Under bordet

Heidi Linde: Under bordet, 227 sider

Jenny bor sammen med Trond og Sara i et kollektiv. Hun har fire år med medisinstudier bak seg, men har nettopp hoppet av og tør ikke å fortelle det til foreldrene. Hun bedriver dagene med å spille poker, drive dank og søker jobb kun av ren tvang fra Sara.

Det lukter sikkert lang vei at jeg desperat forsøker å nærme meg 100 bøker før året er omme. Med en dag igjen må jeg bite i det sure eplet og  innse at jeg ikke greier det. Og enda verre, jeg har lest færre enn i fjor. Æsj. Ja ja, det finnes verre ting i verden. Jeg har i alle fall lest.

Under bordet hadde mindre baby og mer singelliv i seg, og selv om jeg heller ikke er singel (jf at forrige bok hadde litt for mye baby) appellerte denne historien mer til meg. Jeg synes tilbakeblikkene gjorde boken sterkere. Det fikk frem kompliserte familieforhold, og viser hvordan en evig rivalisering kan stikke dypt og skape urealistiske forventninger for alle parter. Jeg har tidligere nevnt at Lindes skildringer får meg til å se det for meg som i en film, og det holder jeg fast ved. Både denne og Resten av livet kunne vært filmatisert. Lettlest og grei underholdning.

Takk til Gyldendal.

Resten av livet

Ellen og Heidi Linde: Resten av livet, 171 sider

Helle er grafisk designer, samboer med Anders og nybakt mor til lille Gustav. Hun har barselpermisjon og er fullstendig oppslukt av amming, bleier og alt som følger med et spedbarn. Sliten og med konstant søvnmangel blir hun med i en barselgruppe i håp om å treffe andre likesinnede. Det fører dessverre ikke med seg stort annet enn følelsen av nederlag, da flere av de andre ser ut til å balansere morsrollen og dagliglivet med glans. Søsteren Lea er lidenskapelig opptatt av sine sosialantropologiske studier, men trår støttende til når Helle av ulike årsaker trenger en skulder å gråte på. Det være seg den perfekte svigerinnen eller at arbeidsplassen ser ut til å klare seg utmerket uten henne.

Dette er en av de første bøkene Linde har skrevet, og jeg må innrømme at jeg liker de siste bøkene bedre. Det begynner å bli noen år siden jeg hadde spedbarn, så for meg ble det litt for mye fokus på baby. Heidi Linde har skrevet denne boken sammen med søsteren sin, så jeg går ut fra at de har latt seg inspirere av egne opplevelser. Historien framstår troverdig og gjenkjennelig - for oss som har barn i alle fall. Jeg husker godt hvordan det var, og jeg tror boken vil passe svært godt for de som er midt oppi dette. Boken er lettlest og det er helt grei underholdning.

Takk til Gyldendal.

Ingenting

Janne Teller: Ingenting, 141 sider. Oversatt av Kirsti Øvergaard

Den dagen Pierre Anthon slutter på skolen og setter seg i et tre fordi "ingenting betyr noe lenger", vil resten av klasse 7A bevise det motsatte. De bestemmer seg for å lage en haug av betydning, som utelukkende skal bestå av betydningsfulle gjenstander. Hver og en av klassekameratene skal donere en kjær gjenstand, og reglene er at den som donerer får bestemme hva neste person skal legge i haugen. Haugen av betydning skal overbevise Pierre Anthon til å komme ned fra treet, men planen tar en uhyggelig retning når det viser seg at det ikke er så lett å måtte gi fra seg en dyrebar gjenstand. Giveren løser det med å bestemme at neste person skal legge noe utenkelig i haugen, og slik fortsetter denne makabre leken av psykisk terror.

Denne boken var ikke som forventet, og det går fra at en i klassen må gi fra seg yndlingssandalene til at neste person må grave opp den døde lillbroren sin og legge i haugen, og det blir bare verre - eller like ille, må en vel påstå. Det er en grotesk bok, og viser hvor lett det er å la seg rive med i kampens hete. At planen opprinnelig skulle være for en god sak, gjør det hele enda verre.

Les, hvis du orker. Og fortsatt god jul.

"Ellevte roman, bok atten"

Dag Solstad: "Ellevte roman, bok atten": 144 sider

Dette er min tredje Solstad og sjølvsagt ikkje min siste. Denne gongen er det Bjørn Hansen som er hovudpersonen. Han har nettopp forlate kona og sin to år gamle son for å flytte saman med elskerinna si, Turid Lammers, i heimbyen hennar. Her får Bjørn arbeid som kemner, ein jobb han ikkje er særleg fornøgd med, men lik alt anna, tilpassar han seg raskt. Det kjem snart til syne at Bjørn er ein rastlaus person, stadig på jakt etter nye impulsar. Eit brot mellom han og Turid Lammers er uungåeleg, og Bjørn ender opp som ein singel femtiåring. Når sonen hans skal begynne å studere i byen Bjørn bur, får han flytte inn hos far sin og ei nytt tilvere begynner.

Solstad er ein framifrå forteljar, og stoppar ofte opp i handlinga for å gruble over situasjonen. Vi får skildra kor vanskeleg det kan vere å kome forbi den overfladiske kommunikasjonen, sjølv mellom dei som lever tett. Dette gjer at lesaren kjem nærare inn i både personane og historia. Eg likte boka svært godt og er glad eg har 17. roman i hylla mi. Men først er det jul.


Eg ønsker alle mine medbloggarar ei riktig god jul!

Den lille penselen

Bjørn F. Rørvik og Thore Hansen (illustratør): Den lille penselen

Det var en gang en liten pensel som bodde i malerskapet hos en berømt maler. Penselen ville så gjerne male, men de store penslene stilte seg alltid forrest.

En dag dytter de store penslene den lille penselen, så han ramler ut av skapet og havner på gulvet. Her blir han kjent med den store feiekosten, som ikke gjør annet enn å samle rusk og rask i skjegget sitt. En natt oppdager de en tyv som forsøker å stjele det nyeste maleriet til kunstneren. De vekker kunstneren ved å kile ham på føttene, og her begynner den artige forhistorien til hvordan "Skrik" ble til. Kunstneren er nemlig ingen ringere enn Edvard Munch.

Jeg synes boka var veldig morsom, og historien om hvordan "Gjesp" ble til "Skrik" etter inspirasjon av en innbruddstyv var original og festlig. Den opprinnelige historien står fortalt bakerst, så det er ingen vranglære ute og går altså. At den lille penselen kom seg opp og frem formidler en fin moral, noe de minste tar til seg veldig lett. Thore Hansens fantastiske illustrasjoner gjør dessuten fortellingen ekstra fargerik.

Hva barna mine synes? Umiddelbart etter at jeg begynte å lese, kravlet femåringen opp i fanget mitt og var lutter øre. "Edvard Munch!" utbrøt sjuåringen, så de har tydeligvis lært litt om ham på skolen. De likte boka kjempegodt, både fargene og historien. Da jeg senere logget inn på bokelskere.no for å gi terningkast fem, sa sjuåringen at nei, jeg måtte gi terningkast seks. (Jeg holdt fast på fem - må være litt streng). Vi ble alle enige om at det snart er på tide å dra til Oslo for å se maleriene på ekte - før de(t) blir stjålet igjen.

God bok. Anbefales.

Takk til Cappelen Damm.

Kjøkenbenkrealisme

Olaug Nilssen: Kjøkenbenkrealisme- Ærlege historier om tidsklemma, 181 sider

Har du born? I så fall har du sikker også dårleg samvit over eitt og anna. Kanskje arbeider du fulltid og er for lite saman med borna dine, eller du har valt å vere heime og kjenner presset om at du burde ha arbeidd? Du er ikkje aleine.

 I Kjøkenbenkrealisme har Olaug Nilssen intervjua ei rekke foreldre som alle fortel om korleis dei har valt å kombinere familieliv og jobb. Vi får møte heimeverande, deltids- og fulltidsforeldre og dei som arbeider enda litt meir. Nokon har løyst tidsklemma med å tilsetje au pair og vaskehjelp, medan andre meiner at ein skal ta seg av både born og husvask sjølv. Vi får mellom anna møte journalist og tidsskriftredigerer Cathrine Sandnes - som også er kona til Aslak Sira Myhre, heiltidsarbeidande husmorbloggar Magni Hjertenes Flyum, ekteparet Marte og Andrew Glanville, sistnemnde heimeverande husfar. Felles for alle intervjuobjekta er at dei har funne ei ordning som fungerer for dei. Enn så lenge.

Eg kjøpte boka i går og temaet var så interessant at eg måtte lese heile boka i eit jafs, kun uavbrote av ein fest i hyggeleg lag i går kveld (der eg såg meg nøydd til å reklamere for boka). Olaug Nilssen er som vanleg sitt fantastiske seg, med sine kvikke kommentarar og artige observasjonar. Med tre små born i hus, er også ho under tidsklemma og vi får innblikk i korleis dei prioriterer. Ho innsåg at ho måtte velje annleis etter at mykje jobbing og reising tok for mykje tid frå familielivet. Særleg etter at det viste seg at den eine sonen hennar har særskilde behov.

Boka tek også opp dette med å ha det perfekte Facebook- eller bloggelivet, og vi får vere vitne til Nilssen og medforfattar Kristine Tofte sin konkurranse i husmoreri, der det er om å gjere å bake flest julekaker. Elles kan det nemnast at det mellom kapitla er krydra med Nilssen og andre sine gamle Facebookstatusar. Eit essay som ofte er nemnd, og som har ført til heftige diskusjonar, er Marta Breen sitt "Den nye husmorskolen", publisert i det litterære tidsskriftet Prosa i i fjor. Verd å kike på.

God bok. Anbefalast.

Sommar i Thereses gate

Ronnie M.A.G Larsen: Sommar i Thereses gate, 167 sider

Henry fekk aldri sagt farvel til faren, men trøysta seg med at han i grunnen aldri hadde sagt hei heller. 

Henry Moan er fødd og oppvaksen i Thereses gate, pianostemmar og relativt anonym. Når sjefen hans døyr av hjarteinfarkt, arvar Henry pianoforretninga og får i oppgåve å spreie oska hans utover byen. Som godt vaksen får Henry sjansen til endeleg å realisere draumen om å flytte til Salzburg. Spørsmålet er berre om han kjem så langt.

For nokre år sidan leste eg Larsen si novellesamling Offa - forteljingar frå ei øy. Det var før bloggen min si tid, så eg har ikkje skrive noko om ho, men hugsar at eg var veldig begeistra. Fleire av novellene er også høvande til bruk i undervisninga. Forteljingane har eit preg av munnleg røvarhistorie, med morosame bygdeoriginalar i høgsetet. No har Larsen kome med sin første roman, og den artige forteljarstemma er like intakt. Forlaget reklamerer med at boka er som "ein liten film frå Bislet, fylt av musikk. Ein liten roman om dei som gjerne lev eit heilt liv utan å bli sett". Det er ei varm og roleg historie, full av trikkar, bygardar og Oslo. I likskap med førre boka, er også denne gjennomstrøyma av musikk. Kanskje ikkje så rart, sidan musikalitet er ein av forfattaren sine mange spesialitetar.

Sommar i Thereses gate gav meg assosiasjonar til både Solstad og Hovland, noko som knapt kan vere eit dårleg teikn, men det det derimot kan bety, er at romanen kanskje ikkje passar for alle. Handlinga blir nok litt for spesiell og flat for til dømes elevane mine, men eg skal ikkje vere bombastisk, kan hende er det  midt i blinken for nokre av dei. Larsen skriv godt, med knappe skildringar og mykje usagt mellom linjene. Denne gongen med eit litt djupare alvor i tonen. Han har sjølv sagt at vi ikkje har høyrt det siste frå han, så eg ventar i spenning på meir. Enn så lenge tar eg til takke med Solstad.

Det var ein mutt Moan som gjekk ut i sola. Henry hadde følt seg ovanpå, klar til å setje i gong med butikken og kome seg vidare. Om ikkje anna for å kome seg inn i tutinar og kvardag. Men det var vel alltid slik med folk at når lysta tek kommandoen, så vert det som regel for mykje i byrjinga. Lett å bli utbrend. Han såg den. 

Ei fornøyeleg bok. Anbefalast.