RSS

Superpularen

Atle Berge: Superpularen, 183 sider. Samlaget

Den sære novelleforfattaren Aleksander Martinson har sett seg lei av maset om å skrive meir om sex og krim, og overraskar derfor med å gi ut romanen Superpularen, ein erotisk kriminalroman. Boka blir ein enorm suksess og ein roman "alle" snakkar om. Faktisk er det så mykje snakk om Superpularen at ein taxisjåfør har byrja å skrive ned alle samtalar passasjerane hans har om boka. Han får etterkvart nok til sjølv å kunne gi ut bok. Ei bok om boka, altså.

Mens sjåføren leitar etter ei siste avrundande historie om Superpularen, blir Aleksander Martinson funne drept. Bunde fast i senga si, innsmurt i vaniljeis - nøyaktig som hovudpersonen i si eiga bok. Ettersom taxisjåføren var en av dei siste som såg Martinson i live, blir han mistenkt for mordet.

Dei som trur dei skal få nynorskutgåva av Fifty Shades blir nok skuffa, for dette er snarare ei satire om bokbransjen. Det er riktignok ein del sex i Superpularen, men truleg ikkje nok til å tilfredsstille ein lesar som låner boka på grunn av tittelen. I alle tilfelle vil nok boka si øvrige handling overskygge det erotiske. Romanen inneheld intertekstualitet og metafiksjon, noko som jo går rett heim hos ein lesande som meg. Men eg trur at ein lesande som kun er ute etter å bli underhaldt vil finne boka uinteressant i lengda.

Konklusjon: Er du av typen som helst les bøker av Jo Nesbø, eller med omslag av typen kvinner sett bakfrå, bør du revurdere Superpularen. Har du derimot sansen for filosofi og kjennskap til anna litteratur enn krim, er det store sjansar for at du vil like boka.

Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

2016, Bokbloggerpris og laber bloggelyst

Godt, nytt år lesevenner! Som overskriften tilsier, blir dette mer et paraplyinnlegg av ymse innhold. Bloggelysten er ikke på topp for tiden, noe som først og fremst skyldes forskjellige grunner; en rekke uforutsette hendelser, hektiske hverdager og at jeg holder på med noe annet spennende. Mer om det senere. Eller ikke. Vi får se. Uansett, jeg kan ikke la starten på det nye året passere uten å gi lyd fra meg. Jeg tenker ikke å gi opp bloggingen med det første, så da må det i alle fall bli små drypp her og der. So here it goes!

I går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2015 offentliggjort og jeg tenkte å følge i flere av mine medbloggeres fotspor og avsløre mine nominasjoner. Jeg nominerte følgende:

Årets roman

1. Marit Eikemo: Alt inkludert
2. Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre
3. Helga Flatland: Vingebelastning
4. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap
5. Hilde K. Kvalvaag: Lev vel, alle
6. Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske
7. Maria Sand: Hold pusten så lenge du kan

Åpen klasse

1. Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo
2. Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv
3. Guro Hoftun Gjestad: Ord på S
4. Heidi Sævareid: Slipp hold
5. Kristin Fridtun: Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay


Jeg går ut fra at alle er kjent med hvem som kom med på listen. Av mine  nominasjoner var det bare Slik skal vi velge våre ofre, Vingebelastning og Slipp hold som kom med. Jeg er utrolig skuffet over at Vanessa Svartmo ikke nådde opp, for den er så utrolig god. Det er jo selvsagt alle de andre av mine nominerte også, men det var liksom noe spesielt med denne. Jeg har forøvrig lest svært få av årets nominerte, stort sett bare Synnøve Macody Lunds Personar du kanskje kjenner, så jeg har med andre ord mye å se frem til.

25. januar vil kortlista offentliggjøres, og nytt fra i år er Jokeren. Det vil si at en fra langlisten som IKKE er med videre, har mulighet for en ny sjanse. Jeg blakker ut med en gang det blir for mange tall å holde styr på, så sjekk ut linken for mer info.

I år som i fjor begynte de nye leseåret bra, denne gangen med Kristin Fridtuns spennende Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay, hvor hun ser nærmere på arveordet kjønn. Her får vi seks essays bestående av fun facts, språkhistorie og Fridtuns egne erfaringer. Mycket bra!

Bok nummer to var debutromanen til Heidi Sævareid, Ungdomsboka Spranget, som handler om tenåringsjenta Janne og tvillingsøsteren Anna. Anna er utadvendt og har lett for å få venner. Janne er av den mer stille typen, og har vanskelig for å bli kjent med andre. Anna blir med i den kristne menigheten Zion, og overtaler Janne til å være med på et møte. Janne ønsker å være del av en sosial gruppe og blir derfor med på et møte, hvor hun oversvømmes av nye venner. Deriblant Peter, som hun forelsker seg i. Hun oppdager raskt at fellesskapet inneholder en dobbelthet, og føler seg overvåket og kontrollert i menigheten. Jeg ble fullstendig oppslukt av boken og måtte lese den helt ut før jeg kunne gå videre.

Det var det for denne gang. Vi høres plutselig igjen!

2016

1. Kristin Fridtun: Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay

2. Heidi Sævareid: Spranget

3. Anne Ch. Østby: Du er her

4. Donna Tartt: Den hemmelige historien

5. Atle Berge: Superpularen

6. Frøydis Simonsen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet

7. Linn Ullmann: De urolige

8. Vera Voss: De4. Hjerteløs

9. Liane Moriarty: Store, hvite løgner

10. Jennifer Niven: Dager med blå himmel

11. Sverre Henmo: Det er bare kjærlighet

12. Lene Ask: Det hjelper ikke å blunke

13. Veronica Salinas: OG

14. Elena Ferrante: Mi briljante venninne

15. Kristine Storli Henningsen: Irma Dahl. Den dedikerte begravelsesagenten

16. Kristin Bjørn: Sant nok: Noveller

17. David Levithan: En annen dag

18. Jojo Moyes: Etter deg

19. Eldrid Johansen og Steffen RM Sørum: Skriv genialt!

20. Martina Gaux: Jeg er ikke

21. Kathrine Nedrejord: Hvem er jeg når du blir borte?

22. Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker

23. Anders Lindqvist: Min grusomme hemmelighet

24. Heidi Linde: Pyms mislykka sommerferie

25. Heidi Furre: Ungdomsskulen

26. Heidi Linde: Pyms Pettersons mislykka familie

27. Birger Emanuelsen: Anna og kjærligheten

28. Haruki Murakami: Menn uten kvinner

29. Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka skoletur

30. Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka skoleball

31. Susin Nielsen: Vi er molekyler

32. Christer Mjåset: Det er du som er Bobby Fischer

33. Trude Marstein: Gjøre godt

34. Stephanie Perkins: Anna og det franske kysset

35. Heidi Linde: Pym og den mislykka brevvennen

36. Bergljot K Nordal: Bare la meg være i fred

37. Per Knutsen: Broren til Hugo

38. Stephanie Perkins: Isla og den store kjærligheten

39. B.A. Paris: Bak lukkede dører

40. Jessica Knoll: Verdens heldigste jente

41. Vigdis Hjorth: Takk, ganske bra

42. Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke

43. Tor Fretheim: Leons hemmelighet

44. Helene Uri: Hålke

45. Agnes Ravatn m.fl.: Mensen

46. Bill Clegg: Vi som hadde en familie

47. Øystein Orten: Brevet til Rosalin

48. S. K. Tremayne: Istvillingene

49. Aina Basso: Heksejakt og heksebrenning i Europa

50. Vigdis Hjorth: Arv og miljø

51. Iben Akerlie: Lars er lol

52. Takashi Hiraide: Katten

53. Ellen Wisløff: Ren poesi 2

54. Linde Hagerup: En bror for mye

55. Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor

56. Espen Hilton: Selfie

57. Anne B. Ragde: Alltid tilgivelse

58. J.K. Rowling, Jack Thorne og john Tiffany: Harry Potter og barnets forbannelse

59. Linnea Myhre: Hver gang du forlater meg

60. Janne S. Drangsholt: Winter i verdens rikeste land

61. Marie Aubert: Kan jeg bli med deg hjem

62. Heidi Sævareid: Slagside

63. Becky Albertalli: Simon og homosapiensagendaen

64. Zoe Sugg: Girl online on tour

65. Linn Strømsborg: Du dør ikke

66. Lise Forfang Grimnes: Blodskraft

67. Åsne Seierstad: To søstre

68. Rainbow Rowell: Fangirl

69. Liv Eirill Evensen: En av tusen

70. John Green, Maureen Johnson and Lauren Myracle: La det snø

71. Nils-Øivind Haagensen: Er hun din?

72. Maria B. Bokneberg: Lukta av våt jord om natta

73. Clare MacKintosh: Jeg lar deg gå

74. Linn T. Sunne: Elizabeth 1. 

75. Ruth Lillegraven: Eg er eg er eg er

Storbarnsliv

Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn, 347 sider

Alle som har med barn å gjøre burde lese denne. Dette er uten tvil årets viktigste bok.

Jeg er opplyst, opprømt, trist, glad, men først og fremst vettskremt! Tenk å føde et barn inn i verden, for så å gjøre sitt beste for ikke å fucke det opp!. Om du greier å være en god forelder, har du likevel ingen garanti for at ikke barnet ditt blir ødelagt av noe annet, eller noen andre, i livet sitt. Venner, skole, jobb, interesser. Eller mangel på disse? Jeg har gått rundt og tenkt at det er travelt å være småbarnsmor, uten å ane at de største utfordringene nok ligger foran meg. Forskning viser at ungdommer drikker mindre alkohol enn før, er mer hjemmekjære enn tidligere, men sliter stadig mer. Vi har mer penger og har flere muligheter enn noensinne, likevel sier rapporter at "24 % av jenter i sekstenårsalderen har depressive symptomer og gutter topper frafallstatistikken i skolen? Hva er det vi gjør feil?

Storbarnsliv begynte først som en artikkel i VG for et år siden, og forfatteren opplevde en respons så stor at boken begynte å ta form. I artikkelen setter hun fokus på småbarnsforeldrene som gjerne drøfter nedturer og oppturer med barna. Alt fra den første grøten, hvilke bleier som er best og at barnet er litt for glad i iPaden deles i sosiale medier. Helsestasjonen og barnehagen hjelper gladelig til med informasjon om hvordan en takler trassalder, overgangssituasjoner og usunne matvaner. Det finnes brosjyrer og hefter, og spesielt mammabloggerne (og pappabloggerne!) strør om seg med gode råd for hvordan en kan gi barnet sitt en best mulig oppvekst.

Forfatteren etterlyser storbarnsforeldrene. Hvor er foreldrene til femtenåringen som bare sitter inne og spiller data hele tiden? Syttenåringen som leser så hardt til tentamen så hun blør neseblod? Datteren som ikke lenger spiser? Du blir ikke kalt inn til helsestasjonen for å diskutere om tolvåringen din har gode rutiner for søvn, mat og skolearbeid. Det finnes knapt en mammablogger som skriver om å være storbarnsforelder. Selvsagt. Du kan ikke utlevere barnet ditt, som mest sannsynlig også selv er aktiv i sosiale medier. Det blir en umulig samtale.

Hoftun Gjestad har samlet en rekke vitnesbyrd fra både barn og foreldre i denne boka. Hun inviterer leseren inn i sitt eget storbarnshjem, henter inn data fra undersøkelser, uttalelser fra fagpersoner og rapporter. Vi får høre en rekke historier fra den tidligere tenårings-toppbloggeren, rådgiveren fra hennes egen ungdomskole, barndomsvenner, dagens skoleelever og diverse andre. Bokens tema spenner fra karakterpress til ensomhet, spillegalskap til spiseforstyrrelser, motepress til depresjon. Det er rett og slett en utrolig velskrevet, sår og fin bok. Jeg har savnet denne boken, og mener den burde være obligatorisk lesning for alle storbarnsforeldre (i det hele tatt alle som har med barn å gjøre). Hoftun Gjestad har skrevet årets viktigste bok!

Barna mine er fremdeles innenfor den "trygge" alderen, men det er ikke snakk om mange år før jeg sitter midt på natten og venter på telefon fra tenåringen om å bli hentet fra fest. Er jeg heldig, er dette det verste som venter meg. Som lærer i videregående opplever jeg daglig ungdommer som sliter psykisk, og et helsesøstertilbud som nærmest er fraværende. Ungdommene burde være i sin lykkeligste alder, men forskning viser det motsatte. Er sosiale medier roten til alt vondt? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at noe må gjøres. Nå.


Anbefales sterkt!

Guro Hoftun Gjerstad er i tillegg en dyktig skjønnlitterær forfatter, og har blant annet gitt ut Anfall og Ord på S - som jeg også anbefaler.

Selvportrett ved gravstøtte

Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte, 292 sider

Denne boka lånte jeg ved biblioteket allerede i juli i år, sammen med en stor bunke andre bøker. Så ble den liggende. Purring etter purring. Så mye å lese, så lite tid. Hvorfor akkurat denne ble skjøvet lenger bak i kø, vet jeg ikke. Jeg har jo lest annet av ham og visste jeg trolig ville like denne godt. Jeg elsket debutboka DU. Fortellinger, som er en samling med 34 noveller. Nettopp hvor entusiastisk jeg ble kan du lese her. Det er forøvrig ekstra interessant for meg å lese denne gamle omtalen min av boka hans, for jeg har jo glemt så mye av innholdet. Men det kommer snikende når jeg leser opplevelsen min. Og så husker jeg hendelser han refererer til i denne boka som jeg husker å ha lest i den andre boka. For eksempel at broren kommenterte at det ikke var Super Mario han spilte, men Donkey Kong. Vanskelig å forklare, men dette er jo gull. Både minnet og beskrivelsen. Ganske enkelt gull.

På det fjerde skal det skje. Etter purring nummer fire så jeg meg nødt til å levere boka tilbake. Ulest. Noe jeg sjelden gjør. Lite river meg så inni granskauen i stykker som det å skulle levere tilbake bøker uten å ha lest dem (sett bort fra urettferdighet, krig og sånt da - i fall noen skulle driste seg til å nevne det). Så gjorde jeg det unevnelige. Begynte å bla i den. Lese. Ordene festet seg umiddelbart og tanken var dermed plantet. Denne boka skal så visst ikke leveres tilbake. Jeg betaler gladelig 35 kr (eller hva det nå beløper seg) for å ha boka i noen dager til. Det er meg bekjent ingen bak i kø, så da kan jeg ta meg friheten til det.

Selvportrett ved gravstøtte handler om en kommende far som nettopp har mistet broren sin. I et forsøk på å komme seg videre skriver han en roman hvor han selv og søsknene har en sentral rolle. Dette får faren til å kutte all kontakt med ham. Nå har han altså også mistet sin far og sliter med å få utløp for den nyvunnede fortvilelsen. Skrivingen åpner et rom hvor han kan plassere sorgen og kjærligheten han ikke lenger kan rette mot broren. Det gir en slags styrke å få utløp for disse følelsene, men samtidig er det en stor utfordring å tape en far av det. Han føler seg dratt mellom å skulle kjenne på de vanskelige følelsene, og det å skulle gjenfortelle sin versjon om noe som føles så kaotisk. Det ligger i kortene at barndommen ikke har vært helt problemfri, og han beskriver et ambivalent forhold til faren, som han både føler avstand og nærhet til.

Han er faren sin når han står over gutten midt på natta og kjenner seg avmektig. Når han ikke orker mer. Han er faren når han blir akutt rasende fordi sønnen ikke vil sove. Han er faren når han legger gutten fra seg, legger seg i dobbeltsenga og tror alt skal være rolig nå, men så er det ikke det likevel fordi sønnen skriker. Han er faren sin når han holder på å gå opp i limingen. I avmakten er han som faren. Da vet han hvem faren er.

Far-sønn-forholdet er det virkelig interessante i romanen. Hvordan vi både kjenner oss igjen og føler oss distanserte til familien vår, og da spesielt foreldrene. Hvilken rett har vi til å skrive om vårt eget liv, og hvordan vil dette påvirke andre? Er det verdt det? Vanskelig å svare på. I dette tilfellet tør jeg påstå at, ja, det er verdt det. Nå er jeg utenforstående og objektiv, men skal jeg snakke ut fra denne spesifikke boka så synes ikke jeg han har skrevet noe altfor galt. Tvert imot så skildrer han en uforbeholden kjærlighet fra en sønn til en far, til en bror, til en sønn. Og det gjør meg så forbannet at foreldre skal sitte med så mye makt over barna sine, dra i trådene og barna kommer springende. Alt for ikke å opprøre opphavet. Gjør du en feil, er det over og ut. Tvert.

Men han er ikke faren når han plutselig får øye på sønnen, der, midt på natta, på soverommet deres: Han er ikke faren når han skjønner at barnet er en liten gutt, et bitte lite barn som ikke vet hva det gjør, men som bare gjør det. Han er ikke faren når han løfter sønnen opp da og kjenner sin egen puls i øret og kjenner det vesle hjertet til sønnen slå rolig, når han lukter på melkeånden hans, lukta av sønnens indre, han er ikke faren når han ser ham på denne måten, som et lite barn han er satt til å passe på, når han er på sitt trøtteste og mest ufiltrerte, men likevel passer på sønnen, da er han ikke som faren. 

Selvportrett ved gravstøtte er en ærlig og sår beretning om kompliserte familieforhold, om skilsmisse, søskenkjærlighet og sorg, iført et nydelig språk.

Konklusjon. God bok. God tittel. God forfatter. Hvorfor er det da ikke flere som har lest denne? De har den i biblioteket, i (de fleste) eBokBib-appen og selvsagt: I bokhandlene. Lån, kjøp og les.

Anbefales varmt.

Vanessa Svartmo

Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo, 273 sider

Andrea Bræin Hovig er en allsidig dame. Du har kanskje latt deg overbevise av hennes prestasjoner ved teaterscenen, nynnet til en av sangene hennes eller lest høyt til de små fra barnebøkene hennes om Wilma? Take your pick! Det begynner å vrimle av kjendiser som gir ut bøker. Noen ganger er det helt unødvendig, andre ganger helt kurant mens det i noen (få) tilfeller er høyst nødvendig. Folk er jaggu flinke. Andrea Bræin Hovig debuterer som romanforfatter og jeg er (nok en gang) beyond imponert. Jeg oppdaget denne tilfeldigvis inne i eBokBib-appen, tenkte den hørtes passe interessant ut og lastet den ned. Om ikke annet så for å komme nærmere målet om å lese 100 bøker i 2015. Jeg hadde heller ikke tenkt å skrive om boka, men etter å ha gått i nesten en uke og tenkt på hvor f-a-n-t-a-s-t-i-s-k bra Vanessa Svartmo faktisk er, så har jeg simpelthen ikke annet valg enn å fortelle om boka.

Romanen handler om fjortisen Vanessa Svartmo, som bor i Oslo sammen med moren sin. Vanessa er for det meste alene og lengter etter å bli sett. Foreldrene er ikke sammen lenger. Moren ligger som oftest full på sofaen i den knøttlille leiligheten, og faren vier henne oppmerksomhet en sjelden gang. Da oftest i form av en kort biltur. På grunn av sitt høye fravær på skolen må hun være med i en gruppe sammen med en håndfull andre elever. Denne gruppa møtes jevnlig, omtrent en gang i uken, og er i regi av sosiallæreren Brita Jørstad Moen, en batikk-kledd og overentusiastisk dame som tror hun kan redde verden. Disse tvungne møtene begynner som en vits, men går etterhvert over til å bety en god del for både Vanessa og de andre i gruppa, som på hver sin måte blomstrer opp og finner seg til rette. Og jada, det er en gutt inne i bildet. Gabriel. Rikmannsgutt selvfølgelig.

Fortellerstemmen i romanen er det Vanessa selv som har. Hun får flere skriveoppgaver av sosiallæreren, og romanen er på en måte et resultat av disse skribleriene. Hun skriver så bra, og måten hun skildrer følelser, tanker, hendelser og personer (alt, tydeligvis) er helt ubetalelig. Jeg ler meg skakk av BJM og ser for meg den parodierte læreren fra "Kollektivet" i den rollen (og håper for all del jeg ikke er sånn!). Men det er ikke bare morsomt, for boka har en alvorlig undertone og flere såre tema. Dette er ungdommer som ønsker å høre til og finne sin plass, finne mening i tilværelsen. Boka er rett og slett utrolig fin, sår og hysterisk festlig.

Går det an å bli flinkere? Anbefales strengt, men hjertelig. Ikke bare til fjortiser, men til foreldre, lærere, søsken, venner, besteforeldre, kjærester, unge og voksne. Alle. Men jeg tror en bør ha bikket tolv år. I alle fall elleve. Datteren min på ti må i hvert fall vente litt til. Men gjett om hun skal lese den!

God bok.

Personar du kanskje kjenner

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 sider

Romanen byrjar med at hovudpersonen Synnøve reiser heim til faren, som har hatt slag. Ho har nettopp skilt lag med sambuaren, og skal feire jul utan dei to borna sine for første gong.  Ho fortel om barndommen sin, forholdet  mellom henne og faren og korleis det er å sjå at han beveger seg stadig meir vekk frå å vere den tøffe cowboypappaen ho hugsar som born.

Synnøve og faren har rammeforteljinga i boka, men det er dei andre historiene som er interessante. Vi får høyre om Mari, studenten som innleier eit forhold til rettleiaren sin, Eskild. Skodespelaren Live, som har ein manipulerande kjærast, Eva (som forøvrig er systera til Eskild) og aleinemora Anna, som til å byrje med er Synnøve. Alle tre er mennesketypar vi truleg har hatt med å gjere. Personar vi kanskje kjenner. Liva til desse personane blir på ulike måtar fletta inn i kvarandre. Felles for alle desse er at dei ikkje vil miste seg sjølv.

Det er tydeleg å sjå at Macody Lund er opptatt av film (kanskje ikkje så rart, ettersom ho både er skodespelar og filmmeldar), for når ho skriv om dei tre kvinnene, kjem det ein forteljar som stadig kommenterer handlinga - ikkje utypisk som på film. Eg bruker å like metakommentarar av denne typen, men eg greier ikkje heilt å bestemme meg om det blei meir irriterande enn effektivt i dette tilfellet. Det kan fort bli litt rotete når ein har så mange å halde styr på i ein roman, og i tillegg skriv inn seg sjølv. Men som forfattaren sjølv seier, kan eigne minne bli like upålitelege og derfor fiktive. Det som er fangslande er historia ein sjølv skaper. Korleis ein kan halde fast i det.

Eg likte boka godt, men synest som sagt at det er dei tre kvinnene som driv handlinga framover og gjer heile romanen. Eg kunne godt tenkje meg å høyre meir om desse personane. Bli betre kjent med dei.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Andre bloggarar: Tine