Jørgen + Anne = sant

Vigdis Hjorth: Jørgen + Anne = sant, 135 sider

Denne uka slår Cappelen damms Bokbloggturné til med en skikkelig klassiker. Hjorths barne- og ungdomsbok ble utgitt første gang i 1984, og skal nå relanseres i forbindelse med filmatiseringen.

Jeg er nok ikke alene om å glede meg over at boken omsider skal festes til lerretet. Jeg var vel rundt ni-ti første gang jeg leste boken, og jeg e-l-s-k-e-t den. Venninna mi leste den etter meg, så tok broren over, og jeg tror den gikk på rundgang i hele nabolaget før jeg fikk den tilbake. Stor suksess altså. 20 år etter har jeg igjen lest boken, og tro det eller ei, men jeg likte den kjempegodt. Sikkert ikke like mye som sist, men det skal vel godt gjøres å få en tredveåring like begeistret som en fjerdeklassing. Jeg moret meg i alle fall veldig, og husker godt mange ting i boken. En ting jeg hadde glemt, var at det var her jeg lærte hva jeg elsker deg heter på fransk. Og så tok jeg nok flere referanser enn sist. Tviler på jeg visste verken hva eller hvem Pavlova var sist. Eller hadde kjennskap til Obstfelder. Lærerikt for liten, nostalgisk for stor.

Boka handler om ti år gamle Anne, som blir forelsket i Jørgen. Han har akkurat flyttet inn i Banditthuset, tilholdsstedet for den mye beryktede Banditt-Helga - som var forelsket i prestesønnen og klipte flettene av rivalene sine. Anne er redd for at Jørgen skal elske Ellen, med den fine lange hestehalen, og skriver derfor et falskt kjærlighetsbrev fra ham til henne. Annes bestevenninne, Beate, elsker Einar, men er redd for at han elsker Tone. Det foregår en god del skriving av kjærlighetsbrev, falske som ekte, noe som til slutt ender med en aldri så liten katastrofe.

Det er en herlig liten perle av en bok, og jeg forstår ikke hvorfor den ikke har blitt filmatisert før nå. Jeg husker så godt at vi drev med mye av de samme tingene, og selv om boken er over 25 år er jeg sikker på at dagens tiåringer (pluss minus) vil kjenne seg igjen. Jeg skal gi den videre til mitt snart elleve år gamle søskenbarn, og håper hun får like stor glede av den som jeg fikk.

Bokbloggturneen fortsetter hele uka, og klikk deg inn på Hobitt dersom du er nysgjerrig på hvordan neste blogger ut opplevde boka.

Anbefales hjertligst!

8/52 Syng meg i søvn

Eg kom plutseleg på at eg har gløymt novelleutfordringa. Eg som ikkje har tenkt ut kva novelle eg skulle neste gong. Heldigvis er eg omgitt av bøker på alle kantar, og vekas utvalde blei ei frå Frode Grytten sin roman Bikubesong. Ein novellistisk roman, oppdelt i 25 noveller. Dette er mitt andre møte med Grytten, eg har lese ei novelle frå same romanen fordi ho står i læreboka eg brukar i norsk. No veit eg at det er på tide å lese heile boka.

"Syng meg i søvn" er opningsnovella, og sidan novellene kan lesast samanhengande tenkjer eg å gjere nettopp det. Frå begynning til slutt. Ein 40 år gammal mann er hos mor si, som ligg for døden. Han elskar mor si, men har alltid hatt vanskeleg for å seie det til ho. Noko han ikkje har vanskar med, er å vise kjærleiken sin til den engelske gruppa The Smiths. Han refererer stadig til likskap mellom seg sjølv og frontfiguren Morrissey, tekstar frå songane og hendingar frå privatlivet hans.

Eg hugsar noko Morrissey sa om å vere tilfreds. Han sa at det er umulig for eit menneske å vere tilfreds. Du prøver heile livet å bli tilfreds, men du kjem aldri dit, for du legg til sides alt det viktige, du legg all viktige ting til sides mens du ventar på den dagen i livet ditt som aldri kjem.

Mora sitt høgaste ønske er at sonen skal finne seg ei jente. Han bestemmer seg for å la mora gå bort i trua på at han har fått seg kjærast, ei jente som heiter Marita. Før han veit ordet av det har han lova at mora skal få møte Marita allereie dagen etter. Han syklar ned til busstasjonen og forsøker å overtale første jenta han ser til å bli med han heim. Han seier at ho skal få betalt. Ho misforstår sjølvsagt, og gir han ein på tygga. Neste jente kjem sjølv og set seg hos han. Han spør om ho vil vere kjærasten hans, ho ler og spør om dei ikkje bør gå litt rolegare fram. Han dreg attende til mor si, og oppdagar at jenta kjem springande etter. Mor hans får møte "Marita" og kan dermed sovne inn, lykkeleg vitande om at ei så fin jente kan ta seg av guten hennar.

Dette er den dagen mor mi skal dø. Siste dagen i august. Den same dagen som Diana dødde. Bare at Diana dødde i hundre kilometer i timen. Mor mi dør så uendelig sakte.

Eg kan sitere utdrag etter utdrag. Det er så nydeleg skrive, så djupt fortalt om daglege hendingar, livet som omgir oss. Dette var ei kjempefin novelle. Stillferdig, morosam og vakker. Grytten kan verkeleg dette med å skildre, og flettar det saman med utdrag frå The Smiths-songar. Om strukturen i novella har likskapar med songane utover dette, veit eg ikkje. Eg har ikkje spesiell kjennskap til denne musikken. Eg må nok lage ei ny speleliste på Spotify, ei eiga Frode Grytten-spesial til eg skal lese resten av boka. Eg gler meg.

Så skal eg ta på meg dressen min og Morrissey hornbriller, og eg skal gå, som ein blind mann skal eg gå ut i verda, bare gå og gå. Eg skal gå så langt eg treng å gå for å finn ho jenta som eg ikkje veit kvar bur, og som eg ikkje eingong veit namnet på.
Og når eg har gått så langt at eg har funne henne, skal eg ta av meg brillene og spørre henne på nytt: Vil du vere kjærasten min?

Barnepiken

Kathryn Stockett: Barnepiken, 496 sider

Å, for ei bok! Denne har eg hatt lyst til å lese kjempelenge. Og no angrar eg. Nesten. Fordi eg ikkje lenger har ei slik bok å sjå fram til. Jauda, eg har bøker i fleng på lista mi, men denne var liksom noko for seg sjølv. Ei sikker bok. Ei eg visste eg ville like. Akkurat no er det vanskeleg å tenkje seg at eg skal greie å bli like oppslukt av ei anna bok. No er det denne som tel. Andre bøker akkurat no = Æsj! (Eg endrar nok meining ganske snart.)

La meg få ta deg attende til byrjinga av 60-talet. Sjå for deg Sørstatane, svarte hushjelper, kvite fruer. Vi er i Jackson, ein liten by i Mississippi. Slaveriet opphøyrde for 100 år sidan, likevel får ikkje dei svarte nytte det offentlege biblioteket, drikke av same vatn eller sitje saman med kvite i bussen. Blant anna. Blir ein svart mann teken i å bruke eit toalett meint for ein kvit, risikerar han å få rundjuling. Kan hende livet. Likevel er det i følgje lova han som har gjort ei grusom handling.

Vi blir kjend med Aibileen og Minny, begge tener hos kvite overklassefruer. Steller heimen, sørgar for alle måltida. Tek seg av bona deira. Ein kan nesten tru dei er ein del av familia. Men nei. Ikkje får dei bruke same toalettet, eller ete ved same bordet. Andre får ikkje eingong ete maten sin inne. Nokre hushjelper blir behandla greitt, andre blir behandla som dyr. Urettferda er i alle høve til å ta og føle på. Skeeter, ei 22 år gammal kvit kvinne er, som dei fleste kvite på sin alder, oppseda av familia si svarte hushjelp, og venninne med fleire av fruene som no har si eiga hushjelp. Når venninna hennar, Hilly, bestemmer seg for å kjempe enda hardare for å oppretthalde raseskillelova, begynner Skeeter i all løyndom å skrive dei svarte hushjelpene si historie. Ei sterk og viktig historie full av sorg, kampar og fornedring. Men også varme, humor og livslang kjærleik.

Dette er heilt klart ei slik bok du berre blir fullstendig fengja av. Fordi du veit at ho har sanning i seg, du veit at mykje av det har skjedd og at menneske over heile verda framleis må finne seg i urettferd. Heldigvis finnast det menneske som er villig til å ofre alt for å kjempe for fridom. For rettferd. For å gjere verda til ein bittelitt betre stad å vere. Det er viktig å vite. Men viktigare å handle. Rosa Parks har gjort det. Martin Luther King jr. er i ferd med å gjere det. Parallelt med desse får vi i Barnepiken høyre om Aibileen, Minny og Skeeter som tek affære. Dei risikerar mykje for å setje fokus. Dei vel det rette.

Eg vil seie at språket er godt. Ho unngår dei pompøse og kvalmande skildringane som ofte er uunngåelege i romanar med sterke tema, men greier likevel å få fram tyngda med eit enkelt og rett fram-språk. Sjølv om det er ein murstein av ei bok, blir du så oppslukt at der er vanskeleg å leggje ho frå seg. Eg seier du fordi eg er sikker på at dette er ei bok for alle. Også deg. Eg blei så glad i Aibileen, Minny og Skeeter - og også fleire av dei andre personane. Eg opplevde aldri å bli skuffa når synsvinkelen skifta, fordi det var like spennande å høyre om alle. Alt. Denne boka spelar på heile kjensleregisteret, og eg blei sint, glad, sorgtung og lykkeleg om kvarandre gjennom dei nærmare 500 sidene.

Dette er romandebuten til Stockett, noko som er særs imponerande. Boka har lege i toppen av salslistene sidan ho kom ut i 2009. I august 2011 kjem endatil filmen - og eg har klokketru på suksess.

Denne boka må du lese!

Avbrutte bøker

Jeg håper dette ikke blir en vane hos meg, men nå gir jeg faktisk opp enda en bok. Det var jeg som bestemte månedens lesesirkel-bok, Langelands Verdensmestrene, men etter 130 sider må jeg bare si meg ferdig med den. Den interesserer meg rett og slett ikke. Jeg har holdt på i over en uke, og greier ikke å komme lenger enn et par sider for dag. Kanskje jeg tar den opp igjen en annen gang, men nå begynner jeg å få leseabstinens over alt jeg går glipp av mens jeg forsøker å lese denne. Jeg liker det ikke, men ser ikke noe poeng i å streve meg gjennom flere sider. Det er flere i lesesirkelen som strever med denne, så jeg får trøste meg med det.

Dette er nesten litt pinlig, men jeg kom heller aldri noe lenger i Nesbøs Flaggermusmannen.. Men jeg har bestemt meg for å lese denne serien, så jeg gir ikke opp. Må bare ha en liten pause før jeg fortsetter.

Moving on. I dag begynte jeg derfor på en bok jeg leenge har hatt lyst å lese, Stocketts Barnepiken. Jeg er allerede godt i gang og fullstendig oppslukt. Det er sånn det skal være å lese. Herlig!

7/52 La stå

Ingvild H. Rishøi: La stå, 142 sider

Eg har lyst til å seie at eg er mållaus. Men eg er ikkje det. Sjølv om det kjennest slik, er eg alt anna enn mållaus. Eg badar i ord. Dei flyt rundt meg, boblar i magen og festar seg på tunga. Nokre slepp fri, andre set seg fast i halsen. Problemet er berre å få ut dei rette orda. Orda som kan yte boka rettferda ho fortener. Dette er ei slik bok.

La stå består av sju noveller, eine vakrare enn den andre. Rishøy skriv om alvorstunge tema som død, sorg, barndom, løyndommar, lengt. Ho bryt den vanlege sjangeren, og fortel historier gjennom epikriser, hyttebøker og brev. Det gir tekstane eit gjennomgåande djupt preg, og lesaren kjem enda nærare innpå personane, forteljingane, minna.

Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.

Boka opnar med novella "Det regner inn", der ei jente fortel om venninna Lila. Ei nydeleg, men trist historie om venskap og sorg. I slutten av novella ropar venninna til Lila, og eg får frysningar langt inni hjartet.

I "Hilsen Julie" får vi følgje Julie gjennom tekstar frå hytteboka, spiralblokka og linjeark på kjøkkenveggen. I "Jimmy sa" skjøna eg ikkje samanhengen før langt uti novella, enda ho gir fleire hint. Læraren i tittelnovella "La stå" ser spøkjelser, og vi får vere fluge på veggen (og i hovuda) til hovudpersonane i "Ariel".

Hei!
På onsdag gikk vi måneskins tur og så på kuene til Myrvang han mater rådyr også. På lørdag kom vi og da Frikk kom hit danset han krigs dans og bet seg selv i halen.
Hilsen Julie 9 år.

Rishøy skriv på ein heilt særeigen måte, og tek i bruk verkemiddel ein sjeldan bit seg merke i i kvardagen. Her derimot gir det ei sterk lesaroppleving, og er borti heile kjensleregisteret. Sårt, rørande, nydeleg.

Anbefalast sterkt!

Ps. Dette er mi novelle nr. 7, men eg greidde ikkje å lese ei og la det vere med ho. Eg kunne ikkje. Boka er rett og slett for god.

Akilles

Kristian Klausen: Akilles, 175 sider


Årets første bokbloggturné er i gang! Kasiopeiia åpnet i går, - og hun likte den ikke. I dag er det min tur og jeg likte den derimot veldig godt. Det blir spennende å se hvem av oss Løvinnen er enig med når hun forsetter turneen i morgen. Boka heter Akilles og forfatteren er Kristian Klausen.

Akilles handler om en 25 år gammel mann som har takker ja til ett års vikariat som formingslærer ved Røyken videregående skole. Han har studert kunst og mytologi, og drømmer om å bli kunstfotograf. Få dager før skolestart får han beskjed om at formingsklassen er lagt ned, og rektor tilbyr ham i stedet et halvt års engasjement som kroppsøvingslærer. Han er lite fristet, men tar jobben. De andre kroppsøvingslærerne er i harnisk over at en ufaglært kunstner skal lære opp elevene i et så krevende fag. Selv tvinger han elevene til å spille basketball hver gang, det eneste spillet han selv mestrer.

Allerede første skoledag oppdager han et skjult hull i veggen, fra lærergarderoben og rett inn i jentedusjen. Han er i tvil om han skal varsku ledelsen, og bestemmer seg til slutt for å la være. Til slutt faller også han for fristelsen og kikker inn i hullet. Han rettferdiggjør det ved å tenke at seksualitet er noe nedarvet gjennom tidene, altså er lysten ikke hans feil. Dessuten så sliter han med impotens. En av kroppsøvingslærerne får etterhvert et godt øye til ham, men selv er han mer interessert i en av elevene.

Hadde jeg noen favoritter blant guttene? Egentlig ikke. De som utmerket seg innen en idrett, bar ofte preg av å komme fra ressurssterke hjem, der det var tydelig at det stod en pappa bak, og dette bød meg imot.

Klausen skriver svært godt, humoristisk og alvorlig om hverandre. Personbeskrivelsene er veldig nøyaktige, og jeg humret flere ganger gjennom boka. Det er en veldig bra bok, gjennomsyret av humor, kropp og gresk mytologi. Jeg synes ikke mytologidelen var så voldsomt spennende, men det kan sikkert andre være uenig i. Jeg likte boka uansett.

Anbefales!

Vannmelonen

Marian Keyes: Vannmelonen, 443 sider

Etter å ha høyrt mykje bra om Marian Keyes-bøkene, har eg tatt det drastiske steget å låne ein famn (det er skikkeleg tjukke bøker, så ein handfull er ikkje nok) av desse bøkene. Systematisk som eg er, begynte eg med den eldste boka og arbeidde meg kronologisk framover. Neste ut blir difor De desperates café og Engler i LA. Om eg ikkje har teke heilt feil. Dei er vel uansett frittsåande, så det skulle vel ikkje spele særleg rolle om eg blinksa på rekkefølgja.

Claire har akkurat født ei dotter, og trur det er den lukkelegaste dagen i livet hennar. Heilt til ektemannen James ut av det blå fortel at han har funne ei anna, og forlet Claire og dottera på sjukehuset. Ho er knust og sit attende med eit hylande spedborn og ein kropp forma som ein vannmelon. Ho reiser heim til Irland for å sørgje i fred. Etterkvart tek ho seg i nakken og innser at livet må gå vidare. Så dukkar James opp att og får seg litt av eit sjokk.

Kva synest ein da om Marian Keyes? Eg må ærleg innrømme at eg blei litt skuffa. Eg har gugla, og sett at fleire knapt greier å leggje frå seg bøkene hennar. Visst var det ei spenstig og frisk bok, lett å drøyme seg vekk i og underhaldinga er på topp. Eg ser det. Men eg hadde ingen problem med å leggje ho frå meg. Det var ikkje så engasjerande. Eg ser ikkje på meg sjølv som ein litteratursnobb, og håpar eg ikkje er i ferd med å gå den vegen - for det finnast altfor mykje god "kiosklitteratur" der ute. Men denne boka fengja meg ikkje så sterkt som eg håpa og trudde ho skulle gjere.

Keyes har mykje eg likar; Metakommentarar, ho harselerar med romantiske søtsupperomanar, vrir klisjear på hovudet og har tvers gjennom eit herleg og sarkastisk språk. Likevel var det ikkje nok til å halde mi begeistring på topp. Eg synest boka var heilt ok, slutten litt verre og James aller verst. Men eg har ikkje tenkt å gi meg av den grunn. Eg er evig optimist og synes alle bøker fortenar ein sjanse. I alle fall nesten alle. Med mindre de meinar eg burde gi meg med Keyes? I så fall, hyl ut!

6/52 Ut å kjøre

Nå befinnner jeg meg i Trondheim. Nærmere bestemt Quality Hotel Panorama, ved siden av City Syd - og jada, lommeboka har merket det. Jeg er på kurs i noe som kalles "Ny Giv" i regi av Lese- og skrivesenteret i Stavanger. Dag 1 av 3 er unnagjort. I dag har vi lest en tre-fire noveller, og da tenkte jeg like godt å slå to fluer i en smekk og la en av disse være den sjette leste novellen.

Erik Kjærstad: "Ut å kjøre"

-Stemme ikke identifisert, sa datastemmen. - En fremmed sitter i bilen. Svendsen kaldsvettet. - Jamen, det er jo meg! skingret han. - Det må være noe galt med stemmeindikatoren!

Novellen handler om Petter Svendsen, som setter seg inn i sin nye, dyre bil av modellen G-54. Vi forstår at handlingen er lagt frem i tid. Bilen har blant annet stemmeindikator og veidatasensorer, og Svendsen tenker tilbake på "gamle dager da man måtte bytte mellom vinter- og sommerdekk". Haakon Magnus er konge og Oslo konserthus er byttet ut med en politistasjon. Svendsen har hatt en lang dag og er på vei hjem. Alt ser ut til å være i skjønneste orden. En radioavsending reklamerer for Transformers halstabletter, noe som gjør Svendsen oppmerksom på at jo, han har faktisk litt vondt i halsen. Halsonden gjør stemmen hans så grøtete at stemmeindikatoren ikke kjenner igjen stemmen hans, og setter i gang nødvendige tiltak for å eliminere bilens inntrenger...

Jeg innrømmer å aldri ha hørt om verken forfatter eller novelle. Fullstendig ukjent for meg. Selve novella var helt ok. Småmorsom og et interessant tema. Ikke helt min smak, men jeg skjønner poenget - og enda viktigere; Den faller helt sikkert i smak hos flere av elevene mine, og spesielt de mannlige. Lesingen legger til rette for diskusjon av flere dagsaktuelle tema. Og sånt liker vi.

Konklusjonen må vel bli noe a`la: Anbefales for norsklærere.

Ikke rart det kommer kråker

Karine Nyborg: Ikke rart det kommer kråker, 135 sider

Da har eg lese ferdig novellesamlinga. Eg hadde ikkje noko val. Det kom ein e-post med purring frå biblioteket, så eg såg meg rett og slett nøydd til å få ho frå meg. Eg skal ikkje lyge. Det gjorde godt. Gjer framleis.

Ikke rart det kommer kråker inneheld elleve noveller, eine vakrare enn den andre. Nyborg skriv nydeleg, og skildrar sårbare menneske så du kjenner det ut i fingertuppane. Det handlar mykje om kjensler, nærleik og avstand, menneske på grensa av stupet. Nokre fell, andre reiser seg. Dei kikar seg attende. Lengtar etter å høyre til.

Eg er fullstendig smitten av denne boka, og har skrive meir om det her og her.

I morgon skal ho leverast attende. Kanskje plukkast opp av ei nyfiken sjel som finn omslaget spennande, har kan hende høyrt om ho? Tru kven som blir den heldige. Blir det deg?

5/52 - Det må være en grunn

Veke fem = novelle nr. 5 av 52.

Åh, dette er så bra!

Eg har greidd å halde meg frå å lese resten av Karine Nyborg si novellesamling Ikke rart det kommer kråker, men må berre medgi at eg trur ikkje eg held mange vekene. Dette er så bra. Einaste grunnen til at eg ikkje las vidare no, er at eg vil la novella synke. Desse korthistoriene krev meir av lesaren. Refleksjon. Omtanke. Eg kan ikkje kaste meg over neste med ein gong. Det er ikkje rettferdig. Verken overfor novella eller meg.

"Det må være en grunn" er andre novella i boka, og strekker seg over ti sider (igjen, det kjennes som tre-fire). Det er ei jente som skulkar. Ho veit ikkje heilt årsaken. Ho er trist, men veit ikkje kvifor. Ho har det bra, er flink både sportsleg og akademisk. Ho er snill med veslebror sin og har ein kjærast som aldri vil finne på å forlate ho. Likevel er ho lei seg. Ulykkeleg. Utan grunn. Ho begynner å leite etter årsaker, oppsøke trøbbel. Som for å rettferdiggjere kjenslene. Kvifor alt kjennes så sørgjeleg. Det må vere ein grunn til det.

Og i det samme er den der igjen, en revne i brystet, jeg forstår det ikke, om jeg bare hadde en grunn, en forklaring, jeg snur meg mot ham, brått, presser ansiktet inn mot jakka hans. Han rykker til, ille berørt; så legger han armene rundt meg. Er det noe galt? hvisker han. Jeg rister på hodet.

Språket er fint, fortetta, fantastisk. Skildringane er vestenfor hjartet og østenfor sjela. Eg er fan.

Forenkling

Geir Gulliksen: Forenkling, 168 sider

Dette var mitt første møte med Geir Gulliksen (nei, ikke han hestefyren, som flere har spurt meg om. Hvem? Hva?), og definitivt ikke det siste. Dette gav absolutt mersmak.

Forenkling er en stillferdig bok om kjæresteparet Kristin og Kim. De lever sammen, omsluttet av egen kjærlighet og slipper nødig andre innpå. Dette endrer seg når Kristin blir gravid og de flytter inn i underetasjen hos Anna og Per, et mer etablert og voksent par. Tosomheten blir gradvis utvidet, og de to parene tilbringer stadig mer tid sammen. Kristin og Anna blir perlevenner, men Kim greier ikke helt å slå seg til ro med denne, til tider, intense samhørigheten. Samtidig sliter han med den nye tilværelsen som far.

Jeg skulle bare begynne å lese litt i boken, men ble så oppslukt av historien at "skal bare lese litt til.." varte og rakk helt til siste side. Gulliksen skriver vakkert, og har så fin ro over språket at det er en fryd å lese. Boken handler ikke om så mye på det ytre planet, men er likevel full av spenningstopper. Stemningen skaper en intens leseopplevelse, får deg til å fryse på ryggen. Og likevel er det bare snakk om menneskelige relasjoner. Samhold, nærhet og avstand. En baby. Hjelp!

Alt var nytt, alt var lett, de skulle skape et liv som ingen andre hadde levd, selv om de lignet på andre par, andre unge familier. En kveld tok noen et bilde av dem foran en hvit vegg. De to, slik det var mellom dem da. Han så til siden og hun stirret rett inn i kamera, som om den ene ikke visste om den andre.

Det er virkelig en nydelig skrevet bok. Anbefales.