RSS

ROM

Emma Donoghue: ROM, 329 sider. Oversett av Inge Ulrik Gundersen


Jack bur i Rom, eit lite rom saman med mor si. Rom er eigentleg eit lite skjul med innlagt vatn, straum og møblert kun med det aller mest nødvendige. Mor blei teken til fange som nittenåring og opplever Rom som eit fengsel. Jack blei fødd i Rom og kjenner ikkje til ei anna verd. For han er Rom ein trygg og god stad. Jack er ein svært høfleg og lydig gut. Han er flink til å lese og ser verda med naive og glade auge. Sjølvsagt. For Jack er berre fem år. Eit lite born. Han skjøner ikkje kvifor mor vil at dei skal rømme frå Rom. Dei har jo alt dei trenger, og får til og med be om noko ekstra godt på søndagar. Dei kveldane dei høyrer pip-pip frå alarmen, gøymer Jack seg i Klesskap til mor seier at han kan komme og leggje seg i senga hennar. Det er fordi Gamle-Erik har vore på besøk. Mor vil ikkje at Gamle-Erik skal sjå Jack.

Denne boka er inspirert av Joseph Fritzl-saken, og det spesielle er at ho er fortald av femårige Jack. Vi opplever hendingane slik han opplever dei, føler det slik han føler det, ser det slik han ser det. Det er heilt utruleg at Donoghue greier å setje seg inn i tankane til eit lite born, men det er skremmande truverdig. Måten ho lar lesaren skjøne kva som foregår rundt Jack, korleis det ser ut for ein femåring som ikkje veit betre. Det er ei grusom, men nydeleg historie. Det er svært tungt for mor, men ho gjer det ho kan for å skjerme Jack, og ho får han til å sjå det positive i den einsame tilvera deira.

Det er ei tankevekkande, uroleg, intens og vakker bok. Ho speler på heile kjensleregisteret. Dette er ei bok eg kjem til å hugse lenge, lenge.

Anbefalast.

Til mamma


Ingeborg Arvola: 40 postkort, 77 sider

Mamma!

Ikke tro jeg skriver fordi jeg bryr meg.

Dusten jeg delte rom med glemte postkortene sine. Førti stykker! De hadde påklistra

frimerker. Det virket dumt å kaste dem.

Jeg kaster dem heller bort på mora mi, tenkte jeg. Ha ha.



Denne lilla flisa av ei bok består av 40 postkort frå ei dotter til ei mor. I postkorta skriv ho fragmenterte meldingar. Ho har rømt heimefrå, haikar nedover Europa og betaler med seksuelle tenester. Ho gjer det meste ho veit ho ikkje bør gjere. Vi får inntrykk av ei tøff, men kjenslevar jente, desperat etter ein reaksjon frå mor si. Ein reaksjon som aldri kjem. Mor er pillemisbrukar.

Ho har eit rått språk, skriver rett ut kva ho gjer med alle desse mennene og at det ikkje bryr ho. Aller minst bryr ho seg om mor si. Seier ho. Etterkvart blir det sårbare meir gjennomtrengande, sjølvsagt bryr ho seg. Aller mest om mor si. Ho er skuffa, sint og lei seg. Nemner episodar som har funne stad gjennom barndommen. Mor har skuffa, igjen og igjen. Ho treng at mor reagerer. Ho saknar mor si. Slik ho kan vere, burde vere. Skal vere.

Eg synest dette er ei veldig god bok. Det er lite tekst, men sterke ord. At det er skrive i ei slags postkortform gjer det enda betre. Vi får kjensla av å vere eit mellomledd mellom desse to. Å få innsyn i noko som har vore, men enda viktigare, noko som er i ferd med å skje. Det sterke bandet mellom mor og dotter. Ikkje lett å kutte, enda vanskelegare å gløyme. Dottera ønsker å vere der for mor si, men vil mor vere der for dottera?

40 postkort blei utgitt med støtte frå "Leser søker bok". Ei bok for dei fleste. Med sine 77 sider er boka svært godt eigna for dei som påstår ikkje å like lesing.

Sterk og nødvendig lesing.

Anbefalast.

Wonderboy


Henrik Langeland: Wonderboy, 483 sider

Wonderboy er ingen ringare enn 34 år gamle Christian von der Hall, allereie Senior Vice President i mediekonsernet Scandinavian Media Group. Han er gift med Tessa, har to born og praktikant heime. Han er nesten alltid på arbeid, om ikkje fysisk så i tankane. Han har fast sete på flyet og kjenningar overalt. Han drøymer om å kjøpe opp Aschehoug og Gyldendal, ein idé som tar all tid og trugar med å øydelegge både arbeidet og familielivet. Christian satsar likevel alt på denne masterplanen.

Eg skal vere ærleg, eg har ikkje peiling på aksjar og finans og alt dette her, men det er særs interessant lell. Christian opplever suksess på jobben, men har sine problem - både privat og offentleg. Han lever eit jetset-liv og strør om seg med luksus (synest eg i alle fall). Det er satirisk og morosamt, men også ei spennande historie. Det seiast at fleire av karakterane i boka er basert på reelle kjendisar. Fascinerande, berre det. Eg gjetta meg til kven dei kan vere, men skal la det vere usagt.

Wonderboy er nesten like god som Francis Meyers lidenskap . Bytt ut Petter Dass og nordisk med Dagens Næringsliv og ein dæsj Se og Hør, så er du på veg. Ein god og underhaldande veg. Her er det sex, lies og videotapes så det held. Han kjem ikkje heilt unna litteraturen, og ser ut til å kunne sin Dag Solstad. Langeland altså. Og der har vi enda ein eg har til gode. Arild Asnes, snart, snart.

I morgon skal kollegaen min omsider få attende boka, etter vel eitt år. Kanskje to. Ho var verdt ventinga.

Anbefalast.

Constance Ring


Amalie Skram: Constance Ring, 278 sider

I disse eksamensdager passer det seg å lese litt klassisk lektyre. Ingenting irriterer meg mer (nå lyver jeg, svært mye irriterer meg mer) enn å være sensor, en belest sådan (kan en si såpass uten å få tyn?), og så oppleve at elevene skal presentere verker jeg ikke har lest. Hrrmf. Det er selvsagt uunngåelig. Det finnes jo så mye. Jeg har i de fleste tilfeller i alle fall lest minst et verk av forfatteren, det er forøvrig noe jeg stadig forsøker å leve opp til. I dette tilfellet mangler jeg kun et verk fra å ha fullført Skrams fire ekteskapsromaner. Fru Ines, vi møtes om lidt. Jeg bliver saa paavirket av språket i gamle bøker. Det har fruentimmere og må ikke komme her og bille meg inn og sådan aparte. Det er så mye mer hengivent og kjærlig språk i disse bøkene. Synes De ikke?

Constance Ring handler om nettopp Constance Ring, født Blom, bortgift bare nitten år gammel. Naiv og uskyldig, som de fleste andre kvinner Skram skildrer. Ektemannen, den seksten år eldre grosserer Ring, er svært glad i Constance, men hun ser bare ut til å bli brydd av ham. Hun synes ikke ekteskapet er noe for henne. Når hun tar ham på fersken med tjenestepiken, får hun øynene opp for en rådende dobbeltmoral. Kvinnene skal være fullkomne og rene, mens mennene får holde på som de vil, både før og under ekteskapet. Hun vil forlate ektemannen, men får ingen støtte av de rundt, verken venninner eller familie. Tvert imot mener de at hun har seg selv å skylde, at hun må huske at mennene er så anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbakefall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter livet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall en som har de ytre betingelser, - som du f.eks.

Når grosserer Ring dør, blir Constance "fri" fra ekteskapets lenker, men blir snart overtalt inn i et nytt. Her er alt tilsynelatende lykkelig, inntil hun en dag får høre om et tildigere forhold hennes nye mann har hatt. Sammen med tildigere erfaringer, hemmer disse nye opplysningene hennes kjærlighetsevne og hun dras bort fra sin nye ektemann. Enn så omtalt denne boken er, vil jeg likevel ikke røpe mer. Det ender ikke godt, det sier seg selv, og det er en viktig bok - både den gang og nå. Dette var Skrams første roman, som skled rett inn i sedelighetsdebatten - en høyst aktuell debatt den dag i dag, om enn en anelse mer løssluppen.

Constance Ring ble første gang utgitt i 1885, og de realistiske skildringene skapte stor skandale:

Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den,

skrev Bjørnstjerne Bjørnson i et brev til forfatteren. Og det uten å ha lest boken. Bjørnson da! Dette i seg selv er et bevis på at Skram ikke overdriver når hun skildrer datidens kvinner. Skram lot seg ikke stoppe. Yo go, girl!

Anbefales. Selvsagt.

Teppehandleren


Meg Mullins: Teppehandleren, 252 sider. Oversatt av Marianne Uthaug

Ushman Kahn er fra Irak, men kom til New York for en del år siden. Her livnærer han seg som teppehandler. Han selger flotte, dyre tepper, importert fra hjemlandet. Forretningen går strykende. Når det passer best, skal kona Farak komme flyttende etter. Alt går etter planen. Drømmen om et nytt og bedre liv i USA. Så forteller Farak at hun er gravid med en annen mann og vil skilles. Ushman blir dypt rystet og ensomheten tar overhånd. Hjemlandet blir med ett så mye lenger borte. En av kundene hans, den velstående Mrs. Roberts, er omtrent den eneste sosiale kontakten han har.

Ushman vandrer hvileløst omkring, og havner en dag på flyplassen. Her treffer han nitten år gamle Stella, en innflytter fra Sørstatene og ensom på sin måte. Ushman er formet av kultur og religion, Stella er mye yngre og tilsynelatende frigjort. De innleder et forhold og Ushman får snart erfare mulighetene for glede i en verden full av tragedier.

Det er en stillferdig og varm historie om å finne veien ut av ensomheten, om tilfeldigheter og å våge. Å våge å åpne seg, endre rutiner og tankemønster. Ushman er en veldig elskverdig karakter, full av sympati og lavmælt karisma. Jeg finner det troverdig og ekte.

Jeg likte boka, jeg.

Anbefales.

Det blå rommet


Susan Henderson: Det blå rommet, 323 sider. Oversett av Hilde Lyng

Mor til sju år gamle Tillie Harris ser ikkje ut til å vere glad lenger. Ho ligger på soverommet heile dagen og kjem sjeldan ut til dei andre. Tillie og storebroren må klare seg sjølv. Far er oberst og arbeider mykje. Da han får jobb i Pentagon, flytter Tillie og familien til Washington. Alt skal bli betre, men det manglar ein vesentleg ting. Mor er ikkje lenger der, og far har inga forklaring på kor ho har tatt vegen. Ho skal helst ikkje snakkast om. Tillie saknar mor forferdeleg mykje og begynner i all hemmelegheit å leite etter henne. Ein kveld finner ho ei dør i kjellaren. Ei dør med eit merkeleg blått lys. Er det dit mor har tatt vegen?

Det blå rommet tar opp alvorlege tema. Mor til Tillie lider av ein djup depresjon. Ho trenger openbart hjelp, men mannen hennar, obersten, er for disiplinert, for opptatt av fasade til å kunne gi henne hjelp. Tillie prøver alt ho kan for at mor skal finne glede, medan storebror stenger mor ute. Er ikkje dei nok for ho, kan ho segle sin eigen sjø. Denne mangelen på omsorg gjer at Tillie søker tilflukt i ei fantastiverd, men sjølv der treng ho ei mor.

Forteljinga er urovekkande, sterk og umogleg å stenge ute. Tillie er berre åtte år når dette foregår. Det er ho som fortel historia, sett frå ein åtteåring. Det er opprivande å lese om saknet ho har etter mor, kor mykje ho treng mor. Storebror Phil er meir reservert, vil ikkje vise kjensler, men vi ser at det går meir innpå han enn han vil vise. Også han treng mor si. Far si strenge framtoning blir ei tydeleg kontrast til mor si hjelpeløyse, han kjeftar stadig på mor og ber ho ta seg saman. Bøkene mor les kan vere eit forsøk på nettopp det. Sylvia Plath kan kanskje gi trøyst, om ikkje svar?

Vi får innsyn i borna si verd. Ei kaotisk verd kor dei vaksne går til grunne medan borna forsøker å samle restane. Boka opnar med ei vaksen Tillie som er i ferd med å føde, og vi får følgje ho gjennom fødselen i eit par kapitler til seinere i boka - også i avslutningskapitlet. Men det er barndommen til Tillie som har hovudfokuset.

Eg synest dette var ei nydeleg og sår bok. Anbefalast.