RSS

3096 dager


Natascha Kampusch: 3096 dager, 340 sider

Natascha Kampusch ble bortført av ingeniøren Wolfgang Priklopil 2. mars 1998. 23. august 2006 greide hun å rømme. Da hadde hun vært i fangenskap i 3096 dager. Tiden mellom hun var ti og atten år tilbrakte hun stort sett i en mørk kjeller. Med denne boken forteller Natascha åpenhjertig om kidnappingen, forholdet til kidnapperen og hvordan hun en sommerdag endelig samlet nok mot til å rømme.

Jeg er, i likhet med flere andre, forbløffet over Nataschas evne til å reflektere så modent og gjennomtenkt over disse årene i fangenskap. Han tok fra henne friheten, muligheten til å velge, han sultet henne, straffet henne og brøt henne sakte ned. Han holdt henne fanget i åtte år. Hvordan kan hun behandle dette så nøkternt, så professionelt?

Natascha skriver at hun var et usikkert barn. Hun var attpåklatt og meldte sin ankomst da søstrene var gamle nok til å klare seg selv. Hun følte seg uønsket og fikk ikke nok oppmerksomhet fra foreldrene. Hun forteller om en episode da hun er på klassetur og faller ned fra et klatrestativ. Smertene er uutholdelige, men Natascha er så vant til ikke å få hjelp av de voksne at hun går en hel dag før læreren oppdager at hun har brukket armen. Hun er vant til å klare seg selv, biter tennene sammen og lar tårene trille. Lydløst. Hun beskriver hvordan hun la merke til Priklopil og varebilen da hun var på vei til skolen den skjebnesvangre dagen.

Jeg saknet skrittene og stivnet til. Frykten, som jeg ikke klarte å kontrollere, var plutselig tilbake og jeg fikk gåsehud på armene. Av ren impuls hadde jeg straks lyst til å gå over på den andre siden av veien. Bilder og halve setninger raste gjennom hodet i rask rekkefølge. Ikke snakk med fremmede menn... Gå ikke inn i en ukjent bil... Kidnapping, misbruk, alle historiene om de bortførte jentene jeg hadde hørt om på TV. Men hvis jeg virkelig ønsket å bli voksen, kunne jeg ikke gi etter for denne impulsen. Jeg måtte ta meg sammen, og tvang meg selv til å gå videre. Hva er det som kan skje, da? Skoleveien var min prøve. Jeg ville bestå den uten å vike unna.

Kunne utfallet ha vært annerledes dersom Natascha utstrålte selvsikkerhet mot mannen som sto klar ved skoleveien? Selv tror Natascha at hun holdt ut i alle disse årene fordi hun var et kuet barn. Ved å trekke seg tilbake. Tanken på at hun som 18-åring skulle bli selvstendig og ta grep om eget liv, var det som holdt henne oppe disse årene i fangenskap.

Natascha skriver overraskende godt, og belyser flere sider ved dette ufattelig sterke dramaet. Så bra at det blir vanskelig å tro at denne jenta ikke har gått på skole siden hun var ti år. Vi tror det fordi vi vet det. Det kan nesten virke som om hun til tider går ut av sin egen person, er flue på veggen, en nøktern tredjepart - likestilt overfor kidnapper og offer. gjennomtenkt og sympatisk er hun overfor Priklopil og omstendighetene rundt situasjonen. Det er som om hun forstår hvorfor han mishandler henne. Men hun lærer seg til å skjønne at hun ikke fortjener det.

Hun forteller i detalj om oppholdet hos denne psykisk syke mannen. Hvordan han tar fra henne de grunnleggende behovene, nekter henne mat og tvinger henne til hardt, fysisk arbeid. På det verste veier hun under 40 kg og er kraftig avmagret. Likevel føler hun at hun ved å rømme mistet et menneske som sto henne nær. Tvangsmessig, men likevel. Hun følte en sorgprosess da Priklopil tok livet sitt, og opplevde manglende forståelse for dette. Også fra meg. Etter å ha lest boken, forstår jeg mer. Hun nekter å la seg stemple av Stockholm-syndromet, og kaller det et naturlig overlevelsesinstinkt.

Så fort jeg begynte å tegne et nyansert bilde av kidnapperen, himlet folk md øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og vondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

Jeg sier ikke at jeg er enig. Ei heller uenig. Til det har jeg for lite livserfaring. Jeg har aldri blitt frarøvet friheten. Heldigvis. Natascha Kampusch ble frarøvet friheten i 3096 dager, og hun har kommet usedvanlig styrket fra det. Vil det vare? Vil hun fremdeles være like sterk når mediehysteriet har roet seg? Er det alltid slik at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere? Hvis ikke, håper jeg hun har et solid nettverk rundt seg. Det fortjener hun absolutt.

Anbefales! God bok.

4 kommentarer:

SecretPages... sa...

Har du prøvd den iPod/iPhone scan... Opplegget?

Lena sa...

Nei, jeg gadd ikke å prøve det ut. Gjorde du? Var det i så fall bra?

Ingaplinga sa...

åh, har kjempelyst til å lese denne boka. håpte på å få den på bloggturneen, men den gang ei... Leses skal den uansett, må bare kjempe meg gjennom de siste sidene i den ufattelige lange boka jeg holder på med nå. tre bøker av en og samme forfatter som spinner på det den samme historien blir litt heavy....

kanskje dette får bli påskelektyren min, eller NyGiv-bok? Må ha en bok i veska på fly og buss!

Rufsetufsa sa...

Gleder meg til å lese denne boka. Den har jeg stående på vent i hylla. Må bare lese ut en annen bok først. Husker alt det hysteriet som oppsto da denne saken kom på nyhetene. Stakkars jente. At hun har skrevet bok om hendelsen beviser at hun er sterk. Forferdelig at slike ting skjer.