Nu, jävlar!

Heidi Linde: Nu, jävlar!, 397 sider

For dei av dykk som følgjer med bloggen min, kan det kanskje vere interessant å vite at dette er akkurat den type bok eg likar. Ok, elskar. Eg diggar denne boka. Høyr berre her;

Heidi Linde er utdanna manusforfattar, og eg kan absolutt sjå for meg Nu, jävlar! som ein film; Boka innleiast med at politiførstebetjenten i bygda (som forresten gjer eit aldri så lite forsøk på å ete rekebagetten sin) får inn ei melding. Kva som har skjedd, er heller vagt, men vi skjønar at det er noko viktig.
Deretter blir vi presentert for fleire av bygda sine innbyggjarar. Kapitla er konsentrert rundt ein person om gongen, og byttar jamnleg. Mot slutten av boka går historia attende til politiførstebetjenten, og vi forstår kva som har skjedd. (Også med rekebagetten.)

Terese er først ute. Ho er gift, har to jenter og er gravid med tredjemann. Dagane hennar går stort sett med til born og heim, og ho har difor sett fram til ein fridag der ho berre skal slappe av. Noko ho sjølvsagt ikkje greier. Feiaren skal visstnok stikke innom, og dessutan så har ho sett på Facebook at naboen er heime. Dermed går dagen ut på å gøyme seg for naboen (slik at ho ikkje skal finne på å stikke innom - noko som alltid resulterar i eit heildagsbesøk), eller å halde seg frå å gå på do (for feiaren kan kome kva tid som helst). Dei nevrotiske tankane til Terese er rett og slett ubetalelege. Eg kjenner meg til og med igjen i nokre av dei (nokre!), og hadde faktisk rørleggjarbesøk da eg las nettopp dette kapitlet.

Terese si barndomsvenninne, Jessica, har ei sentral rolle i boka. Ho skal gifte seg med svenske Stefan, men er usikker på om ho burde gjere det. Vi får høyre mykje om Sakken, far hennar, og Lydia, mor hennar - som forøvrig er fantasivenninne med Dronning Sonja. På Essostasjonen arbeider Kevin, Jessica sin ekskjærast. Det er tolv år sidan dei slo opp, men Kevin slit framleis med kjærleikssorg. I tillegg til alle desse, kjem alle dei små birollene. Den eine meir interessant enn den andre.

Heidi Linde har ein fantastisk sans for humor. Eg fann store delar av boka særs morosam. Og underhaldande. Eg synest dessutan det er hysterisk vittig når Facebookstatusar blir ramsa opp i bøker.Ho treff spikaren på hovudet gjennom dei gode personskildringane og trivielle hendingane. Men det er ikkje berre fornøyeleg. Nu, jävlar! tek også opp alvorstunge tema, både naturlege bekymringar og det som verre er. Ho skriv rett og slett sabla godt. Eg ser det levande for meg. Som ein film.

Anbefalast. Nu!