Kråka kraet, men moskeen består

Kader Abdolah er oppvokst i Iran, men har bodd i Nederland siden 1988. Huset ved moskeen regnes som hans beste roman hittil.

Teppehandleren Aga Djans familie har vært moskeens åndelige leder i over åtte hundre år. De bor i huset ved moskeen, et enormt hus med 35 rom fylt av husets ledere, tjenere, besøkende, og ikke minst husets kvinner. En tradisjonsbundet families historie flettes inn i hverandre, og forteller om hvordan det er å leve med Koranen som rettesnor.

Jeg synes Huset ved moskeen har et godt språk, og Abdulah skildrer på en livaktig måte. Han unngår de verste klisjeene, noe som gjør boka enda bedre - for min del. Det er derimot en ting jeg må sette fingeren på; "Kråka kraet". Denne kråka kraer seg gjennom hele boken, noe som irriterte meg veldig. Ikke bare fordi det stadig gjentar seg, men fordi dette må være en av de styggeste skildringen jeg noen gang har lest. Kan hende kråka kraer mer stemningsfullt på nederlandsk, men i norsk språk synes jeg det drar språket flere hakk ned. Jeg vet at det er korrekt å skrive det, men stygt er det lell. Hva kan en egentlig skrive i stedet? Er det noen andre som har forslag?

Boken begynte litt tregt, og det var mange like navn å skille fra hverandre. Når jeg kom et stykke ut i boken, begynte historien å ta seg opp, navnene satt bedre og jeg fikk et mer troverdig forhold til skikkelsene. Det er spennende å få innblikk i et liv med hverdagsislam i Irans nyere historie.

Jeg fikk denne boken i julegave og hadde vel litt høye forventninger (som en alltid har til mye omdiskuterte verk). Forventningene ble ikke helt innfridd, men jeg sitter likevel igjen med følelsen av å ha hatt en god leseropplevelse. Kra kra!

I dag blir forresten storejenta mi fem år. Hipp hurra!