Ei audmjuk bok

Kristopher Schau: På vegne av venner, 92 sider

Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør det altså alene.

Etter å ha sikla etter denne boka i godt og vel eit år no, gjorde eg det eg burde ha gjort for lenge sidan. Eg kjøpte ho. 99 kr på Ark i Molde. Kjenslene mine fekk ro, tankane fekk kvile. Trudde eg. Kvifor eg ikkje har kjøpt ho før tok styringa. Lenge leve nevrosa. Men no har eg lese ho. Kroppen har fått fred. Tankane derimot, er atter i sving. Men av den gode sorten.

Det er vel sopass mange som har lese denne boka at de veit kva det er snakk om. Unødvendig å påpeike at det er sjokkerande at sjølvaste moroklompen har skrive eit vakkert og sørgmodig essay, når vi forventar inkje mindre enn til dømes Våtmarksområder. Ikkje at eg skal samanlikne han med innhaldet i den boka, men han har gjort ein og annan ting som har fått meg til å snu hovudet i avsky.

Etter å ha lese ein artikkel om kommunale gravferder i Aftenposten, begynner Kristopher Schau å leggje merke til alle dødsannonsene merka "På vegne av venner". Gravferder som er iscenesatt. Der samfunnet er satt til å sørgje, og det offentlege tek seg av det praktiske. Han begynner å ta del i desse gravferdene. Dei avdøde skal sleppe å vere aleine på si siste reise. Han tek notatar, fører logg. Det blir eit prosjekt. Når han opplever å ikkje lenger bli rørt av å vere til stades, skal han slutte.

Begravelser er derfor, for meg, mer forbundet med en panisk følelse av å ikke kunne gråte. Ikke ha lov til å gråte. Jeg tror det kommer av en eller annen misforstått tanke om respekt for dem som sto den avdøde nærmere. Jeg vil ikke at noen skal tro jeg forsøker å stjele sorgen deres. Dette er ikke min anledning til å sørge.

På vegne av venner er ei nydeleg og kjenslevar bok. Schau skriv vakkert om einsemd, liv og død. Filosoferar over grunnleggjande spørsmål. Om val, håp og om det å bry seg.

For deg som no sit og kleiar i fingrane, ja, du har rett. Det var ikkje berre Schau som fekk idear etter å ha lese Aftenposten sin artikkel om kommunale gravferder. Samstundes som Schau sat det også ein annan person og lot seg bergta av Aftenposten sin tankevekkjande tekst. Ja. Eg snakkar sjølvsagt om Dagbladet-journalist (og Valderøying - huho!) Bernt Jakob Oksnes sin artikkel "Den usynlige". Han skreiv nydeleg og rørande om avdøde Jan-Erik Fosshaug. Ein artikkel som gav han den velfortente journalistprisen i fjor. Eg skulle linke til artikkelen hans no (for dei av dykk som enno ikkje har lese han. Eg vel å tru at det er ingen), men det greidde eg ikkje. Om det er eg eller hyperlinken det er noko gale med, kan nok diskuterast.

I alle høve - artikkel eller essay. Begge er vel verdt å få med seg.

Utfordring, mammutar og ymse snurrepiperi

Stormannsgal som eg er, har eg sikta meg ut enda i utfordring i år: Å lese 100 bøker på eitt år. Eg kan ikkje seie at eg ser så voldsomt lyst på det, men eg skal prøve å gjere mitt beste. Så får vi sjå kor det går. Eg har i alle høve mykje godt i vente. Eg oppdaga utfordringa hos Bokelskerinnen, som også er med. Trykk på biletet for meir informasjon, og/eller for å melde deg på.

Og så har eg fått mammutkatalog i posten. Ikkje berre ein, men to. I tillegg fekk eg ein på e-post og tok med ein frå bokhandelen. Mammutsalet skulle dermed vere dekt for min del.

Til no har eg bestilt desse

Hvor er WIlly 1-3 - til småtrolla

Sigrid Undset: Jenny - klassikaren

Brunonia Barry: Kniplingenes hemmelighet - eg anar ikkje om denne er bra, men ho verka litt interessant

Paul Auster: Mann i mørket - på tide å lese noko av han

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2 - eg har alle unntatt denne, så dette er reint nevrotisk

Ari Behn: Vivian Seving etc. - det er vel på sin stad å kjenne til forfattarskapen hans, i alle fall litt.. Bittelitt?

Turen innom bokhandlaren i forgårs skaffa meg også desse bøkene

Kristopher Schau: På vegne av venner - denne har eg lenge hatt lyst til å lese. No skal det skje!

Kathryn Stockett: Barnepiken - denne har eg også sikla etter ei god stund

Rohinton Mistry: Balansekunst - og denne

Bokvåren er redda. Ikkje at det var noko fare for det da.

4/52 Bryllupet

Vi har kome til veke 4 av 52. Novelle nummer fire av 52. Eg innrømmer at det er vanskeleg. Å halde seg frå å lese heile samlinga når eg først har begynt. Det er uvant for meg. Å lukke boka etter endt novelle. Det gir meg same kjensle som når eg lukkar boka etter endt kapittel. Novellene er aleine, men heng likevel i hop. I alle fall for meg. Eg lånte fleire novellesamlingar for å ha dei liggjande. Lenge. Lese ei i veka og kanskje litt til. Men samstundes er utfordringa blitt til nettopp for å lese meir noveller. Fleire. På den måten er det positivt. Eg vil ha meir.

Karine Nyborg har blitt rost opp i skyene med nyaste novellesamlinga si, Ikke rart det kommer kråker. Eg har berre opna boka og lest første novella, men tør å påstå allereie no at eg skjønar kvifor. For eit talent!

"Bryllupet" innleiar samlinga og er på heile tolv sider (eg blei overraska da eg skulle telje, eg trudde det var tre-fire). Det er ein mann som sit på toget. Ein far. Han er på veg til sonen sin, Yngve, som skal gifte seg dagen etter. Det er siste toget, siste moglegheit til å rekke bryllaupet. Han lar tankane vandre og vi får blant anna inntrykk av at sonen var sterkt knytta til mor si, Helga. Det var ho som kom med oppmuntrande ord når Yngve var lei, ho som trøysta då det trongst. Gav han lov til å vere redd. Faren sto på gangen og lytta. Tok rolla som sterk og hardbalen far. Til slutt renn det over for faren og han tek Yngve si kosekanin, trugar med å kaste ho i peisen. Han angrar med det same. Fiskar opp att kanina og gøymar ho i pengeskåpet på kontoret. Der har ho lege i alle åra. Helga døyr og Yngve reiser. Far blir aleine.

Han vaknar av at toget stoppar. Ser ut av vindauget og oppdagar at nokon har stole kofferten hans. Ein polakk. Kofferten med Yngve si kosekanin, fint innepakka i silkeband. Han får panikk og går av toget. Spring etter mannen med kofferten. Attende i kupeen ligg frakken, lommeboka og mobiltelefonen. Han når mannen, men oppdagar at han tok feil. Det er ikkje kofferten hans. Han har teke feil. Toget går frå han og han rekk ikkje bryllaupet. Han får overnatte hos polakken.

Det er ei nydeleg novelle. Nyborg skriv veldig bra og fortel mykje med få ord. Ho skildrar omgjevnadene og personane på ein stemningsfull måte, flettar ord og handling elegant saman. Ho fortel om sakn. Ein angrande og sårbar far som lengtar etter å vere kjærleg mot sonen sin. Ta att det tapte, og gjere opp for alle episodane han overlet til mora. Alle gongane han sto hardbaus på gangen mens mor trøysta, alle kveldane han lista seg inn og betrakta sonen sin mens han søv. Nyborg skildrar faren som bøyer seg over polakken og innser at han framleis kan rekke bryllaupet. Det var berre ein draum. Eller var det det? Eg sit attende, full av tankar, akkurat slik ei god novelle skal etterlate meg.

Eg gler meg til å lese resten av boka.

Hun finnes!

Maria Amelie: Ulovlig norsk, 217 sider

I forrige uke oppfordret Janke bokbloggerne om å lese Ulovlig norsk, og skrive om boken. En av de som fulgte opp, er Knirk. Jeg kastet meg på, men boken lot vente på seg. Utsolgt fra bokhandlerne, lange ventelister hos bibliotekene. Og det er jo bare positivt. Lørdag hadde jeg omsider boka i hende.

Jeg har nok ikke noe nytt å tilføye, som ikke allerede har blitt sagt. Av bloggere, skribenter, avisene, tv. For og imot. Ja eller nei. De fleste ser ut til å ha en mening om denne jenta. Også jeg. Etter å ha lest denne boken, holder jeg fremdeles fast på mitt. La Maria Amelie få bli.

Og man skulle aldri ta for gitt at man var et menneske, at man hadde følelser, at man var, at man fantes. Man skal aldri ta livet sitt for gitt.

Maria Amelie har vært på flukt mesteparten av livet. I Ulovlig norsk forteller hun om flukten fra Kaukasus til Russland, fra Russland til Finland, fra Finland til Norge. Hun kunne valgt å kjøpe falskt pass og leve resten av livet på en løgn. Enkleste utvei. Hun bestemmer seg for å kjempe. For å finnes. Hun står frem med sin historie. Sannheten koster henne friheten.

Jeg følte nå at jeg hadde fått en familie, jeg kunne hate og elske dem, de var der uansett, og det gjorde meg rørt til tårer. Jeg fikk en tullete tanke i hodet mitt. Hvis jeg noen gang giftet meg, trengte jeg ikke lenger bekymre meg for at jeg bare ville se mamma og pappa på gjestelisten fra min side, for etter åtte år i Norge ville plassene for gjestene fra min side være overfylt. Jeg var ikke alene. Jeg var ikke alene! Jeg var ikke et hjemløst, identitetsløst menneske på flukt. Jeg fantes!

Maria Amelie skriver vakkert, hjerteskjærende, godt. Hun forteller om oppveksten sin, ungdomsforelskelser, studier. Hvordan det er å være papirløs, den evige frykten, håpet. Mens klassekameratene drømmer om russerevyer og russeball, drømmer Maria om å få fullføre videregående. Hun drømmer om frihet. Papirer, personnummer. Rett til å søke skole og arbeid. Retten til å finnes.

Ulovlig norsk er en viktig bok, med et tungtfordøyelig innhold. Likevel har Maria Amelie gang på gang blitt veid, og funnet for lett. I dag ble hun sendt ut av landet.

Les Maria Amelies historie. Les Ulovlig norsk.

Jeg orker ikke

Etter knappe 30 sider av denne brutalt ærlige boken, gir jeg opp. Jeg synes det er modig gjort å skrive en bok som tar et oppgjør med hygienehysteriet, men jeg orker ikke å lese mer. Beskrivelsene er altfor detaljerte, åpne, ekle. Jeg hadde bestemt meg for å lese den, men hvorfor skal jeg egentlig bruke tid på noe jeg synes er direkte uappetittelig?

Altså; jeg liker temaet, budskapet - verden er litt for opptatt av renslighet. Jeg liker det når folk vil provosere. Men akkurat dette får jeg frysninger av å lese. Det som angår kroppen er rett og slett litt for privat for meg.

Dersom alt går etter planen, skal Maria Amelies Ulovlig norsk omsider dukke opp i postkassa mi i dag, og det er noe jeg heller vil bruke tid på.

Saras nøkkel

Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel, 314 sider

Under Vichy-aksjonen i Paris i 1942, blir den jødiske familia til ti år gamle Sara ført bort av det franske politiet. I god tru om at dei kjem attende etter få timar, gøymer Sara den fire år gamle bror sin i eit skap. Ho låser skapet og puttar nøkkelen i lomma. Timane blir til dagar, og dagane til veker. Tanken på å bli sameint med veslebror blir stadig fjernare. 60 år seinare, i 2002, kjem journalisten Julia tilfeldigvis over historia om Sara. Ho oppdagar gamle løyndommar som tvingar ho til å stille spørsmål ved hennar eige liv.

Tanken på veslebror som sit i skåpet og ventar saman med bamsen sin, var heilt uuthaldeleg. Må det vere så tragisk? Og så ler eg av meg sjølv, for det er jo like dumt som å seie; Må det vere krig da? Kan ikkje alle berre vere vener. Boka er full av grusomme skildringar, likevel er det veslebror som greip hardast tak i meg. Eg synest det er forferdeleg, og blir samstundes sint på meg sjølv for å henge meg opp i den eine delen når mykje anna er vel så gale, og mykje mykje verre. Men så er det no slik at enkelthendingar ofte går meir inn på oss. Dei med andlet, namn, historie. Eg skammar meg. Eg er ei mor, har sjølv ein fire år gammal son, men det er inga unnskyldning. Det andre angår også meg.

Det eg kan henge meg opp i, er måten forteljingane er fortald. Sara si historie er fortald parallelt med notidshistoria om Julia. Det vekslar i annakvar kapittel. I begynninga var kapitla irriterande korte, knapt ei side for kvar historie. Eg rakk så vidt å kome inn i notidshistoria før fortidshistoria tok over. Og omvendt. Men det jamna seg ut, kapitla blei stadig lenger og til slutt tvinna inn i ei felles historie.

Det er populært dette, å la ei hending i fortida vere ankerfeste og flette inn ein notidssituasjon. Ei avsløring gjort av ein utanforståande (som da gjerne viser seg å likevel vere innblanda). Gjerne ein person som slit med eit eller anna i notida, eit forhold, ekteskap eller liknande. Ikkje at det er noko gale, altså. Det er spanande og tvingar både lesar og hovudperson til å tenkje over saker og ting. Ein del av livet, er det ikkje det dei seier?

Akkurat denne blandinga synest eg var litt merkeleg. Notidshistoria var så utprega kiosklitteratur at eg fann det kunstig saman med Sara si forteljing. Det er til dømes ikkje måte på kor ofte Julia legg seg ned i aprikosfarga laken som luktar av lavendel, kor utprega perfekte dei franske er (overraskande at ein fransk forfattar skriv så ærleg om sine eigne) og kor sentimentalt det heile endar.

Sara si historie er det beste med romanen. Det er ei viktig historie, og de Rosnay set fokus på ei hending som har vore fortia. Men så kjem Julia inn og rotar det til. Tek over fokuset med ekteskapsproblema sine. Eg lot meg underhalde av Julia si historie, jau da, men det utvikla seg så banalt at eg lurer på kvifor ho ikkje lot boka slutte femti sider før. Klart vi likar å vite kva som skjer, men av og til er det enkle best.

Uansett; Boka gjekk unna i ein fei. Umogleg å leggje frå seg. Det er jo eit stort pluss. Lavendelduftande laken eller ei, eg blei veldig oppslukt av Julia. Eg heia på ho. Kvinne som eg er. Sara fekk ein forferdeleg trist lagnad. Julia si sjølverklærte oppgåve om å reise land og strand rundt for å vere budbringar er i seg sjølv ei viktig problemstilling.

Eg anbefalar Saras nøkkel for historia si skuld. Dei 13 152 franske jødane som blei arrestert og innesperra i Vèl d`Hiv i 1942. Franske politimenn beordra aksjonen. Naboar tysta velvillig. Lukka augene. Det er viktig å vite.

3/52 Voksenting

Maria Børja: Voksenting, 157 sider

Jeg har kommet til tredje novelle i utfordringa om å lese 52 noveller på 52 uker. Eller, vel, jeg tok like godt hele boka når jeg først var i gang. Voksenting består av tretten noveller, alle mer eller mindre pornografiske. De handler om sånt som voksne gjør (ja, er vi nå egentlig så sikre på det?). Felles for alle novellene er at det er en kvinnelig hovedperson. Et jeg som forteller.

Jeg kjenner at det er vanskelig å si hva jeg mener om boken. Om innholdet. Børja går rett på sak og skildrer grovere enn jeg tør lese høyt. Sex går igjen i samtlige noveller. Brutalt, nært, kroppslig. Ofte skittent og ekkelt. Oppkast, tarmer, væskeholdige utvekster. Her legges det ikke skjul på noe. Og hvorfor skal det? Jeg synes det er tøft av Børja å skrive dette. Det er naturlig. Ekte. Men ikke alltid for meg.

Språket hennes må trekkes frem. Hun skriver veldig bra. Jeg likte svært godt "Fremdeles en pen mann", "Til du blir grei" og "Noe jeg driver med", kanskje de med minst seksuelt innhold. Men fremdeles usminket, kroppslig. Hun skriver rett fram, og skildrer uten slitte fraser. Likevel sitter jeg igjen med en usikker følelse. Likte jeg boka? At hun skriver slibrig burde ikke være et hinder når jeg skal fortelle om boka, likevel kjenner jeg at det er det. Det ligger og sperrer.

Jeg er prippen.

Ned til hundene

Helle Helle: Ned til hundene, 155 sider

Denne kjøpte jeg på billigsalg en gang i fjor. Tittelen, det rare danske navnet og den rolige forsiden appellerte veldig til meg. Jeg liker litt rare ting, og håpte boken skulle innfri forventningene. Og jammen gjorde den det.

En kvinne med rullekoffert går av bussen et sted på Sjælland. Hun er forfatter, har nettopp forlatt mannen sin og er ute etter å leie et hus hvor hun kan være i fred. Mer får vi egentlig ikke vite om henne. Hun bare dukker opp og forblir navnløs gjennom hele boken. Dette løser Putte og John ved å kalle henne Bente. Ut fra det Bente tenker og sier, kan vi resonnere oss frem til at hun er lyshåret, tidligere røyker og var sammen med en lege som heter Bjørgvin.

John og Putte synes Bente skal prute på husprisen før hun bestemmer seg for å leie, så de innlosjerer henne på sofaen i stua. Dermed blir ikke Bente så alene som hun hadde planlagt. Hun kastes inn i et lite samfunn, og får tildelt arbeidsoppgaver lik de andre. Hun mater og lufter hundene til Puttes onkel, leverer varer til bruktbutikken og gjør ærend for Elly, en masete gammel dame som er fryktelig opptatt av tippekupongene sine.

Hvem er John og Putte? De er de første menneskene Bente møter. I denne romanen er menneskene bare der. Plutselig. Uten noe særlig forklaring. Du må selv lese deg til hva slags rolle de har.

Det er en veldig rolig atmosfære over boken. Mange vil nok si at den ikke handler om noe, og de har for så vidt rett i det. Jeg er så fascinert av historier om tilsynelatende ingenting, så for meg handler den derfor om alt. Fortellinger om trivielle ting er noe av det morsomste jeg vet - mye av det er nok fordi jeg kjenner meg så godt igjen, men jeg synes også at det er en fantastisk egenskap å greie å lage en underholdene roman av ingenting. Dagligdagse hendelser, samtaler om vær og vind. Og så ligger det jo alltid noe og murrer på overflaten..

Helt i begynnelsen var jeg veldig opphengt i de snåle navnene og hva forfatteren egentlig ville med boka, men etterhvert som jeg ble bedre kjent med karakterene, likte jeg boka mer og mer. Til slutt ble det vanskelig å legge den fra seg. Men det var fort gjort, knappe 155 sider går unna i en fei. På slutten får vi vite mer om John og Putte, og skjønner den litt merkelige, tilbakeholdne - men samtidig utrolig gjestfrie - oppførselen deres.

Helle har et godt språk, litt dempet og naivistisk lik Erlend Loe, men der Loe er mer tilbakeholden synes jeg Helle gir mer. Jeg så personene klart for meg, stedene, hundene, nissene. Boka ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2009, men ble slått av Per Petterson.

Usikker på om boka er noe for deg? Les Janke og Knirk sine omtaler, kanskje de kan avgjøre?

Anbefales!

Kvinner

Hege Duckert: Mitt grådige hjerte, 221 sider

Denne boka har eg lenge ønskt å lese, men det har seg slik at boka er så lita og fin at søstera til kollegaen min har brukt ho som pynt på salongbordet. Bøker er estestiske, så det støttar eg sjølvsagt, og lova å lese ho raskt. Kollegaen min sa eg skulle bruke tida eg trongde, for begge har lest boka (eg mistenkjer ho for å ha lyst til å pynte sitt eige salongbord med boka). Boka blei i alle fall lesen, så får dei sjølv krangle om kven som skal ha ho attende.

Hege Duckert kjenner vi som mellom anna journalist, korrespondent og kultrurredaktør, og seinare forfattar. Etter å ha lese denne boka, har eg kome enda eit hakk innpå ho. Og slikt likar vi. Eg skriv vi fordi biografiar, portrett og anna info om kvar og ein er alltid interessant. For meg, deg og alle andre. Dei som ikkje likar forfattarportrett, kan døyve nyfikna i musikk-, kunst- og fleirfaldige andre portrett. For resten har vi rosabloggarane.

I Mitt grådige hjerte har Duckert valt å fordjupe seg i fire verdskjende kvinner: Karen Blixen, Simone de Beauvoir, Billie Holiday og Frida Kahlo. No har boka berre 221 sider, så fordjupe var kanskje å ta litt hardt i. Ho seier sjølv at ho har "undersøkt korleis tap av kjærleik kan føre til livskraftig kunst". Kan tapt kjærleik føre til ei lausriving på det kreative planet? Duckert har teke for seg desse kvinnene og sett på deira forhold til fridom, kjærleik og flyktige menn.

Vi får kome tett innpå feministen Simone de Beauvoir, målaren Frida Kahlo, songaren Billie Holiday og forfattaren Karen Blixen. Alle med eit enormt talent, alle med knust hjarte. Duckert har spandert rundt 80 sider på kvar av kvinnene, og vi får høyre om større og mindre hendingar i liva deira. Dei er ikkje berre kvinner som har teke steget ut av den forventa husmorrolla, kvinner som ønska å gå eige vegar. Dei har fleire ting felles, men med ulik bagasje, ulik bakgrunn. Likevel har alle opplevd det same sviket. Menn. Har dette sviket ført til at desse kvinnene har vore med på å skrive om eiga historie, opna opp for uante krefter? Kanskje, kanskje ikkje.

Duckert skriv fint. Ho reflekterar over kvinnene, og kjem stadig med referansar til kjende verk i verdslitteraturen. Ho flettar inn bitar av eiga livshistorie, og blandar det saman i fortid og notid. Mest fortid, sjølvsagt. Eg innrømmer å stusse da ho skreiv om Michael Jackson sin bortgang. Skjedde ikkje det nyleg? Boka er frå 2009, så ho har vel akkurat rokke å få det med.

Ei fornøyeleg, lita bok. Eg likte ho.

Når du ser meg

Siri Hustvedt: Når du ser meg, 314 sider

På bokomslaget avsløres det at Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. De oppdager et brev fra en ukjent kvinne, og ut fra det de skjønner har faren en gang vært innblandet i et mystisk dødsfall. Erik og Inga oppsøker bekjente av faren for å finne ut hvem som har skrevet dette brevet, og denne jakten fører til at flere hemmeligheter kommer for en dag.

Men; denne boken er så uendelig mye mer. Når du ser meg rommer flere skikkelser, alle med sine personligheter, traumer og manier. Ta for eksempel hovedpersonen, Erik Davidsen, fraskilt psykiater. Han bor i New York, og leier ut underetasjen til en ung kvinne og hennes seks år gamle datter. Erik får hyppige besøk av den lille jenta, som avslører at noen er etter dem. Erik finner stadig fotografier av jentas mor, datteren og til slutt også av seg selv, utenfor inngangsdøren. Dette i seg selv kunne ha rommet en eneste roman, men nei. Det er mer.

Eriks søster, Inga, er enke etter en meget anerkjent forfatter, og derfor et attraktivt bytte for forfatterens mange biografer. Hun blir forfulgt av mennesker på jakt etter rester av forfatteren - hva som helst for å avsløre skandaløse sider ved privatlivet. En kvinne sies å sitte på gamle brev, hvis innhold kan gjøre mer skade enn Inga er villig til å gå med på. Hun vil heller ikke at tenåringsdatteren, Sonia, skal involveres i skyggesidene ved farens liv. Sonia vet imidlertid mer enn moren tror, og sliter i tillegg med å fordøye hva hun opplevde under 11. september. Og jada, det er fortsatt mer. Mye mer. Men jeg tenker det holder nå.

Hustvedt har skrevet en veldig god roman, med mye dybde, kunnskap og historie. Hun har gjort et solid forarbeid med tanke på innsikten i psykiatrien og filosofien - og knyttet en familiær ramme rundt. I takketalen oppgir hun selv hva som er fakta og hva som er fiktivt. Det er rett og slett et imponerende stykke arbeid. Men så har hun jo doktorgrad i litteratur.

Siri Hustvedt er ikke bare kona til Paul Auster. Hun er Siri Hustvedt.

2/52 - Ingenting hendt

Eg har tydd til norskboka denne veka også, mykje på grunn av Bokdama si lovprising av denne novellisten. Vi snakkar om Bjarte Breiteig, som debuterte med novellesamlinga Fantomsmerter i 1998. Dagens novelle er derimot teken frå Surrogater, som kom i 2000. Bjarte Breiteig er fødd i Kristiansand i 1974, og er truleg ein favoritt blant forfattarane av læreboka vi brukar i norsk(Signatur-bøkene), for han er ein klar gjengangar i desse bøkene. Sjølv har eg brukt mykje tid på ei anna novelle av han, "Ung gutt i snø", i undervisinga. No er det på tide å utvide Breiteig-repertoaret mitt.

"Ingenting hendt"

Leif har sin siste arbeidsdag ved fabrikken (eg er usikker på kva han eigentleg arbeider med, men det er fysisk arbeid som krev verneutstyr og skikkeleg kroppsvask etterpå - og no høyrest det med eitt ut som eit elevarbeid), og går gjennom rutinene for aller siste gong. Han har fått kake og avskjedgåve av kollegane og skal berre ta den siste dusjen før han går heim. Han har arbeidd der i årevis. Men han har trivst. Medan han kler av seg og gjer klar for dusjing, trakkar ein ung reinhaldsarbeidar omkring og moppar golvet. Han vil gjerne at Leif skal bli ferdig, så han kan vaske frå seg.

Eg merkar at eg får store problem når eg skal skrive om ei novelle, som i utgangspunktet er så kort, utan å røpe kva som skjer. Eg vil gjerne at lesaren skal få lesaropplevinga i fred, og vil ikkje seie for mykje. Samtidig blir det vanskelig å fortelje kva eg tenker når eg må halde så mykje tilbake. Det er enklare med ein roman - for der skjer det så mykje anna ein kan ta med.

Eg ser at Breiteig er flink til å skrive om tilsynelatande ingenting, for i likskap med "Ung gutt i snø", er det lite ytre handling. Men det tek han igjen på det indre planet. Leif, ein aldrande mann med ryggsmerter, har motstridande kjensler overfor å slutte i jobben sin. Han tenkjer mykje på arbeidskollegane og åra som har gått. Korleis dei har halde ut med det fleire andre omtalar som ein "drittjobb". Det har vore hans, kolleganes, territorium. I over tretti år har Leif gått dit dagleg, arbeidd hardt, fysisk, opparbeida seg sosiale kodar og vore ein av gjengen. Leif kjenner seg provosert av den unge reinhaldsarbeidaren. Kva veit vel han om fysisk arbeid? Den unge guten får sjå Leif på sitt mest sårbare. Avkledd, naken, arbeidslaus.

Etter litt gugling, ser eg at folk strør om seg med superlativer om Breiteig, og det skjønar eg godt. Etter å ha lese berre to noveller av han, er eg særs begeistra. Han skriv så fint, så alvorleg og kjenslemessig, men utan store ord. Kva som driv oss innvendig. Innhaldet kan verke enkelt, men desto greiare er det å vise døme på korleis den indre handlinga kjem fram (no er eg lærar igjen). Han beherskar novellekunsten, heilt klart.

Bli kjend med Bjarte Breiteig, du også!

Dette er novelle nummer to i Bai si utfordring Les 52 noveller på 52 veker. Blir du med?

Sånn kan det gå

I dag pakka eg i hop mannen og borna, og dro av garde til byen for endeleg å sende bestillinga av (den ferdigteikna) Kvik-innreiinga til vaskerommet. Først måtte vi innom biblioteket og låne denne til minstemann.



Han har Haustvrimleboka, Sommarvrimleboka og Nattvrimleboka frå før, men elskar desse bøkene og kravde at vi lånte denne i dag. Han lurte på om vi ikkje berre kunne låne boka, og skrive namnet hans på slik at han kunne eige ho. Kva som gjer han så galen etter Vrimlebøkene, kan du lese meir om her.

Sidan eg er spesielt ute etter noveller i år, plukka eg med desse novellesamlingane:







og så denne romanen, som eg meinar på å ha lese mykje fint om:



Eg hadde dårleg tid og tok det eg såg av novellesamlingar, så sei gjerne frå om eg burde levere attende prompte.

Så var det gjort, og lillebror (og eg) var fornøgd. Deretter var vi ein snartur innom kjøpesenteret for å handle inn litt babyklede til ein nyfødd liten krabat, og der var det salg i bokhandelen. Eg fann desse bøkene, innbundne til berre 69 kroner:







No skal eg omsider stifte nærmare kjennskap til Alice Munro, novellesamling det også. To fluger i ein smekk, tre faktisk sidan La stå! er av same slaget - og endatil ei eg lenge har ønskt å lese. Elles blir det ein klassikar, på norsk altså, eg fann ikkje bilete av det riktige omslaget på verdensveven - som eg sjølvsagt har teke alle bileta frå. Typisk meg.

Og Kvik-innreinga? Jauda, vi var innom, men fekk beskjed om at dei ikkje ekspederar kundar laurdagar. Sånn kan det gå.

Mann går inn i et rom

Nicole Krauss: Mann går inn i et rom, 315 sider

Kva er eit menneske når det har mista alle minner frå sitt vaksne liv? Samson Greene er 36 år og har nettopp gått gjennom ein vellukka operasjon for svulst på hjerna. Det vil seie, han er friskmeld, men alle minner frå dei siste 24 åra av livet har forsvunne. Alt etter det er vekk. Tomt. Svart. Han kjenner ikkje att kona si, hunden, venner eller kollegar. Bilete og gjenstandar vekker ikkje eit einaste minne hos Samson. Tida fram til han er tolv år har han derimot friskt i minne.

Samson kjenner seg som ein inntrengar i sitt eige ekteskap, ein fremmed i sitt eige liv. Kona hans prøver forgjeves å lokke fram hugsen hans, men verken bilete eller gjenstandar vekker minne hos personen ho gifta seg med. Ei natt blir Samson oppringt av ein mann som vil ha han med på eit vitskapeleg prosjekt. Samson reiser. Kva har han å tape? Han har allereie mista seg sjølv.

Mann går inn i et rom kom ut i 2002, og blei blant anna kåra til årets beste bok av Los Angeles Time. Eg var overbegeistra for Kjærlighetens historie, og kasta meg over denne med det same eg såg boka sto vekkgøymt i ei hylle hos skulebiblioteket. Tru om eg er den første som lånar ho? Nicole Krauss har hos meg blitt ein av dei forfattarane som ikkje treng vidare introduksjon av bøkene sine. Dei truverdige. Gode. Ser eg noko desse forfattarane har skrive, les eg det. Fordi eg veit.

Krauss er seg sjølv lik i språket. Stillferdig, vakkert og spelar på lag med lesaren. Teksten gir så mykje, både i handling og i bilete. Hovudpersonen tek opp viktige spørsmål, somme med svar, andre utan. Sånn er livet. Ho leikar ikkje så mykje med verkemiddel denne gongen, det går jamt framover, men nokre sidevegar tek ho seg sjølvsagt tid til.

Eg treng vel ikkje seie det opplagte; Boka er veldig bra. Eg synest Kjærlighetens historie er hakket betre, men det er berre positivt, for Mann går inn i et rom er debutromanen hennar. Tenk kva vi kan forvente neste gong. Nicole Krauss fortener absolutt merksemda vår. Ein god start på leseåret. Anbefalast!

1/52 Renslighet er en dyd

Som tidligere nevnt, har Bai utfordret seg selv til å lese 52 noveller på 52 uker - og oppfordret andre til å gjøre det samme. Jeg har en liten pause nå, og kastet meg over læreboka - som jeg vet inneholder en rekke noveller, blant annet Kim Småges "Renslighet er en dyd".

Kim Småge er Norges første omtalte "krimdronning". Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og regnes som en av grunnleggerne av den feministiske krimbølgen i Norge. Hennes egentlige navn er Anne Karin Thorshus, og hun debuterte under navnet Kim Småge i 1983. "Renslighet er en dyd" er fra novellesamlingen Kvinnens lange arm, utgitt i 1992.

Novellen er på knappe seks sider og er fortalt av en kvinne. Hun åpner novellen med å fortelle om mannen sin. Den perfekte ektemannen. Feilfri og dyktig. Han har bygget et ti meter høyt stupebrett i hagen, og inviterer stadig til selskap ved bassengkanten. Kona blir satt til å servere drinker og rengjøre flisene rundt.

Selv om det er kvinnen som forteller, er det mannen vi hører. Han sniker seg inn og dominerer handlingen. Han er perfekt og krever intet mindre av familien. Kona og barna. En tyrann. Han vil rage høyere enn alle andre, sole seg i glansen av de under.

Småge har en god fortellerstemme, nøyaktig og punktlig på en kvass og ironisk måte. Hun slipper stadig små hint, noe som gir en god spenningskurve. Hun skaper et tydelig bilde av mannens undertrykking, noe som gjør at vi føler sympati med kvinnen. Kvinnen tar til slutt saken i egne hender og løser det på en elegant måte.

Småge tar i bruk flere virkemidler, hvor språk og handling føyes sammen på en stilfull, men enkel måte. Akkurat slik ekte krim skal være. Jeg synes dette var en veldig god novelle. Anbefales!

Her er hun, trønder-Kim (bilde fra verdensveven)

Årskavalkade

Bilde tatt fra verdensveven og altså ikke dagens outfit.

I 2010 rakk jeg å pløye over 66 bøker (dersom jeg ikke har talt feil - mine mattekunnskaper er så som så), og da har jeg kun tatt med de jeg har skrevet omtale av. Det blir sånn ca en bok i uka. Av og til mer, av og til mindre. Jeg er fornøyd, og har ingen mål for 2011, bortsett fra å lese og kose meg. Antallet får bli deretter.

Men; andre mål skal det selvsagt bli. Eller kanskje jeg skal kalle det utfordringer. Forventninger. Forsett? Jeg skal i alle fall forsøke å gjøre mitt beste. I 2011 skal jeg bla gjenomføre følgende:

* Lese 52 noveller på 52 uker

* Fremdeles være med på Cappelen Damms Bokbloggturné. Første bok ut er Akilles av Kristian Klausen, 15.02.

* Gjenta "suksessen", og bruke november måned på å skrive en ny roman via NaNoWriMo.

Når jeg nå har gått over leselista mi for 2010, blir jeg overveldet av hvor mange GODE bøker jeg har lest. Som flere andre bokbloggere, vil jeg prøve å fremheve de beste og verste, men jeg ser at det kan bli vanskelig. Enkelte bøker kan derfor falle inn under litt snodige kategorier, fordi jeg må ha de med. Here it goes!

Beste norske: Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Trenger ikke nærmere forklaring.

Største overraskelse: Innsirkling av Carl Frode Tiller. Slett ikke som jeg trodde. Les!

Beste utlevering: En kan vel ikke si annet enn Min kamp-bøkene av Karl-Ove Knausgård. Fantastisk litteratur og jeg venter i spenning på sjette del.

Beste debut: Veke 53 av Agnes Ravatn. Morsomt og underholdende.

Årets fineste: Morgon og kveld av Jon Fosse. Trist om livets gang.

Mest fantastiske romankarakter: Mathea Martinsen i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Ubeskrivelig.

Kjedeligste: Enmannsorkester av Eivind Buene, nesten slått av Anna Gavaldas Lykka er ein sjeldan fugl. Langt, trøtt, glemt.

Største skuffelse: Parfymen. Jakten på en morder av Patrick Süskind. Hva i alle dager er så spesielt med denne?

Beste utenlandske: Den lukkede bok av Jette Kaarsbøl. Språket! Spenningen! Stemningen!

Årets forfatterpar: Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer og Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, mine nye superfavoritter. Smask!

Mest eventyrlige: Den glemte hagen av Kate Morton. Morton skuffer aldri. Åpne boken og vi snakkes når du er ferdig.

Minst troverdige: Little Bee av Chris Cleave. Høh! Liksom.

Årets klassiker: Madame Bovary. Fra livet i provinsen av Gustave Flaubert. Nå forstår jeg hvorfor det er en klassiker.

Mest glad for å ha oppdaget: Richard Yates med Påskeparaden. Jeg vet ikke om jeg vil begynne på Revolutionary Road nå, eller om jeg skal spare godsaken til senere.

Kjekkeste boka: Vaffelhjarte av Maria Parr. Skal ikke barna mine vokse seg store nok til å få høre snart?

Årets obligatoriske: Sveve over vatna av Ragnar Hovland. Et must for studenter.

Beste novellesamling: Kjell Askildsens Thomas F`s siste nedtegnelser til almenheten, tett etterfulgt av DU. Fortellinger av Thomas J.R. Marthinsen. Fin, ettertenksomt.

Boka alle bør lese: Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Denne anbefaler jeg alle. Fra lillesøster til bestefar. Stakk av med Brageprisen i 2010.

Den middelmådige boka som viste seg å være en perle: Jorden nynner sin hemmelige sang av Mari Strachan. Den var mye bedre enn først antatt.

Årets berg- og dalbane: Beate Grimsruds En dåre fri. Sterkt, vakkert, dypt.

Jeg har lyst å trekke frem enda flere, men har vel egentlig ødelagt listen med å ta med for mange allerede. Nedenfor finner du alle 66 bøkene. Trykk på bokens tittel for nærmere bokomtale og hvorfor jeg synes du bør lese, eller holde deg langt unna, boken.

Av 66 leste, er 36 menn (og da er Knausgård fem av de og Tiller to), og resten kvinner. Altså ganske likt fordelt (men mest kvinner, åhoi:)


Nick Hornby: Slam

Victoria Hislop: Øya

Beate Grimsrud: En dåre fri

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Linde Hagerup: Get used to it

Carl Frode Tiller: Innsirkling

Patrick Süskind: Parfymen. Jakten på en morder

Roald Kaldestad: Heavykatten og gitaren

Kjell Askildsen: Thomas F`s siste nedtegnelser til almenheten

Johan B. Mjønes: Orkanger

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned

Jan Chr. Næss: Teodor Sterk

Anna Gavalda: Ein vakker dag

Paolo Giordano: Primtallenes ensomhet

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne

Ingeborg Arvola m.fl.: Nesten som før

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Sylvia Plath: Glassklokken

Thomas J.R. Marthinsen: DU. Fortellinger

Bergljot K. Nordal: Magda

Aina Basso: Fange 59. Taterpige

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Craig Silvey: Jasper Jones

Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok

Agnes Ravatn: Veke 53

Gustave Flaubert: Madame Bovary. Fra livet i provinsen.

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Zulmir Becevic: Svenhammeds journaler

Jon Fosse: Morgon og kveld

Ragnar Hovland: Sveve over vatna

Gøran Tunstrøm: Juleoratoriet

Olaug Nilssen: Innestengt i udyr

Thomas Fröhling: Kong Steve og de hjemløse hjerters blues

Belinda Starling: Bokbindersken

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Femte bok

Tania Kjeldset: Juli

Anthony Horowitz: Samfunnsfiende nummer to

Rod Gordon & Brian Williams: Tunneler

Egil Launes, Knut Halfdan Svendsen: Foreldrehjelpen. Oppdragelse som virker

Yvonne C. Kuhn: Det er trikken i ditt liv

Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Amal Aden: Min drøm om frihet

Amal Aden: Se oss

Eivind Buene: Enmannsorkester

Kari Hesthamar: So long Marianne

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Helene Guåker: Kjør!

Richard Yates: Påskeparaden

Mari Strachan: Jorden nynner sin hemmelige sang

Michael Nyqvist: Når barnet har lagt seg

Patrick Carman: Skeleton Creek

Lori Lansens: Aldri alene

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Fjerde bok

Kader Abdolah: Huset ved moskeen

Maria Parr: Vaffelhjarte

Kate Morton: Den glemte hagen

Chris Cleave: Little Bee

Herbjørg Wassmo: Hundre år

Sophia Bennett: Tråder

Tore Renberg: Kompani Orheim

Anna Gavalda: Lykka er ein sjeldan fugl

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Tredje bok

Jonathan Safran Foer: Ekstremt høyt & utrolig nært

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Andre bok

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Første bok

Jon Fosse: Det er Ales

Fant du noe du likte?

52 noveller på 52 veker

Bai har funne ut at ho skal lese 52 noveller på 52 veker, og oppfordrar andre bokbloggarar til å gjere det same. Det betyr at vi i løpet av 2011 skal lese ei novelle i veka, noko som bør vere overkommeleg. Det kjekke med noveller er at dei er relativt kjappe å lese, og dersom du ikkje rekk å lese ei i veka, kan du alltids pløyge over ei tre-fire i gongen og likevel vere à jour. Sidan eg har jamra over å ha lese få noveller, er det berre rimeleg at eg heng meg på. Eg treng påfyll både av klassikarar og nyare.

Svigermor fortalde meg akkurat om ei morosam novelle ho har lese i Levi Henriksen si novellesamling Bare mjuke pakker under treet, så den tenkjer eg å låne. Ingvild H. Rishøi si LA STÅ! har eg lenge hatt lyst å lese, så den blir nok med. Inne på bloggen til Bai snakkar dei om Karavane, ei samling noveller av kjende forfattarar, det høyrest ganske interessant ut. Elles ser eg for meg Edgar Allan Poe, James Joyce og Kim Småge. Og mange fleire. Det skal ikkje mangle på lektyra, men eg tek gladeleg imot tips.

I likskap med Bai, utfordrar eg deg til å lese 52 noveller på 52 veker. Blir du med?

I 2010 har jeg lest

Trykk på tittelen for å lese bokomtale.

Nick Hornby: Slam

Victoria Hislop: Øya

Beate Grimsrud: En dåre fri

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Linde Hagerup: Get used to it

Carl Frode Tiller: Innsirkling

Patrick Süskind: Parfymen. Jakten på en morder

Roald Kaldestad: Heavykatten og gitaren

Kjell Askildsen: Thomas F`s siste nedtegnelser til almenheten

Johan B. Mjønes: Orkanger

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned

Jan Chr. Næss: Teodor Sterk

Anna Gavalda: Ein vakker dag

Paolo Giordano: Primtallenes ensomhet

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne

Ingeborg Arvola m.fl.: Nesten som før

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Sylvia Plath: Glassklokken

Thomas J.R. Marthinsen: DU. Fortellinger

Bergljot K. Nordal: Magda

Aina Basso: Fange 59. Taterpige

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Craig Silvey: Jasper Jones

Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok

Agnes Ravatn: Veke 53

Gustave Flaubert: Madame Bovary. Fra livet i provinsen.

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Zulmir Becevic: Svenhammeds journaler

Jon Fosse: Morgon og kveld

Ragnar Hovland: Sveve over vatna

Gøran Tunstrøm: Juleoratoriet

Olaug Nilssen: Innestengt i udyr

Thomas Fröhling: Kong Steve og de hjemløse hjerters blues

Belinda Starling: Bokbindersken

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Femte bok

Tania Kjeldset: Juli

Anthony Horowitz: Samfunnsfiende nummer to

Rod Gordon & Brian Williams: Tunneler

Egil Launes, Knut Halfdan Svendsen: Foreldrehjelpen. Oppdragelse som virker

Yvonne C. Kuhn: Det er trikken i ditt liv

Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Amal Aden: Min drøm om frihet

Amal Aden: Se oss

Eivind Buene: Enmannsorkester

Kari Hesthamar: So long Marianne

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Helene Guåker: Kjør!

Richard Yates: Påskeparaden

Mari Strachan: Jorden nynner sin hemmelige sang

Michael Nyqvist: Når barnet har lagt seg

Patrick Carman: Skeleton Creek

Lori Lansens: Aldri alene

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Fjerde bok

Kader Abdolah: Huset ved moskeen

Maria Parr: Vaffelhjarte

Kate Morton: Den glemte hagen

Chris Cleave: Little Bee

Herbjørg Wassmo: Hundre år

Sophia Bennett: Tråder

Tore Renberg: Kompani Orheim

Anna Gavalda: Lykka er ein sjeldan fugl

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Tredje bok

Jonathan Safran Foer: Ekstremt høyt & utrolig nært

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Andre bok

Karl-Ove Knausgård: Min kamp. Første bok

Jon Fosse: Det er Ales

LEST I 2009

Disse har jeg dessverre ikke bokomtaler av, da bloggen min ble opprettet sent i 2009.

Herbjørg Wassmo: Et glass melk takk

Selma Lønning Aarø: Vill ni åka mera?

Selma Lønning Aarø: En rekke avbrutte forsøk

Erlend Loe: Stille dager i Mixing Part

Anna Gavalda: Eg elska ho

Tore Renberg: Mannen som elsket Yngve

Ronnie M.A.G. Larsen: Offa - forteljingar frå ei øy

Mustafa Can: Tett inntil dagene

Marit Eikemo: Arbeid pågår

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder

Ragnar Hovland: Paradis

Ragnar Hovland: Norske gleder

Carlos Ruiz Zafon: Vindens skygge

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen

Erlend Loe: Volvo Lastvagnar

Paulo Coelho: Veronica vil dø

Kari Vinje: Ekornløven

Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt

Roald Dahl: Georgs magiske medisin

Torbjørn Egner: Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen

Anne-Cath Vestly: Lillebror og Knerten

Mina Bai: Djeveljente

Jane Austen: Overtalelse

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Kate Morton: Tilbake til Riverton

Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine

Stephanie Meyer: Breaking Dawn

Stephanie Meyer: Formørkelsen

Stephanie Meyer: New Moon

Stephanie Meyer: Evighetens kyss

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Olaug Nilssen: Få meg på, for faen!

Olaug Nilssen: Vi har så korte armar

Markus Zusak: Boktyven

Lars Ramslie: Destroyer

Jostein Gaarder: Sofies verden

Eldrid Johansen: Jul i Svingen

Dan Brown: Engler og demoner (

Brian Pilkington: Bestefar julenisse

Astrid Lindgren: Marikken

Astrid Lindgren: Se Marikken, det snør!

Eva Eriksson: Bella og Gustav

Jon Fosse og Øyvind Torseter: Spelejenta

Gudny Ingebjørg Hagen: Storm og jentungen

Tony Ross: Lille prinsesse - Jeg vil ha lyset på!, Jeg vil ha middagen min!, Jeg vil ha mammaen min!, Jeg vil ha smokken min!, Jeg vil bli..., Jeg vil hjem! og fleire av dei bøkene