RSS

DU


Thomas J.R. Marthinsen: DU, 218 sider. Gyldendal


Desse siste to vekene har vore fulle av formidable lesaropplevingar, og DU er så misanten ikkje noko unntak. Snarare kan ein seie at boka har gjort sitt til å trekkje opp snittet til dei gradar. DU. Fortellinger er debutboka til Marthinsen, og eg ser no når eg skriv at jaggu har eg lese mange debutar denne veka. Men kvifor ikkje? Ein lyt starte med det første, og bevege seg nedover. Eller blir det oppover? Til de debutantane; Det er berre å halde fram med skrivinga. Dette kan dykk.

Planen min var å lese ei forteljing når det høvde seg, og ta meg god tid på denne boka. Eg las ei, så ei til og enda ei, men så var alle 34 forteljingane plutseleg ferdige. Eg greidde rett og slett ikkje å stoppe. Kvar forteljing er på knappe tre sider, så det var veldig enkelt å tenkje at eg skal berre lese ei til, og så skal eg leggje frå meg boka. Men den planen blei med tanken..

Eg kan vel like godt seie det, no som sist: Eg elska denne boka! Marthinsen skriv om enkelthendingane, personane ein veit om, men aldri har blitt kjend med. Han fortel om korte augneblinkar ein deler med familiemedlemmar og gir barneskulelæraren eit liv etter skuletid. Han minnest hendingar frå barndommen og er så nær menneska som det går an å bli. Han er inni hovudet deira, let tankane kome og styrer dei mot målet. No begynner eg å bable, og eg kjenner meg sjølv såpass godt at eg veit det er eit kjenneteikn på at eg likte boka så inni hampen godt! Det er så mykje eg vil seie, og helst alt på ein gong.

Kanskje hadde også forfattaren mykje han ville seie. Og kva er vel betre enn å samle dei, kutte dei opp i korte episodar, enkeltavsnitt som har satt djupe spor. Eg synest Marthinsen har ei kjempefin stemme. Han ser forbi hendingane, personane og skildrar hårreisande nært. Han er varsam i forteljarstemma, og skiftar mellom rørande augneblinkar til meir brutale opplevingar. Sjølv om det er enkelthendingar, synest eg forteljarstemma er med på å knyte historiene saman. Første og siste historia ligg som ei fin ramme rundt boka. Tenk å skrive så vakkert om bestefar sin. (Her er eg allereie i gong med å analysere. Kvifor gå frå bestefar til morfar? Er det for å skilje forteljaren?)

Favorittane mine er. No blar eg i innholdslista og, høh, eg hadde bestemt meg for ei tre-fire, men dette blir visst vanskelegare enn eg trudde. Eg likte Solskinn fordi du tek opp dette med døden. Det er perverst, men eigentleg vakkert å halde på slik når bestefar din døyr. Cola light (eg er forresten Pepsi Max-oman) fordi det er berre slik det er. Spiritisme fordi du såg ho. Frøken fordi det er ei vakker forteljing. Super Nintendo fordi eg kjenner at eg blir forbanna. Noe å ta med seg fordi ho er trist. Knappen fordi vi alle har opplevd drittsekkar i barndommen. Kvifor lot vi dei trakke over oss på den måten? Videre - er det mora til han i Jakka? Big Mac, Pikk, Spå, Fotografi, 1975, Så dette var ditt liv. Fantastisk avslutning, om eg kan seie det. Dei eg ikkje har nemnt her, likte eg eigentleg vel så godt så det hadde nok vore like greit å drage alle over ein kam.

Om forteljingane er sanne eller ikkje, har dei uansett eit snev av røyndom i seg og berre det er slett ikkje verst. Ikkje rart Ingvar Ambjørnsen falt for denne boka. At personane blir omtalt som "du" gjer at vi kjenner oss ekstra knytt til dei, som om vi veit kven dei er. Og det gjer vi jo eigentleg også. Vi kjenner alle til desse personane, på eit eller anna vis.

Eg er så glad for at eg valde å lese denne boka. Glad og stolt. Eg synest det er på sin plass at eg også får oppleve litt heider. Eg er trass alt sabla god til å velje bøker.

Magda


Bergljot K. Nordal: Magda, 185 sider. Samlaget

Eg veit ikkje heilt kva det er med meg og min fascinasjon for gamle damer, men eg finn altså desse bøkene særs interessante. Magda er ei 77 år gammal dame og ho har nyst mista mannen sin, Bodvar. Heldigvis har ho bestevenninna si, Rut, til å hjelpe seg gjennom kvardagen. Men Magda greier seg faktisk overraskande bra og planlegg endatil ein tur til Berlin.

Joggeskoa sit godt rundt foten. Buksa sit godt rundt baken. Magda knepper opp dei øverste knappane i blusa og smiler. Guten tag, tenker ho, und auf wiedersehen.


Dette er debutboka til Nordal, og eg likte boka veldig godt! Det er pussig, men denne boka har gjort eit stort inntrykk på meg, for eg har tenkt kjempemykje på ho i løpet av desse dagane. Eg har sete på spinningsykkelen og tenkt på Magda. Eg har leika med ungane mine medan tankane mine har fokusert på Bodvar, og eg har vore på jobb og fundert over Rut. Eg har gått rundt og venta på å få ei ledig stund til å lese meir, og sjølv om eg lånte boka på biblioteket så gjekk eg faktisk hen og kjøpte ho da eg var komen halvvegs i handlinga. Eg berre må ha denne boka i samlinga mi slik at eg kan ta ho fram og bla i ho når eg vil.

Eg er heilt galen etter desse daglegdagse romanane som tilsynelatande handlar om ingenting. Dei gjer jo for så vidt det, men likevel ligg det så mykje meir under overflata. Det er ein del av livet. Magda tek opp fleire interessante tema, og eg skifta mellom å bli glad, sint og oppgitt gjennom heile boka. Nordal skriv fint, skildrar på ein enkel måte og gjer at eg stadig må humre for meg sjølv.

Eg synest absolutt at Magda fortener ein plass på leselysta dykkar.

Med det same eg har dykk her, kom eg på at eg har lese ei anna bok denne veka:


Aina Basso: Fange 59. Taterpige, Samlaget

Eg har levert attende boka og hugsar ikkje sidetal, men det var rundt 250 om eg ikkje hugsar feil. Basso skriv framleis lyrisk og vakkert. Eg blei så opptatt av språket at eg nesten gløymde å følgje med på forteljinga. Men berre nesten. Det var ei fin bok. Etter siste setninga sat eg med gråten i halsen.

Eg sit her med farge i håret og ser til mi forskrekking at han skulle ha vore utvaska for minst ti minutt sidan. Eg må springe. Hjelp.

Bokbloggturné # 23 Jasper Jones


Craig Silvey: Jasper Jones, 406 sider. Cappelen Damm

Høstens bokbloggturné er i gang! Vi har kommet til nr. 24, som presenterer ungdomsboka Jasper Jones. Marielle startet turneen, i dag har jeg æren, og i morgen fortsetter Julie.

En sensommerkveld i 1965 står plutselig Jasper Jones utenfor vinduet til trettenåringen Charlie Bucktin. Jasper er ett år eldre enn Charlie og de har aldri snakket med hverandre før. Han røyker, drikker, er tøff og vil at Charlie skal klatre ut av vinduet sitt og være med ham til et hemmelig sted. Charlie er forsiktig, litteraturelskende, livredd insekter, og kanskje det viktigste, han har en veldig streng mor. Likefullt er han en tenåring oppsatt på å imponere den interessante og spennende Jasper, så han blir med.

Jasper tar med Charlie til en hemmelig lysning og innvier ham i en grusom forbrytelse. En hemmelighet som angår hele byen, men som Charlie nå må holde tett om mens de forsøker å oppklare mysteriet. Charlie angrer bittert på at han ble innlemmet i denne ugjerningen, som spiser ham opp innvendig. Som om ikke Charlie har nok å tenke på, sliter han med moren sin, er avstandsforelsket i søte Eliza Wishart og bekymrer seg over urettferdigheter overfor bestevennens familie, som er av vietnamesisk opprinnelse.

Men jeg rygger ikke unna. Jeg blir med. Jeg blir med Jasper Jones. Og jeg ser det. Og alt blir annerledes. Verden går i knas og surrer og rister. Jeg skriker, men det er et dempet skrik. Jeg klarer ikke å trekke pusten. Det føles som jeg er under vann. Døv og druknende. Jasper Jones holder meg hardt for munnen med en hånd og har den andre over skulderen min mens han trekker meg vekk.

Jeg likte boka veldig godt. Den åpner med et mysterium, og holder på spenningen helt til slutten. Vi får i tillegg oppklart flere hemmeligheter av den familiære sorten, noen mer opplagte enn andre. Men det er jo en ungdomsbok, så det er kanskje ikke så rart. Tenåringssjargongen er grei, og flere alvorlige tema blir brakt på bane. De litterære referansene krydret boka, og det at både Charlie og faren er skriveglade er sånt som jeg liker å lese om.

Jeg tror mange ungdommer vil kjenne seg igjen i Charlie Bucktins skikkelse (bortsett fra de mørke undertonene, får vi håpe); hvordan det er å være den stille gutten, å være utenfor. Følelsen av å være en del av noe. Å bli innlemmet av tøffingene, oppdaget av den populære jenta, føle seg sett av foreldrene. Alle disse typiske ungdomstingene, som egentlig varer livet ut, tenåring eller ei.

Jasper Jones er litt skummel, men den er også trist, morsom og romantisk. Anbefales!

Mathea Martinsen


Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, 125 sider. Forlaget Oktober


Denne boka fikk jeg beskjed av venninna mi om å lese. Hun hadde til og med tatt med boka til meg. Jeg har hatt planer om å lese den siden jeg leste omtalen av den i en av fjorårets Bøygen-utgaver, men det har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Det er bra folk passer på. Takk, Sunniva, og det mener jeg på det aller sterkeste. Takk.

Mathea Martinsen er en eldre dame med sosial angst. Hun bor sammen med mannen sin, Epsilon og er nabo med June. June er en gutt hvis mamma ikke greier å si r. Mathea går omtrent aldri ut av leiligheten og snakker stort sett ikke med andre enn Epsilon. Dette løser hun med å strikke ørevarmere og bake pikekyss, og vente på Dagsrevyens Einar Lunde. Blant annet.

Når Epsilon kom hjem fra jobb spurte jeg hvordan han hadde hatt det og hva han hadde gjort, og Epsilon sa han hadde hatt det fint og ikke gjort stort. Jeg takket for at jeg fikk en titt inn i hans verden. Så spurte han meg hvordan jeg hadde hatt det og hva jeg hadde gjort, og jeg pratet i vei om det jeg trodde var en babyslange som skiftet skinn på badegulvet vårt, men så var det bare en lodott.

Jeg vil bare påpeke at jeg i dette sekund holder veldig mye tilbake for å unngå å hyle ut hvor fantastisk morsom denne boka er. Når jeg nå skriver dette rolige og avbalanserte innlegget med komma og punktum, så har jeg egentlig lyst til å pøse på med utropstegn og smilefjes og alt som kan understreke vittigheten i denne romanen. Og så en debut da. Jeg er så utrolig imponert.

Språklig sett er romanen også fantastisk (selvsagt). Mathea tror døden skal innhente henne når som helst, og hun sørger derfor å alltid ha ren truse på (ubetalelig). Skomsvold skriver med en mentalitet som gjengir Matheas ensomme og angstfulle verden. Hun sniker stadig inn korte minneord som ikke bare gir oss et glimt av Matheas verden, men det viser også at Skomsvold er nyskapende og original.

Jeg reiser meg fra stolen og går inn på badet. Jeg finner frem en ny dorull og åpner den helt perfekt, det blir ikke en revne i papiret. Men jeg kjenner likevel bare tomhet der jeg står på badegulvet med dorullen i hånda og et tysk dikt i hodet.

Men over til noe mer alvorspreget. Jeg er klar over at boken tar opp grusomme tema som ikke er noe å le seg skvett i hjel av, men det er nettopp det som er så fantastisk med denne romanen. At Skomsvold klarer å sette ord på Matheas følelser med det knappe språket inni de store temaene. Hun har greid å skape en underfundig og sympatisk karakter i Mathea. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er en absurd og rørende roman. Anbefales sterkt!

Vi unner deg hvile, men savnet er stort.

Ps. Sjekk ut Bokmerker.orgs liste over topp 5 kvinnelige skikkelser i bøker. Gjett hvem som topper listen? Jo, selvsagt! Søte, rare, omtenksomme Mathea Martinsen. Gir ikke dette deg leselyst så vet ikke jeg.

Den lukkede bok

Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok, 507 sider. Cappelen

Jette, kor har du vore i heile mitt liv?

Det er heilt utruleg at dette er debutboka til nesten 50 år gamle Jette Kaarsbøl. Eg blei ferdig med boka i går og sit att med ei kjensle av å ha vore vitne til noko ekstraordinært. For ei bok! Ho kom ikkje ut før i 2003 (på norsk i 2004), og eg lurer på kva i alle dagar forfattaren har drive med i alle desse åra? Korleis er det mogleg å site på ein skrivekunst av slik natur, men ikkje dele han med nokon før no? Eg seier no sidan ho var over 40 år før ho debuterte.

Den lukkede bok handlar om 21 år gamle Frederikke Leuenbech som skal gifte seg med den gudfryktige og moralske presten Christian Holm. Før ho kjem så langt, treffer ho den langt meir morosame og, ikkje minst, sjarmerande fødselslegen Frederik Faber. Han kjem med eit forslag til Fredrikke, som under omstenda ikkje er vond å be. I byrjinga er Frederikke overlykkeleg, men ho skal snart få oppdage at løyndommane lurer seg innpå ho.

Sjølv om dette først og fremst er Frederikke si historie, får vi innblikk i søstera Helena sin løyndom, Tilde Trappetøs sin lagnad, kusken, tenarane, og sjølv nokre av dei mest markante personlegdommane i det moderne gjennombrotet har ei rolle i denne romanen. Alle desse bipersonane er med på å føye saman bitane og løfte forteljinga opp og fram. Kaarsbøl bruker ei allvitande forteljarstemme, og tek i bruk modernistiske knep på ein elegant og utfordrande måte. Ho inviterar lesaren inn i meir enn sjølve historia; Vi får vere tause tilskodarar.

Vi ser Frederikke bakfra. Rommet hun befinner seg i, er enormt og har en katedrals pompøse strenghet, noe som tjener til å fremheve hvor liten hun selv er.

Ho leikar seg med lesaren, men veit å avgrense seg slik at ho held på den elegante og stilsikre forteljaren, og ikkje missar tiltrua vår.

Da hun våkner neste morgen, står hun straks opp og utfører sitt morgentoalett mekanisk og effektivt. Hun har klokelig ventet med å fortelle om løftet sitt til Frederik. Først ved frokostbordet - midt i den dødlignende stillheten - detonerer hun bomben! (Hvis noen ønsker en kort beskrivelse av denne scenen, er det bare å lese om igjen linjene 1-8 på side 119. Skift ut de kursiverte setningene og føy til at hun blir bedt om å forlate hjemmet øysblikkelig for aldri mer å vise seg!)

Boka er full av desse tøysete, men alvorlege innslaga. Eg veit at enkelte har irritert seg over dei, men eg synest tvert imot dei er fantastiske og gir boka eit friskt pust. Historia hoppar frå 1875 til 1933 og er innom fleire årstal. Nokre av frampeika kan heller ikkje skjønast fullt ut før ein tenkjer retrospekt lenger ut i romanen. Det kan vere litt forvirrande i byrjinga, men med Kaarsbøl sin grasiøse sikkerheit greier vi å halde følgje. Aha-opplevingane gjer dessutan boka ei mysteriøs gneist. Sjølv om vi skjønar kor det ber hen med ekteparet, er det Frederikke sin naivitet og lengsel som tek føringa.

Eg er svært glad i gamle romanar (her snakkar eg om bøker der forfattaren for lengst er død), og blir difor veldig takknemleg når nye forfattarar fører vidare desse historiene. Det ligg litt meir arbeid i å skrive ein roman med ei "gammal" ramme rundt seg, og når Kaarsbøl attpåtil har plassert kjende personar i handlinga, veit vi at det ligg ei viss sanning i det.

Eg gler meg vilt til neste lesesirkel, for da skal vi diskutere denne boka. Ho er dritbra! (Sitat kollegaen min. Men eg er einig.). Den lukkede bok er altså ikkje heilt lukka enda.

Tålmodighet

Hurra! Etter en laaang sommerferie er endelig lesesirkelen oppe og går igjen. Denne gangen har vi til og med greid å lokke til oss to medlemmer til. Det vil da si at vi er opp i hele fem leseglade personer. Jeg fikk æren av å avholde høstens første bokbad, og flertallet ble enige om at denne månedens bok skal være Jette Kaarsbøls Den lukkede bok, som jeg forresten straks er i mål med.

Jeg har litt småpanikk for tiden fordi jeg har det med å helst være ferdig med en bok før jeg begynner på neste. Noe som kan bli problematisk denne gangen. Jeg har ca 200 sider igjen av Den lukkede bok, og skal blogge om Jasper Jones (som er på rundt 400 sider) førstkommende tirsdag. Jeiks! Hvordan skal dette gå?

Ikke nok med det, så fant jeg tilfeldigvis Aina Bassos Fange 59. Taterpige på biblioteket i går (hvorfor må jeg alltid gå inn dit?) Og! den ene lesesirkel-venninna mi hadde meg en bok jeg bare MÅ lese: Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg., en bok jeg leeenge har hatt lyst til å lese. Og ja, jeg glemte å si at Bergljot K. Nordals Magda og Thomas Marthinsens DU også står og tripper i bokhylla. Puh!

Det er selvsagt flott at så mange bøker har ramlet innom meg og jeg har (helt sikkert) flere gode leseropplevelser i vente, men jeg blir så rastløs og klarer nesten ikke å vente med å begynne på hver og en av dem. Jeg vil helst lese alle samtidig. En av elevene mine pleier å se på meg, puste dypt og si Tålmodighet når jeg er på mitt verste. Jeg får ta henne på ordet denne gangen. Men ikke før helgen er over. Nå må det sprengleses!

Dyktig forfatter - talentfull innreder



Psst, har du lest nyeste Rom123?

Ok, ok, jeg har ikke lest Lena Niemis Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket, men etter Beates anmeldelse tviler jeg ikke på at dette er en knallgod bok. Jeg skal selvsagt lese den, men har bare ikke kommet dit ennå.

I løpet av ventetiden kom jeg over en hjemme hos-reportasje av forfatterens leilighet, hvilket førte til en umiddelbar oppgradering i køen. Ajajaj, for en tøff leilighet! Denne kan du beundre i nyeste Rom123. Jeg abonnerer, og har derfor allerede siklet over flotte og inspirerende bilder. I skrivende stund er det fremdeles forrige nummer som ligger ute til skue, og jeg kan derfor ikke vise noen av de fantastiske bildene.

Ja, jeg er forresten også interiørfrelst.



Er det flere bokvenner som sverger til Rom123?

Bokbloggturné # 22 Svenhammeds journaler

Zulmir Becevic: Svenhammeds journaler, 175 sider

Da var det atter min tur i bokbloggturneen. I går blogget Aud og i morgen fortsetter Knirk turneen.

Noen ville sagt at dette er en dagbok. Det er ikke noen jævla dagbok. Bare duster skriver dagbok. Små hestejenter skriver dagbok. Enslige middelaldrende damer skriver dagbok. Tenåringsgutter med ræva selvtillit skriver dagbok.

Svenhammeds journaler er en sprelsk og fandenivoldsk samling fortegnelser fra en svensk-etnisk ungdom. Altså ikke en dagbok. Snarere aggressive observasjoner og rappe journaler. Selve navnet, Svenhammed, er sammensatt av Sven og Muhammed (som i tillegg også er etternavnet til Svenhammed) = Svenhammed Muhammed. Når vi lærer at Svenne også er et nedsettende slangord for etnisk svenske, skjønner vi at Svenhammed har sitt å stri med.

Moren og faren min må ha vært drita, skeve, fjerne, fakka, tjukke i huet, vekk, helt på bærtur da de gav meg navnet mitt. I så fall ville jeg nok tilgitt dem. Men nå veit jeg at det ikke var sånn. Foreldrene mine er dessverre ved sine fulle fem. De verken røyker, drikker eller doper seg.

Det er en kvikk bok, full av humor og sarkasme, men tar også opp tema av mer alvorlig art. Han skriver om vennskap, kropp og slekt, om å være pubertal og forelsket. Som om tenåringsfasen ikke er nok i seg selv, står også hovedpersonen midt mellom to kulturer. Svenhammed beskriver livet sitt med en djevelsk penn, men åpner også opp for vemodige og viktige øyeblikk. En lettlest, men langfordøyelig bok. Anbefales!


Her kan du sjekke ut forfatterens hjemmeside.

Glitrande debut



I går hadde eg ein særs produktiv dag. Først var eg innom jobb eit par timar (onsdag er eg ferdig tidleg), så var eg i banken, på H & M og kjøpte pyamas til småtrolla før eg for heim og gjorde frå meg fleire telefonsamtalar med eine og andre offentlege etaten. Og så begynner handlinga å ta form. Eg leste nemleg ei god bok. Og ikkje berre ei bok, men endåtil ei debutbok: Veke 53 av Agnes Ravatn. Boka blei utgjeven i 2007 og har fått ei rekkje prisar.

Veke 53 handlar om ein middelaldrande lektor, Georg Ulveset, som har ei grunnleggjande misnøye over det meste i livet sitt. Han blei skild frå kona for to år sidan, har ei tenåringsdotter han ikkje kjenner så godt som han skulle ønske og ein bestevenn som ligg på sjukehus med kreft. Alt ligg til rette for ei einsam julefeiring.

Eg leste boka i eit jafs og kosa meg skvett i hel over dei knappe 200 sidene. Når eg leste omslaget fekk eg inntrykk av at hovedpersonen var ein patetisk og ynkeleg figur, men han er tvert imot ein sjølvironisk og humoristisk type. Eg lo høgt fleire gongar og kjende meg att i mykje av scenaria. Som lærar hadde Ravatn meg i si hule hand frå første sida. Nei, no lyg eg. Eg var frelst allereie då eg skumma gjennom baksida og ordet lektor blei silt ut. Det er akkurat slike bøker eg elskar, og drøymer å skrive sjølv ein dag (her er det fullt lovleg å le høgt og lenge).

Kva som er så bra med Veke 53 kan eg ikkje heilt putte fingaren på, men det er dette med å skrive ei heilt vanleg forteljing der ein kan kjenne seg att, eller vere redd for å ein dag kjenne seg att i. Livets enkle gang. Feilgrep og valg ein tek eller lar vere å ta. Eg synest dessutan det var kjempefestleg at så mange i boka var lærarar. Det er gøy og interessant å lese om. Både fordi eg sjølv er lærar, men og fordi eg er tidlegare elev. Noko dei aller fleste er.

Lærar er på mange måtar eit komisk yrke. Tenk å frivilleg utsetje seg for å vere ein forhatt person heile livet gjennom utan andre grunnar enn eit ønske om å lære frå seg noko vettugt. Det er litt trasig å komme inn i eit klasserom og automatisk vere den teite, upopulære vaksne som ikkje skjønar nokon ting. Men så er det jo veldig kjekt når elevane gir uttrykk for å like deg. Eller stoffet du gjennomgår. Da er dagen god likevel.

Eg anbefalar Veke 53 på det sterkaste. Om du tilfeldigvis er lærar må du lese ho snarast. Om du ikkje er lærar bør du ikkje vente så altfor lenge likevel.

Men tilbake til den kjekke gårsdagen. Eg greidde nemleg å sikre meg plass på Cappelen Damms presentasjon av årets haustbøker. Endeleg er det her i Ålesund, og ikkje i Oslo og omegn, det skjer. Vi har fått ny skulebibliotekar og invitasjonen gjekk oss difor hus forbi, men etter ein telefon hit og eit namn der, så vips! fekk eg og kollega Berit (for den merksame lesar; ja, det er ho eg ofte omtalar her på bloggen) ein koseleg kveld på Teaterfabrikken i går kveld. Representantane frå Cappelen Damm, som faktisk var sjølvaste Bokdama og ei til, hadde laga quiz, så vi fekk bryna lesecellene. Og jammen kom vi på 2. plass. Hurra!

Tradisjonen tru fekk vi goodybag, og der var desse godbitane


Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser

Els Beerten: Alle vil til himmelen


Craig Silvey: Jasper Jones (denne skal eg forresten vere med på i Bokbloggturneen)

No kan hausten kome.