Din, alltid

Gøhril Gabrielsen: Din, alltid, 203 sider

Eg kan like godt seie det, først som sist. Dette er den sterkaste, fælslegaste boka eg har lese i år. Dette er ei av desse historiene som kryp under huda og festar seg. For alltid.

Din, alltid fortel om ei jente som bur saman med mor, far og veslebror. Mor og far har eit intenst forhold, dei viser kjærleik og hat om kvarandre og ensar knapt jenta si. Ho er mest som ein tilskodar i livet deira. Når jenta er tolv år, blir veslebror fødd og ho får ein rival i sin konstante søken etter merksemd frå foreldra. Men ho får òg ein å vise omsorg for. Ho får byte bleie og stelle han, og opplever meistring. Mor stolar på at ho greier det og kallar henne den vesle hjelparen sin. Så feilar ho grundig.

Og i mors og fars hemmelige sfære av lidenskap, skjærer ungens hyl inn så jeg kan se de to avblomstre i hverandres nærhet. 

Mor og far kranglar mykje, veslebror græt enda meir. Jenta er berre eit born, men er vand med å ta seg av veslebror. Ein dag kranglar mor og far som vanleg, og jenta tar eit val som får fatale følgjer og skal påverke alt ho gjer seinare i livet.

Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, det som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

Ikkje berre historia, men språket er så velskrive, så godt komponert at eg må lese om og om att, ta innover meg setningane. Dei sterke skildringane sett meg fullstendig ut, gjer meg så tankefull og redd. Det er ei forteljing med ei fiktiv og dramatisk hending, men likevel kunne dette ha vore sant. Romanen seier noko allment om det å vere i eit avhengighetsforhold til opphavet sitt. Jenta skal for alltid vere under mora sitt grep, forsøke å bøte på det ho har gjort. Alltid hungre etter mora si godkjenning. Når jenta blir vaksen får ho mora si merksemd, ho blir endeleg sett. Men heller ikkje no er det ho gjer bra nok, aldri er det bra nok. Jenta ofrar kjærleiken, livet sitt, for å vere hos mora og pleie henne. Ein dag får ho greie på noko som kunne ha endra alt og bestemmer seg for å ta tilbake det tapte. Men er det for seint? Kan ho greie å lausrive seg frå mora? Vil det vere eit riktig val etter alle desse åra?

Jeg vil ha ytringer, uttalelser som kan befri meg fra henne, jeg vil bli løst fra løgnen som altfor lenge har bundet oss sammen. 

Eg sit att med mange tankar og fleire spørsmål. Ein familie har gått i oppløysing, men kva hadde blitt utfallet dersom den grufulle hendinga ikkje hadde skjedd? Kven er eigentleg offeret og kven har skulda? Kva må eigentleg til for at det skal vere lov til å bryte med foreldra våre? Er blod alltid tjukkare enn vatn?

Særs god bok. Anbefalast.

Lesareksemplar frå Aschehoug.


Les gjerne Ellikken, Stine og Solgunn sine omtalar.

I beste mening

Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening, 221 sider

Helene opplevde mye vondt i barndommen, og flyttet derfor til Anna og Helge da hun var tolv år. Nå er hun voksen og har flyttet tilbake til hjemstedet i håp om å redde ekteskapet med Karl.

En kan kanskje si at tittelen på denne boken oppsummerer Helenes intensjoner i alt hun foretar seg. Hun forsøker så godt hun kan å ha et godt forhold til de rundt seg, men ender med å skyve bort flere av dem. Hun gjør det i beste mening og har et sterkt ønske om å høre til, men har en indre uro som skaper vansker. Det tar lang tid før hun finner seg til rette hos Anna og Helge. Hun greier aldri helt å løsrive seg fra følelsen av å være en gjest hos dem, en fremmed.

Når hun flytter ut for å studere blir hjemreisene stadig færre, og distansen mellom dem øker gradvis. Til slutt går det nesten fem år før hun ser Anna igjen. Helge har gått bort. Når Helene selv får barn, blir hun konfrontert med fortiden sin som fosterbarn. Vil hun ha nok tid og rom for sine barn?

I studietiden har hun ingen nære venninner. Hun har et par kjærester, men det går ikke lang tid før hun gjør det slutt. Det er som om hun aner at det er midlertidig, og dermed like godt å bryte før det rekker å utvikle seg til noe mer. Hun har vanskelig for å åpne seg, og deler minst mulig om fortiden sin. Tiden før Anna og Helge tillater hun seg sjelden å tenke på. Det blir for vondt.

Jeg sa at jeg ikke likte å snakke om det, selv om sannheten var at jeg ikke pleide å snakke om det. Anna visste jo alt, og så tenkte jeg at det var nok.

Boken kaster lys over viktige tema, som det å skape rom for gode relasjoner. I dag er behovet for fosterhjem større enn noensinne. Som lærer i videregående skole opplever jeg at psykiske problemer hos ungdom er økende. Samtidig er det stadig nedskjæringer i tilbudet om helsesøster i skolen. De unge sliter ofte med å finne seg til rette, og de trenger å prate med godkjent helsepersonell. Ungdom trenger å bli sett.

 Og tanken vokste og tok over for alle andre tanker. Jeg har ingen, tenkte jeg. Og hva er egentig vitsen da, når jeg ikke har noen?

I beste mening er en utrolig fin og skjør roman. Forfatteren skildrer kommunikasjonen mellom mennesker. Hun har evnen til å se forbi det åpenbare, og legger mye usagt mellom linjene. Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha observert hvor inderlig Helene ønsker, men ikke greier, å ta imot hengivenhet, og må nikke ettertenksomt når hun skildrer irritasjonen Helene kan få overfor enkelte mennesker. Hun ser dem. Denne romanen kommer til å sitte lenge i meg.

Jeg likte også veldig godt den forrige romanen hennes, Hvis noen ser meg nå. 

Anbefales varmt.

Lesereksemplar fått av Cappelen Damm.

Et sted skinner det

Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det, 219 sider

Eg veit ikkje heilt kvifor, men det er lenge sidan eg fann ut at eg er ein sucker for debutantar. Først og fremst er det jo fordi dei skriv om slikt som går rett heim hos meg. Kvifor det går rett heim, kan eg heller ikkje setje fingeren på. Kanskje fordi det går rett heim hos dei fleste andre? Eg er nemleg ikkje så spesiell som eg likar å tru. Dette veit eg fordi eg har lese mykje positivt om nettopp denne debutanten. Eg er ein del av flokken, og vi skal alle same veg. I alle fall nesten.

Hovudpersonen i denne boka kjenner seg ikkje som ein del av flokken. Men ho prøver å gå same vegen. Forsøker ikkje å skilje seg ut alt for mykje. Ho har leilegheit, fast jobb og ein uniform med påskrifta "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Skrivne reglar og rutinar er noko av det ho meistrar godt. Det forstår ho. Uskrivne reglar og sosial kutyme er det verre med. Da stagnerer det og Sigrid må ty til barberbladet ho har gøymt i lomma. Når ho skjer seg, raspar litt i huda blir det litt meir toleleg. For å halde ut set ho også ut feller som ho fangar mus i, og ho har skogen. Skogen er hennar tilfluktsstad.

Fra leiligheten hennes tok det tjue minutter å gå til dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker.

Sigrid er einsam. Ho har nesten ingen andre i livet sitt. Faren hennar har nok med den nye familien sin og ringer berre til bursdag og jul. Tante Else ringer annakvar veke, men det er mest for skams skyld. Ein dag byrjar det ei ny jente ved Sigrid sin arbeidsplass. Ho heiter Gøril og inviterer Sigrid i bryllaupet sitt. Som om ikkje det var nok, får Sigrid tre bollar av Snorre, ein kunde som stadig kjem innom. Det er da det snur. Men til det betre?

Denne boka var umogleg å leggje frå seg. Det er fleire dagar sidan eg las ho ferdig, og i eitt jafs. Eg er imponert! Imponert over heilskapen, det vakre og forteljande omslaget, det enkle, men morosame og likevel tungvegande språket. Den tilsynelatande trivielle handlinga er ein enorm kontrast og, sånn eg ser det, eit symbol på kor tomt Sigrid har det. At romanen er skriven i tredjeperson, ein forteljar som ser Sigrid utanfrå, forsterkar berre kor isolert ho eigentleg er frå menneska rundt seg.

Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.

Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.

Ein svært fin roman med eit like viktig tema.

Anbefalast varmt.

Lesereksemplar fått av Aschehoug.

Beathe og Rose-Marie har også blogga om boka.

Gjestene

Sarah Waters: Gjestene, 521 sider. Oversatt av Hilde Lyng

London, 1922: I en villa i et av byens bedre strøk bor fru Wray og hennes ugifte datter Frances. Fru Wray er enke, og mistet både ektemannen og begge sønnene i krigen. For å klare utgiftene har de sett seg nødt til å si opp tjenerstaben og ta inn leieboere, eller "gjester" i andre etasje. Gjestene er et ungt og relativt nygift ektepar, Lilian og Leonard Barber. Leonard arbeider innen forsikring og er borte store deler av dagen. Lilian er hjemmeværende og tilbringer mye tid inne på værelset deres. En formiddag kommer hun ned på kjøkkenet og spør om å få tappe seg et varmt bad, og vennskapet mellom Frances og Lilian begynner smått å utvikle seg.

De som kjenner til Waters forfatterskap vet kanskje at hun har en doktorgrad i historisk lesbisk litteratur. Jeg røper derfor neppe så altfor mye når når jeg avslører at de to kvinnene innleder et kjærlighetsforhold. Begjæret og frustrasjonen øker i takt med hverandre, og den forbudte kjærligheten fører dem ut i en fatal hendelse som endrer alt.

Jeg blir stadig forbløffet over hvor misledende sitater på bokomslag kan være. Eller kanskje rettere sagt, hvor forskjellig lesere kan oppfatte samme bok. Utenpå dette omslaget står det "En roman som vil holde deg søvnløs i tre netter på rad." Jeg tenkte av den grunn naturligvis at denne boken ville være skummel, eller i alle fall handle om noe så grøssende at nattesøvnen min ble truet. Noe den ikke ble. Men det er likefullt en god bok. Dog altfor lang. Boken kunne ha vært halvparten så lang og likevel fått med hovedplottet. Vi aner at det er noe mellom Frances og Lilian, men må vente i nesten 200 sider før de tar motet til seg. Jeg skjønner at spenning skal samles, intensitet skal økes, men kutt huslige gjøremål og kom til saken. Den klaustrofobiske atmosfæren, skarpe observasjoner og et svært godt språk er med på å løfte leseropplevelsen.

Anbefales (for den tålmodige leseren).

Leseeksemplar fra Tiden Norsk Forlag.