Nåde

Linn Ullmann: Nåde, 163 sider

70 år gamle Johan Sletten får uhelbredelig kreft og kort tid igjen å leve. Han trygler sin 30 år yngre kone, Mai, om å inngå en pakt med ham. Den dagen livet oppleves som uverdig og han er en byrde for henne og omgivelsene, skal hun vise ham nåde med en siste handling.

Jeg vil ikke at du skal se meg sånn. Jeg er redd for å miste kontroll. Jeg vil ikke at det siste du skal huske av meg skal være stanken. 

Boken tar opp et kontroversielt tema, om å få hjelp til å dø med verdighet. Men hva er egentlig verdighet? Boken åpner med at Johan mottar den "alarmerende" diagnosen av legen, siden følger vi ham fremover mot dødsleiet. Johans egen far ble funnet "kravlende naken og på alle fire gjennom naboens hage med en tykk stripe avføring etter seg". Da han døde, alene og ulende på et rom, holdt moren for ørene på Johan  som for å klemme bort lyden. Siden ble alle sporene etter faren skrubbet bort. Fast bestemt på å utvise verdighet til det siste, får han Mai - som også er lege, til å love å hjelpe ham å dø. Når tiden er inne er likevel Johan usikker på om det er dette han vil.

Jeg likte boka kjempegodt. Ullmann skriver alvorlig, men greier likevel å inneha en skarp og intelligent humor som letter byrden. Et sterkt tema, men det er historien om Johan og Mai som har hovedfokuset. Kan en mann be kona si om noe sånt? Vil hun krysse denne grensen? Hva er egentlig nåde?

God bok. Anbefales.

Monstermenneske

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske, 580 sider

"Det var den sommeren  jeg lå i magen din at dere leste Amalie Skram?" sier jeg. "Da dere var på seiltur og pappa ikke hadde ordentlig regntøy og måtte bruke aviser til klær?" 
"Nei," sier mamma, "det må ha vært sommeren før, den første sommeren, vi møttes i påsken 1978." Det synes jeg ikke passer, jeg har tenkt å skrive om da jeg lå i magen til mamma, og nærmest ble Amalie Skram.

Etter Skomsvolds fantastiske debutbok om Mathea Martinsen, er vi nok fleire som har venta på denne boka. Eg skal ikkje påstå at eg har talt veker, men det er ikkje så langt ifrå. I Monstermenneske skriv Skomsvold like bra, sjølvsagt, noko anna ville ha vore umogleg. Men denne gongen har ho flytta fokuset litt meir vekk frå Mathea og meir over på seg sjølv. Mathea er der framleis, men det er Kjersti som er hovudpersonen. Det er ei svært ærleg bok, og vi får høyre om dei vanskelege åra der ME-sjukdommen tek all energien frå ho. Kjersti tenkjer at berre ho greier å skrive ei bok så vil ho føle seg som eit menneske. Ideen om Mathea begynner å ta form, og ho plantar post-it-lappar på veggen over senga. Til slutt greier ikkje kjærasten hennar å bere ho lenger, og Kjersti må ta med seg lappane og flytte heim.

"Du må slutte å si at boka di er tynn," sier hun. "Jeg tror ikke jeg har lest et eneste intervju hvor du ikke påpeker hvor tynn boka di er." Jeg sier at jeg har litt komplekser fordi boka er tynn. "En anoreksibok," sier diktlæreren. Jeg forter meg å fortelle om pappa, om da jeg var hos pappa og oppdaget at han brukte boka mi som bokmerke inni en annen bok, en stor bok, og Hilde klarer ikke la være å le. 

Boka minner meg litt om Knausgård, det er nok fordi ho er biografisk og fortel både om seg sjølv og dei rundt. Det spesielle er at vi også får høyre om prosessen med Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og om Monstermenneske. Ho er like naken og ærleg som Knausgård, men lar heldigvis lesarane få sleppe dei Knausgårdiske utleveringane om kva som går føre seg på do. Språket er nydeleg, sterkt, ho tar i bruk underdriving så det alvorlege løyser seg i latter, gong på gong. Ho distanserar seg ved å gå inn og ut av Kjersti, byte mellom 1. og 3. person. Sjølv om eg veit korleis det gjekk med utgivinga av første boka, var det like spennande kvar gong ho fekk tilbakemelding frå forlaga. Lærerikt for dei som måtte ønske å gå same vegen. At ho greier å fengje meg like mykje gjennom nærmare 600 sider, seier sitt om dette fabelaktige skrivetalentet ho har.

Hvorfor så fjern, Annesdatter? Fordi hun er redd og trist, men først og fremst fordi hun må skrive.

Anbefalast varmt.

Jeg nekter

Per Petterson: Jeg nekter, 295 sider

Åh, det er så herlig å starte et nytt år med den ene vidunderlige boken etter den andre. Jeg håper det varer lenge. Få ting kan måle seg med god litteratur.

Jeg nekter handler om bestekompisene Jim og Tommy, som er sammen så å si hver dag frem til de blir atten. Da skilles veiene deres og vennskapet viskes naturlig ut. Boken åpner med at Jim står og fisker på brua når Tommy kommer kjørende i Mercedesen sin. De har ikke sett hverandre på femogtredve år. I løpet av et døgn hopper boken frem og tilbake i tid og avslører fragmenter fra tidligere. Synvinkelen skifter hyppig fra Jim og Tommy, men også fra flere involverte. Dette gjør at leseren danner seg et mye bedre bilde av hva som en gang bandt disse menneskene så tett sammen.

Det er så lenge siden jeg har lest Petterson at jeg rett og slett har glemt hvor fantastisk han skriver. Jeg nekter har, som kollegaen min påpekte, en egen stemning. Og jeg vet akkurat hva hun mener. Det er som om det ligger en egen atmosfære over fortellingen, en lavmælt, rolig følelse. Boken er trist og dempet, men likefullt vakker og full av tankestrømninger. Det er umulig ikke å la seg berøre av denne historien.

En nydelig, nydelig roman.

Anbefales.

Eg treng tid til å sakna deg

Charlotte Riise: Eg treng tid til å sakna deg, 72 sider

Orda hennar er ei tatovering:
tynne nåler gjennom huda mi.

Dette var årets siste lesne bok i 2012, moglegvis den vakraste. Det er veslesyster som skriv om storesøster. Før og no. Ein dag forsvinn storesyster, veslesyster sit att med sorga, aleine med minna dei før delte.

Når eg snakkar til ho i søvne, får eg eit minne som ikkje er mitt.
Kroppen er våt,
munnen minka til smaken av salt.

Som om ingenting anna har vore, kroppen ubudd.


Dikta er fragmenterte og lada, ikkje eitt ord er overflødig. Språket er så nydeleg og dikta kan lesast for seg, men også som ei gjennomgåande forteljing. Saknet etter storesystera dominerer, men det er også ei lengt etter noko anna, noko meir. Noko som var, men som også kan kome til å bli. Det handlar om kjensler og band mellom menneske, det som former oss. Boka har ein eigen tone, ei nesten dirrande stemning.

Vi snakkar ikkje lenger, og dagen ho forsvann var

første gongen eg såg mamma gråte. Eg tenkjer på

ansiktet hennar, det diffuse uttrykket.

Ein dag skal eg bere det same ansiktet.

Charlotte Riise er fødd i 1987 og kjem frå Ålesund. Ho har tidlegare publisert dikt i to antologiar. Eg treng tid til å sakna deg er første boka hennar. Denne boka gjer meg stolt av å vere sunnmøring.

Anbefalast.

Takk til Gyldendal.

2013

1. Trude Marstein: Hjem til meg

2. Per Petterson: Jeg nekter

3. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske

4. Linn Ullmann: Nåde

5. Herbjørg Wassmo: Huset med den blinde glassveranda

6. Herbjørg Wassmo: Det stumme rommet

7. Herbjørg Wassmo: Hudløs himmel

8. Kristine Storli Henningsen: I skyggen av store trær

9. Linn T. Sunne: Lille ekorn

10. Tatiana de Rosnay: Huset du elsket

11. Carolyn Jess-Cooke: En skytsengels dagbok

12. Katherine Webb. Det du ikke ser

13. Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig

14. Héléne Grémillon: Den fortrolige

15. Alyson Richman: Hele livet på en dag

16. Katherine Webb: En sang fra fortiden

17. Marit Kaldhol: Darwins sporvar

18. Jan-Philipp Sendker: Kunsten å høre hjerteslag

19. Jonathan Odell: Helbredelsen

20. Arne Svingen og Helene Uri: Sommeren vi kledde oss nakne

21. John Green: Faen ta skjebnen

22. Kate Morton: Hemmeligheter

23. Hanne Ørstavik: Hyenene

24. Are Kalvø: Ny grunnlov

25. Oscar Wilde: Bildet av Dorian Gray

26. Lucinda Riley: Lavendelhagen

27. Sigrid Merethe Hanssen: Sofia

28. Toni Morrison: En nåde

29. Kari Nygaard: Reisen til Bella Coola

30. Elin Husebø: Engel i Paris

31. Kristin Friis: Fjøset

32. Minette Walters: Døden i ishuset

33. Linn Ullmann: Når jeg er hos deg

34. Heidi Linde: Juggel

35. Minette Walters: Acid Row

36. Sunniva Relling Berg: Beina i gitaren

37. Henrik H. Langeland: Fyrsten

38. Tracy Chevalier: Pike med perleøredobb

39. Ebba Haslund: Sekskanten

40. Toril Brekke: Sara

41. Haruki Murakami: Norwegian Wood

42. Jessica Gregson: Englemakerne

43. Lionel Shriver: Vi må snakke om Kevin

44. Karolina Ramqvist: Kjæresten

45. John Irving: En bønn for Owen Meany

46. Gunhild M. Haugnes: Døtre av Norge

47. Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset

48. Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord

49. Minette Walters: Slangemønster

50. Margaret Skjelbred: Gulldronning, perledronning

51. Erlend Loe: Vareopptelling

52. Agnes Ravatn: Fugletribunalet

53. Ragnar Hovland: Frå Ragnar til alle. E-post i utval

54. Helene Uri: Rydde ut

55. Margaret Skjelbred: Andrea D

56. Helle Helle: Dette burde skrives i nåtid

57. Helga Flatland: Det finnes ingen helhet

58. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker

59. Alexa Bohwim: Frognerfitter

60. Alexia Bohwim: Golddigger

61. Olaug Nilssen: Stort og stygt

62. Anne-Britt Harsem: Brev til min datter

63. J. D. Salinger: The Catcher in the Rye

64. Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav

65. Linda Eide: Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar

66. Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk

67. Erica Spindler: Offerlam

68. Jan Roar Leikvoll: Songfuglen

69. Cecilie Enger: Mors gaver

70. Selma Lønning Aarø: Jeg kommer snart

71. Gillian Flynn: Flink pike

72. Diane Setterfield: Bellman & Black

73. Aschehoug Forlag: Julefortellinger

Hjem til meg

Trude Marstein: Hjem til meg, 385 sider

Ove er lege, far til to og gift med Wenche. Dei har eit godt ekteskap og eit trygt liv. Problemet er berre at Ove blir så lidenskapeleg forelska i andre enn Wenche. Han møter andre kvinner og går fullstendig opp i dei. Han kjenner stadig eit sug etter noko meir enn Wenche kan gi. Han vil likevel ikkje forlate ho, han trivst i ekteskapet og lever dette dobbeltlivet ei god stund utan at nokon veit.

Boka er på ein måte delt inn i fleire epokar. Ho byrjar i 1978 og sluttar i 2010. I 2010 møter vi ein angrande Ove, 61 år og full av skyld over døtrene, sonen han no har fått, Wenche, hunden Solo og bestekompisen Tor-Helge. Når han tenkjer tilbake på enkelte minne med dei, hugsar han godt at han var fråverande fordi det einaste som sto i hovudet på han da var korleis han skulle greie å få treffe Lisbeth den dagen, eller Marion, eller kven det no var akkurat da. Ove er ein enkel sjel, han er sympatisk og snill, han har draget. Han er ikkje ein typisk drittsekk, men kastar seg inn i det, følgjer impulsane sine utan å tenkje kva konsekvensar det gir. Han lever i nuet, går inn i desse forholda med heile seg. Elskar kvinnene over alt.

Eg liker veldig godt bøkene til Marstein, og denne var ikkje noko unntak. Det må innrømmast at eg var litt skeptisk på om boka kunne bli litt langdryg, nesten 400 sider om Ove, men det var ingen problem. Tvert imot synest eg det var på sin plass. Vi fekk høyre om han når han var på forskjellige stadar i livet, måten han takla motgang og måten han ikkje takla det. Han kjem seg vidare og reflekterer stadig over om og kva han kunne gjort annleis. Marstein skriv godt, ho gir ein grundig personkarakteristikk av Ove og gjennom Ove.

Anbefalast.

Takk til Gyldendal.