Årets siste bok

Nick Hornby: Slam, 266 sider

Årets siste bok ble mitt første møte med Nick Hornby. Hornby er kjent for å ha skrevet bla High Fidelity, Tribunefeber og Gutter er gutter - alle filmatiserte, så det var på tide jeg ble nærmere kjent med denne forfatteren. Dog visste jeg ikke at Slam er en ungdomsbok. Jeg leste ikke så mye på coveret denne gangen, og regnet med det var en av de mange Hornby-bøkene lesesirkel-venninnene mine stadig anbefaler. De mener nemlig at jeg og Hornby er som skapt for hverandre. Litterært altså.

Attenåringen Sam ser seg tilbake og forteller hvordan det var å bli far som sekstenåring. Han er en helt vanlig femtenåring, liker å skate som sitt store forbilde Tony Hawk, og lever ungdommens glade dager hjemme på rommet sitt. Helt til moren hans ser seg lei av sofasliting og overtaler ham til å treffe venninnens datter, Alicia. Og så skjer saker og ting raskere enn alle involverte er klar over.

Det skjedde for et par år siden, dette med at alt gikk greit, og det vil si at jeg var femten, nesten seksten. Og jeg vil nødig høres stakkarslig ut, og jeg er ikke ute etter at dere skal syns synd på meg, men denne følelsen av at livet mitt var OK, var noe helt nytt. Det var noe jeg aldri hadde følt før, og jeg har egentlig ikke følt det siden heller.

Slam minner meg om filmer av typen "Hjelp, jeg er gravid" (bortsett fra at dette ikke er en pissedårlig film, men en passe god bok - og mannen er byttet ut med en guttunge), der typen får panikk og opplever å miste kontrollen. Sam blir flere ganger slynget inn i fremtiden, og opplever ulike scenarier sammen med barnet sitt. Hornby har et friskt og treffende språk, og det er en morsom og underholdende bok. Likevel følte jeg meg litt eldre enn målgruppen, og ser frem til neste bok - for de litt mer voksne.

Hornby gav mersmak. Nå skal jeg forberede årets siste utskeielse (nå snakker jeg om mat, altså). Ute er det full storm.

Godt, nytt år alle sammen!

Oppskrift på suksess

Victoria Hislop: Øya, 452 sider

Eg innrømmer det gjerne. Slik enkelte aldri skal lese Knausgård, Isfolket, Drageløperen og andre bestseljarar, var denne boka mi utvalde "skal aldri lese"-bok. Kvar gong nokon spurde meg om eg har lese Øya, kunne eg stolt medgi at, nei, det har eg ikkje. Eg har ikkje tenkt å lese ho heller. Tenk. Kvifor ikkje? Derfor. Nemleg. Men så opplever eg at elev etter elev dreg fram denne boka og vil diskutere ho. Og da smeltar sjølvsagt eit lærarhjarte. Skal eg prakke bøkene mine på dei, så må eg jaggu tole det tilbake. Møte dei på halvvegen. No skal endeleg nyfikna stilnast. Kva er det eigentleg som gjer denne boka ein suksess? Jau, no skal du høyre.

Leprakolonien på øya Spinalonga er eit historisk faktum. I 1903 blei det bestemt at alle spedalske skulle plasserast på øya, isolert frå omverda. Dei sjuke skapte sitt eige samfunn, bygde eigne bustadar, skular, butikkar, sjukehus, kafear og kyrkjer. Det var ikkje forbudt for friske å gå i land, men dei måtte følgje visse reglar som til dømes ikkje å ta dei sjuke i handa, eller ete ved same bord som dei. I alt 760 menneske blei plassert på øya, og 36 blei fødde der. Viste den nyfødde ingen teikn på lepra, blei han teken frå foreldra og adoptert bort. Av frykt for å bli ført til øya, heldt mange sjukdommen skjult. Mødre, fedre, små born blei tekne frå familiane sine og sendt til Leprakolonien. For mange var det ein lagnad verre enn døden.

Boka er oppbygd etter verdas eldste oppskrift. U-svingen. Lykke - ulykke - lykke. Eventyrformelen. Personane verkar ikkje å ha særleg samansatte personlegdommar. Anten så er du ein sjølvoppofrande fiskar som aldri klagar, ein rundbrennar som aldri får nok, den snille dottera som ikkje unnar seg lykke eller den andre dottera som set eiga lykke framom alt anna. For det er sjølvsagt to søstre med i dette eventyret. Den gode og den onde. Anna og Maria. Den eine vakrare enn den andre. Dei bur på Plaka, ei lita gresk øy like utanfor øya Spinalonga, Leprakolonien. Dei lever eit trygt og godt liv saman med mor og far. Heilt til mor oppdagar lepraflekkar på huda og blir sendt til den frykta Leprakolonien. Her må ho skape seg eit nytt tilvere, utan familia si. Tvers over havet må far oppfostre døtrene aleine. Mor kjem aldri attende.

Hislop har ein forkjærleik for Kreta og har bygd ein eventyrleg roman rundt den historiske øya. Dette er ikkje berre historia til dei attverande som må sjå sine kjære bli frakta til Leprakolonien. Det er opplevingane til dei sjuke, dei nye tilhøva dei skapar seg på øya. Korleis dei finn seg til rette med lagnaden sin. Nokre band blir brotne idet båten legg til land ved øya, og nye, sterke band blir knytt. Andre band ser ikkje eingong ut til å breste, sjølv med eit hav, eit anna liv mellom. Ho fortel om venskap og familie. Blod er tjukkare enn vatn, og det ligg heile tida som ei ramme rundt.

Øya har alt ein roman treng for å halde lesaren gåande. Ikkje før eg har tenkt at ting begynner å roe seg, er eit nytt spenningsmoment på pletten. Somme tider blir det litt for mykje av det gode, klisjear og velbrukte frasar slost om merksemda, og ein kan nesten forveksle boka med ein Harlequin-roman:

Hvis han tok denne jomfruen nå, ville han bli nødt til å forlate Plaka. Selv om han hadde deflorert utallige jenter tidligere, kunne selv ikke han bringe skam over den skjønne Maria, og dessuten var det en stemme inne i ham som formante ham til å styre lystene sine. Det var på tide å slå seg til ro.

Språket er prega av mykje skildring, og dei første tre-fire sidene irriterte eg meg grenselaust over kor mykje forfattaren gjentok enkelte ord. Meir og meir, fleire og fleire, tyngre og tyngre. Eg trur eg talde fem gongar på eit par sider. Etterkvart som eg kom lenger inn i historia, la eg frå meg kritikarbrillene og begynte å drøyme meg vekk. Sjølv om Hislop har laga ein roman heilt etter oppskrifta, er det likefullt ein roman. Det er ikkje noko gale i å fengje lesaren fordi ein tyr til velbrukte triks, nettopp til det formålet å underhalde lesaren. Visst irriterte eg meg over enkelte ting, men eg likte boka og skal innrømme at eg knapt greidde å leggje ho frå meg etter 200 sider. Av og til er det greit å la sidetala lede vegen. No lyt eg finne meg ei ny "skal ikkje lese"-bok. Men det er mest på trass.

Julebøker. Med mer

Mens barna koser seg med alskens godsaker fra julestrømpa og julemorgen på barne-tv, ser jeg mitt snitt til et aldri så lite blogginnlegg. I dette innlegget var jeg freidig nok til å påstå at ingen skulle få bøker i julegave av meg. Vel, det holdt ikke så veldig lenge. Og nå håper jeg ingen av de heldige utvalgte leser denne bloggen. I alle fall ikke før sent, sent i kveld. Men jeg er rimelig sikker på at det ikke er noen overhengende fare for akkurat det. Så, disse bøkene skal jeg gi bort i år:

Nå hadde jeg tenkt å fortelle hva som er til hvem, men mannen min begynte å hisse seg opp og forstår ikke hvorfor jeg skal avsløre dette før julekvelden. Søtt av ham å tro at noen av de tiltenkte leser bloggen.. Her er i hvert fall bøkene. Spesielt interesserte kan gjerne gjette på mottaker;)











Disse kan jeg i hvert fall avsløre. Minstemann elsker Vrimlebøkene, og skal få Nattvrimleboka og Sommar-vrimleboka av oldefar (Haugen bok er kjekk å ha når overraskende penger dukker opp - og mor er lei av å gå i butikker. Den raske leveringstiden imponerer meg stadig.). Sistnevnte bok skal også søskenbarnet på to og et halvt få, i tillegg til Toto vil vinne. Eldstejenta skal bli introdusert for Ella og de andre. En serie jeg har hørt mye flott om.









Av alle disse, har jeg kun lest Vrimlebøkene selv. Fortell gjerne hva du synes, gode eller dårlige valg?

Nå skal vi spise en goood julefrokost og siden på et par gaveleveringer og oldeforeldrebesøk. Med mer. Før selveste kvelden.

En riktig god jul ønskes alle mine bloggvenner!

ps. Alle bildene er tatt fra verdensveven.

pps. Sjekk ut bloggen til Vestlandets leirgjøk. Hun feirer bloggejubileum (bloggileum?) i januar, og slår på stortromma med give away.

En dåre fri

Beate Grimsrud: En dåre fri, 510 sider

Knirk og flere andre bloggere har planlagt å lese nominerte bøker sammen, og første bok ut er denne, i dag 22. des. Siden jeg ble ferdig med boken for to dager siden tok jeg meg friheten til å hive meg med. Denne gangen. Nå skal jeg omsider lese denne Øya alle snakker om.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.

Boka er en blanding av fiksjon og selvbiografi, men hvor grensene er trukket, vet jeg lite om. Jeg har forsøkt å lese minst mulig om både boka og forfatteren - for å gjøre meg opp en egen mening, både med tanke på leseropplevelse og bloggomtale. En dåre fri handler om norske Eli, som flytter til Sverige for å gå skriveskole. Hun liker seg så godt at hun blir svensk. Svorsk. Dårsk.

Eli er Eli, men hun er også Emil, Erik, Espen Askeladd og prins Eugen. Hun føler seg kjønnsløs og ønsker å skifte kjønn, men til hvilket? Hun forteller historien sin. Oppveksten, følelsene, tomrommet, terapien, den evige trangen til å skrive, skape, utforske. Hun er en kunstner og former vakre setninger av ord. Setter dem sammen, gir dem mening i kaoset. Hun går inn og ut av psykiatriske institusjoner, knuser i stedet for å si. Vil oppleve smerte, føle lidelse.

"Verdens virkelighet skapes av oss. Hver og en som vil være virkelig, må være ubunden", sier prins Eugen. Emil og Espen forstår ikke hva det betyr. Erik later som han forstår. jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å skrive det ned. Det er min frihet.

Skrivekunsten har overtaket. Hun er et fortellertalent - må skrive for å overleve. Hun skaper barnebøker, romaner, noveller, drama. Mottar priser for sin fantasi. Alle vil ha en bit av Eli. Selv vil hun ikke være. Men samtidig vil hun. Hun er ingen dåre. Hun er sammensatt, flerfoldig, hun er. Grimsrud skriver råbra. Eli ser personene, handlingene, verden, fremover, bakover. Barnslig, voksent. Enkelt, komplisert. Hun forklarer så godt at vi forstår. Vi vil henne vel.

Boka forteller om en liten jente som mister seg selv, men finner fortellingen. På vei tilbake til seg selv, finner hun oss, leserne. Hun skildrer et kaotisk indre med en fenomenal forfatterstemme. Det er en viktig roman. Sterk. Skrøpelig. Nødvendig.

En dåre fri er en god bok og fortjener absolutt å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Den er noe så sjeldent som dobbeltnominert, både fra Norge og Sverige, og øker dermed vinnersjansene (noe den forøvrig sikkert ikke trenger. Boka vinner helt sikkert. Og det kommer fra meg, som e-helsker Innsirkling 2 av hele mitt hjerte.) Heia dåren!

Den eneste forskjellen på meg og en som ikke er gal, er at jeg ikke er gal.

Jeg fant, jeg fant - en bok. Et fortellertalent. Så ble jeg målbundet. Anbefales!

Bon apetit!

Guro Usterud mfl: Godt å gi bort, 175 sider

Eg må innrømme at eg blei litt skuffa da eg vann denne boka i Samlaget sin julekalender. Ei oppskriftsbok? Til meg? Som ikkje kan fordra å lage mat. Jaja. Så fekk eg boka i posten førre veke. Den vakre framsida gjorde skuffelsen bittelitt mindre. Så begynte eg å bla litt i boka. Fine bilete. Hmm. Kjende skuffelsen krympe enda litt meir. Korleis lage syltetøy. Sunne salatar. Krympinga held fram. Så godt det ser ut. Kjenner eg får lyst til å prøve meg fram. Rullekake. Biscotti. Müslikjeks. Ser for meg neste gong eg skal ha jentene på besøk. Sjokoladetrøflar. Nougat og marsipan. Godt til jula. Betre til kaffien. Ok. Eg er seld. Skuffelsen er ei rosin og eg puttar ho i munnen. Tyggjer og svelgjer. Men framleis svolten. No skal det kokkelerast.

Godt å gi bort er ei inspirerande bok med oppskrifter på mat og drikke ein kan gi vekk i gåve. Porsjonane er passelege og kan pakkast i fine øskjer, glasflaske og andre høvelege omslag. Ein kan sjølvsagt bruke vanleg innpakking, men det ser så mykje meir delikat og spanande ut på denne måten. Tenk å få store sjokoladecookies innepakka i eit CD-etui, eller rugbrød elegant surra inn i papir og tråd. Sjokolade med tørka jordbær, eller frokostblanding med korn og müsli. Pesto og Sara Bernard. Alt heimelaga og nydeleg innepakka.

Eg burde nok ha prøvd ut ei oppskrift eller to før eg kastar meg over tastaturet, men eg stolar fullt og heilt på forfattarane. Oppskriftene verkar enkle, råvarene er å få tak i, og så ser det kjempegodt ut. Eit bilete seier som kjent meir enn tusen ord. Sjølv om det er porsjonar berekna på å gi bort, er det ikkje noko i vegen for å behalde godsakene sjølv. Dei vakre bileta gir meg vatn i munnen og kleie i fingrane. Det bur visst ein kokk i meg likevel. Det spørs berre om eg er noko tess.

Psst. Eg er nyst ferdig med Grimsrud si En dåre fri, og tenkjer å hive meg på Knirk si samlesing. Omtale kjem difor ikkje før 22. des. (Dersom eg ikkje får beskjed om anna, da.)

Innsirkling 2 - the movie

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2, 400 sider

Denne boka fekk eg av Aschehoug, og takk og pris for det, elles hadde eg kanskje ikkje lese desse bøkene i det heile tatt. Nokosinne. Eg grøssar ved tanken. Dette er den beste boka eg har lese i år. Og tru meg, eg har lese mange gode bøker i år. Fy flate for ei bok! For eit språk, for ei handling, løyndommane, avsløringane. Eg er heilt matt her eg sit. Eg ber dykk: Ver snill og les denne boka. Begynn gjerne med første boka, Innsirkling, få på plass grunnlaget, bli kjend med David gjennom ungdomsvennen Jon, stefaren Arvid og ekskjærasten Silje - brevskrivarane. Oppføgjaren kan godt lesast aleine, men de går glipp av ei fenomenal spenningskurve.

Oppfrisking: I Innsirkling får vi vite at David har mista hukommelsen. Ei biletannonse i avisa oppmodar dei som har kjennskap til han om å skrive brev, for å gi han minnene tilbake. Ved hjelp av desse breva får vi sirkla inn ikkje berre kven David er, men også stoda til brevskrivarane. Men no: Over til Innsirkling 2.

Denne gongen er det også tre brevskrivarar, og Ole, oldesgut og barndomskamerat av David, er førstemann som tek pennen fatt. Han har eit vanskeleg forhold til foreldra, som bur i nabohuset, og kona som slit med store humørsvingingar. Eg vil ikkje røpe meir, men kan seie at det er så avhengigheitsskapande å få ta del i desse historiene at eg ville rive meg i håret da Ole si historie blei bytta ut med Tom Roger.

Tom Roger, ein muskelbunt og tidlegare kompis av David, har nyst blitt saman med småbarnsmora Mona. Han kjem frå ein lang generasjon av småkriminelle og drøymer om eit betre liv. Det tok sjølvsagt ikkje lang tid før eg var like oppslukt av desse personane, og følgeleg like oppgitt når Tom-Roger si historie sluttar og Paula tek over.

Paula, ei eldre kvinne og tidlegare bestevenninne med mor til David. Vi får vere med når sonen og sonesonen besøker henne på gamleheimen. Og det er her dei saftige løyndommane kjem rullande...

Boka/bøkene i seg sjølve er eigentleg nok, fantastisk litteratur berre det. Men når avsløringane på slutten av boka kjem for ein dag, tok det verkeleg av, og no ser eg for meg store ting altså. Eg forventar ein trilogi, minst. Tiller er ein psykologisk meister. Måten han skildrar dei mellommenneskelege relasjonane, personlegdommane, og dei bortimot psykologiske analysene er heilt forbløffande. Han inviterar lesaren inn i djupna på personane, og det er nærmast suggererande å få kome så nært innpå.

Innsirkling 2 - the movie. Eg var inne på det med Innsirkling, men denne gongen må eg gå grundigare til verks. Kva er det med denne tittelen? Eg kunne ikkje sagt det betre enn Kasiopeiia: Det høyres ut som ein film. Kvifor har forfattaren (eg går sjølvsagt ut frå at ein som har skrive ei slik bok ikkje har bestemt denne tittelen) gått med på å kalle boka si dette anonyme, fargelause namnet - som ikkje er i nærleiken av å avdekkje kor mykje fint denne boka har i seg. Tenk på alle denne tittelen skyv frå seg, men det er kanskje det som er meininga? At ein må fortene å få lese boka. Gjere seg opp ei eiga meining, trass namnet, og på den måten gjere seg verdig lesaropplevinga. Eller er det kanskje eit salstriks for å få tak i lesarskaren som fell for nettopp slike titlar? Eg veit ikkje. Namnet eller ikkje, ho duftar like søtt.

Med det same eg har merksemda, har eg ein annan sak på hjartet. Dette fenomenet med å ikkje ville lese det "alle andre" les. Eg skjønar poenget. Tiller er i ferd med å vekse i Knausgårdisk fart. Sjølvsagt vil vi vere dei første, og helst dei einaste, som oppdagar storslagen litteratur. Vi vil rope det ut, blogge i det uendelege. Høyr her, eg har lest ei fantastisk bok, fann ho i ein vekkgøymt bokhandel i ei trong bakgate i Praha, dei hadde berre eitt eksemplar. Når det blir allemannseige misser vi interessa. Det var eg som oppdaga det først. Hah, eg likte han lenge før deg. Ja, og eg las han lenge før du var fødd. Og slik held vi fram.

Ikkje ver ein av dei som bestemmer seg for å ikkje lese Innsirkling-bøkene. Ver så snill. Det er faktisk ein grunn til at folk likar desse bøkene. Ja, eg veit det ikkje skal mykje til før eg er frå meg av begeistring og nærmast genierklærar forfattarar. Eg let meg imponere, eg innrømmer det. Til mitt forsvar skal det heller ikkje mykje til før eg går motsett veg. Visst er eg litt mildare i omtalane mine dersom boka sug, eg har folkeskikk, sukrar litt. Men no. No må heile bøssa tømmast. Fordi den er god. Og gode bøker fortener ære. Løfta fram. Hylla.

Ver snill og les desse bøkene. Snarast!

Jul, jul, jul!

No fekk eg plutseleg litt tid mellom hendene (elevane mine har munnleg prosjekt og treng ikkje at eg heng over dei, så eg sit i staden og gløttar over datamaskina. Dersom lærarar les dette: Eg er fullt tilgjengeleg og brukar ikkje å surfe i timane. Men det er så kjedeleg å berre sitje og vente), så da kan eg hive meg i gong med den neste lista. Julelista. Som nemnt i forrige innlegg, kjem denne frå Bokdama.

1. Kva bok ønsker du deg til jul?

Eg har til ei kvar tid 100-vis av bøker eg ønsker meg, men dersom eg skal velje ut ei, må det bli Petter Schjerven si Nostalgisk ordbok, dugande til både undervising, hyggje og sikkert uendeleg mykje meir. Her kunne eg nok ha vore kynisk og kjøpt ho til mannen min, som eg veit også hadde satt pris på ho, men det skal eg ikkje gjere. I år skal han få klede, som han stadig masar om, men eg nektar å kjøpe, fordi han legg frå seg klede overalt og har skåpa fulle av ubrukte klede fordi dei klør, har for open hals, er for korte i armane, for kalde, for tynne, for sære og no må eg ha ei pustepause fordi eg blir altfor opphissa av dette temaet (det må påpeikast at eg ikkje meinar seksuelt). Kvifor eg avslørar at mannen min skal få klede her, tenk om han les det? Tru meg, det gjer han garantert ikkje.

2) Hvis du fekk gi ei bok til kva som helst kjend person, kven ville du ha valgt og kva bok ville du ha gitt? Skriv gjerne kvifor.

Eg ville ha gitt Erlend Loe si bok Mixing Part til Nigella Lawson. Engelsk oversett, sjølvsagt. Så ville ho forhåpentlegvis ha fått seg ein god latter. Dei som har lest boka, veit kvifor.

3) Nemn ei bok du har planar om å gi bort i julegåve.

Eg trur faktisk ikkje eg har tenkt å gi ei bok i julegåve i år (ååå??). Eg prøver alltid å variere gåve, slik at dei som fekk klede sist, får ting (eller leike dersom det er born) neste gong. Ettersom dei fleste fekk bøker sist, bør eg for husfredens si skuld gi noko anna i år.

4) Har du ein spesiell juletradisjon du følgjer opp kvart år?

Vi hentar fram julepynten (som er fordelt over tre kasser) 1. søndag i advent og julepyntar huset. Helst eit nyvaska hus. Julestjerne, adventstake og litt nissar og anna småpjask. Lillejulaftan pyntar vi juletreet og et graut med mandel i. Marsipangrisen er ikkje nokon av oss særleg begeistra for, så vi pla kjøpe ein sjokoladenisse. Andre faste ting eg kjem på, er familiemiddag (julesteik med kålrotstappe nam nam) med påfølgjande selskap 1. juledag i anledning svigerfar sin bursdag. Familieselskap hos tanta mi tredje eller fjerde juledag (i år reiser ho og familia til Thailand, så den tradisjonen skrantar. Tru om eg må kalle inn til familieråd?)

Elles er det årleg tradisjon å dra på teater og sjå Putti Plutti Pott, feire Santa Lucia og ha nissefest i barnehagen, og benke oss framfor tv-en og sjå Tre nøtter til Askepott. Sistnemnde er det for så vidt borna som har tatt over, mens vi vaksne spring rundt og gjer dei siste juleforberedingane. I år skal eg og eldstejenta på kino og sjå Reisen til julstjerna. Den filmen såg eg for første gong på kino saman med morfaren og eldstebror min. Eit godt juleminne.

5) Kva slags julemat har du alltid på bordet ditt til jul?

Svineribbe, fåreribbe, vigramør, kålrotstappe (som vi kallar kålerabistappe), surkål, rødkål, poteter, gulrøter, feitt (sistnemnde får vi ikkje hos svigers - helsefrikane).

6) Kva ønsker du deg til jul i tillegg til boken/bøkene over?

I likskap med Bokdama, ønsker eg også meg ei kaffimaskin. Eg trur dessverre ikkje at eg får det i år, får sjå. Av og til har eg lyst på berre ein kopp kaffi, og da orkar eg ikkje å trakte ei heil eller halv kanne - da må eg sete og syns synd i meg sjølv i staden. Forferdeleg. Elles ønsker eg meg tørketrommel, klede og modular (skap) frå Kvik eller IKEA til vaskerommet.

Kva med deg?

Nytt leseår i møte

Bildet er tatt fra verdensveven

Jeg har ikke engang kommet i gang med alle bøkene jeg planla for 2010, før 2011 kommer kastende på meg. Et nytt leseår krever selvsagt nye mål - og dermed er den nye leselista i gang. Bloggerne bak Stines notater , Migrating Coconuts og Julies bokbabbel er noen av de som allerede har listet opp målene for 2011. Nå begynner det å bli noen dager siden, og jeg er så treig av meg at enda en ny liste har begynt å florere før jeg i det hele tatt har rukket å sette meg mål. (Den nye listen vil selvsagt også komme innom bloggen min. Jeg er da ikke laget av stein.)

10 lesemål for litteraturåret 2011

1. Jeg har lenge hatt planer om å lese mer krim. Planen har så langt ikke vært veldig effektiv, men nå. Nå! Jeg har tenkt å snuse litt på Läckberg, Mankell, Nesbø og hun jeg aldri husker navnet på - noe på M, Minette Walters - er det en?

2. Lese mer på engelsk. Det er pinlig, men jeg har fremdeles ikke tatt meg tid til å lese på Kindlen jeg på død og liv skulle ha. Jeg har kommet så langt som å fylle kindlen med Austens Northanger Abbey - og den blir nok årets første engelske bok.

3. Jeg ser at mange har mål om å lese flere norske debutanter, der føler jeg at jeg dekker nok. Jeg er veldig begeistret for norsk litteratur, og spesielt debutanter, så jeg kommer nok til å fortsette å fylle hyllene med disse. Så målet lyder: Å fortsette med norsk litteratur. Heia Norge!

4. Å faktisk lese bøkene jeg har i bokhylla i stedet for å komme draksende med nye, lånte, gamle, må ha og fylle på. Umiddelbare titler jeg kommer på, er Siri Hustvedt, Linn Ullmann, Harald Rosenløw Eeg (som forresten kommer på skolebesøk førstkommende mandag, og jeg har ikke lest noe av ham ennå. Ik!)

5. Lese flere utenlandske klassikere. Dickens, Irving, Lee, og det er mulig jeg forsøker meg på noen russiske (og så kjenner jeg frysningene komme. Tror jeg bryter det målet, gitt).

6. Tro om jeg omsider greier å lese Kristin Lavransdatter? Jeg har lest et par hundre sider, men la den fra meg. Ikke fordi jeg ikke likte den, det ble vel bare sånn. Du vet..

7. Lese flere norske klassikere. Jeg trodde jeg hadde god dekning på det området, men jeg mangler likevel maange. Duun, Falkberget, Lie osv osv.

8. Hmm, hmm.. Lese Don Quijote kanskje? Jeg har visst allerede begynt i drømme, så kanskje det er på tide nå?

9. Lese flere novellesamlinger. Jeg har lenge hatt planer om å lese Ingvild H. Rishøis La stå! . I 2011 passer det fint å gjøre det.

10. Fortsette å lese og skrive. Hver for seg og om hverandre.

Hva er dine lesemål for 2011? Få høre!

Den rette

Dråper samlet seg
tunge som kloder
silke gled, falt,
grovt sukker rispet
gjennom ru årer,
honning smeltet i solen

da du la hånden
over min bare arm. - Engelke Revold

Sånn. Akkurat sånn kan en god bok få meg til føle, tenke, dikte, håpe. Den rette boken.

Jeg er fortapt i Carl Frode Tiller, og tror han skrev Innsirkling 2 kun for sånne som meg. En som kan gå av skaftet for en god bok. Jeg drømmer meg bort i språket, forgaper meg i karakterene, kjenner på følelsene. Fryser på tungen.

En ordentlig ungdomsbok

Det er duket for Cappelen Damms siste bokbloggturné i år, for min del i alle fall. Vi har kommet til nr. 33, og det er Linde Hagerups Get used to it som skal til pers. For ordens skyld, ja, hun er barnebarnet til selveste, fantastiske, språklyriske Inger Hagerup, og dermed også niesen til Klaus Hagerup (og følgelig også i slekt med de andre, mindre kjente Hagerup-ene). Hun har med andre ord mye å slekte på. Etter litt gugling har jeg funnet ut at hun kom inn på Skrivekunstakademiet som purung 17-åring, hun har vært medredaktør av Vagant og er fast spaltist i Fredriksstad Blad. Hun er født i 1968 og debuterte i 1999.


Linde Hagerup: Get used to it, 191 sider

Get used to it er oppfølgeren til Ingen som røyker hopper strikk, en ungdomsroman fra 1999. Det er 1981, hovedpersonen Billie (oppkalt etter Billie Holiday) og vennene hennes skal begynne på ungdomsskolen, og alt er nytt og annerledes. Som om ikke det var nok å få skolens mest berykta lærer i matte, kommer Cordelia flyttende fra USA og skal gå i klassen deres. Hun har langt, flommende rødt hår og minst like store pupper som Billie. Hun klassifiseres selvsagt raskt som fiende nr. 1.

Hun la hånda over munnen. Det var en smal, hvit hånd med lange, rosa negler. Hun lukka øynene. Vi så på henne. På det røde håret, klærne, puppene, den hvite hånden. Vi var helt lamma.

Så gjespa hun.

Drittkjerring.

Billies foreldre er skilt. Hun har det relativt fritt hjemme, går med politiske buttons, røyker og drikker. Bestevenninnen, Nina, er under litt strengere tøyler, går med Lacosteklær og perleøredobber. Hun har dessuten ansvar for å lufte familiehunden x-antall ganger i løpet av dagen. Unødig å nevne at foreldrene hennes ikke er overbegeistret over Nina og Billies vennskap.

Dette er en ordentlig ungdomsroman, og Hagerup legger ingenting imellom. Vi får høre om alt fra sårbarheten over å være tenåring til nedspying av kompisens hus på fest. Tenåringer som prøver ut, og tøyer grensene - for ikke å glemme ungdommene som gjør slik mora di sier. Hagerup har et språk de unge kjenner igjen, hun skildrer med et freidig og observant blikk. I like it!

Sjuende klasse begynte med en brutalitet vi aldri hadde vært borti før. Silkehanskene fra barneskolen var dratt av og pælma i søpla. Det hadde vært tøft nok på sin måte den gangen, men nå stramma det seg kraftig til. Fra nå av var det ingen der for å ta imot oss hvis vi tryna. Fra nå av hadde vi ansvaret sjøl.

Jeg fikk skikkelige flasbacks til ungdomsskoletiden - lærerne, festene, vennegjengen, usikkerheten, aggressiviteten mot alt og alle. Denne boka er verdt å lese alene for mimringens skyld. Selv om jeg gikk på ungdomsskolen en ti års tid etter Billie og gjengen, kjenner jeg meg godt igjen. Altfor godt. Huffameg..

Ingalill blogget om boka i går, og i morgen avsluttes turneen av Anette.

Anbefales!