De desperates café

Marian Keyes: De desperates café, 592 sider

Om noen fikk med seg at jeg ikke var så altfor overbegeistret over denne, så bestemte jeg meg uansett for å gi Keyes en ny sjanse. Hun er jo dronningen av feel-good, så det kan være en fin avkopling en gang i blant. Om en liker bøkene hennes altså. Og etter å ha lest enda en bok av henne, lyder dommen: Godkjent! Jeg er ikke helt over the moon-fan, men den var bedre enn Vannmelonen.

Med De desperates café er Keyes seg selv lik; boken er frisk, spenstig og handler mye om kjærlighet, sex, slanking, sko - alt sånt jenter flest liker. Jeg vil påstå at det er en blanding av Bridget Jones og Sex og singelliv. Og det er jo kjekt.

Boken handler om de tre barndomsvennene Tara, Fintan og Katherine - alle tre kommer fra en irsk småby og flytter til London straks de får råd. Taran har en aldeles ufyselig kjæreste, som vennene hater, men som hun selv er hodestups forelsket i til tross for at han daglig forteller henne at hun er feit. Fintan har verdens beste kjæreste, og lever livets glade dager inntil en legetime snur opp ned på alt. Katherine er så redd for å bli såret igjen at hun nærmest lever i sølibat, og nekter å gå ut med sin nye, kjekke kollega. Boken har i tillegg flere andre interessante karakterer.

Det er som sagt greit med en sånn bok en gang i blant, ren underholdning som ikke krever noe av leseren, men jeg merker at behover for "tyngre" litteratur blir desto større etterpå. Jeg liker i grunnen best å se det, og er selvsagt superfan av tv-serier med denne typen innhold. Men jeg koste meg, det skal jeg ikke nekte for. Jeg lo flere ganger, og følte voldsomt med hovedpersonene, ble flau på deres vegne og hadde nesten lyst til å rope "Ikke gjør det!" Eller "Dump ham!". (Dere som har lest boken, vet hva jeg mener.)

Om jeg skal pirke på noe, må det være at Keyes bøker er lange. Så inni hampen lange. Jeg mener, 592 sider? Jeg føler ikke at det er en sånn "Ja, men jeg tror ikke boken hadde vært det samme dersom hun hadde kuttet deler av den. Det var rett og slett nødvendig å ha med alt"-opplegg. For de kunne med fordel ha kortet ned på enkelte sekvenser. Plusset med denne i forhold til Vannmelonen, er at her er historien fordelt på flere personer. Noe som gjorde spenningskurven bedre, og ikke minst, historien mer interessant.

Såh; jeg likte den, jeg.