RSS

De gjorde et barn fortred


Tove Ditlevsen: De gjorde et barn fortred, 182 sider. Omsett av Knut Johansen
 For hender som er skapt til å kjærtegne bittesmå barnefingre, blir så harde når de aldri møter annet enn en maskins kalde jern, og øyne som fra skaperens hånd var bestemt til å drukne seg fortapt og leende i et elsket øyepars dyp - akk, de blir så kalde og lysende når de aldri møter annet enn en kontorveggs tomme flate.

20 år gamle Kirsten lever eit alminneleg liv. Ho har kontorjobb, bur heime med foreldra og er ute med venninner om kvelden. Alt ser trygt og godt ut. Innvendig kjenner Kirsten seg einsam, uroleg og svært usikker. Ein dag begynner det ein ny mann på jobben hennar. Han har lange slanke fingre som får Kirsten til å grøsse. Noko seier ho at ho har sett desse fingrane før, men ho greier ikkje å hugse. Ho er redd for å nærme seg denne mannen, redd for andre menn. Ho bryter med den trygge kjærasten sin, orkar ikkje kjenne på det fortrengde som litt etter litt presser seg fram. Ho kjenner seg framand i lag med vennene og har dårleg samvit overfor foreldra. Denne indre kampen mot skyld og skam trugar med å øydelegge ho fullstendig.

Ditlevsen har ein særeigen måte å skrive på. Ho blander lengsel og frykt i teksten, noko som gir ein lyrisk verknad. For ikkje å sleppe lesaren altfor tett på Kirsten, kjem det distanserande forteljarkommentarar etter at ho har hatt synsvinkelen. Kan hende for at vi skal føle oss like motstridande og usikre på situasjonen som Kirsten gjer? Eg synest karakterane er interessante, språket er fint, metaforisk og elegant - men med rett mengde ironi slik at det ikkje tippar over i det røyndomsfjerne. Boka er rett nok frå 1941, så litt distanse blir det, men det skaper samstundes eit fint bakgrunnsteppe for forteljinga.

Hatet kan vi glemme. Aldri kjærligheten.

Jens Andersen har skrive etterord i boka, kor han peiker på det sjølvbiografiske grunnelementet i forfattarskapen hennar. Ditlevsen sa sjølv at "Å skrive er å utlevere seg selv. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om". Ditlevsen sin bruk av sjølvbiografiske element er visstnok blitt ei myte i Danmark. Kanskje ikkje så rart.

 
Ikkje noko for deg? Kanskje Ellikken sitt innlegg kan overtyde deg. Det gjorde i alle fall susen for meg.

God bok. Anbefalast.

Om bare

Vigdis Hjorth: Om bare, 320 sider

Hun går ikke ut av huset den dagen han kommer til Oslo for ikke å risikere at han ringer mens hun er ute. Hun går ikke ut dagen etter i tilfelle han skal ringe mens hun er ute.

Dette vesle utdraget summerer opp store delar av handlinga i Om bare, ein roman om dramatikaren Ida Heier og Brecht-omsetjaren Arnold Busk. Dei er godt vaksne og gifte på kvar sin kant når dei treffer kvarandre, og opplever ein kjærleik så destruktiv at dei ikkje har auge for andre enn seg sjølv. Dei to. Alt anna blir lite, fjernt, uviktig. 

Ida bur i Oslo, Arnold i Trondheim. Ho er tredve år, gift og har to born. Han er eldre, har eitt born og er påfallande feminin. Ho trur først at han er homofil. Han er slett ikkje hennar smak. Dei treffer kvarandre på seminar, har ei natt saman og det er alt som skal til for Ida. Han er absolutt hennar smak. Dei neste tre åra er ho oppslukt, besett, irrasjonell. Ho går frå mannen sin og ventar på Arnold, om så berre for å få ei natt til. Han held ho på pinebenken, han har fleire kvinner. Til slutt får ho han, og det blir år med elsk og hat. Dei er dramatiske, kjenslemessige og høgst kroppslege. Ingenting skal vere uprøvd.

Det er slitsomt å lese om dei. Men ærleg. Hjorth set fingeren på eit viktig spørsmål ved forholdet. Når begynte det å gå gale, kvifor greier dei ikkje å få det til? Alt ligg til rette for ein djup og god kjærleik. Ida og Arnold har same interesser, trivst hos kvarandre og elskar kvarandre. Likevel gjer dei kvarandre ulykkelege. Gjer kjærleik blind? Må ein ha det vondt for å få det godt? Dei fleste har nok vore der (skjønt dei færraste medan i eit anna forhold - får ein håpe), i eit forhold der begge sakte bryt ned, øydelegg kvarandre, byggjer opp og river ned igjen. Forsøker å halde fast i restane.

Språket er meir intensivt enn dei andre eg har lese av ho, det får fram desperasjonen og gjer det nesten uuthaldeleg å lese. Det gjer opplevinga fullstendig.

Eg likte boka. Anbefalast.

Minette Walters

Siden dette er sommeren hvor alt skal skje, har jeg ikke bare bestemt meg for å lese fra egen bokhylle, samt bli oppdatert på klassikerfronten. Jeg har også omsider gitt etter for "presset" og kastet meg over en rekke krimromaner. Og lest ferdig. Ikke verst. Mine lesesirkelvenner har lenge anbefalt den britiske krimdronningen Minette Walters, som debuterte i 1992 og har gitt ut en lang rekke bøker - hvorav flere har blitt filmatisert. Jeg har lest tre vilkårlige av hennes bøker, Krutt,Kjerringbissel og Det mørke rommet.

Nå føler jeg at det blir litt sånn, "Åja, har hun lest krim nå. Velkommen etter". Ja, jeg er litt treig, og skjønner at de fleste sikkert har pløyd gjennom alt av Walters for lenge siden. Jeg pleier å henge litt etter, så det kan hende det kommer et lignende innlegg om jeg en dag oppdager hva som er så fascinerende med Jo Nesbø.

Alle tre bøkene åpner med at et mord har funnet sted, en rekke involverte er mistenkte og morderen forblir skjult til det siste og er selvsagt absolutt ikke den du resonnerte deg frem til (i alle fall ikke jeg). Selv om alle bøkene er relativt like når det gjelder plott og komposisjon, synes jeg ikke det er sånn at "har du lest en, har du lest alle". Det er psykologisk thriller, med lag på lag av spenningsmomenter, som sakte skrelles av og avslører nye hendelser. Jeg ble fullstendig oppslukt av fortellerteknikken hennes, med de sterke personlighetene og til tider innviklete historiene som kan gå årevis tilbake i tid. Nå er jeg ikke så dreven i denne sjangeren (dah), så kan hende dette er typisk krim (noe jeg antar det er), men jeg er likevel imponert av at hun greier å holde rede på en såpass sammensatt historie, hvor hver og en er involvert i større eller mindre grad. Sistnevne tok virkelig pusten fra meg.

Det er velskrevet, underholdende og ikke minst gøy å gjette seg frem til (og ta feil!) hvem som er morderen. Dette gav mersmak, og jeg merket meg selvsagt at det var mange flere av Walters i bibliotekhylla.

Anbefales.

Babettes gjestebud

Karen Blixen: Babettes gjestebud, 82 sider. Oversett av Inger Hagerup

I årets skuleavslutning fekk eg blomstrar og gåvekort frå Libris av dei kjekke elevane mine. Som eg kjem til å sakne dei! Etter å ha hatt flesteparten av dei i tre år (og nokre enda lenger, for eg arbeidde nemleg på ungdomskulen før - kanskje eg skulle begynne på høgskulen og følgje dei enda lenger hihi), er det vemodig ikkje å skulle møte dei til hausten igjen. Eg har sjølvsagt forsøkt å overtale dei til sjølv å bli lærarar, for så å komme attende og søkje jobb hos oss. Av og til er det vanskeleg å gi slepp. Slik er det å vere lærar.

Så var det dette gåvekortet ja. Dei meinte det ikkje var vits i å kjøpe bok til meg og kollegaen min, for vi hadde sikkert alle frå før (mogleg dei har rett i det). Og da er eit gåvekort supert. Som alltid. Eg har eit aldri så lite mål i år, nemleg å lese fleire klassikarar og valet mitt falt på denne vesle flisa av ei bok. Eg har ikkje lest noko av Blixen før, berre litt biografiar og ymse. Og da er tida inne.

Boka er lagt til Berlevåg i slutten av 1800-talet. To søstrer, døtre av ein avdød prest, lever eit ærbart og fromt liv saman med ein aldrande kyrkjelyd. Ein dag kjem franske Babette inn i livet deira. Ho ber om å få arbeide som hushalderske hos dei. Søstrene vil at Babette skal lage så enkel og tarveleg mat som mogleg. Det ingen veit, er at Babette har arbeidd som gourmetkokk ved ein populær fransk restaurant. Når Babette vinner 10.000 franc i lotteriet vil ho lage eit storarta måltid i høve 100-årsminnedagen for presten. Ho sparer ikkje på noko, får tilsendt delikatesser frå Paris og diskar opp med dei lekraste retter. Dei pietistiske gjestane er skeptiske til all jordisk glede, men lar seg likevel rive med under måltidet. Gjestebodet blir ein formidabel suksess. Det kulinariske måltidet opnar for ny innsikt hos kyrkjelyden og Babette får tre ut av skuggen sin og kan endeleg vise seg som den kunstnaren ho er.

Eg synest boka var svært god. Blixen har ei fin forteljarstemme. Ho begynner roleg, andaktsfullt og byggjer opp stemninga i takt med handlinga - som lar seg oppløyse under det store måltidet. Ho skriver stilsikkert og estetisk, og lar lesaren få sjå bak maska. Det som kan sjå ut som ei bygdeforteljing frå nord, utartar seg som ei djupare innsikt om religion og medmenneskelege relasjonar.

God bok. Anbefalast.

Tilbake til Tall Oaks

Kathleen Grissom: Tilbake til Tall Oaks, 464 sider. Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Etter min mildt sagt, lunkne mottagelse av Frihetens vinder, var jeg en smule skeptisk til denne. Enda en (tykk!) bok om Sørstatene. Kunne dette gå bra?

Syv år gamle Lavinia blir funnet på et skip fra Irland til Amerika. Hun har hukommelsestap og vet ikke at hun nettopp har blitt foreldreløs. Kapteinen tar henne med til tobakksplantasjen sin, hvor hun skal bo sammen med slavene. Her blir hun tatt hånd om av husholdersken Belle, kapteinens uekte datter. Siden Lavinia er hvit, får hun en fot også innad herskapsfamilien, noe som skaper problemer den dagen hun blir tvunget til å velge side.

Ja! Endelig! Denne boken var alt jeg drømte om og mer. En real pageturner - umulig å legge fra seg. Etter knappe to dager var den slukt. Det er virkelig en storslagen fortelling, og beundringsverdig at forfatteren har greid å komprimere alt dette inn i 460 sider. Vi følger Lavinia fra hun er syv år og langt inn i voksen alder. Da jeg ikke har annet å sammenligne med, vil jeg påstå at det er sørstatsversjonen av Isabell Alendes berømte roman Åndenes makt. Tilbake til Tall Oaks gir leseren det meste en kan begjære av en bok: Drama, kjærlighet, krig og fred (og her er alt lov!). Det er Lavinia som forteller historien, men vi får også høre Belles versjon innimellom - noe som gir et dypere perspektiv.

Språkmessig synes jeg heller ikke den var så verst, snarere tvert imot. Et helt kurant språk, blottet for de unødvendige pompøse ordene. Historien blir fortalt, rett og slett.

Det er vanskelig å tro at dette er debutromanen til forfatteren, men det lover bra for fremtiden. Boken gikk rett inn på New Yorks bestselgerliste og er midlertidig utsolgt i samtlige nettbutikker. Jeg er sikker på at vi får høre om en planlagt storfilm, og har den ikke allerede vært det, så er den nok ganske snart månedens bok i Oprah Winfrey Book Club (finnes den enda?).

En god bok. Anbefales for alle. Jeg ble i hvert fall meget begeistret.