En himmel av brev

Alyson Richman: En himmel av brev, 331 sider. Omsett av Tiril Broch Aakre

Portofino, Italia 1943: Den unge cellisten Elodie går av båten i ein liten landsby. Ho har falske identitetspapir og er redd for å bli tatt av den tyske soldaten som kontrollerer alle utanfrå. Når det er hennar tur kjem ein framand mann springande og seier at ho er kusina hans. Han redder dermed livet hennar. Den framande er landsbylegen Angelo. Boka vekslar deretter mellom Elodie og Angelo, som begge har vonde historier bak seg.


Historia kunne ha vore god, men eg synest forfattaren går i kjærleiks-klisse-fella. Kjærleiken er så oppslukande at alt anna kjem i bakgrunnen. Det er andre verdskrig, hemmelege oppdrag og eit levande Italia. Alt ligg til rette for god lesing. Vi får høyre om spennande motstandsarbeid og musikken ligg som eit vakkert bakteppe gjennom heile romanen. Litt for vakkert. Alt er rett og slett så sukkersøtt at det får motsett verknad. Eg fekk til slutt lyst til å spy av desse skildringane. Høyr berre:

 "Når hun lo, lød det som den vakreste musikk i ørene hans. Som om Gud hadde fanget sollyset og sluppet det løs i henne."

Eller denne: "Han pustet henne inn, hele kroppen hennes, som om hun var en del av ham. Hun var som luft, ild og vann, alt på en gang - alle elementer han trengte for å overleve i denne verden."

Og kanskje den aller verste: "Han kysset henne overalt. Brystenes to rosa bringebær."

Spy.

Eg legg ikkje skjul på at eg hadde høge forventingar til denne romanen, fordi eg likte så godt førre boka hennar, Hele livet på en dag. Eg blei dessverre skuffa. Svært skuffa. Eg synest historia er føreseieleg og språket så fullt av klisjear at boka til slutt blei ei pine å lese. Eg ser at første boka er omsett av ein annan, så kan det vere årsaken? Eg veit ikkje. Du får lese sjølv og sjå kva du meiner.

Andre som har blogga om boka er Tine.

Takk til Cappelen Damm.

ALEX

Pierre Lemaitre: ALEX, 380 sider. Oversatt av Kristina Revold

Det er jaggu ikke ofte jeg leser krim, men når jeg først slår til med denne sjangeren så er det til gjengjeld så heseblesende ødelegge-nattesøvnen-din og rive-ut-innvollene-dine - BRA - at jeg tar meg i å lure på hvorfor jeg ikke gir denne sjangeren flere sjanser. Så kommer jeg på hvorfor. At åja, jeg blir jo livredd for ingenting og må holde for både øyne og ører dersom det kommer reklame for "Åndenes makt" i pausen på TvNorge.

Hvordan skal jeg begynne å forklare hva boken handler om? Alex er en ung kvinne som blir kidnappet rett fra gaten i Paris. Sjansen for å bli funnet i live minsker for hver time, hvert minutt, som går. Politiet har ingen spor å gå etter, bortsett fra et vitne som så henne bli dratt inn i en hvit varebil. Politiet følger opp og begynner så smått å nøste opp i denne, skal det vise seg, innviklede knuten av et kjempenøste. Og funnene er alt annet enn vakre.

- Jeg skal se deg dø, din skitne hore. Og med det tar han et teatralsk skritt til siden, slik at hun kan se. Bak ham. Det ligger en elektrisk drill på gulvet. Ved siden av står det en trekasse. Kassen er ikke så stor. Den kan akkurat romme et menneske. 

Jeg har akkurat bladd om siste side i boken og måtte gugle den sporenstreks. Jeg ser at VG har gitt en 4-er, litt på grunn av "manglende originalitet". Jeg leser nesten aldri krim, så for meg er ikke handlingen verken forutsignar eller gjenkjennelig med andre bøker. Jeg ble fullstendig oppslukt - og utslitt! Tenk at det er denne typen litteratur folket leser mest av.  What!? Jeg er jo helt ødelagt innvendig av dette makabre, spennende torturredskapet av en bok! Min første tanke var at jeg ikke orker å skrive om boken enda, må fordøye det først. Men samtidig lengter jeg etter å fortelle om den. Jeg har allerede forsøkt å prakke den på mannen min (han leser sjelden bøker), som har sagt nei. Men jeg ser at boken har blitt sammenlignet med Stieg Larsson-trilogien, og tanken var ikke fremmed hos meg heller, så da blir han kanskje litt mer villig til å gi den en sjanse. Når boken har fått passelig omtale og en (mannlig, det må være en mannlig!) kollega kanskje har lest den og forteller om et års tid, da er han nok klar.

Alex klarer ikke la det være, men skriker så hun tror lungene hennes skal revne. Dyreforet var ikke til henne, det var til dem. Det er ikke han som skal drepe henne. 
Det er rottene.

Jeg tør ikke skrive mer, i frykt av å røpe noe. Men jeg kan si såpass at de første 150 sidene er makabre, foruroligende. Så går det over i en intens jakt etter gjerningspersonen, uten at det blir mindre urovekkende av den grunn. Historien tar flere uventede vendinger. Jeg synes slutten var tilfredsstillende. Virkelig. Den løfter et spørsmål om skyld eller rettferdighet. Men jeg orker ikke å forholde meg til etikk eller moral denne gangen. Fy flate, altså!

Anbefales.

Takk til Aschehoug.

Andre som har blogget om boka er Bokelskerinnen og Astrid Terese.

Will Grayson, Will Grayson

John Green og David Levithan: Will Grayson, Will Grayson, 7 timer og 54 minutt fra storytel.no


All sorts of yayness floods my brain. Love is such a drug.

To av mine favoritt-ungdomsbokforfattere har skrevet en bok sammen. Ja, jeg vet at jeg bare har lest to bøker av John Green og tre av David Levithan FORELØPIG, men de er helt fantastiske og nå har de altså slått seg sammen!.

What`s not to like?

John Green står blant annet bak den vidunderlige The Fault in Our Stars, eller Faen ta skjebnen, som den heter på norsk. David Levithan er (ja, du har nok fått det med deg nå) forfatteren av ubeskrivelig fine Hver dag. Og The Lover`s Dictionary.


Boka handler om to gutter som tilfeldigvis treffer på hverandre i en pornosjappe (hva de gjør der er en annen sak). De oppdager at begge heter Will Grayson og er 16 år. What are the odds? (Jeg merker at jeg blir helt opphengt i å snakke engelsk etter å ha hørt historien på engelsk). John Greens Will Grayson er som tenåringer flest; passe usikker, passe modig og forsøker så godt han kan å passe inn. Bestevennen hans, Tiny Cooper, er den rake motsetningen. Han er diger, homofil og har en sprudlende og inkluderende personlighet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men i Tinys rolle så jeg for meg han som er too gay to function i filmen "Mean Girls". Alle andre forble av en eller annen grunn ansiktløse. Sånt som skjer. Tiny setter opp en musikal kalt "Tiny Dancer"(oppkalt etter er en av mine favorittsanger - jeg forbinder sangen sterkt med filmen "Almost Famous", som jeg har sett sånn ca 100 ganger), og boken ender på en så spektakulær måte at selv en Broadway-produksjon må se seg slått.

Some people have lives; some people have music.

David Letvithans Will Grayson er deprimert, homofil og lykkelig forelsket i Isac. Tror han. Hver dag består av å komme seg raskest mulig hjem fra skolen og benke seg fremfor datamaskinen for å chatte med ham. Etter ett år med nettdating skal de endelig møtes (Det er her pornosjappa kommer inn i bildet). Han treffer aldri Isac, men treffer som sagt sin navnebror. Og nå vil jeg ikke røpe mer av handlingen. Den er altfor god til det. Boken er fortalt i førsteperson og begge Will Grayson har annethver kapittel hver.

Caring doesn`t sometimes lead to misery. It always does.

Jeg er sjeleglad over selv å være ferdig med denne terroren av en periode, men jeg føler meg likevel som en tenåring igjen når jeg leser boka. Disse forfatterne innehar en formidabel evne til å forstå ungdommer. Problemene, tankene, følelsene. Oh, the agony! Det å være ung, forvirret og rett og slett fucked up. Men samtidig ikke.

Maybe there`s something you`re afraid to say, or someone you`re afraid to love, or somewhere you`re afraid to go. It`s gonna hurt. It`s gonna hurt because it matters. 

Anbefales sterkt og inderlig. Les den.


Andre som har blogget om boka: Ellikkens bokhylle og Bokhylla mi

Gjøkungen

Gjermund Gisvold: Gjøkungen, 158 sider

27 år gamle Anton Dalgård bor i det samme leilighetskomplekset han har vokst opp i. Han vil helst være for seg selv, men blir stadig dratt inn i naboenes drama. Som Anton forøvrig er flink til å blusse opp i, til tross for sitt tilbaketrukne engasjement.

Romanens tittel får meg til å tenke på gjøken, som er kjent for å legge eggene sine i andre fuglers rede, og la de andre fuglene fungere som fosterforeldre for ungene sine. Anton er en gjøkunge, oppfostret av de rundt. Moren tok med lillebroren da foreldrene skilte lag, og lot Anton være igjen hos faren. Der ble han stort sett overlatt til seg selv.

I voksen alder får Anton igjen kontakt med sin yngre bror, Geir, som er glad for en ny sjanse til å bli kjent med broren han mistet som barn. Anton ser ikke ut til å være spesielt interessert i å gjenoppta kontakten. Han er forøvrig ikke videre interessert i å ha kontakt med noen, og har på det meste sosial omgang med naboen Edvard, en alkoholisert forfatter som sitter i rullestol. Edvard skriver en roman, med alle naboene i en noe karikert rolle, og alt topper seg når Anton forteller naboene om dette.

Det er sårt å lese om hovedpersonens vonde barndomsepisoder, og måten det hele har innvirkning på hans mistilpassethet i alt han foretar seg. Han har et observant blikk, om noe enfoldig og tegner et tydelig bilde av fellesskapet rundt. Gjøkungen er velskrevet og har sine øyeblikk, men jeg føler ikke at historien festet seg noe særlig. Det er likevel såpass godt at det blir interessant å se hva forfatteren følger opp med.

Takk til Tiden Norsk Forlag for leseeksemplar.

The Lover`s Dictionary

David Levithan: The Lover`s Dictionary, 1 time og 53 min - lastet ned fra Storytel.no

Livid. adj. 
Trying to write about love is ultimately like trying to have a dictionary represent life. No matter how many words there are, there will never be enough. 

Han finner dog de riktige ordene og forteller en nydelig kjærlighetshistorie. The Lover`s Dictionary er en roman formet som en ordbok. Boka tar for seg forholdet mellom han og henne. De veksler mellom å fortelle, og går gjennom hele forholdet fra A til Z.

abyss, noun.
There are times when I doubt everything. When I regret everything you`ve taken from me, everything I`ve given you, and the waste of all the time I`ve spent on us. 

De møtes, blir forelsket og flytter sammen. Jeg lytter iherdig og blir også hodestups forelsket.

flux, noun.
The natural state. Our moods change. Our lives change. Our feelings for each other change. Our bearings change. The song changes. The air changes. The temperature of the shower changes. 
Accept this. We must accept this. 

Det går som med de fleste stormende kjærlighetsforhold. Det går bra, det går verre. Det blir bedre, det blir verre. Til slutt går det mot det uunngåelige. Hun svikter ham. De. Kjærligheten. Livet deres.

motif, noun.
You don`t love me as much as I love you. You don`t love me as much as I love you. You don`t love me as much as I love you.

Jeg sitter igjen med kjærlighetssorg. Men det er bedre å ha elsket og mistet enn aldri å ha elsket, er det ikke det de sier..? Jeg skal nok klare meg. Den trente leser vet nok at David Levithan også er forfatteren av den fantastiske ungdomsboka Hver dag.

Anbefaler begge varmt og inderlig.

-----


Ellikken (som også tipset meg om denne boken, trykk på linken for å lese hva hun synes) har gjort meg oppmerksom på Storytel.no. Det er intet mindre enn fantastisk. I går vasket jeg mens jeg hørte første halvtimen av boken. Så hørte jeg 20 minutter til på senga, før jeg omsider kunne høre resten under blunden til minstemann i formiddag. Alt jeg kan få lese! Alt jeg kan få gjort! Dette er selvsagt gammelt nytt for dere andre multitaskere, men jeg er mitt sedvanlige treige meg og har opplevd en aldri så liten åpenbaring. Jeg har hatt en sterk aversjon mot lydøker helt siden mine pendlerdager. Da gjorde jeg et tappert forsøk på å slå flere fluer i en smekk på den tilsammen fire timer lange bussturen til og fra. Daglig. Det nyttet ikke. Tankene vandret i ett sett, og jeg ble til slutt nødt til å gå tilbake til den trofaste papirboka. Det spørs om jeg har modnet litt. Men nå skal det bli orden i lesesakene, serru.