Kjærlighet

Hanne Ørstavik: Kjærlighet, 175 sider

Etter en interessant tråd inne på bokelskere.no, hvor blant andre Natalie Normanns oppfatning av helvete må være å bare ha tilgang til bøker av Solstad og Ørstavik, fant jeg ut av tiden var inne for å introduseres for sistnevnte. Jeg har ikke lest noe av henne før, og har forstått at det hersker ambivalente meninger om denne damens forfatterskap.

Kjærlighet ble min første bok. Dette er helt tilfeldig. Jeg fant boka hos biblioteket, og rasket den med. Den var passelig liten, og derfor sikkert passelig rask å lese. Og joda, det stemte fint. Boka handler om alenemoren Vibeke, som sammen med sin ni år gamle sønn, Jon, nettopp har flyttet til en liten bygd i nord. Ørstavik bruker en litt spesiell fortellerteknikk, og veksler stadig mellom handlingene til mor og sønn. Hun deler det ikke inn i avsnitt, men fletter de sammen - noe som førte til at jeg av og til blandet. Åja, var det han nå igjen ja. Men det var ikke vanskelig å skille de fra hverandre altså.

Hele romanen utspiller seg i løpet av en ettermiddag, på vei mot kveld. Jon har besøkt en venninne, og Vibeke treffer en mann på tivoliet. Hun skulle egentlig til biblioteket, men det var stengt. Begge vaser egentlig bare rundt, på søken etter noe mer. Det er en vakker, men fordekt bok. Ørstavik skildrer mye, og har et litt knapt, fortettet språk. Likevel tok jeg meg i å tenke at dette hadde blitt mye bedre i en nynorsk språkdrakt. Men jeg skal da ikke begynne å forlange at folk skifter målform.

Kjærlighet tar opp et viktig tema, og slutten gir meg frysninger. Det er avdekkende, og spiller på følelser jeg ikke vil hente frem. Det er realistisk og ærlig. Jeg sitter likevel igjen med en blandet oppfatning. Jeg kjenner meg usikker. Greier ikke helt å sette fingeren på hva. Det blir nok ikke siste boken jeg leser av henne, men jeg ble ikke superfan heller. Jeg vet ikke jeg. Hva synes dere?