RSS

Bestille skrivekurs?

Ønsker du å bestille skrivekurs av meg? 

Eg har halde fleire kreative skriveverkstadar for ungdom, både korte kurs på to-tre timar, til over fleire dagar. I kursa mine viser eg smarte metodar og triks for å skrive ein god tekst. Du vil mellom anna få øve deg på å bygge opp ei spennande forteljing, lære korleis ein kan skape interessante karakterar, miljøskildring, konflikt og tema mm. Kort sagt; Kva det er som gjer ei historie spennande og korleis ein kan gi lesaren lyst til å lese vidare. 

Vi snakkar også om kva som gjer språket levande, og kvifor ein bør unngå klisjear. Du vil få fleire skriveøvingar undervegs, og kanskje kan vi lese tekstane våre høgt for kvarandre etter kvart? Men det siste er heilt valfritt. I kursa mine skal ingen føle på prestasjonsangst, kun skriveglede. 


Her kan du lese korleis det gjekk med ein av dei flinke ungdommane som har gått på skrivekurs hos meg: 



Sjølv blir eg aldri lei av å snakke om skriving, og eg synest det er skikkeleg kjekt å få leie ungdommar gjennom ulike skriveøvingar. Det er gull å få oppleve skrivegleda på nært hald, og ingenting er betre enn å få høyre at dei trivst. At dei held fram med å skrive etterpå, tar eg som ein stor kompliment. Trykker du på lenka, får du lese noko av det Marianna skreiv på kurset mitt. Er ho ikkje flink, vel?

Har du lyst til å bestille kurs av meg, kan du booke meg gjennom Forfattersentrum, eller kontakte meg direkte. 

Og du; Eg held gjerne skrivekurs for vaksne også!

Eg er Årets ulest 2021!

Jippi! Eg vann! "Sinne" er Årets ulest i kategorien Barn og ungdom. Tusen, tusen takk for all støtte og kjærleik - og ikkje minst stemmer. 

Tenk at så mange har stemt på "Sinne"! Det er heilt absurd, men fantastisk kjekt. Eg har fått heilt koko mange meldingar og gratulasjonar sidan finalen, og er SÅ takksam og glad. Det var ein fantastisk kveld på alle måtar. Eg fekk møte den superkoselege konkurrenten min, Eli Renate, som har skrive ei skikkeleg fin bok, og kjekke Karl Otto, som var finalist i kategorien Roman. 

Det var synd at dei andre finalistane ikkje kunne delta, men sånn er det dessverre i desse pandemitider. Men som Hasse Hope sa, vi får håpe å treffast på ein bokfestival (eller fleire) seinare. Tusen takk til Bookis, som arrangerte konkurransen og gjorde dette mogleg. Dette vil eg leve lenge på. 


Ps. Fleire av bileta er lånt frå nettet. 








Jippi! SINNE er finalist i Årets ulest!

 

Hurra! "Sinne" har kome heilt til finalen i litteraturkonkurransen Årets ulest. Dette er så kjekt! Eg er superglad, om må takke alle dei fine folka som har stemt meg vidare. Dette betyr mykje for meg. Temaet ADHD står meg nært. Ungdomsbøker enda nærmare. For ikkje å snakke om nynorsken. Det er heile TO nynorskbøker i finalen no. Det er så kult!


Å bli løfta fram og få litt ekstra merksemd er gull, for det er ikkje lett å bli lagt merke til i mylderet av bestseljarar, ranslar og pennalhus i bokhandlane. Heldigvis finst sosiale media, og lesande som går utover topplistene når dei skal finne den neste boka. Så får også dei mindre kjente bøkene ein sjanse.


I finalerunden er vi to bøker att i kategorien Barn og ungdom. Det er altså 50/50 sjanse for at boka mi går til topps. Eg skal ikkje nekte for at det hadde vore skikkeleg stas å vinne, men eg har ein verdig konkurrent og eg skal tole å tape for henne. Boka til konkurrenten min heiter "Ubetydelig, men redd" og er veldig fin. Sjekk den ut, om du ikkje allereie har gjort det. 


Meiner du at "Sinne" fortener å vinne, så blir eg sjølvsagt superglad om du har lyst til å stemme på meg. Det gjer du via Årets ulest sin profil på Instagram her. Avstemminga opnar måndag 10. januar, og du har lov til å gi 1 stemme om dagen fram til midnatt onsdag 19. januar. Finalen er i Oslo 27. januar. Det blir nok digitalt, men åh, så gøy det hadde vore om restriksjonane gjer det mogleg å få lov til å reise dit. 


Igjen; TUSEN TAKK til alle som har stemt på meg, og gratulerer til dei andre nominerte. Dette blir spennande!


Biletet har eg henta frå Kulturplot. Trykk her om du vil lese pressemeldinga. 

"Sinne" er delfinalist i Årets ulest


Jippi! Av fleire hundre nominerte, har Sinne blitt stemt fram som delfinalist i kategorien Barn og ungdom i Årets ulest

Konkurransen er arrangert av Bookis, og har som mål å løfte fram "uoppdagete forfattere som er lest og likt av flere, men som av ulike grunner ikke har nådd ut til den store lesergruppen enda". 

Tusen takk til dei som har stemt fram boka mi, og til juryen, som har siste ordet. Eg er superhappy! 

I løpet av november skal dei seks nominerte i kvar kategori bli til to, og da treng eg DI stemme. Det er mogleg å gi ei stemme om dagen fram til 21. november kl. 16. Eg blir kjempeglad om du har lyst til å gi ei stemme til Sinne. For å stemme trykker du på lenka her: 

https://www.instagram.com/arets_ulest/

I høgdepunkta finn du den rosa sirkelen der det står Barn og ungdom - der trykker du JA når du ser bilete av meg. 


@bookisofficial  @arets_ulest  




Fint intervju i lokalavisa

 

Vinnar av Bokbloggerprisen 2020


Omg! Sinne er vinnar av Bokbloggerprisen 2020 i kategorien ungdomsbok. Eg er så stolt og glad. Mållaus, rett og slett. Dette siste 1,5 året har vore ein einaste lang fest av omtalar og tilbakemeldingar, og det gjer meg så uendeleg glad at Sinne har blitt så godt mottatt. 

Juryen i Bokbloggerprisen skriv mellom anna at Sinne vann "til tross for at et stort antall bloggere har erklært seg inhabile både i nominasjon og stemmerunde og ikke nominert eller stemt på boka". Tenk at Sinne likevel stakk av med sigeren. Jippi! 

Tusen takk til alle som har stemt på boka mi, og gratulerer til medvinnarane Tore Renberg og Ragnhild Holmås, som vann i kategoriane årets roman og åpen klasse, med Tollak til Ingeborg og Men du ser ikke syk ut. Det er to fantastiske bøker som eg tilrår på det varmaste. Eit ekstra hurra for at to av tre vinnarar er nynorskbøker. (Ja, det må jo nemnast.)

No blir det fest!

Det er ingen skam å snu. Men visst er det spektakulært på toppen.

 Eg begynner å få sansen for friskriving. Denne gongen handlar det om den lange vegen mot målet.

Eg liker å tenke at der borte, over fjelltoppane, er bøkene våre. Dei ferdige, bearbeida produkta. Å skrive bøker er på mange måtar lik ein fjelltur. Vi begynner nede ved stien. Kanskje er det første gongen, og vi har ikkje eingong pakka niste. Ikkje tatt med rette kleda. Trudde ikkje turen blei så lang og utfordrande. Så må vi gi opp før vi i det heile tatt har kome skikkeleg i gang. Vi tenker at jaja, så var det kanskje ikkje noko for meg. Eller eg er visst ikkje flink nok til dette. Så blir det berre med draumen. Vi veit ikkje at dei som har nådd toppen er betre førebudd. At dei har gjort dei same feila før oss, gong på gong. Dei har vore gjennom dette så mange gongar, men lært litt meir for kvar gong. No veit dei betre kva klede dei må ha på for å halde varmen, kva mat dei bør ete for å halde energien oppe. Dei har lese seg opp, tatt til seg ulike råd og forsøkt å finne fram til dei som passar. Draumen driv dei vidare. 


Vi prøver på nytt. Er ikkje sikre på kva veg vi skal velje. Høgre eller venstre. Den lange slakke vegen, eller den korte, men brattare stien. Vi tar små steg. Prøver først eine stien, utforskar råsa. Går eit stykke, ombestemmer oss og snur. Så tar vi andre stien, fomlar rundt mens vi fantaserer om korleis toppen ser ut. Etter kvart nærmar vi oss første nuten. Det er bratt, men vi greier det. Må kanskje klyve litt, men vi kjem oss opp. Så blir det litt lettare å gå, vi får ny sjølvtillit og tenker at dette skal vi få til. Så deler vegen seg igjen. Vi får lyst til å gi opp, fomlar meir. Tenker at dette kjem aldri til å gå. Til slutt står vi der, med den ruvande, spisse toppen framfor oss. Den siste kneika. Orkar vi det som må til for å kome til topps? Det er nedtur å å snu utan å ha vore heilt oppe. Men kanskje vi kan gi oss no. Det er jo fin utsikt her også. Det er ingen skam å snu. Hadde det ikkje vore for at utsikta heilt der oppe er enda betre. Spektakulær. Og turen tilbake blir så mykje betre når vi veit at vi verkeleg gav alt. Og greidde det. 


Det speler ingen rolle kor høgt eller lavt fjellet er. Kor mykje toppen ruvar. Vegen dit er lik for alle. Men det er du som må gå dit. Det er du som må gjere dei nødvendige førebuingane, pakke rette klede og ta med skikkeleg niste. Gjere alt arbeidet. Det er ingen skam å snu, du kan prøve igjen så mange gongar du vil. Vi har alle vore der. Og vi veit at det er spektakulært på toppen.