RSS

Kjærlighet


Hanne Ørstavik: Kjærlighet, 175 sider

Etter en interessant tråd inne på bokelskere.no, hvor blant andre Natalie Normanns oppfatning av helvete må være å bare ha tilgang til bøker av Solstad og Ørstavik, fant jeg ut av tiden var inne for å introduseres for sistnevnte. Jeg har ikke lest noe av henne før, og har forstått at det hersker ambivalente meninger om denne damens forfatterskap.

Kjærlighet ble min første bok. Dette er helt tilfeldig. Jeg fant boka hos biblioteket, og rasket den med. Den var passelig liten, og derfor sikkert passelig rask å lese. Og joda, det stemte fint. Boka handler om alenemoren Vibeke, som sammen med sin ni år gamle sønn, Jon, nettopp har flyttet til en liten bygd i nord. Ørstavik bruker en litt spesiell fortellerteknikk, og veksler stadig mellom handlingene til mor og sønn. Hun deler det ikke inn i avsnitt, men fletter de sammen - noe som førte til at jeg av og til blandet. Åja, var det han nå igjen ja. Men det var ikke vanskelig å skille de fra hverandre altså.

Hele romanen utspiller seg i løpet av en ettermiddag, på vei mot kveld. Jon har besøkt en venninne, og Vibeke treffer en mann på tivoliet. Hun skulle egentlig til biblioteket, men det var stengt. Begge vaser egentlig bare rundt, på søken etter noe mer. Det er en vakker, men fordekt bok. Ørstavik skildrer mye, og har et litt knapt, fortettet språk. Likevel tok jeg meg i å tenke at dette hadde blitt mye bedre i en nynorsk språkdrakt. Men jeg skal da ikke begynne å forlange at folk skifter målform.

Kjærlighet tar opp et viktig tema, og slutten gir meg frysninger. Det er avdekkende, og spiller på følelser jeg ikke vil hente frem. Det er realistisk og ærlig. Jeg sitter likevel igjen med en blandet oppfatning. Jeg kjenner meg usikker. Greier ikke helt å sette fingeren på hva. Det blir nok ikke siste boken jeg leser av henne, men jeg ble ikke superfan heller. Jeg vet ikke jeg. Hva synes dere?

6 kommentarer:

torbjørn hauken sa...

Selvsagt dristig å uttale seg om dette som mann, til og med på 8.mars,men jeg syntes iallfall dette var en sterk leseopplevelse. Den litterære offentligheten (uff, dette ble brått pretensiøst!) synes jo veldig delt mht til Øs kvaliteter, som du selv påpeker, og det gjør det jo interessant å lese henne selv, men som det framgår av bloggen min, kom jeg ikke gjennom hennes siste!

Ingalill. sa...

Dattera leste nettopp denne på skolen og påstår at hun nå aldri skal lese noe annet enn Harry Potter resten av livet :-)
, men før eller siden blir det Ørstavik på meg også, må bare lese ei bok av Ari Behn først.

Lena sa...

Jeg har en venninna som sa "uff" da jeg fortalte at jeg leste Ørstavik, mens den andre prisgir henne. Jeg fikk følelsen av at hun var litt sånn Jon Fosse light (derfor ønske om nynorsk - sånn det blir enda litt mer poetisk), med et hint av Loe (med unntak av det morsomme, selvsagt).

Jeg vet at jeg ikke hadde likt dette da jeg gikk skole, det blir nok for spesielt. Harry Potter er fantastisk. Jeg skal også lese Ari Behn. Dette er tydeligvis det store introduksjonsåret:)

ellikken sa...

Deilig med en sådan slutt i det minste. Det verste er å slite seg igjennom en bok og sitte igjen med en tomhetsfølelse.

Har til gode å lese noe av Ørstavik, men jeg ble faktisk litt nysgjerrig nå... :)

Ingalill. sa...

Hvilken Ari har du tenkt å prøve på?
Her blir det Trist som Faen,
en eller annen gang i 2011, (den har ligget ved senga i over et år nå.)

Lena sa...

Vivian Sewing etc. (eller hva den nå heter). Kjøpte den på mammut. Trist som faen vil jeg også lese. Passende til novelleutfordringen i alle fall.