RSS

Oda!


Ketil Bjørnstad: Oda!, 353 sider

Denne har stått i hylla mi og venta lenge, lenge. Neste veke skal eg introdusere påbyggingsklassa mi for naturalismen, og da tenkte eg det var på tide å lese Oda!. Ein ting er sikkert, no har eg fått blod på tann. Om eg ikkje visste mykje om Kristianiabohemen frå før, så veit eg det i alle fall no. Og gler meg til å fortelje om dei til elevane.

Oda! er ein dokumentarroman, og vi får høyre om henne gjennom brev, dagbøker, replikkar og observasjonar. Ført saman av Bjørnstad sjølv. Det er vel ingen løyndom at forfattaren romantiserer Oda ein smule? (Her kan ekstra interesserte gugle litt, så får de nok fram eitt og anna.) Boka har ikkje kjeldeliste, men biletet og forordet i boka gir ein godt hint til kva vi får høyre om. Litteraturelskaren i meg er særs begeistra over å innsyn i kjende personar, som Fritz Thaulow, Edvard Munch, Sigbjørn Obstfelder og alle dei andre som figurerte på den tida. Meir, meir!

Boka opnar med ei Oda som ligg på dødsleie i Grønnegate 19, før ho går attende til barndommen hennar. Størst plass tek naturleg nok perioda Oda hadde rolla som bohemprinsesse. Ho giftar seg med Jørgen Engelhardt, separerer seg og begynner å måle. Ho blir eleven til Christian Krohg, forelskar seg i han og får skilsmisse frå Engelhardt. Ho giftar seg med Krohg sjølv om ho ser på Hans Jæger, Krohg sin beste venn, som sin store kjærleik. Krohg truar med å ta livet sitt dersom ho går frå han. Oda blir beundra og elska av fleire menn, noko ho ikkje greier å motstå. Ho går inn og ut av fleire forhold, blant anna med Jappe Nilsen, Sigbjørn Obstfelder og Gunnar Heiberg. Om ikkje fleire. Christian Krohg sit tålmodig heime og ventar. Borna er over alle haugar.

Ei historie har sjølvsagt alltid fleire side, men no var det denne sida eg fekk lese. Det var spennande, lærerikt, og gav absolutt meirsmak. Det finnest ein heil haug av litteratur om ein ønsker fleire side av saka. Hans Jæger har blant anna skildra trekantforholdet mellom seg og ei kvinne (Oda?!) som skulle gifte seg med ein målar i boka Syk Kjærlighed fra 1893. Av nyare litteratur kan Arvid Bryne sin dokumentar Christian Krohg. Journalisten nemnast.

God bok. Anbefalast!

CAT FIGHT


Ingunn Aamodt: Cat Fight, 141 sider

Jeg må innrømme at jeg har vært så sløv at jeg ikke engang har fått med meg at jeg er med i denne runden. Boken dumpet ned i postkassa og jeg leste den jeg. Og hihi (for å få frem tenåringen i meg), den var gøy! Hadde jeg vært 20 år yngre (æsj, så gammel jeg er!) hadde jeg nok listet opp Cat Fight som en av yndlingsbøkene mine. Det er mitt første møte med Marlena Evensen, men visstnok tredje og siste (?) bok i serien.

Marlena er fjorten og et halvt år. Hun har nettopp begynt å vise interesse for PO, som på sin side har vært forelska i Marlena helt siden de gikk i første klasse. Det er bare et lite problem: PO har blitt sammen med Tonje. Teite, ufyselege Tonje som tydeligvis har begynt å sminke seg i sommerferien. Marlena og venninnene Minda og Emma legger en plan for at PO skal forstå hvor ufyselig Tonje er. Plan A: Drite ut Tonje. De skal kjøpe en pakke kondomer, lirke pakken inn i skoleskapet hennes sånn at de faller ut når Tonje kommer for å hente bøkene sine. Hvis alt går etter planen, vil alle i klassen være vitne til opptrinnet, og aller helst skal PO forstå hvor teit hun er og slå opp. Hvis det ikke hjelper, må Marlena gjøre PO sjalu ved å flørte med den kjekkeste gutten i tiende klasse. Virker verken plan A eller B, må de ty til plan C: Dra til Moss..

Det sier seg selv at jeg ikke er i målgruppen for bokens lesere, men jeg synes den var kjempegøy. Ingunn Aamodt viser at hun mestrer både barnebøker (host! Pulverheksa!)og ungdomsbøker. Språket hennes er ungdommelig, lekent og akkurat sånn jeg innbiller meg at de unge oppfører seg i dag. Jeg arbeidet tidligere ved en barne-og ungdomskole, og ja, de var faktisk sånn. Er de ikke det da? De er sånn. Jeg var helt sikkert slik også, bortsett fra at LOL, serr og klemz ikke var blant vårt vokabular den gangen.

Boken handler ikke bare om kjæresteri, sminke og chatting, men tar også opp mer alvorlige tema - uten at jeg skal bevege meg inn på det nå. Jeg vil påstå at dette er i samme sjangeren som de populære tv-seriene Lizzie McGuire, Hanna Montana og iCarly. Lettleselige og god underholdning for unge jenter. Selv om Marlena er fjorten og et halvt år tror jeg nok bøkene passer best for de som er et par år yngre. Men jeg skal ikke være så altfor påståelig. Uansett vil jeg tro de fleste liker dette. Ellers kan det nevnes at det er et pluss for en veeldig søt bok, med bilder, smileys o og alt det der;)

Dette er ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget Aud, i dag er det jeg og i morgen tar Luxie opp tråden.

Jeg guglet litt, og jammen har ikke Marlena Evensen egen blogg også.

Drama med Hilde


Vigdis Hjorth: Drama med Hilde, 184 sider

Dette er ei dame eg har til gode å stifte kjennskap til (med unntak av Jørgen + Anne = sant, da). Eg har høyrt så mykje forskjellig om Vigdis Hjorth - da tenkjer eg på alt frå genierklæringar til Kristopher Scau sitt forfallsprosjekt for nokre år sidan, der han blant anna skulle lese Vigdis Hjorth-romanar. Han meinte at ho bruker "lange, følsomme setninger" han hadde vanskeleg for å ta innover seg akkurat da. Når ein ikkje sit i eit ope glasbur så kan kanskje lange, følsomme setningar vere akkurat det ein treng. Eg valde å begynne med ein av dei tidlege romanane hennar. Ganske tilfeldig, for det var kollegaen min som kom dragande med boka. Ho kjenner forfattarskapen hennar, og meiner forresten at Hjorth sine nyare romanar er mykje betre og av langt betre kvalitet. Eg får arbeide meg kronologisk framover og sjå om det stemmer. Noko eg ikkje tvilar på, altså.

Drama med Hilde handlar om ein dramalærar med namnet Hilde. Hilde lever opp til dette, og er ei av ei mest dramatiske kvinnene eg har lest om i ein roman. Ho er svært nevrotisk og greier stadig vekk å rote det til for seg, noko mannen hennar ser ut til å vere nokså oppgitt over. Ho overanalyserar alle situasjonar, noko som fører til at ho ikkje får med seg kva som blir sagt, og dermed må ho forsøke å skjule at ho ikkje fekk det med seg og så har vi det gåande. Ho er veldig impulsiv og kan til dømes få for seg at eit par nye øyredobbar er nettopp det som trengs for å få alt til å lukkast. Når ho får noko for seg, må det skje med ein gong. Får ho eit innfall av at ho passar betre med kort hår, ja, så kan ho ikkje vente til dagen etter når frisørsalongen er open. Ho finner fram saksa og klipper håret sjølv.

Det er ei veldig morosam bok. Hilde er eit komisk vesen og det er nesten beundringsverdig at ho klarer å komme opp i desse situasjonane. Men eg kjende eg blei oppgitt og flau på hennar vegne meir enn det var morosamt. Ho gjer i tillegg ein del ting eg synest var reint ekle. Ho suger stadig vekk på kontaklinsene sine og tissar jamnleg i vasken. Sistnemnde rett nok fordi badet er under oppussing og ho er redd for å gå på do i kjellaren. Måten ho øydeleggjer for seg sjølv med å vere så nervøs blir travelt. Det er nesten så eg får lyst til å gå inn i boka og kjefte (eller smekke) ho til fornuft.

Travelheita til side er det ei artig bok, og eg synest Hjorth har truffe blink med karakteristikken av denne håplause, usikre kvinna. Eg fekk metta mi av Hilde, men vil gjerne lese meir av Hjorth.

Anbefalast for dei som toler ein god porsjon nevrose.

Rapport fra et sandkorn


Kjersti Wold og Geir Vang: Rapport fra et sandkorn, 158 sider

Nasjonalt senter for realfagsrekruttering, RENATEsenteret, og Gyldendal Norsk Forlag lyste ut en romankonkurranse kalt romantikk - fysikk - mystikk i 2010. Ekteparet Wold og Vang leste om konkurransen i avisen, og hadde det første kapitlet klart senere samme dag. Dette var månedens (det vil si månedene, ettersom bibliotekaren vår var så uheldig å brekke foten, stakkar) lesesirkelbok ved skolen vår. Jeg liker ideen om å forsøke å få ungdommene interessert i realfag, men dette funket ikke for meg. Jeg synes boka var kjempekjedelig. Jeg har snakket med et par - tre andre fra skolen, og de var heller ikke særlig begeistret.

Fra omslaget
Thea, 16 år, snoker på nettet og lever livet sitt gjennom facebook. Samtidig ønsker hun seg en kjæreste. Men det er skummelt å risikere noe på ordentlig, hun frykter for å bli avvist, droppet og bedratt. Likevel bestemmer Thea seg for å forlate chatterommene og gå ut i verden. Der venter det henne en overveldende virkelighet – full av romantikk, fysikk og mystikk.

Jeg har ikke noe særlig å tilføye.

Dette var ikke noe for meg. Sorry, Manuela.

Dragejakten


Bjørn Ousland: Dragejakten, 40 sider

Dragejakten handler om en veldig, veldig bortskjemt prinsesse som får alt hun peker på. Men det er likevel ikke nok. Til bursdagen ønsker hun seg en drage, koste hva det koste vil. Kongen samler folket og lover at den som klarer å fange en drage, skal få halve kongeriket og få gifte seg med prinsessen (når hun er gammel nok). Flere prøver seg. Sterke og modige menn. Men ingen kan hamle opp med en fryktelig stor og farlig drage.

Omsider når nyheten Askeladden. Han og bestemoren sitter i en fattigslig stue langt inne i skogen, intetanende om alle heltene som har blitt oppspist eller skremt vekkk. Askeladden slenger ranselen på ryggen og drar i vei for å finne en drage. Tror du han klarer oppdraget? Jeg skal ikke røpe mer, men boka har en overraskende vri - som er både typisk og utypisk for eventyrene. Morsomt er det i alle fall.

Dragejakten er ukens bokbloggturné-bok. I går blogget Marielle, i dag er det jeg og i morgen fortsetter The Witch of the North. Dette er en billedbok med festlige og treffende illustrasjoner. Boken har store bokstaver og få setninger på hver side, ypperlig for de som er i begynnende lesealder. Historien spiller på de kjente folkeeventyrene om Askeladden, ispedd litt mer dagsaktuell lærdom, drager og ymse. Slutten heller dessuten mer i retning av Brødrene Grimm og Margrethe Munthe enn Asbjørnsen og Moes milde moral.

Jeg har stor sans for omskrivninger og "modernisering" av eventyr, og ler meg skakk av Bukkene Bruse på badeland. Denne boken når ikke helt det samme nivået som den, men den har en god andreplass. Jeg likte den og barna mine på fire og seks år likte den, så jeg konkluderer med at den passer for alle.

Anbefales.

Uke 40-51/52 Snart er det oss



Denne gangen smeller jeg til med en hel novellesamling, noe som betyr at jeg bare mangler en eneste novelle for å komme gjennom novelleutfordringen. Da må jeg nesten slå til med en skikkelig god en (eller lang?).


Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss, 131 sider

Ida Z. Sagberg er for mange medbloggere kjent som bloggeren ziarah sier. Jeg leser bloggen hennes jevnlig, og kastet meg følgelig på tastaturet når jeg så at ivrige lesere kunne be om å få boka i posten. I forgårs kom boka, i går ble den lest og i dag kommer anmeldelsen. Jeg regner med forfatteren venter like spent på dette som jeg gjorde på boka. Ida, du er flink! Mer er det ikke å si om den saken.

Jeg bare tuller. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer. Boka består av elleve korte noveller, noe jeg setter pris på. Siden jeg liker å bruke noveller i undervisningen, er jeg veldig opptatt av at noveller ikke skal være for lange. Novellene tar for seg temaer som bla sorg, sjalusi, frykt og ensomhet - og hva man kan gjøre for å komme seg gjennom det. Ser vi egentlig hverandre? Hvor langt kan vi drive det før vi faller, og hvem skal hjelpe oss opp igjen?

I tittelnovella "Snart er det oss" blir vi kastet inn i en, for mange av oss, gjenkjennelig morgen. Stress, unger som maser, må komme tidsnok. Midt i denne hverdagen har det hendt noe som snur alt på hodet. Hovedpersonen må legge egen sorg til side og konsentrere seg om barna, om her og nå. En sjalu kjæreste er skildret i "Det føles så bra". Det er akkurat som om han leter etter årsaker for å såre henne, som om han ikke føler han fortjener kjærligheten hennes. Sjalusien har slått rot, og vil ikke slippe taket.

De to novellene jeg virkelig likte, er "Slå av lyset før du går" og "Forkjørsrett". Hovedpersonen i førstnevnte er livredd for brann, og skrur av alt hver gang hun går ut av leiligheten sin. Rutinene blir skildret inngående, og jeg føler medfølelse for denne tilsynelatende nevrotiske personen. Senere blir kilden bak angsten avslørt, og novellen får en mer alvorlig retning. I "Forkjørsrett" faller Synne og slår seg idet hun skal til å tegne et rødt hjerte på et trafikkskilt. En mann ved navn Oscar følger etter henne til sykehuset. Jeg vil ikke avsløre mer, fordi denne novellen har en trist, men herlig, overraskende vri. Jeg får tårer i øynene av å tenke på den, og synes forfatteren fanger stemningen i øyeblikket. Den er virkelig vakker. Jeg likte også "Han sa han skulle komme" veldig godt. Fragmentert og stillferdig.

Jeg synes dette var en fin debutbok. Forfatteren avslører et godt språk. Hun unngår klisjeer og sentimentalitet ved å konsentrere følelsene rundt hendelser, fokusere på det rundt. Alle disse små hendelsene som bygger opp livet vårt. Definerer oss. Historiene får fram sårbarheten ved å være. Være til, være igjen, være tilbake. Jeg ble ikke like glad i alle novellene, men de jeg likte skal jeg ta med videre. De sitter i.

Gratulerer med bokutgivelsen.

Anbefales!

Kom aldri nærmere


Sondre Midthun: Kom aldri nærmere, 230 sider

For eit par veker sidan var eg så heldig å vinne ei bok hos Bokelskerinnen. Etter å ha høyrt mykje fint, valde eg denne boka. Eg valde riktig. Dette er ei kjenslemessig bombe av ei bok. Allereie frå første side blir vi kasta rett inn i ei grufull hending, noko som legg føringa for resten av historia. Ein familie på tre er på hytta. Mor, far og guten deira. Familiehunden Eyolf er med. Han har vore med så lenge guten kan hugse, følgjer han overalt. Det er alltid dei to. Far fiskar, men får ikkje napp. I reint sinne, druknar far Eyolf og eit mørkt kapittel begynner.

Da farten gradvis avtok, og far irritert svingte bilen ut i veikanten, forsto jeg at han hadde fått med seg det jeg også hadde hørt, lyden av det tomme hundeburet som gled frem og tilbake i bagasjerommet.

Det er guten som har forteljarstemma. Faren sin motstridande åtferd ligg som eit bakteppe i alt guten foretek seg. Alt han gjer og ikkje gjer, korleis vil far reagere? Er far i dårleg humør, må han legge til sides eigne augneblinkar av nyvunnen lykke. Mor har trukke seg attende. Ho går meir og meir inn i seg sjølv. Som ein skugge er ho berre til stades. Redd for å gjere feil, gjere det verre. Lengten etter Eyolf gjer det også vanskeleg. Det openberre tomrommet alle lid under, men ingen nemner. Guten har eit anstrengt forhold til far. Han vekslar mellom å vere pappa og kamerat, uberekneleg og lunefull.

- Dette blir mellom oss, ikke sant, sa far, halvveis spørrende. usikkerheten i stemmen hans overrasket meg, vanligvis var det ikke forespørsler, men befalinger bak hemmelighetene våre. - Så klart, svarte jeg.

Guten tør ikkje å fortelje kva som foregår heime. Bestevennen Gustav trur Eyolf er sjuk, at han difor aldri er med dei på tur. Ein dag fortel Gustav at han skal få sin eigen hund.

Hver dag våknet jeg med frykten om at dette var dagen Gustav skulle få hunden foreldrene hadde lovet ham. Denne redselen ble det jeg forbandt med å være sammen med ham. Fra øyeblikket vi avtalte å finne på noe, og frem til vi møttes, var det bare hunden jeg tenkte på.

Midthun har skrive ei veldig fin bok. Kom aldri nærmere går langt under huda på meg. Eg kan kjenne redselen byggje seg opp, angsten for fars reaksjon. Eg synest han skriv svært bra. Guten si frykt og ønsket om anerkjenning er rørande lesing. Karakterane er sårbare og truverdige. Eg kan nesten ikkje tru at dette er ein debutroman. Anten har han gjort det svært vanskeleg for seg sjølv, eller så har han store ting i vente. Eg vel å tru det sistnemnde og begynner allereie å gle meg.

Anbefalast!