Vi må snakke om Kevin

Lionel Shriver: Vi må snakke om Kevin, 569 sider. Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Kevin myrder flere medelever og noen ansatte ved skolen sin. Moren, Eva, forsøker å håndtere skyldfølelsen og håpløsheten hun sitter igjen med ved å skrive brev til sin fraværende ektemann, Kevins far. Hun begynner helt fra begynnelsen, fra før Kevin var påtenkt og helt frem til skolemassakren. Hun tar opp kontroversielle tema, som at hun egentlig aldri ønsket å bli mor, hennes manglende morskjærlighet for denne vesle gutten og stiller spørsmål ved det faktum at hennes uvilje mot sønnen kan være årsaken til at han vokser opp til å bli morder.

Dette er en bok jeg har hørt mye om og lenge hatt lyst til å lese. Etter en spontan bibliotektur forrige uke, ble det omsider ikke lenger bare med tanken. For det første, ja det er en bra bok og ja den tar opp flere "forbudte" tema en ikke snakker høyt om. Kevin viser seg å være en vanskelig gutt helt fra fødselen av. Han setter foreldrene opp mot hverandre, misliker det meste og er sint stort sett hele tiden. Spesielt mot moren. Er dette fordi han merker hennes manglende morsfølelse allerede fra spedbarnstadiet, eller er det moren selv som skyver sin misnøye over på ham? Hvorfor velger moren å få enda et barn når det første gir henne så mange problemer? Og hvorfor blir barn nummer to så medgjørlig hvis det er hennes manglende morskjærlighet som er roten til alt ondt? Det er ikke til å komme fra at bokens tematikk gir oss en hel rekke spørsmål.

Det fine ved boken er at den ikke forsøker å gi noen fasit, den fokuserer først og fremst på å fortelle denne historien, vel å merke fra morens ståsted, så en kan også spørre seg om hun er en pålitelig forteller. Som mor selv forsøker jeg alltid å ta barnets parti, men jeg merker at det er veldig vanskelig denne gangen. Kevin framstår rett og slett som tvers gjennom ond og utspekulert. Tross morens utallige forsøk på å forstå og legge til rette. Uten å røpe noe er det hendelser i slutten av boken som også heller mot morens "favør". Men jeg skal heldigvis ikke mene noe avgjørende i denne saken. Skal jeg påpeke noe negativt litterært sett, er det at jeg synes boken er altfor lang. Med sine nærmere 600 sider kunne den godt ha vært kuttet ned til det halve.

Orker du ikke å lese denne tykke mursteinen av en bok kan du alltids velge filmatiseringen fra 2011 - som jo også fikk strålende kritikker.

Norwegian Wood

Haruki Murakami: Norwegian Wood, 321 sider. Oversatt av Ika Kaminka

"Du Watanabe, kan vi ikke gjøre det?" kom det spakt fra henne da hun hadde spilt seg ferdig. "Det var rart du skulle si det" svarte jeg. "Jeg satt akkurat og tenkte på det samme."

Toru Watanabe befinner seg på et fly på vei til Hamburg da den kjente Beatles-melodien Norwegian Wood strømmer ut av høytaleren. Med melodien blir han satt tilbake til Tokyo på slutten av sekstitallet. Han er 17 år og student igjen. Watanabe er den siste som får se bestekameraten i live. Kjæresten hans, Naoko, som Watanabe også er forelsket i, sliter med tilbakevendende depresjoner og vil derfor ikke gå fullt inn i et forhold med ham. Watanabe lover å vente på henne, men utfordres samtidig av den impulsive og seksuelt frigjorte Midori. 


Norwegian Wood handler om mangt og meget, fra studenttilværelsen til sex til det å forsøke å finne innpass i en kaotisk verden. Jeg synes Watanabe er en likandes kar, med sitt tilbaketrukne ytre og sårbare indre. Jentene rundt ham ser ut til å være av samme oppfatning, de finner ham tillitsfull og interessant. Om boken kan det ellers nevnes at vi finner en masse referanser til musikk, ikke overraskende en del Beatles-låter, og kjente romaner. Murakami skriver om de vakreste ting uten å virke oversentimental, flere sexscener skildres på en nøktern måte. Han tar opp vanskelige, og til tider absurde, tema og får det til å virke så enkelt, så selvsagt. Språket er svært godt. Han innehar en fortellerteknikk og en innsikt av de sjeldne. Ikke rart at Murakami ofte nevnes som en av lesernes absolutte favoritter.


Dette er min andre roman av Murakami. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det, etter så mange år og flerfoldige Murakamititler i bokhylla, fortoner seg slik. Jeg likte første boka godt og denne enda bedre. Som sist, gav dette en soleklar higen etter mer. Men med denne fyrens imponerende bibliografi får jeg jo et skikkelig dilemma: Hvilken Murakami bør jeg ta neste gang?

Anbefales.

Sara

Toril Brekke: Sara, 512 sider

 Ålesund, 1800-talet. Sara kjem opphavleg frå Tingvoll, og har hatt ein streng barndom under faren, futen, si hand. Ein sein kveld driv eit skip i land og ein flokk menn vil ha husly hos futen. Hushalderska kastar dei ut, sjølv om Sara vil la dei bli. Dagen etter reiser ho av garde med ein av dei unge mennene, Oscar. Ho giftar seg med Oscar og får ein fin, liten familie i Ålesund.

For Sara går det greitt å føde, men ho både ser og høyrer om kvinner som ikkje får det til like lett. For fleire går det riktig gale. Sara tenkjer at det ikkje skal behøve å vere slik, det er pålagt å ha jordmor. Ho får støtte frå byens menn, det står visst i reglementet at staden skal bidra økonomisk. Slik går det til at Sara blir Ålesund si første jordmor.

Om eg skal vere heilt ærleg, så hadde eg nok ikkje lese denne hadde det ikkje vore for at handlinga er lagt til Ålesund. Eg bur rett utanfor, er godt kjend med byen så det var naturleg nok det som først fanga interessa mi. Ser ein vekk frå det geografiske, er Sara likefullt ei fin forteljing om lengsel etter fridom og kunnskap, og kvinnene sin kamp mot undertrykking.

Eg likte boka godt og anbefaler ho gjerne.

Sekskanten

Ebba Haslund: Sekskanten, 235 sider

Mitt første møte med Ebba Haslund. Hun ble 92 år og rakk å skrive en god del, så det blir nok ikke mitt siste.

Sekskanten er en av hennes siste bøker og handler om syklubben Sekskanten, som "huser" en venninnegjeng på seks aldrende kvinner i Oslo som har holdt sammen siden krigens dager. I boken forbereder kvinnene seg på kveldens syklubb, og vi får høre korte riss fra livene deres.

81 år gamle Lillemor utpekes som bokas hovedperson, hun er enke og har fire barn vi får høre mye om. Dernest har vi Kirsti, enke for tredje gang og med to barn, Annema, gift og med to barn og Rigmor, ugift og barnløs. To av syklubbens originale medlemmer har blitt byttet ut grunnet dødsfall og sykdom, men de er fremdeles med i tankene. De nye medlemmene er Marina, enke og med to barn, og Tupsi, skilt med to barn.

Haslund skisserer kvinneskjebner fra etterkrigstidens hjemmeværende husmødre og frem til dagens professorer. Boken gir ikke bare et portrett av dagens kvinner, men en historisk reise innen generasjoner av kvinneideal. Kvinnefrigjøring eller ei, kvinnene i Sekskanten er som kvinner flest, sladrer og kniver om hvem som har den travleste hverdagen, de beste minnene og de snilleste barna. Sistnevnte ser Lillemor ut til å tape, da hennes yndlingssønn, direktøren, i begynnelsen av boka blir anmeldt for konemishandling. Når det kommer for en dag at det er Annemas svigerdatter som skal føre saken, er det duket for et oppgjør i kveldens syklubb.

God bok.

Anbefales.

Pike med perleøredobb

Tracy Chevalier: Pike med perleøredobb, 239 sider. Omsett av Ragnhild Eikli

For eit par veker sidan kom ein kollega på jobb med fleire nett stappfulle av bøker; om vi hadde lyst på? Ho har fått plassmangel heime, og får ikkje lov til å kjøpe fleire bokhyller, så det var fritt fram til å forsyne seg. Eg greidde utan problem å fylle eit par nett - og likevel var det att ein del til dei andre hardtarbeidande lærarane. Pike med perleøredobb er frå eitt av netta. Filmen har eg tilfeldigvis aldri sett, så da passa det bra å byrje med boka. Andre vegen hadde det neppe blitt. Og heldigvis for det, for denne boka likte eg kjempegodt!

Forfattaren har latt seg inspirere av den nederlandske målaren Jan Vermeer sitt bilete "Ung pike med turban", som blei måla rundt år 1665. Måleriet har av fleire blitt beskrive som den hollandske "Mona Lisa", og det er denne jenta si historie forfattaren har dikta. Den unge jenta Griet byrjar i teneste hos målaren Vermeet sin familie. Ho skal ta seg av forskjellig husarbeid, men skal også gjere reint i atelieret til Vermeet. I atelieriet er det få som har adgang, ikkje eingong Vermeer si kone, og at Griet får denne oppgåva er vanskeleg for ho å svelgje. Griet er ei lærenem jente, som raskt fattar interesse for målaren sitt arbeid, noko han veit å utnytte. I all hemmelegheit ber han ho sitje modell for han, og det skaper sjalusi og intriger i Vermeet sin familie. Når biletet er ferdig tar historia ei dramatisk vending.

Pike med perleøredobb er ei særs fin bok. Sjølv om Griet si historie er oppdikta, er det spennande å sjå for seg at det kan ha vore slik det var. Eg er ikkje historikar, men går ut frå at dei historiske faktaa er pålitelege og realistiske kva Nederland anno 1600 angår. Ryktene fortel at Vermeer sitt biografiske material er sparsommeleg, og at forfattaren av den grunn har latt fantastien få fritt spelerom. Fleire av bihistoriene i boka skal også vere basert på andre verk av målaren, noko som gjer at vi kan lese romanen inn i fleire av bileta hans.

Kunstinteressert eller ei. Anbefalast varmt.

Takk til Unni.

Fyrsten

Henrik H. Langeland: Fyrsten, 430 sider

Etter 13 år er Christian von der Hall tilbake. Nå er han 47 år gammel, og de noe spesielle seksuelle interessene har blitt byttet ut med klasseseire i Skibirken. Siden sist har han blitt skilt fra Tessa, fått nesten voksne barn og dermed litt mer fritid. Noe han definitivt trenger som administrerende direktør i PR-byrået Hall Consulting. Han har rukket å bygge seg opp etter konkursen i 2000, og som strateg bak Høyres valgkamp-retorikk er førsteprioritet å vinne høstens stortingsvalg. 

Fyrsten fortsetter noen år etter Wonderboy, og innehar de samme ingrediensene, men aksjene ser ut til å ha blitt byttet ut med politikk. Som i forrige bok, finner vi flere navngitte kjendiser og andre fiktive personer vi kan gjette oss til hvem forestiller. Se og Hør jakter stadig på bransjesladder, damene ligger langflate som aldri før og armbåndsurene koster fremdeles flesk. 

En kan i grunnen lure på hvorfor disse bøkene appellerer til meg. Om jeg sist sa jeg ikke skjønte meg på aksjer, så er jeg ikke så mye bedre innenfor politikkens verden. Men dramaturgien er såpass finpusset at du får utbytte av romanen selv om Dagens Næringsliv ikke står høyest på leselista. Spenning, makt og intriger driver handlingen framover. 

En god oppfølger. Anbefales.

Beina i gitaren

 Sunniva Relling Berg: Beina i gitaren, 180 sider

Utover i veka veit dei fleste at eg ikkje har mista håret på grunn av ein cellegiftkur. Dei kviskrar framleis om kvifor eg har gjort det. Det blir spekulert i om eg vil ha sympati, eller om eg berre er galen.

Det er sommarferie. Bo er 17 år og lei av å forsøke å passe inn. Ho har barbert av seg alt håret og skuv sakte frå seg alle rundt. Den einaste som ser ut til å få kome nær ho, er 18 år gamle Hans. Dei møtast jamnt, heilt til frå og til-kjærasten hans, Karianne, kjem og bestemmer seg for å satse for fullt. Karianne veit ingenting om kva som har foregått mellom Hans og Bo, og ho er irriterande hyggeleg mot Bo. Skulen byrjar på att og det er vanskeleg for Bo stadig å bli konfrontert med Hans og Karianne som eit par.

Eg synest Relling Berg får fram den destruktive åtferda til Bo på ein fin måte. Ho skildrar godt, leikar seg med språket og måler fram dei rette stemningane. Eg merkar at eg les setningane om og om att, verkeleg tek til meg orda, og det gjer eg berre når eg likar noko skikkeleg godt. Som i UTFOR held ho også her attende litt, for å la lesaren leggje til resten. Beina i gitaren er ei velskriven bok om identitet og sterke kjensler. Det er ikkje lett å vere ung.

Sunniva Relling Berg kjem frå Ålesund (jey!), er berre 24 år og har allereie to romanar på samvitet. Kan ein bli meir misunneleg? Eg har gledd meg til denne boka heilt sidan eg leste den førre. Takk til Samlaget som gjorde ventetida bittelitt kortare.

Anbefalast.