Jeg vet egentlig ikke hvor mye jeg kan si om denne boken, det står nemlig at innholdet ikke kan gjengis i media før boken utgis som innbundet utgave 13. april. Men jeg har sett at andre har blogget om boka, så da tør jeg meg på det samme. Medlemmer av bokelskere.no fikk tilbud om å motta denne boken fra Juritzen forlag, og sunnmøring (eller bokelsker, velg selv) som jeg er, lot jeg ikke sjansen gå fra meg.
Aldri alene er utformet til å se ut som Rose (og Ruby) Darlens selvbiografi, og Rose ønsker å kalle boken "En sammenvoksts tvillings selvbiografi" - noe hennes tvilling Ruby protesterer sterkt mot. Ruby har ikke så veldig lyst til å gi ut en selvbiografi, men går med på å skrive noen få kapitler.
Ruby og Rose er tjueni år, og kjent som verdens eldste overlevende tvillinger med craniopagus (mer kjent som siamesiske tvillinger). Moren deres forlater de kort tid etter fødselen, så de vokser opp sammen med tante Lovey og onkel Stash (som ikke er deres egentlige slektninger, men sykepleieren som hjalp til under fødselen, og hennes slovakiske ektemann).
Aldri alene er Lori Lansens` andre bok, men Juritzen forlag har valgt å la dette være hennes debut for det norske folket, fordi det er den mest positive historien de har lest om det å føle seg annerledes [...]. Forfatteren har forøvrig skrevet tre romaner, så dette er altså ikke det siste vi hører fra henne.
Vi følger tvillingene gjennom oppveksten i en liten by i Canada, som igjen innebærer deltidsjobben ved det offentlige biblioteket, jakten på å få oppleve sitt første kyss, en reise til Slovakia og en og annen snarvisitt til USA. Blant annet. Som tvillinger flest (liker å utgi seg for, i alle fall) er de ulike, både til sinns og hva interesser angår. Rose er den snusfornuftige forfatterspiren, og Ruby har en forkjærlighet for arkeologiske gjenstander og tv-serier.
Jeg synes språket i boka er godt, uten for mye klisjeer (ja, jeg vet jeg er veldig opptatt av dette). Språket i Rubys kapitler er lagt opp til å være en annerledes skrivestil. Rose minner henne hele tiden om å ikke være for opptatt av detaljer, og forsøke å skrive godt. Jeg synes forøvrig at Rubys betroelser er veldig interessante nettopp på grunn av disse detaljene.
En annen ting jeg likte veldig godt, er Roses metaspråk. Hun skriver en del om ting forfattere ikke kan tillate seg i handlingen; som for mange frampek, for opplagte sammentreff og lignende. Ting som selvsagt skjer i denne boken (hun kan jo ikke noe for at det skjer). Dette er en morsom og underfundig vri. Jeg er veldig fan av forfatterens synlighet i teksten (feks i Loes Volvo Lastvagnar. Hysterisk!) Ja, hvordan greide jeg å sammenligne disse to bøkene, egentlig? De ligner svært lite på hverandre. Bare så det er sagt.
La meg se, hva mer? Jo, dette er ikke en sånn "nå skal vi fortelle historien om hvor grusomt det er å være en sammenvokst tvilling". Det er snarere en fortelling om hvor vanlig livet faktisk kan være, tatt i betraktning det faktum at de er sammenvokste. Rose og Ruby er sammen, men står likevel i kontrast til hverandre, noe som gjør at de utfyller hverandre svært godt. I begynnelsen av kapitlene forteller de mest om forskjellige tanker og hendelser, mens de mot slutten overlapper hverandre litt mer.
Jeg fikk assosiasjoner til John Irving, spesielt Hotel New Hampshire, og ser for meg at filmen (hvis romanen en gang blir filmatisert) blir en langsom sørstatsfilm (selv om det ikke er i sørstatene) med fordekt og halvsprø, men rørende dramaturgi. Tolk det sånn du vil.
En god bok, men i likhet med Julie og Eirin gav den meg ingen aha-opplevelse. Ifølge Isabel Allende er dette en roman jeg sent vil glemme. Vi får nå se på det. Og når det gjelder sideantallet: Aldri alene har over 400 sider. Greit nok at en ikke kan fortelle selvbiografien sin på få sider, men jeg tror kanskje boken kunne ha nytt godt av å korte litt ned. Det ble med andre ord litt traurig på slutten.
Jaggu fikk jeg sagt litt om boken likevel..
.png)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar