet. På den motsatte siden følger vi Lea, hvis mann var en av bøndene som ledet angrepet på folket til Marjja. Mer elendighet følger, og uten å røpe så mye kan jeg avsløre at livene til disse to kvinnene etterhvert vikles inn i hverandre. De står på hver sin side av konflikten, men bestemmer seg for å stå sammen, noe som ikke blir tatt godt imot av øvrigheten.

Jeg må innrømme at det overrasket meg da jeg så at dette er samme forfatteren som skrev Reisen til Bella Coola. Jeg ser fremdeles likheter i både språk og handling, men det er likevel en forbedring. Ikke at den forrige boken var dårlig, men karakterene var hakket mer typete og språket hadde et større preg av kiosklitteratur. Men jeg ser av omtalen min at jeg likte boka. Omslaget var det verre med. Noe så kjedelig og platt. Denne gangen synes jeg omslaget er mye bedre, rett og slett estetisk vakkert å se på. Det innbyr om ikke annet mye mer til lesing.

Også denne gangen assosierte jeg handling og språk med serieromanene jeg pleide å hengi meg til i min ungdom. Jeg leste serier som Livets døtre og Sagaen om isfolket med stor innlevelse, og må medgi at jeg kjente på den "nostalgiske" lesegleden da jeg drømte meg bort i Det frosten tok. Marjja og Lea er to sterke kvinner, og der Marjja er klarsynt og snarrådig er Lea mer naiv og tradisjonsbunden. Fortelleren gir ikke mye rom for tolkning, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette vil ende. Men det er likevel underholdende. Du får et innblikk i viktig historie sett fra to ulike ståsted, kunnskap om den harde tilværelsen krydret med overtro og naturmedisin. Jeg likte boka og har allerede lånt den videre.

Anbefales.

Tine har også blogget om boka.

Leseeksemplar fra Aschehoug.

Din, alltid

Gøhril Gabrielsen: Din, alltid, 203 sider

Eg kan like godt seie det, først som sist. Dette er den sterkaste, fælslegaste boka eg har lese i år. Dette er ei av desse historiene som kryp under huda og festar seg. For alltid.

Din, alltid fortel om ei jente som bur saman med mor, far og veslebror. Mor og far har eit intenst forhold, dei viser kjærleik og hat om kvarandre og ensar knapt jenta si. Ho er mest som ein tilskodar i livet deira. Når jenta er tolv år, blir veslebror fødd og ho får ein rival i sin konstante søken etter merksemd frå foreldra. Men ho får òg ein å vise omsorg for. Ho får byte bleie og stelle han, og opplever meistring. Mor stolar på at ho greier det og kallar henne den vesle hjelparen sin. Så feilar ho grundig.

Og i mors og fars hemmelige sfære av lidenskap, skjærer ungens hyl inn så jeg kan se de to avblomstre i hverandres nærhet. 

Mor og far kranglar mykje, veslebror græt enda meir. Jenta er berre eit born, men er vand med å ta seg av veslebror. Ein dag kranglar mor og far som vanleg, og jenta tar eit val som får fatale følgjer og skal påverke alt ho gjer seinare i livet.

Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, det som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

Ikkje berre historia, men språket er så velskrive, så godt komponert at eg må lese om og om att, ta innover meg setningane. Dei sterke skildringane sett meg fullstendig ut, gjer meg så tankefull og redd. Det er ei forteljing med ei fiktiv og dramatisk hending, men likevel kunne dette ha vore sant. Romanen seier noko allment om det å vere i eit avhengighetsforhold til opphavet sitt. Jenta skal for alltid vere under mora sitt grep, forsøke å bøte på det ho har gjort. Alltid hungre etter mora si godkjenning. Når jenta blir vaksen får ho mora si merksemd, ho blir endeleg sett. Men heller ikkje no er det ho gjer bra nok, aldri er det bra nok. Jenta ofrar kjærleiken, livet sitt, for å vere hos mora og pleie henne. Ein dag får ho greie på noko som kunne ha endra alt og bestemmer seg for å ta tilbake det tapte. Men er det for seint? Kan ho greie å lausrive seg frå mora? Vil det vere eit riktig val etter alle desse åra?

Jeg vil ha ytringer, uttalelser som kan befri meg fra henne, jeg vil bli løst fra løgnen som altfor lenge har bundet oss sammen. 

Eg sit att med mange tankar og fleire spørsmål. Ein familie har gått i oppløysing, men kva hadde blitt utfallet dersom den grufulle hendinga ikkje hadde skjedd? Kven er eigentleg offeret og kven har skulda? Kva må eigentleg til for at det skal vere lov til å bryte med foreldra våre? Er blod alltid tjukkare enn vatn?

Særs god bok. Anbefalast.

Lesareksemplar frå Aschehoug.


Les gjerne Ellikken, Stine og Solgunn sine omtalar.

I beste mening

Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening, 221 sider

Helene opplevde mye vondt i barndommen, og flyttet derfor til Anna og Helge da hun var tolv år. Nå er hun voksen og har flyttet tilbake til hjemstedet i håp om å redde ekteskapet med Karl.

En kan kanskje si at tittelen på denne boken oppsummerer Helenes intensjoner i alt hun foretar seg. Hun forsøker så godt hun kan å ha et godt forhold til de rundt seg, men ender med å skyve bort flere av dem. Hun gjør det i beste mening og har et sterkt ønske om å høre til, men har en indre uro som skaper vansker. Det tar lang tid før hun finner seg til rette hos Anna og Helge. Hun greier aldri helt å løsrive seg fra følelsen av å være en gjest hos dem, en fremmed.

Når hun flytter ut for å studere blir hjemreisene stadig færre, og distansen mellom dem øker gradvis. Til slutt går det nesten fem år før hun ser Anna igjen. Helge har gått bort. Når Helene selv får barn, blir hun konfrontert med fortiden sin som fosterbarn. Vil hun ha nok tid og rom for sine barn?

I studietiden har hun ingen nære venninner. Hun har et par kjærester, men det går ikke lang tid før hun gjør det slutt. Det er som om hun aner at det er midlertidig, og dermed like godt å bryte før det rekker å utvikle seg til noe mer. Hun har vanskelig for å åpne seg, og deler minst mulig om fortiden sin. Tiden før Anna og Helge tillater hun seg sjelden å tenke på. Det blir for vondt.

Jeg sa at jeg ikke likte å snakke om det, selv om sannheten var at jeg ikke pleide å snakke om det. Anna visste jo alt, og så tenkte jeg at det var nok.

Boken kaster lys over viktige tema, som det å skape rom for gode relasjoner. I dag er behovet for fosterhjem større enn noensinne. Som lærer i videregående skole opplever jeg at psykiske problemer hos ungdom er økende. Samtidig er det stadig nedskjæringer i tilbudet om helsesøster i skolen. De unge sliter ofte med å finne seg til rette, og de trenger å prate med godkjent helsepersonell. Ungdom trenger å bli sett.

 Og tanken vokste og tok over for alle andre tanker. Jeg har ingen, tenkte jeg. Og hva er egentig vitsen da, når jeg ikke har noen?

I beste mening er en utrolig fin og skjør roman. Forfatteren skildrer kommunikasjonen mellom mennesker. Hun har evnen til å se forbi det åpenbare, og legger mye usagt mellom linjene. Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha observert hvor inderlig Helene ønsker, men ikke greier, å ta imot hengivenhet, og må nikke ettertenksomt når hun skildrer irritasjonen Helene kan få overfor enkelte mennesker. Hun ser dem. Denne romanen kommer til å sitte lenge i meg.

Jeg likte også veldig godt den forrige romanen hennes, Hvis noen ser meg nå. 

Anbefales varmt.

Lesereksemplar fått av Cappelen Damm.

Et sted skinner det

Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det, 219 sider

Eg veit ikkje heilt kvifor, men det er lenge sidan eg fann ut at eg er ein sucker for debutantar. Først og fremst er det jo fordi dei skriv om slikt som går rett heim hos meg. Kvifor det går rett heim, kan eg heller ikkje setje fingeren på. Kanskje fordi det går rett heim hos dei fleste andre? Eg er nemleg ikkje så spesiell som eg likar å tru. Dette veit eg fordi eg har lese mykje positivt om nettopp denne debutanten. Eg er ein del av flokken, og vi skal alle same veg. I alle fall nesten.

Hovudpersonen i denne boka kjenner seg ikkje som ein del av flokken. Men ho prøver å gå same vegen. Forsøker ikkje å skilje seg ut alt for mykje. Ho har leilegheit, fast jobb og ein uniform med påskrifta "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Skrivne reglar og rutinar er noko av det ho meistrar godt. Det forstår ho. Uskrivne reglar og sosial kutyme er det verre med. Da stagnerer det og Sigrid må ty til barberbladet ho har gøymt i lomma. Når ho skjer seg, raspar litt i huda blir det litt meir toleleg. For å halde ut set ho også ut feller som ho fangar mus i, og ho har skogen. Skogen er hennar tilfluktsstad.

Fra leiligheten hennes tok det tjue minutter å gå til dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker.

Sigrid er einsam. Ho har nesten ingen andre i livet sitt. Faren hennar har nok med den nye familien sin og ringer berre til bursdag og jul. Tante Else ringer annakvar veke, men det er mest for skams skyld. Ein dag byrjar det ei ny jente ved Sigrid sin arbeidsplass. Ho heiter Gøril og inviterer Sigrid i bryllaupet sitt. Som om ikkje det var nok, får Sigrid tre bollar av Snorre, ein kunde som stadig kjem innom. Det er da det snur. Men til det betre?

Denne boka var umogleg å leggje frå seg. Det er fleire dagar sidan eg las ho ferdig, og i eitt jafs. Eg er imponert! Imponert over heilskapen, det vakre og forteljande omslaget, det enkle, men morosame og likevel tungvegande språket. Den tilsynelatande trivielle handlinga er ein enorm kontrast og, sånn eg ser det, eit symbol på kor tomt Sigrid har det. At romanen er skriven i tredjeperson, ein forteljar som ser Sigrid utanfrå, forsterkar berre kor isolert ho eigentleg er frå menneska rundt seg.

Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.

Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.

Ein svært fin roman med eit like viktig tema.

Anbefalast varmt.

Lesereksemplar fått av Aschehoug.

Beathe og Rose-Marie har også blogga om boka.

Gjestene

Sarah Waters: Gjestene, 521 sider. Oversatt av Hilde Lyng

London, 1922: I en villa i et av byens bedre strøk bor fru Wray og hennes ugifte datter Frances. Fru Wray er enke, og mistet både ektemannen og begge sønnene i krigen. For å klare utgiftene har de sett seg nødt til å si opp tjenerstaben og ta inn leieboere, eller "gjester" i andre etasje. Gjestene er et ungt og relativt nygift ektepar, Lilian og Leonard Barber. Leonard arbeider innen forsikring og er borte store deler av dagen. Lilian er hjemmeværende og tilbringer mye tid inne på værelset deres. En formiddag kommer hun ned på kjøkkenet og spør om å få tappe seg et varmt bad, og vennskapet mellom Frances og Lilian begynner smått å utvikle seg.

De som kjenner til Waters forfatterskap vet kanskje at hun har en doktorgrad i historisk lesbisk litteratur. Jeg røper derfor neppe så altfor mye når når jeg avslører at de to kvinnene innleder et kjærlighetsforhold. Begjæret og frustrasjonen øker i takt med hverandre, og den forbudte kjærligheten fører dem ut i en fatal hendelse som endrer alt.

Jeg blir stadig forbløffet over hvor misledende sitater på bokomslag kan være. Eller kanskje rettere sagt, hvor forskjellig lesere kan oppfatte samme bok. Utenpå dette omslaget står det "En roman som vil holde deg søvnløs i tre netter på rad." Jeg tenkte av den grunn naturligvis at denne boken ville være skummel, eller i alle fall handle om noe så grøssende at nattesøvnen min ble truet. Noe den ikke ble. Men det er likefullt en god bok. Dog altfor lang. Boken kunne ha vært halvparten så lang og likevel fått med hovedplottet. Vi aner at det er noe mellom Frances og Lilian, men må vente i nesten 200 sider før de tar motet til seg. Jeg skjønner at spenning skal samles, intensitet skal økes, men kutt huslige gjøremål og kom til saken. Den klaustrofobiske atmosfæren, skarpe observasjoner og et svært godt språk er med på å løfte leseropplevelsen.

Anbefales (for den tålmodige leseren).

Leseeksemplar fra Tiden Norsk Forlag.