Kjærlighetens historie

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie, 315 sider. Cappelen


Jeg begynner dette innlegget slik jeg vanligvis avslutter, for denne beskjeden er høyst nødvendig: Har du ikke lest Kjærlighetens historie, så skaff deg boken snarest. Den er rett og slett fantastisk!

Boken åpnes av Leo Gursky, en polsk gammel mann bosatt i New York. Han er ensom og sliter med å finne mening i tilværelsen. For seksti år siden levde han et lykkelig liv i hjemlandet, men alt endret seg da kjæresten hans flyktet til Amerika og boken han skrev forsvant. Leo vet ikke at boken hans overlevde, og at det rundt om i New York befinner seg forskjellige personer som forsøker å nøste opp mysteriet med denne boken.

MITT NAVN ER ALMA SINGER.
Da jeg ble født, oppkalte mor meg etter hver eneste pike i en bok far ga henne, Kjærlighetens historie.


Kjærlighetens historie har et usedvanlig sammensatt persongalleri, men Krauss greier å samle alle trådene så ingen spørsmål forblir ubesvart ved romanens slutt. Om ikke annet, åpner boken for spørsmål vedrørende min egen eksistens og jeg sitter igjen, melankolsk, vel vitende at jeg aldri kan bli opplyst nok til å sette ord på hva jeg nettopp har opplevd.

Nesten alt man vet om Zvi Litvinoff finnes i innledningen hans kone skrev i den utgaven av Kjærlighetens historie som kom noen få år etter hans død.


Jeg vet ikke helt hva jeg kan trekke frem ved Kjærlighetens historie uten å røpe for mye. Det er en nydelig fortelling om tapt kjærlighet, lengsel og skjebne. Mennesker som lever i svundne tider. Ensomme mennesker som ønsker å legge igjen spor etter seg som bevis på sin eksistens. Mennesker som plukker opp disse restene. Hva restene leder til. Krauss hopper frem og tilbake i tid. Hovedpersonene oppdager nye spor. Leserne oppdager nye ledetråder. Det er flere historier inni historien. Alt flettes inn i en sameksistens, i fortid og nåtid.

Husker dere denne fantastiske perlen av den bok? Det kom meg for øre ikke lenge etter at hans kone også var forfatter, men det er ikke før nå at jeg har lest en av hennes romaner. For et par! Tenk å være så talentfulle, å skrive så vidunderlig litteratur hver for seg og attpåtil finne kjærligheten i hverandre. Nå er jeg misunnelig altså (mannen min ser ikke poenget med bøker). Men mest imponert. Og glad for at jeg kan grafse til meg smulene.

Nicole Krauss er altså gift med Jonathan Safran Foer, og minst like talentfull. Jeg synes Kjærlighetens historie er like fantastisk, nydelig, øm, sårbar, genial, trist, lidenskapelig og morsom som Ekstremt høyt & utrolig nært. Kanskje til og med bedre. Men det sier jeg sikkert bare fordi det er en stund siden jeg leste boka og dermed har fått den på avstand. Jeg konkluderer derfor med at begge bøkene er like gode. Men på hver sin måte.

Nå er det ikke sånn at jeg må sammenligne disse bare fordi de er gift. De er jo to forskjellige personer. Men de er veldig like i stilen. Begge skriver selvsagt ubeskrivelig godt, og vi får oppleve situasjonene både fra barns, voksnes og eldres synsvinkel. Begge har denne lekne typografien, de serverer mange faktaopplysninger og tilfører ekstra visuelle og sanselige inntrykk.

Her er det nydelige paret. Mon tro om de er like gode sammen som hver for seg? Bilde tatt fra verdensveven.


I alle fall. Fantastisk, fantastisk litteratur. Anbefales sterkt. Sterkt.