SELFIE

Espen Hilton: Selfie, 199 sider


Som så mange andre toppbloggararar i desse tider, har også Espen Hilton gitt ut bok. I boka, som har undertittelen fra mobbeoffer til toppblogger, skriv han om dette nye selfie-fenomenet, som slett ikkje er så nytt likevel. Han har fått kjendisar til å stille opp med eigne selfiar, samt seie litt om nettmobbing og deling av bilete i sosiale media. Eg likte best å lese historia til Espen, som dessverre berre var eitt av ni kapittel. Resten av kapitla handlar om selfiar, hemmelege triks, dei beste appane, kjendisselfiar og anna selfierelatert stoff. Det låg nok i korta, jf. tittelen og alt, men eg hadde likevel venta meg ei litt annleis fordeling. Eg synest det blei litt for mykje selfies og litt for lite Espen, for det er historia hans som er det mest interessante her.

Og det meiner eg som ein kompliment.

Men; og det kan du lese med majusklar,  eg likar konseptet og er for det meste som kan vere med på å auke sjølvkjensla og gravleggje janteloven. Selfies er kanskje toppbloggaren sin måte å fylle ut linjene? Dei usagte orda. Eit bilete seier som kjent meir enn tusen ord, så selfies blir små historier i seg sjølv. Kanskje like viktig som det skrivne ordet. I begge tilfelle kler ein av seg og ventar på dommen. Blir det hjarte og kjærleik, eller kritikk og hat? Ein kan i grunnen aldri vite.

Fuck janteloven.



Leseeksemplar fått av Aller Forlag.


Psst! Fekk du lyst til å lese boka, kan du prøve lukka på Instagram: @annkolaas

En bror for mye

Linde Hagerup: En bror for mye, 165 sider

Ni år gamle Sara bor sammen med mamma, pappa og storesøster Emilie på fjorten år. Hun har en bestevenninne, eget rom og synes fredager er den beste dagen - for da samles hele familien. En dag dør mammas bestevenninne og etterlater seg den fem år gamle sønnen Steinar. Siden Steinar ikke har annen familie, flytter han inn hos Saras familie og ødelegger alt. Steinar er plagsom, bortskjemt og får alltid viljen sin. Sara skjønner at det er synd i ham, men må han absolutt bo hos dem og på hennes rom?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne boken, men den gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg i alle fall må skrible ned noen få ord om den. Hagerup skriver varmt og ekte fra niårige Saras syn på saken. Hun får frem frustrasjonen over hvordan det føles å bli invadert av en fem år gammel sutreunge, som Sara mener Steinar er. Foreldrenes fortvilelse over situasjonen kommer indirekte frem, og jeg blir oppriktig rørt av måten de må sette sin egen sorg til side for å håndtere det hele. De fremstår som godhjertede og tolerante foreldre, som tar Sara på alvor.

Dette er først og fremst en bok for barn, men jeg synes den er verd å lese for voksne også - om ikke annet så for å få innsikt i hvordan barn kan oppleve å få livet snudd på hodet.

Anbefales.

Arv og miljø

Vigdis Hjorth: Arv og miljø, 342 sider


They could not stand her because of what they had done to her.


Det er femten år siden Bergljot brøt med foreldrene sine. Over femten år siden hun så dem. Likevel fortsetter de å dra henne ned, hale henne inn i livene sine og påføre henne smerte og dårlig samvittighet.

De er fire søsken, Bergljot og Bård, som er eldst. Åsa og Astrid, som er en del år yngre. Bård har, i likhet med Bergljot, minimal kontakt med familien. Åsa og Astrid har mye med familien å gjøre, og de kommer godt ut av det når foreldrene bestemmer seg for å dele ut arven på forskudd.

Bergljot har akademisk utdannelse og arbeider med teater og litteratur. Arbeidene hennes blir hyllet av kollegene, men familien hennes omtaler henne som "opptatt av drama". De mener hun regisserer menneskene rundt seg og setter opp egne kulisser. Underforstått har hun diktet opp hendelsene som fant sted i barndommen. Den ene søsteren ringer stadig vekk Bergljot og vil ha henne til å kontakte foreldrene, oppdaterer henne uoppfordret om foreldrenes helse fordi hun "tenkte det kunne være greit å vite". Men Bergljot vil ikke vite. Hun blir opprørt og ute av seg. Hun opplever det som en stor sorg at ingen av dem ser ut til å erkjenne hennes versjon av sannheten.

Hun presset meg følelsesmessig, sånn føltes det, snakket om hvor mye de led under mitt fravær, hvor gamle de var, at de snart skulle dø, kunne jeg ikke dukke opp i en høytid eller ved runde år? Men jeg ble ikke beveget av snakket om alderdom og død, jeg ble provosert og lei meg. Tok hun ikke mine beveggrunner alvorlig? Jeg hadde jo redegjort for dem. Forklart at jeg ble syk av å være sammen med mor og far, at å møte dem som om ingenting var å forråde meg selv, var umulig, jeg hadde jo forsøkt! 

Jeg har lenge vært en stor fan av Vigdis Hjorth, og kan anbefale et flertall av hennes romaner. Jeg tenker kanskje hver gang hun utgir noe, at nå kan det ikke bli bedre. Men jeg skal ærlig innrømme at hun også har et par-tre bøker jeg ikke liker så godt. Bøker som andre igjen har hyllet, så dårlig litteratur er det aldri. Vigdis Hjorth kan skrive, det har det aldri hersket tvil om. Men nå har hun virkelig overgått seg selv. Arv og miljø er noe av det beste jeg har lest i år og kanskje hennes viktigste hittil. I alle fall blant topp tre.

Det er nok kjent for de fleste at denne romanen har vært en del i media med tanke på virkelighetslitteratur. Hjorth har selv erkjent at hennes roman Om bare, er selvbiografisk, så en kan jo spekulere. Jeg skal ikke kaste meg inn i debatten, for meg er det likegyldig om det er basert på faktiske hendelser eller rent oppspinn. Det er sabla god litteratur, og det er det som er viktig for meg.

God bok. Les den.

Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.


Anita, Tine og Åslaug har også blogget varmt og boka.