Helene Uri: De beste blant oss, 438 sider
Denne siste veka har eg kosa meg skvett i hel med Helene Uri si mykje omdiskuterte bok frå universitetsmiljøet i Oslo. Eg hugsar godt då boka kom ut, snakket, intervjua, oppstyret. Ikkje at det er ei bragd for minnet, 2006 er ikkje så lenge sidan. Uri arbeidde ved UiO i tolv år, og er ein av dei få som har sagt opp ei fast stilling. Giveleg etter ein disputt med sjefen. Sjølv om det meste i boka er oppdikta, seier Uri at boka ikkje kunne blitt til dersom ho hadde hatt ein annan arbeidsplass. Så vi kan nok tenkje oss at eitt og anna er basert på fakta..
Fakta eller ei, moro er det lell. De beste blant oss tek for seg språkforskaren Pål Bentzen, ansatt ved Institutt for futuristisk lingvistikk ved UiO. Han er ein kjenslemessig kar, og har stadig ein ny kjærast. Når Nanna Klev får jobb ved same instituttet er han derimot sikker på at ho er den rette. Den store kjærleiken. Dessverre har ho ein sambuar, Kristian med k, men Pål kan alltids hjelpe ho med eit stort prosjekt ho har gåande. Edith Rinkel, ein kollega av begge og ein av UiOs mest frykta professorar, liker slett ikkje at Pål har så mykje kontakt med den yngre og sprelske Nanna.
Dei aller fleste som har tatt fag ved eit universitet eller ein høgskule, eller arbeider der for den saks skuld, vil heilt sikkert kjenne seg att i fleire sider ved boka. Uri skildrar miljøet, professorane, faga, studentane. Offentleg og privat. Vi får høyre om amanuensar som hjelper yngre kollegar så mykje at dei set seg opp som medforfattarar, at jobbannonsar blir tukla med for å hindre at den dyktige, men uønska kollegaen skal få fast jobb. Kort sagt, intrige. Vi får sjå Blindern frå innsida, og der foregår det mykje. Alle har ein ting felles, å vere best. Spørsmålet er kor langt dei er villige til å gå.
Uri skriv spennande, og lirkar stadig inn språklege faktaopplysningar. Sjølv er eg nordist, og synest følgjeleg det er veldig interessant, noko eg i grunnen vil tru dei fleste gjer. Språkentusiastisk eller ei. Personskildringane er observante, kvasse, men høgst treffande. Her finn vi den kalde kvinnelege professoren som ligg med dei mykje yngre studentane sine, den bestseljande kioskroman-forfattaren som skriv under pseudonym, dei gamle kranglefantane. Denne romanen har litt av alt, og det smakar fortreffeleg. Uri er i aller høgaste grad til stede i teksten, noko som set prikken over i-en. Synest eg.
Anbefalast.
.png)
8 kommentarer:
Jeg begynte å lese denne da den kom ut for noen år siden, men ga opp etter ca 50 sider. Husker ikke hvorfor, for den var jo ikke dårlig. Nå fikk jeg lyst til å lese den igjen, spesielt etter å ha lest omtalen din :) Jeg jobbet i et par år på høgskole, og kommer sikkert til å kjenne igjen ett og annet :)
Denne boken likte jeg óg! :)
Jeg leste den for - tja, kan det ha vært to år siden - og fant ikke boka interessant.
Man kan selvsagt ikke beskylde Uri for å skrive dårlig. Hun vet sikkert like mye om kommaregler som jeg kan om offside-regelen i fotball. Poenget mitt er at språket hennes var, vel, litt lite levendes.
Da jeg leste boka fikk jeg en følelse av at Uri har samme forhold til ord og bokstaver, som en fysiker har til atomer. Språket virket som en vitenskap: Korrekt og logisk - dødt.
Selv om jeg har vært mangeårig Blindern-student selv, brydde jeg meg ikke stort om historien heller. Jeg likte faktisk ingen av personene i boka. Følte ikke at jeg kunne blitt kompis med noen av dem.
Nå høres det ut som om jeg totalslakter boka. Det er ikke meningen. Den har sine styrker, og jeg forstår godt at man kan like den.
Bra du likte boka, det gjorde jeg også den gang jeg las den. Jeg synest hun beskriver universitetsmiljøet på en veldig treffende måte! Jeg studerte selv ved et institutt som lå i krig med seg selv og sine ansatte, det var til tider en skikkelig skyttergravskrig. Husker jeg var tilstede på et par instituttmøter som studentrepresentant, og det var en spesiell affære :)
Jeg v-u-r-d-e-r-e-r å forsøke meg på denne, selv om jeg språkhatet Den rettferdige. Magen velter seg bare ved tanken på å lese nok en Helene Uri-bok, men du greide utrolig nok å friste meg en smule :-S
Jeg likte denne. Den er morsom og den kjølige distansen som ble på helt feil i Den Rettferdige, passer her. Farse.
- de fleste tilbakemeldingene jeg fikk etter å ha lest den selv, var:
Francis Meyer er mye bedre!
(Innkjøpt men ikke lest.)
Likte denne jeg også - tror jeg har skrevet om den på bloggen også, når jeg tenker meg om...
Morsom, men lettglemt, tror jeg var min dom. Jeg klarte ikke helt å identfisere meg med miljøet heller, men det er mulig vi bare er veldig kjedelige eller jeg er veldig naiv.
Legg inn en kommentar