RSS

Blodskraft

Lise Forfang Grimnes: Blodskraft, e-bok (altså aner jeg ikke sidetallet)

Blodskraft er bok nummer to i serien om Minja, som er kvart hulder og gjett om jeg har venta på denne! Den første boka, Kaoshjerte, bergtok meg fullstendig i fjor sommer - og jeg forsto endelig hvorfor alle mine medbloggere (og andre) var så himla begeistra. Den ble også nominert til Bokbloggerprisen 2014, noe jeg også skjønner godt, for dette er god litteratur. Ettersom jeg ikke leste boka før i 2015, var jeg heller ikke med på å nominere den. Dessverre. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese den, for jeg er ikke så voldsomt glad i fantasy- og eventyrsjangeren (bortsett fra Harry Potter. Harry Potter ruler over alle!). Men boka fant meg likevel og ble med i kofferten over til sydligere strøk. Og jeg likte den. Kjempegodt. Det er folkeeventyr, sagn og urban virkelighet i en og samme fortelling - og det går rett i hjertet på meg. Vi får høre om de underjordiske, bergekongen og mange andre skapninger vi kjenner fra den norske kulturarven.

I denne andreboka fortsetter historien fra Kaoshjerte. Minja er tilbake i Oslo og sliter med at bestevennen Josef ikke har vært seg selv siden han kom tilbake fra underverdenen. Hun forsøker å hjelpe, men Josef skyver henne ut i kulda. Overlatt til seg selv må Minja igjen ta opp kampen mellom det gode og det onde. Noen kaller på henne, og denne gangen kommer det ikke nødvendigvis fra skogen..

Jeg synes fortellingen balanserer så fint mellom den gjenkjennelige drabantby-tenåringen og den parallelle virkeligheten hun blir kastet ut i. Det gir den ellers stabile handlingen en spennende og etterlengtet uforutsigbarhet. Minja er en en jente du blir glad i og måten hun observerer verden rundt seg (hun beskriver blant annet mormoren som en levende død) kan få meg til å både le og gråte.Og språket, språket dere. Det ER så fint.

God bok.

Gratulerer med nok en fin utgivelse, Lise!

Leseeksemplar fått av Aschehoug.

SELFIE

Espen Hilton: Selfie, 199 sider


Som så mange andre toppbloggararar i desse tider, har også Espen Hilton gitt ut bok. I boka, som har undertittelen fra mobbeoffer til toppblogger, skriv han om dette nye selfie-fenomenet, som slett ikkje er så nytt likevel. Han har fått kjendisar til å stille opp med eigne selfiar, samt seie litt om nettmobbing og deling av bilete i sosiale media. Eg likte best å lese historia til Espen, som dessverre berre var eitt av ni kapittel. Resten av kapitla handlar om selfiar, hemmelege triks, dei beste appane, kjendisselfiar og anna selfierelatert stoff. Det låg nok i korta, jf. tittelen og alt, men eg hadde likevel venta meg ei litt annleis fordeling. Eg synest det blei litt for mykje selfies og litt for lite Espen, for det er historia hans som er det mest interessante her.

Og det meiner eg som ein kompliment.

Men; og det kan du lese med majusklar,  eg likar konseptet og er for det meste som kan vere med på å auke sjølvkjensla og gravleggje janteloven. Selfies er kanskje toppbloggaren sin måte å fylle ut linjene? Dei usagte orda. Eit bilete seier som kjent meir enn tusen ord, så selfies blir små historier i seg sjølv. Kanskje like viktig som det skrivne ordet. I begge tilfelle kler ein av seg og ventar på dommen. Blir det hjarte og kjærleik, eller kritikk og hat? Ein kan i grunnen aldri vite.

Fuck janteloven.



Leseeksemplar fått av Aller Forlag.


Psst! Fekk du lyst til å lese boka, kan du prøve lukka på Instagram: @annkolaas

En bror for mye

Linde Hagerup: En bror for mye, 165 sider

Ni år gamle Sara bor sammen med mamma, pappa og storesøster Emilie på fjorten år. Hun har en bestevenninne, eget rom og synes fredager er den beste dagen - for da samles hele familien. En dag dør mammas bestevenninne og etterlater seg den fem år gamle sønnen Steinar. Siden Steinar ikke har annen familie, flytter han inn hos Saras familie og ødelegger alt. Steinar er plagsom, bortskjemt og får alltid viljen sin. Sara skjønner at det er synd i ham, men må han absolutt bo hos dem og på hennes rom?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne boken, men den gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg i alle fall må skrible ned noen få ord om den. Hagerup skriver varmt og ekte fra niårige Saras syn på saken. Hun får frem frustrasjonen over hvordan det føles å bli invadert av en fem år gammel sutreunge, som Sara mener Steinar er. Foreldrenes fortvilelse over situasjonen kommer indirekte frem, og jeg blir oppriktig rørt av måten de må sette sin egen sorg til side for å håndtere det hele. De fremstår som godhjertede og tolerante foreldre, som tar Sara på alvor.

Dette er først og fremst en bok for barn, men jeg synes den er verd å lese for voksne også - om ikke annet så for å få innsikt i hvordan barn kan oppleve å få livet snudd på hodet.

Anbefales.

Arv og miljø


Vigdis Hjorth: Arv og miljø, 342 sider


They could not stand her because of what they had done to her.


Det er femten år siden Bergljot brøt med foreldrene sine. Over femten år siden hun så dem. Likevel fortsetter de å dra henne ned, hale henne inn i livene sine og påføre henne smerte og dårlig samvittighet.

De er fire søsken, Bergljot og Bård, som er eldst. Åsa og Astrid, som er en del år yngre. Bård har, i likhet med Bergljot, minimal kontakt med familien. Åsa og Astrid har mye med familien å gjøre, og de kommer godt ut av det når foreldrene bestemmer seg for å dele ut arven på forskudd.

Bergljot har akademisk utdannelse og arbeider med teater og litteratur. Arbeidene hennes blir hyllet av kollegene, men familien hennes omtaler henne som "opptatt av drama". De mener hun regisserer menneskene rundt seg og setter opp egne kulisser. Underforstått har hun diktet opp hendelsene som fant sted i barndommen. Den ene søsteren ringer stadig vekk Bergljot og vil ha henne til å kontakte foreldrene, oppdaterer henne uoppfordret om foreldrenes helse fordi hun "tenkte det kunne være greit å vite". Men Bergljot vil ikke vite. Hun blir opprørt og ute av seg. Hun opplever det som en stor sorg at ingen av dem ser ut til å erkjenne hennes versjon av sannheten.

Hun presset meg følelsesmessig, sånn føltes det, snakket om hvor mye de led under mitt fravær, hvor gamle de var, at de snart skulle dø, kunne jeg ikke dukke opp i en høytid eller ved runde år? Men jeg ble ikke beveget av snakket om alderdom og død, jeg ble provosert og lei meg. Tok hun ikke mine beveggrunner alvorlig? Jeg hadde jo redegjort for dem. Forklart at jeg ble syk av å være sammen med mor og far, at å møte dem som om ingenting var å forråde meg selv, var umulig, jeg hadde jo forsøkt! 

Jeg har lenge vært en stor fan av Vigdis Hjorth, og kan anbefale et flertall av hennes romaner. Jeg tenker kanskje hver gang hun utgir noe, at nå kan det ikke bli bedre. Men jeg skal ærlig innrømme at hun også har et par-tre bøker jeg ikke liker så godt. Bøker som andre igjen har hyllet, så dårlig litteratur er det aldri. Vigdis Hjorth kan skrive, det har det aldri hersket tvil om. Men nå har hun virkelig overgått seg selv. Arv og miljø er noe av det beste jeg har lest i år og kanskje hennes viktigste hittil. I alle fall blant topp tre.

Det er nok kjent for de fleste at denne romanen har vært en del i media med tanke på virkelighetslitteratur. Hjorth har selv erkjent at hennes roman Om bare, er selvbiografisk, så en kan jo spekulere. Jeg skal ikke kaste meg inn i debatten, for meg er det likegyldig om det er basert på faktiske hendelser eller rent oppspinn. Det er sabla god litteratur, og det er det som er viktig for meg.

God bok. Les den.

Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.


Anita, Tine og Åslaug har også blogget varmt og boka.

Heksejakt

Aina Basso: Heksejakt og heksebrenning i Europa, 168 sider

Visste du at av 400 000 innbyggarar i Noreg, blei rundt 800 av dei skulda for trolldom? Eller at den siste "heksa" som blei dømd i Noreg, blei brend i 1695? I denne boka fortel Basso om hekseprosessane i Europa frå år 1400 til rundt år 1700.

Vi får mellom anna høyre om uskuldige småjenter som blei mistenkte for å vere hekser fordi dei fortalde fantasihistorier, kvinner som blei skulda for å vere i pakt med djevelen fordi dei ikkje fekk born og kvinner som blei skulda for å ha fødd djevelen sitt born. Ein kunne bli tatt for å vere heks dersom ein blei gammal og stygg litt for fort, om ein var litt for fin og om ein skulle vere så uheldig å vere i nærleiken om noko fælt hende med andre. Både menn og kvinner blei dømde for å drive med trolldom, men kvinnene var spesielt utsette.

Kvifor var det slik? Du får ikkje nødvendigvis svaret, men boka gir deg mange gode forklaringar på korleis dette kunne skje og kvifor det framleis kan skje nokre stader i verda.

Heksejakt er ei faktabok for born og unge, og både språk og forteljarstil er utforma med tanke på eit ungt publikum. Boka er delt inn i fem kapittel som tar for seg temaa på ein oversiktleg måte, og ho famnar alt frå Jeanne d`Arc til den moderne heksa i dag. Eg likar særs godt stiltonen i boka, kor Basso stiller spørsmål til lesaren og svarer på ein forståeleg måte utan å verke påtatt. Det blir meir som ein dialog mellom forteljar og lesar, noko som er spesielt fint for ein yngre lesar. Det er berre ein liten sak eg ønsker å nemne, og det er at Basso er veldig bastant på å skilje mellom "dei" og "vi" når ho fortel. Ho skriv til dømes at i dag "veit vi jo at trolldom ikkje finst" og at det er "provoserande at nokon leikar heks og bagatelliserer den forfølginga hundre tusen menneske blei utsette for for berre nokre hundreår sidan". Eg ser for meg at nokon kan kome til å ta det ille opp - til dømes dei som driv med Wicca og kvit magi i dag. Sett vekk frå dette synest eg det er ei veldig fin og heilskapleg bok som gir god innsikt i eit viktig tema. Eg måtte krangle med eldstejenta mi for å få lese først, så ho ivra etter å få fordjupe seg i boka.

For den meir interesserte lesaren finst det tips til vidare fordjupning og ei rik kjeldeliste bak i boka. Dei flotte illustrasjonane er og med på å løfte lesaropplevinga.

God bok. Eg tilrår.

Hålke

Helene Uri: Hålke, 234 sider

Leiligheten er forbannet. Sånn begynner historien om det aldrende ekteparet Ebba og Karl. På grunn av hålke våger de seg ikke utendørs og blir dermed innestengt inne i leiligheten. Dagene går, og matlageret minker samtidig som søppelet øker. Karl og Ebba går om hverandre, leiligheten føles stadig trangere og stemningen blir trykkende. Ikke bare for dem, men også leseren får kjenne på ubehaget.

Hvorfor bestiller de ikke mat og får levert på døren? Tar en drosje og kommer seg ut? Det er fryktelig irriterende å være vitne til denne selvpålagte hjelpeløsheten. Men Karl vil det sånn. Han skal ikke be om hjelp. Kommunen strør sikkert snart, det er nok å sjekke postkassa annenhver dag og dessuten har de nok hermetikk i matlageret. Ebba lengter ut så mye at hun snart ikke får puste. Hun reflekterer over forholdet deres og lurer på hvorfor hun ikke forlot ham for lenge siden. Karl slår nemlig.

Hvorfor velger vi å bli i destruktive forhold? I forrige bok, Fordi jeg elsker deg, skriver Uri om vold hos ungdommer. Elin forlater Fredrik. Denne gangen er det vold i ekteskapet. Ebba blir hos Karl. Karl er en god far og en snill ektemann. Men han kan slå. Ebba kan også være stygg. Hun slår tilbake med harde ord, hun er utro og skylder på Karl for alt som er feil i ekteskapet. Etterhvert kommer det frem at hun kanskje ikke har vært så fanget som hun skal ha det til. Kanskje. Hvem snakker sant? De har vært gift i snart seksogførti år, de fleste dager har vært gode og de har blitt nokså avhengige av hverandre.

Hålke er en klaustrofobisk roman om et sammensatt forhold mellom to mennesker. Løsningen er enkel for en som står utenfor og observerer. Det er noe annet for den som er midt i det. Hva ville du ha gjort?

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Gyldendal forlag.

Nærmere kommer vi ikke

Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke, 238 sider

Endelig en ny bok fra forfatteren av Fuck verden, som jeg ble beyond begeistret over i fjor - og jeg er intet mindre begeistret over spin-offen. Denne gangen er det nemlig bikarakteren Jens som får hovedrollen og temaet er skeiv ungdom.

Nærmere kommer vi ikke veksler mellom å fortelle om Jens og Edor, som finner den store kjærligheten i hverandre. Jens er blyg, redd for vann og hemmelig forelska i barndomskameraten Niklas, som er sammen med Gunn. Han innser at det er håpløst og bestemmer seg for å tilbringe sommerferien hos sin homofile onkel Torstein og hans partner Phil på Finnsnes. Her bor tøffingen Edor som stadig tøyer grensene for å kjenne at han lever. En kveld treffer han Jens, og våghalsen får kjenne hvordan det er å være redd når han oppdager at Jens får frem følelser han tidligere bare har hatt for venninna Beate.

I likhet med forrige bok, mestrer forfatteren å sette sammen et variert persongalleri. Skateren Edor bærer på mye smerte og lar ofte følelsene få utløp ved å knuse ting, mens Jens er mer avbalansert og stille. Du har frimodige Celia kontra tilbakeholdne Beate. Sist, men ikke minst de homofile onklene, som er superfans av Hanne Krogh og blakker seg på å kjøpe rekvisitter fra Bobbysocks-perioden hennes. De planlegger å arrangere Finnsnes` første Gay Pride og mener at Jens har kommet på ferie til dem for å lære seg å bli homofil. Det kan bli vel karikert, men jeg synes likevel det gir historien et friskt pust.

Det funker.


Tine og Åslaug har også blogget om boka.

-------------------------------------------------------------

Jeg er for tiden mer aktiv på Instagram enn blogg, men må nesten nevne at det i helga var det årlige Bokbloggertreffet + utdeling av Bokbloggerprisen 2015. De fleste har nok fått med seg at prisen for Årets roman gikk til Bjørn Vatne med boka Slik skal vi velge våre ofre (som jeg stemte på - hurra!) mens Morten A. Strøksnes vant i kategorien Åpen klasse med Havboka. Det er tredje gangen prisen deles ut og andre gangen jeg var til stede. Det var kjempekjekt å treffe bloggerne, både kjente og ukjente. Tusen takk for supert initiativ fra komiteen, for berikende samtaler og - alltid - for mange GODE LESETIPS. Måtte de aldri ta slutt.

Vi ses neste år!

Vi er molekyler

Susin Nielsen: Vi er molekyler, 231 sider. Oversatt av Tonje Røed

Åh, for en fin bok!

Jeg har lest mange ungdomsbøker dette siste året, men det er ikke mange som har truffet meg så hardt som denne. Dette er rett og slett en utrolig nydelig historie. Den er både trist, alvorlig og hysterisk morsom på samme tid. Nå skal jeg forsøke å fortelle deg hvorfor du bør lese denne.

Vi er molekyler handler om tretten år gamle Stewart, som mistet moren sin for snart to år siden. Han er svært intellektuell, men sliter med den sosiale biten. Fjorten år gamle Ashley er Stewarts rake motsetning. Populær, pen og ikke så flink på skolen. Når Stewarts far og Ashleys mor flytter sammen, blir de to stesøsken og ikke nok med det, de havner i samme klasse. Stewart ser frem til å få en søster og gleder seg til å bli en hel familie igjen. Ashley er mildt sagt rasende over den nye familiesituasjonen, og vil ha minst mulig med Spyert - som hun kaller ham - å gjøre.

Stewart og Ashley har fortellerstemmen i annethvert kapittel, noe som gir leseren et godt innblikk i hvor ulikt to personer kan oppfatte en og samme situasjon. Boka er lettlest og tar opp tenåringsproblemer, men setter også fokus på mer alvorlige tema. Ashley sliter blant annet med å akseptere at faren er homofil, og hun er livredd for at vennene skal oppdage at det er årsaken til at foreldrene hennes flyttet fra hverandre. Stewart savner moren sin, og oppdager etterhvert at Ashleys kjæreste ikke er så snill som han gir seg ut for å være...

Her får du to sterke personligheter i en og samme bok. De er totale motsetninger, men har i alle fall en ting felles: De er - som alle andre - laget av molekyler. Det er morsomt, rørende og veldig underholdende. Er du fan av fun facts, får du dem på løpende bånd. Og det finnes ikke kjedelig.

Anbefales. Les den.

Ungdomsskulen

Heidi Furre: Ungdomsskulen, 162 sider

Når eg tenkjer attende til tida på ungdomsskulen, tenkjer eg på kantina i bomberommet, bøker med innføringslinjer, bordtennis og kristendomslæraren som hadde same klede i tre år. Eg tenkjer på dei ekle jentene og dei snille jentene, dei uoppnåelege eldre gutane og korleis det var å smake øl for første gong. Tida eg gjekk på ungdomsskulen var blant dei beste åra i livet mitt. Men også dei klart verste. Eg hadde nok ikkje orka å gå gjennom alt dette på nytt, men ved å lese om andre som gjer det kan eg på ein måte oppleve det frå sidelinja. Utan alt dramaet. Og det seier eg ikkje nei takk til.

Heidi Furre si bok handlar om akkurat dette. Desse uforgløymelege tre åra. Er du som meg og ein av dei som har lese, og likt, debutboka hennar Parissyndromet ? Da veit du akkurat kor godt denne forfattaren kan skrive. Eg elska debutboka, og kan bekrefte at denne romanen heller ikkje er så verst.

I Ungdomsskulen møter vi Maja, som har hatt eit vanskeleg år etter at faren forsvann på sjøen. No skal ho byrje på ungdomsskulen saman med venninnene Pelle og Maria. Dei gler seg og grur seg, har høyrt mykje forskjellig om denne tida dei snart skal inn i, men er klar for nye utfordringar. Dei oppdagar festar, alkohol og sex og vil vere som dei eldre jentene. Samstundes er dei framleis langt frå vaksne og treng å få vere born litt til. Det er ikkje lett å ha ein fot i begge leirar, noko Furre får fram med stor truverd.

Sjølv om dette er Maja si historie, vil nok dei fleste kunne kjenne seg att i eitt og anna i denne romanen. Det var meir enn ein episode eg kunne relatere til, utan at eg skal gå noko nærmare inn på det. Om ikkje anna, er det ei fin vandring i nostalgien si verd. Ei herleg, men sår periode av livet.

God bok. Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Flamme Forlag

Jeg er ikke

Martina Gaux: Jeg er ikke, 285 sider

Denne har jeg lenge snust på inne i eBokBib, men omslagsteksten appellerte liksom ikke helt. Men så kom jeg over en positiv omtale et eller annet sted - husker dessverre ikke hvor - og da bestemte jeg meg for å gi den et forsøk. Det er jeg glad for.

Boka har en pangstart hvor 16 år gamle Ryan blir påkjørt av en taxi og får hukommelsestap i New York. Hun husker ingenting, verken hvem hun er eller hvor hun bor. Det eneste sporet hun har, er et sett nøkler og et brev i lomma adressert til Ryan Korsvold. Brevets avsender er Alice Korsvold i Hamar, som skriver at faren ikke greier å komme over sorgen over aldri mer å få se sønnen sin. Ryan resonnerer seg fram til at Alice må være moren hennes, og at hun har en bror som har forsvunnet. Taxisjåføren føler ansvar for nestenulykken og kjører Ryan til den oppgitte adressen. Det er åpenbart at det er hjemmet hennes, men hun drar likevel ikke kjensel på noen av bildene eller tingene. Hun kontakter flere fra vennelisten på mobilen, og håper de kan fortelle henne noe, men jo mer hun får vite om seg selv, jo mer forvirret blir hun. Etterhvert oppdager hun at hun han en onkel i New York, og noen av brikkene begynner smått å falle på plass. Men onkelen vil ikke fortelle henne noe om den forsvunnede broren, så hun blir nødt til å reise til foreldrene i Norge for å få svar.

Dette er en bok som tar opp viktige tema, som kjønnsidentitet, tilhørighet og det å føle skam. Boka har en tydelig spenningskurve, noe jeg ser som en bonus i en ellers god historie. Jeg forsto jo ganske tidlig hvor det bar, men jeg likte den likevel godt og hadde problemer med å legge den fra meg.

God bok.

Anbefales!

En annen dag

David Levithan: En annen dag, 384 sider. Oversett av Tonje Røed

Jada, eg er her framleis.

Eg fauk opp i skyene da eg fann ut at David Levithan har skrive ein oppfølgjar til den fantastiske, fantastiske Hver dag - som du kan lese min omtale av her. Denne boka slo knockout på meg og eg forkynner framleis ordet om ho i dag. Eg fekk skulebibliotekaren til å bestille inn eit klassesett på 24 bøker, kjøpte ho i gåve til ymse unge i sin mest forvirra alder og trua slekt og venner til å lese. Heldiggrisane.

I En annen dag byrjar forteljinga same dagen som i første boka og med akkurat same utviklinga, men det blir likevel noko heilt anna fordi vi følgjer Rihannon. Det er Rihannon som tenkjer, føler og ser - ikkje A. Det kan kanskje høyrest ut som boka er overflødig, eit unødvendig supplement - men eg kan forsikre deg om at ho er alt anna enn det. Vi kjem nærmare inn på personane, først og fremst Rihannon, som slit med Justin, den sjølvopptatte kjærasten og føler seg sett for første gong på lenge den dagen A tar bolig i kroppen hans. Dette veit vi frå første boka, men det som er annleis her er at det er mykje meir - og ærlegare - fokus på kvifor ho er saman med ein som alle rundt ho (også vi!) mislikar. Vi blir betre kjend med Justin og forstår (i alle fall litt) kvifor ho finn seg i måten han behandlar henne på. Det kjem i tillegg klarare fram korleis Rihannon opplever det når A vekslar mellom å vere i kroppen til gutar og jenter, og korleis sjølvbiletet hennar blir styrka av å ha ein venn som A.

Som førre boka, er det fleire universelle tema å kjenne seg att i, både for ungdom og vaksne. Det å vere einsam i fellesskapet er noko fleire kan relatere til. Ingen er perfekte. Heller ikkje Rihannon eller A, som begge faktisk gjer urett mot Justin. Dette gjer det meir truverdig og gir lesinga meir motstand. Det viktigaste gjennomgåande temaet er sjølvsagt det alle veit, men har ein tendens til å gløyme: Inni er vi like, men ikkje utanpå. Tygg på den, du.

En annen dag kan fint lesast utan å ha lese Hver dag først, men eg råder deg likevel sterkt om å lese første boka først. Fordi:

1. Det er mogleg dette er den beste boka du har lese på lang, lang tid. Kanskje nokon gong, og du derfor vil lese første boka likevel. Da er det like godt å vere føre var og lese dei i kronologisk rekkefølgje, ikkje sant?

2. Det er fleire scener i boka vi ikkje kjem heilt inn på, fordi vi var der saman med A først og difor ikkje treng ytterlegare introduksjon. Vi som har lese begge bøkene, veit likevel kva det er snakk om. Ergo bør du lese første boka først.

3. Spoiler-alarm: Andre boka sluttar med ein liten cliffhanger (jey!)

Blei du ikkje overtydd no, kan det skuldast følgjande:

1. Omtalen min kjem til kort (det visste eg frå før. Det er fysisk og psykisk umogleg å yte desse bøkene rettferd).

2. Du er avhengig av sosiale media og kan ikkje hugse sist du las ei bok. Logg av snarast, eller les ho som e-bok. Jada, det går an, det.

2.  Det er truleg noko som er gale med deg. Sårry, men halvparten av verdas ungdommar - og eldre (eit aldri så lite overslag her) kan ikkje ta feil. Ja, no er eg frekk. Men eg vil deg berre vel, altså.

Leseeksemplar fått av Gyldendal (Ok, eg trygla meg til det).

God lesnad.

Dager med blå himmel

Jennifer Niven: Dager med blå himmel, 281 sider

Jeg har skrivesperre av en annen verden for tiden, men leser fremdeles som om morgendagen aldri kommer. De fleste bøkene blir glemt så fort siste side er snudd, men blant dem dukker det av og til opp fantastiske, nydelige historier som klamrer seg fast og sitter i. Disse bøkene fortjener et innlegg, så jeg får gjøre et tappert forsøk.

Dager med blå himmel handler om Theodore Finch og Violet Markey, som treffer hverandre oppe i skolens klokketårn. Begge leker med tanken på å hoppe, men ender opp med å redde hverandre i stedet. Violet har lukket seg inne, og sliter med sorg og skyld etter å ha mistet søsteren i en bilulykke hun selv overlevde. Finch er over gjennomsnittet opptatt av døden, og flørter med å gi seg hen hver dag. Han leter etter noe som gjør livet verdt å leve, og finner det i Violet. Spørsmålet er bare om det er nok? Det blir etterhvert tydelig at han har en bipolar lidelse, noe som gjør at han har maniske perioder. Han greier likevel å være en enorm støtte for Violet, og hjelper henne ut av skallet og tilbake til livet.

Finch og Violet blir satt til å samarbeide med et skoleprosjekt, hvor de reiser rundt og oppsøker steder de ikke har vært. De finner lyspunkter i hverandre og får flere dager med blå himmel. Så kommer det. Mørket. Tyngden. Vi vil så gjerne at det skal ende godt, men vet at det er uunngåelig.

Jeg ønsker virkelig å holde meg i live, men det sier jeg ikke. Grunnen til at jeg ikke sier det, er at med tanken på mappen foran han ville han aldri ha trodd meg. Og her er noe annet han aldri ville ha trodd på - jeg kjemper for å bli værende her i denne drittkjipe, kaotiske verdenen. Når jeg stiller meg på avsatsen i klokketårnet, handler ikke det om å dø. Det handler om å ha kontroll. det handler om aldri å sovne igjen. 

Dager med blå himmel setter søkelyset på et viktig tema. Ofte skjult. Ofte glemt. Ungdomstiden blir forventet å være sorgløs og enkel, men sånn er det ikke alltid. Tvert imot.

Liker du bøker som Elanor & Park og Faen ta skjebnen, vil du elske Dager med blå himmel. Det gjorde i alle fall jeg. Og du, det er slett ikke så trist som det høres ut. Eller jo, det er det, men det er likevel en bok full av humor og varme. Og fun facts. Gud, som jeg elsker fun facts.

Anbefales.

Psst. Ellikken og Kari likte også boka.


Sist, men ikke minst. Et digert, rungende og viktig: Gratulerer med dagen, medsøstre!


Superpularen

Atle Berge: Superpularen, 183 sider. Samlaget

Den sære novelleforfattaren Aleksander Martinson har sett seg lei av maset om å skrive meir om sex og krim, og overraskar derfor med å gi ut romanen Superpularen, ein erotisk kriminalroman. Boka blir ein enorm suksess og ein roman "alle" snakkar om. Faktisk er det så mykje snakk om Superpularen at ein taxisjåfør har byrja å skrive ned alle samtalar passasjerane hans har om boka. Han får etterkvart nok til sjølv å kunne gi ut bok. Ei bok om boka, altså.

Mens sjåføren leitar etter ei siste avrundande historie om Superpularen, blir Aleksander Martinson funne drept. Bunde fast i senga si, innsmurt i vaniljeis - nøyaktig som hovudpersonen i si eiga bok. Ettersom taxisjåføren var en av dei siste som såg Martinson i live, blir han mistenkt for mordet.

Dei som trur dei skal få nynorskutgåva av Fifty Shades blir nok skuffa, for dette er snarare ei satire om bokbransjen. Det er riktignok ein del sex i Superpularen, men truleg ikkje nok til å tilfredsstille ein lesar som låner boka på grunn av tittelen. I alle tilfelle vil nok boka si øvrige handling overskygge det erotiske. Romanen inneheld intertekstualitet og metafiksjon, noko som jo går rett heim hos ein lesande som meg. Men eg trur at ein lesande som kun er ute etter å bli underhaldt vil finne boka uinteressant i lengda.

Konklusjon: Er du av typen som helst les bøker av Jo Nesbø, eller med omslag av typen kvinner sett bakfrå, bør du revurdere Superpularen. Har du derimot sansen for filosofi og kjennskap til anna litteratur enn krim, er det store sjansar for at du vil like boka.

Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

2016, Bokbloggerpris og laber bloggelyst

Godt, nytt år lesevenner! Som overskriften tilsier, blir dette mer et paraplyinnlegg av ymse innhold. Bloggelysten er ikke på topp for tiden, noe som først og fremst skyldes forskjellige grunner; en rekke uforutsette hendelser, hektiske hverdager og at jeg holder på med noe annet spennende. Mer om det senere. Eller ikke. Vi får se. Uansett, jeg kan ikke la starten på det nye året passere uten å gi lyd fra meg. Jeg tenker ikke å gi opp bloggingen med det første, så da må det i alle fall bli små drypp her og der. So here it goes!

I går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2015 offentliggjort og jeg tenkte å følge i flere av mine medbloggeres fotspor og avsløre mine nominasjoner. Jeg nominerte følgende:

Årets roman

1. Marit Eikemo: Alt inkludert
2. Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre
3. Helga Flatland: Vingebelastning
4. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap
5. Hilde K. Kvalvaag: Lev vel, alle
6. Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske
7. Maria Sand: Hold pusten så lenge du kan

Åpen klasse

1. Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo
2. Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv
3. Guro Hoftun Gjestad: Ord på S
4. Heidi Sævareid: Slipp hold
5. Kristin Fridtun: Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay


Jeg går ut fra at alle er kjent med hvem som kom med på listen. Av mine  nominasjoner var det bare Slik skal vi velge våre ofre, Vingebelastning og Slipp hold som kom med. Jeg er utrolig skuffet over at Vanessa Svartmo ikke nådde opp, for den er så utrolig god. Det er jo selvsagt alle de andre av mine nominerte også, men det var liksom noe spesielt med denne. Jeg har forøvrig lest svært få av årets nominerte, stort sett bare Synnøve Macody Lunds Personar du kanskje kjenner, så jeg har med andre ord mye å se frem til.

25. januar vil kortlista offentliggjøres, og nytt fra i år er Jokeren. Det vil si at en fra langlisten som IKKE er med videre, har mulighet for en ny sjanse. Jeg blakker ut med en gang det blir for mange tall å holde styr på, så sjekk ut linken for mer info.

I år som i fjor begynte de nye leseåret bra, denne gangen med Kristin Fridtuns spennende Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay, hvor hun ser nærmere på arveordet kjønn. Her får vi seks essays bestående av fun facts, språkhistorie og Fridtuns egne erfaringer. Mycket bra!

Bok nummer to var debutromanen til Heidi Sævareid, Ungdomsboka Spranget, som handler om tenåringsjenta Janne og tvillingsøsteren Anna. Anna er utadvendt og har lett for å få venner. Janne er av den mer stille typen, og har vanskelig for å bli kjent med andre. Anna blir med i den kristne menigheten Zion, og overtaler Janne til å være med på et møte. Janne ønsker å være del av en sosial gruppe og blir derfor med på et møte, hvor hun oversvømmes av nye venner. Deriblant Peter, som hun forelsker seg i. Hun oppdager raskt at fellesskapet inneholder en dobbelthet, og føler seg overvåket og kontrollert i menigheten. Jeg ble fullstendig oppslukt av boken og måtte lese den helt ut før jeg kunne gå videre.

Det var det for denne gang. Vi høres plutselig igjen!

2016

1. Kristin Fridtun: Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay

2. Heidi Sævareid: Spranget

3. Anne Ch. Østby: Du er her

4. Donna Tartt: Den hemmelige historien

5. Atle Berge: Superpularen

6. Frøydis Simonsen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet

7. Linn Ullmann: De urolige

8. Vera Voss: De4. Hjerteløs

9. Liane Moriarty: Store, hvite løgner

10. Jennifer Niven: Dager med blå himmel

11. Sverre Henmo: Det er bare kjærlighet

12. Lene Ask: Det hjelper ikke å blunke

13. Veronica Salinas: OG

14. Elena Ferrante: Mi briljante venninne

15. Kristine Storli Henningsen: Irma Dahl. Den dedikerte begravelsesagenten

16. Kristin Bjørn: Sant nok: Noveller

17. David Levithan: En annen dag

18. Jojo Moyes: Etter deg

19. Eldrid Johansen og Steffen RM Sørum: Skriv genialt!

20. Martina Gaux: Jeg er ikke

21. Kathrine Nedrejord: Hvem er jeg når du blir borte?

22. Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker

23. Anders Lindqvist: Min grusomme hemmelighet

24. Heidi Linde: Pyms mislykka sommerferie

25. Heidi Furre: Ungdomsskulen

26. Heidi Linde: Pyms Pettersons mislykka familie

27. Birger Emanuelsen: Anna og kjærligheten

28. Haruki Murakami: Menn uten kvinner

29. Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka skoletur

30. Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka skoleball

31. Susin Nielsen: Vi er molekyler

32. Christer Mjåset: Det er du som er Bobby Fischer

33. Trude Marstein: Gjøre godt

34. Stephanie Perkins: Anna og det franske kysset

35. Heidi Linde: Pym og den mislykka brevvennen

36. Bergljot K Nordal: Bare la meg være i fred

37. Per Knutsen: Broren til Hugo

38. Stephanie Perkins: Isla og den store kjærligheten

39. B.A. Paris: Bak lukkede dører

40. Jessica Knoll: Verdens heldigste jente

41. Vigdis Hjorth: Takk, ganske bra

42. Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke

43. Tor Fretheim: Leons hemmelighet

44. Helene Uri: Hålke

45. Agnes Ravatn m.fl.: Mensen

46. Bill Clegg: Vi som hadde en familie

47. Øystein Orten: Brevet til Rosalin

48. S. K. Tremayne: Istvillingene

49. Aina Basso: Heksejakt og heksebrenning i Europa

50. Vigdis Hjorth: Arv og miljø

51. Iben Akerlie: Lars er lol

52. Takashi Hiraide: Katten

53. Ellen Wisløff: Ren poesi 2

54. Linde Hagerup: En bror for mye

55. Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor

56. Espen Hilton: Selfie

57. Anne B. Ragde: Alltid tilgivelse

58. J.K. Rowling, Jack Thorne og john Tiffany: Harry Potter og barnets forbannelse

59. Linnea Myhre: Hver gang du forlater meg

60. Janne S. Drangsholt: Winter i verdens rikeste land

61. Marie Aubert: Kan jeg bli med deg hjem

62. Heidi Sævareid: Slagside

63. Becky Albertalli: Simon og homosapiensagendaen

64. Zoe Sugg: Girl online on tour

65. Linn Strømsborg: Du dør ikke

66. Lise Forfang Grimnes: Blodskraft

67. Åsne Seierstad: To søstre

68. Rainbow Rowell: Fangirl

69. Liv Eirill Evensen: En av tusen

70. John Green, Maureen Johnson and Lauren Myracle: La det snø

71. Nils-Øivind Haagensen: Er hun din?

72. Maria B. Bokneberg: Lukta av våt jord om natta

73. Clare MacKintosh: Jeg lar deg gå

74. Linn T. Sunne: Elizabeth 1. 

75. Ruth Lillegraven: Eg er eg er eg er