Norwegian Wood

Haruki Murakami: Norwegian Wood, 321 sider. Oversatt av Ika Kaminka

"Du Watanabe, kan vi ikke gjøre det?" kom det spakt fra henne da hun hadde spilt seg ferdig. "Det var rart du skulle si det" svarte jeg. "Jeg satt akkurat og tenkte på det samme."

Toru Watanabe befinner seg på et fly på vei til Hamburg da den kjente Beatles-melodien Norwegian Wood strømmer ut av høytaleren. Med melodien blir han satt tilbake til Tokyo på slutten av sekstitallet. Han er 17 år og student igjen. Watanabe er den siste som får se bestekameraten i live. Kjæresten hans, Naoko, som Watanabe også er forelsket i, sliter med tilbakevendende depresjoner og vil derfor ikke gå fullt inn i et forhold med ham. Watanabe lover å vente på henne, men utfordres samtidig av den impulsive og seksuelt frigjorte Midori. 


Norwegian Wood handler om mangt og meget, fra studenttilværelsen til sex til det å forsøke å finne innpass i en kaotisk verden. Jeg synes Watanabe er en likandes kar, med sitt tilbaketrukne ytre og sårbare indre. Jentene rundt ham ser ut til å være av samme oppfatning, de finner ham tillitsfull og interessant. Om boken kan det ellers nevnes at vi finner en masse referanser til musikk, ikke overraskende en del Beatles-låter, og kjente romaner. Murakami skriver om de vakreste ting uten å virke oversentimental, flere sexscener skildres på en nøktern måte. Han tar opp vanskelige, og til tider absurde, tema og får det til å virke så enkelt, så selvsagt. Språket er svært godt. Han innehar en fortellerteknikk og en innsikt av de sjeldne. Ikke rart at Murakami ofte nevnes som en av lesernes absolutte favoritter.


Dette er min andre roman av Murakami. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det, etter så mange år og flerfoldige Murakamititler i bokhylla, fortoner seg slik. Jeg likte første boka godt og denne enda bedre. Som sist, gav dette en soleklar higen etter mer. Men med denne fyrens imponerende bibliografi får jeg jo et skikkelig dilemma: Hvilken Murakami bør jeg ta neste gang?

Anbefales.

Sara

Toril Brekke: Sara, 512 sider

 Ålesund, 1800-talet. Sara kjem opphavleg frå Tingvoll, og har hatt ein streng barndom under faren, futen, si hand. Ein sein kveld driv eit skip i land og ein flokk menn vil ha husly hos futen. Hushalderska kastar dei ut, sjølv om Sara vil la dei bli. Dagen etter reiser ho av garde med ein av dei unge mennene, Oscar. Ho giftar seg med Oscar og får ein fin, liten familie i Ålesund.

For Sara går det greitt å føde, men ho både ser og høyrer om kvinner som ikkje får det til like lett. For fleire går det riktig gale. Sara tenkjer at det ikkje skal behøve å vere slik, det er pålagt å ha jordmor. Ho får støtte frå byens menn, det står visst i reglementet at staden skal bidra økonomisk. Slik går det til at Sara blir Ålesund si første jordmor.

Om eg skal vere heilt ærleg, så hadde eg nok ikkje lese denne hadde det ikkje vore for at handlinga er lagt til Ålesund. Eg bur rett utanfor, er godt kjend med byen så det var naturleg nok det som først fanga interessa mi. Ser ein vekk frå det geografiske, er Sara likefullt ei fin forteljing om lengsel etter fridom og kunnskap, og kvinnene sin kamp mot undertrykking.

Eg likte boka godt og anbefaler ho gjerne.

Sekskanten

Ebba Haslund: Sekskanten, 235 sider

Mitt første møte med Ebba Haslund. Hun ble 92 år og rakk å skrive en god del, så det blir nok ikke mitt siste.

Sekskanten er en av hennes siste bøker og handler om syklubben Sekskanten, som "huser" en venninnegjeng på seks aldrende kvinner i Oslo som har holdt sammen siden krigens dager. I boken forbereder kvinnene seg på kveldens syklubb, og vi får høre korte riss fra livene deres.

81 år gamle Lillemor utpekes som bokas hovedperson, hun er enke og har fire barn vi får høre mye om. Dernest har vi Kirsti, enke for tredje gang og med to barn, Annema, gift og med to barn og Rigmor, ugift og barnløs. To av syklubbens originale medlemmer har blitt byttet ut grunnet dødsfall og sykdom, men de er fremdeles med i tankene. De nye medlemmene er Marina, enke og med to barn, og Tupsi, skilt med to barn.

Haslund skisserer kvinneskjebner fra etterkrigstidens hjemmeværende husmødre og frem til dagens professorer. Boken gir ikke bare et portrett av dagens kvinner, men en historisk reise innen generasjoner av kvinneideal. Kvinnefrigjøring eller ei, kvinnene i Sekskanten er som kvinner flest, sladrer og kniver om hvem som har den travleste hverdagen, de beste minnene og de snilleste barna. Sistnevnte ser Lillemor ut til å tape, da hennes yndlingssønn, direktøren, i begynnelsen av boka blir anmeldt for konemishandling. Når det kommer for en dag at det er Annemas svigerdatter som skal føre saken, er det duket for et oppgjør i kveldens syklubb.

God bok.

Anbefales.

Pike med perleøredobb

Tracy Chevalier: Pike med perleøredobb, 239 sider. Omsett av Ragnhild Eikli

For eit par veker sidan kom ein kollega på jobb med fleire nett stappfulle av bøker; om vi hadde lyst på? Ho har fått plassmangel heime, og får ikkje lov til å kjøpe fleire bokhyller, så det var fritt fram til å forsyne seg. Eg greidde utan problem å fylle eit par nett - og likevel var det att ein del til dei andre hardtarbeidande lærarane. Pike med perleøredobb er frå eitt av netta. Filmen har eg tilfeldigvis aldri sett, så da passa det bra å byrje med boka. Andre vegen hadde det neppe blitt. Og heldigvis for det, for denne boka likte eg kjempegodt!

Forfattaren har latt seg inspirere av den nederlandske målaren Jan Vermeer sitt bilete "Ung pike med turban", som blei måla rundt år 1665. Måleriet har av fleire blitt beskrive som den hollandske "Mona Lisa", og det er denne jenta si historie forfattaren har dikta. Den unge jenta Griet byrjar i teneste hos målaren Vermeet sin familie. Ho skal ta seg av forskjellig husarbeid, men skal også gjere reint i atelieret til Vermeet. I atelieriet er det få som har adgang, ikkje eingong Vermeer si kone, og at Griet får denne oppgåva er vanskeleg for ho å svelgje. Griet er ei lærenem jente, som raskt fattar interesse for målaren sitt arbeid, noko han veit å utnytte. I all hemmelegheit ber han ho sitje modell for han, og det skaper sjalusi og intriger i Vermeet sin familie. Når biletet er ferdig tar historia ei dramatisk vending.

Pike med perleøredobb er ei særs fin bok. Sjølv om Griet si historie er oppdikta, er det spennande å sjå for seg at det kan ha vore slik det var. Eg er ikkje historikar, men går ut frå at dei historiske faktaa er pålitelege og realistiske kva Nederland anno 1600 angår. Ryktene fortel at Vermeer sitt biografiske material er sparsommeleg, og at forfattaren av den grunn har latt fantastien få fritt spelerom. Fleire av bihistoriene i boka skal også vere basert på andre verk av målaren, noko som gjer at vi kan lese romanen inn i fleire av bileta hans.

Kunstinteressert eller ei. Anbefalast varmt.

Takk til Unni.

Fyrsten

Henrik H. Langeland: Fyrsten, 430 sider

Etter 13 år er Christian von der Hall tilbake. Nå er han 47 år gammel, og de noe spesielle seksuelle interessene har blitt byttet ut med klasseseire i Skibirken. Siden sist har han blitt skilt fra Tessa, fått nesten voksne barn og dermed litt mer fritid. Noe han definitivt trenger som administrerende direktør i PR-byrået Hall Consulting. Han har rukket å bygge seg opp etter konkursen i 2000, og som strateg bak Høyres valgkamp-retorikk er førsteprioritet å vinne høstens stortingsvalg. 

Fyrsten fortsetter noen år etter Wonderboy, og innehar de samme ingrediensene, men aksjene ser ut til å ha blitt byttet ut med politikk. Som i forrige bok, finner vi flere navngitte kjendiser og andre fiktive personer vi kan gjette oss til hvem forestiller. Se og Hør jakter stadig på bransjesladder, damene ligger langflate som aldri før og armbåndsurene koster fremdeles flesk. 

En kan i grunnen lure på hvorfor disse bøkene appellerer til meg. Om jeg sist sa jeg ikke skjønte meg på aksjer, så er jeg ikke så mye bedre innenfor politikkens verden. Men dramaturgien er såpass finpusset at du får utbytte av romanen selv om Dagens Næringsliv ikke står høyest på leselista. Spenning, makt og intriger driver handlingen framover. 

En god oppfølger. Anbefales.

Beina i gitaren

 Sunniva Relling Berg: Beina i gitaren, 180 sider

Utover i veka veit dei fleste at eg ikkje har mista håret på grunn av ein cellegiftkur. Dei kviskrar framleis om kvifor eg har gjort det. Det blir spekulert i om eg vil ha sympati, eller om eg berre er galen.

Det er sommarferie. Bo er 17 år og lei av å forsøke å passe inn. Ho har barbert av seg alt håret og skuv sakte frå seg alle rundt. Den einaste som ser ut til å få kome nær ho, er 18 år gamle Hans. Dei møtast jamnt, heilt til frå og til-kjærasten hans, Karianne, kjem og bestemmer seg for å satse for fullt. Karianne veit ingenting om kva som har foregått mellom Hans og Bo, og ho er irriterande hyggeleg mot Bo. Skulen byrjar på att og det er vanskeleg for Bo stadig å bli konfrontert med Hans og Karianne som eit par.

Eg synest Relling Berg får fram den destruktive åtferda til Bo på ein fin måte. Ho skildrar godt, leikar seg med språket og måler fram dei rette stemningane. Eg merkar at eg les setningane om og om att, verkeleg tek til meg orda, og det gjer eg berre når eg likar noko skikkeleg godt. Som i UTFOR held ho også her attende litt, for å la lesaren leggje til resten. Beina i gitaren er ei velskriven bok om identitet og sterke kjensler. Det er ikkje lett å vere ung.

Sunniva Relling Berg kjem frå Ålesund (jey!), er berre 24 år og har allereie to romanar på samvitet. Kan ein bli meir misunneleg? Eg har gledd meg til denne boka heilt sidan eg leste den førre. Takk til Samlaget som gjorde ventetida bittelitt kortare.

Anbefalast.

Juggel

Heidi Linde: Juggel, 320 sider

Hun hadde kjøpt solarium. En svær, diger sak som sto på et slags stativ og var så lang at den dekka hele kroppen. I tillegg var det en benk man skulle ligge på, først på ryggen og så på magen, sånn at strålene fra solariet over ville gjøre en brun både foran og bak.
- Folk ønsker velvære, sa mamma. Det er ikke nok med en fin frisyre.

Jeg blir stadig overrasket over å finne gamle perler fra storfavoritten Linde, og trodde egentlig jeg hadde lest det meste av henne. Så fant jeg denne i biblioteket. Den er fra 2004 og kan se ut som hennes andre voksenroman. Jeg likte den veldig godt og leste den følgelig ut på et blunk.

Juggel handler om Maj, som har bikket tredve og tatt hovedfag i sosiologi. Hun bor i Oslo og har nettopp oppdaget at hun er gravid med en mann hun ikke vet om hun tør satse på. Hun vet ikke engang om hun vil fortelle ham om barnet. På vei til en begravelse i småbyen hun vokste opp i, kommer alle barndomsminnene frem. Minner fra tiden på ungdomskolen, bestevenninnen Anja, den kjekke gymlæreren alle jentene likte og en rekke pinlige episoder fra en uunngåelig pubertet. Men de færreste har en problemfri oppvekst, og vi får også høre om livet sammen med en deprimert mor som sover store deler av dagen.

Jeg tok enda et skritt fram og skulle til å si noe, gi meg til kjenne, men akkurat da oppdaga jeg hva han dreiv med. Først så jeg bare bevegelsen, jeg tenkte det var fjernkontrollen han holdt i, Robban satt med hånda i fanget, den gikk opp og ned, jeg hørte den pesende pusten hans, og på tv-en snubla en av jentene, hun lo, og da hun falt, sklei litt av kjolen opp, og leggene hennes var nakne og helt hvite, og jeg kunne ikke la være, jeg begynte å le, og Robban bråsnudde seg mot meg og jeg så det han holdt i hånda, jeg hadde aldri sett det før, ikke sånn, jeg kjente meg kvalm, det lukta virkelig innestengt der inne, men jeg kunne ikke slutte å le. 

Boken veksler mellom fortid og nåtid, og skal med dette retrospektive blikket forsøke å belyse hvorfor Maj har blitt den hun er i dag. Hun sliter med å ta valg, og med å gjennomskue hva som er falskt og hva som er ekte. Handlingen går ikke spesielt i dybden, men er likefullt spennende og god lesning. For meg som er oppvokst på 80-, 90-tallet er det spesielt artig med de nostalgiske referansene om solarium og brunkrem, men her er nok likevel en eller flere episoder de fleste kan kjenne seg igjen i. Linde er en svært dyktig historieforteller, og etter å ha lest de senere romanene vet vi jo at hun bare skriver bedre og bedre.

Anbefales.