RSS

Selvportrett ved gravstøtte

Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte, 292 sider

Denne boka lånte jeg ved biblioteket allerede i juli i år, sammen med en stor bunke andre bøker. Så ble den liggende. Purring etter purring. Så mye å lese, så lite tid. Hvorfor akkurat denne ble skjøvet lenger bak i kø, vet jeg ikke. Jeg har jo lest annet av ham og visste jeg trolig ville like denne godt. Jeg elsket debutboka DU. Fortellinger, som er en samling med 34 noveller. Nettopp hvor entusiastisk jeg ble kan du lese her. Det er forøvrig ekstra interessant for meg å lese denne gamle omtalen min av boka hans, for jeg har jo glemt så mye av innholdet. Men det kommer snikende når jeg leser opplevelsen min. Og så husker jeg hendelser han refererer til i denne boka som jeg husker å ha lest i den andre boka. For eksempel at broren kommenterte at det ikke var Super Mario han spilte, men Donkey Kong. Vanskelig å forklare, men dette er jo gull. Både minnet og beskrivelsen. Ganske enkelt gull.

På det fjerde skal det skje. Etter purring nummer fire så jeg meg nødt til å levere boka tilbake. Ulest. Noe jeg sjelden gjør. Lite river meg så inni granskauen i stykker som det å skulle levere tilbake bøker uten å ha lest dem (sett bort fra urettferdighet, krig og sånt da - i fall noen skulle driste seg til å nevne det). Så gjorde jeg det unevnelige. Begynte å bla i den. Lese. Ordene festet seg umiddelbart og tanken var dermed plantet. Denne boka skal så visst ikke leveres tilbake. Jeg betaler gladelig 35 kr (eller hva det nå beløper seg) for å ha boka i noen dager til. Det er meg bekjent ingen bak i kø, så da kan jeg ta meg friheten til det.

Selvportrett ved gravstøtte handler om en kommende far som nettopp har mistet broren sin. I et forsøk på å komme seg videre skriver han en roman hvor han selv og søsknene har en sentral rolle. Dette får faren til å kutte all kontakt med ham. Nå har han altså også mistet sin far og sliter med å få utløp for den nyvunnede fortvilelsen. Skrivingen åpner et rom hvor han kan plassere sorgen og kjærligheten han ikke lenger kan rette mot broren. Det gir en slags styrke å få utløp for disse følelsene, men samtidig er det en stor utfordring å tape en far av det. Han føler seg dratt mellom å skulle kjenne på de vanskelige følelsene, og det å skulle gjenfortelle sin versjon om noe som føles så kaotisk. Det ligger i kortene at barndommen ikke har vært helt problemfri, og han beskriver et ambivalent forhold til faren, som han både føler avstand og nærhet til.

Han er faren sin når han står over gutten midt på natta og kjenner seg avmektig. Når han ikke orker mer. Han er faren når han blir akutt rasende fordi sønnen ikke vil sove. Han er faren når han legger gutten fra seg, legger seg i dobbeltsenga og tror alt skal være rolig nå, men så er det ikke det likevel fordi sønnen skriker. Han er faren sin når han holder på å gå opp i limingen. I avmakten er han som faren. Da vet han hvem faren er.

Far-sønn-forholdet er det virkelig interessante i romanen. Hvordan vi både kjenner oss igjen og føler oss distanserte til familien vår, og da spesielt foreldrene. Hvilken rett har vi til å skrive om vårt eget liv, og hvordan vil dette påvirke andre? Er det verdt det? Vanskelig å svare på. I dette tilfellet tør jeg påstå at, ja, det er verdt det. Nå er jeg utenforstående og objektiv, men skal jeg snakke ut fra denne spesifikke boka så synes ikke jeg han har skrevet noe altfor galt. Tvert imot så skildrer han en uforbeholden kjærlighet fra en sønn til en far, til en bror, til en sønn. Og det gjør meg så forbannet at foreldre skal sitte med så mye makt over barna sine, dra i trådene og barna kommer springende. Alt for ikke å opprøre opphavet. Gjør du en feil, er det over og ut. Tvert.

Men han er ikke faren når han plutselig får øye på sønnen, der, midt på natta, på soverommet deres: Han er ikke faren når han skjønner at barnet er en liten gutt, et bitte lite barn som ikke vet hva det gjør, men som bare gjør det. Han er ikke faren når han løfter sønnen opp da og kjenner sin egen puls i øret og kjenner det vesle hjertet til sønnen slå rolig, når han lukter på melkeånden hans, lukta av sønnens indre, han er ikke faren når han ser ham på denne måten, som et lite barn han er satt til å passe på, når han er på sitt trøtteste og mest ufiltrerte, men likevel passer på sønnen, da er han ikke som faren. 

Selvportrett ved gravstøtte er en ærlig og sår beretning om kompliserte familieforhold, om skilsmisse, søskenkjærlighet og sorg, iført et nydelig språk.

Konklusjon. God bok. God tittel. God forfatter. Hvorfor er det da ikke flere som har lest denne? De har den i biblioteket, i (de fleste) eBokBib-appen og selvsagt: I bokhandlene. Lån, kjøp og les.

Anbefales varmt.

Vanessa Svartmo

Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo, 273 sider

Andrea Bræin Hovig er en allsidig dame. Du har kanskje latt deg overbevise av hennes prestasjoner ved teaterscenen, nynnet til en av sangene hennes eller lest høyt til de små fra barnebøkene hennes om Wilma? Take your pick! Det begynner å vrimle av kjendiser som gir ut bøker. Noen ganger er det helt unødvendig, andre ganger helt kurant mens det i noen (få) tilfeller er høyst nødvendig. Folk er jaggu flinke. Andrea Bræin Hovig debuterer som romanforfatter og jeg er (nok en gang) beyond imponert. Jeg oppdaget denne tilfeldigvis inne i eBokBib-appen, tenkte den hørtes passe interessant ut og lastet den ned. Om ikke annet så for å komme nærmere målet om å lese 100 bøker i 2015. Jeg hadde heller ikke tenkt å skrive om boka, men etter å ha gått i nesten en uke og tenkt på hvor f-a-n-t-a-s-t-i-s-k bra Vanessa Svartmo faktisk er, så har jeg simpelthen ikke annet valg enn å fortelle om boka.

Romanen handler om fjortisen Vanessa Svartmo, som bor i Oslo sammen med moren sin. Vanessa er for det meste alene og lengter etter å bli sett. Foreldrene er ikke sammen lenger. Moren ligger som oftest full på sofaen i den knøttlille leiligheten, og faren vier henne oppmerksomhet en sjelden gang. Da oftest i form av en kort biltur. På grunn av sitt høye fravær på skolen må hun være med i en gruppe sammen med en håndfull andre elever. Denne gruppa møtes jevnlig, omtrent en gang i uken, og er i regi av sosiallæreren Brita Jørstad Moen, en batikk-kledd og overentusiastisk dame som tror hun kan redde verden. Disse tvungne møtene begynner som en vits, men går etterhvert over til å bety en god del for både Vanessa og de andre i gruppa, som på hver sin måte blomstrer opp og finner seg til rette. Og jada, det er en gutt inne i bildet. Gabriel. Rikmannsgutt selvfølgelig.

Fortellerstemmen i romanen er det Vanessa selv som har. Hun får flere skriveoppgaver av sosiallæreren, og romanen er på en måte et resultat av disse skribleriene. Hun skriver bra, og måten hun skildrer følelser, tanker, hendelser og personer (alt, tydeligvis) er helt ubetalelig. Jeg ler meg skakk av BJM og ser for meg den parodierte læreren fra "Kollektivet" i den rollen (og håper for all del jeg ikke er sånn!). Men det er ikke bare morsomt, for boka har en alvorlig undertone og flere såre tema. Dette er ungdommer som ønsker å høre til og finne sin plass, finne mening i tilværelsen. Boka er rett og slett utrolig fin, sår og hysterisk festlig.

Går det an å bli flinkere? Anbefales strengt, men hjertelig. Ikke bare til fjortiser, men til foreldre, lærere, søsken, venner, besteforeldre, kjærester, unge og voksne. Alle. Men jeg tror en bør ha bikket tolv år. I alle fall elleve. Datteren min på ti må i hvert fall vente litt til. Men gjett om hun skal lese den!

God bok.

Personar du kanskje kjenner

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 sider

Romanen byrjar med at hovudpersonen Synnøve reiser heim til faren, som har hatt slag. Ho har nettopp skilt lag med sambuaren, og skal feire jul utan dei to borna sine for første gong.  Ho fortel om barndommen sin, forholdet  mellom henne og faren og korleis det er å sjå at han beveger seg stadig meir vekk frå å vere den tøffe cowboypappaen ho hugsar som born.

Synnøve og faren har rammeforteljinga i boka, men det er dei andre historiene som er interessante. Vi får høyre om Mari, studenten som innleier eit forhold til rettleiaren sin, Eskild. Skodespelaren Live, som har ein manipulerande kjærast, Eva (som forøvrig er systera til Eskild) og aleinemora Anna, som til å byrje med er Synnøve. Alle tre er mennesketypar vi truleg har hatt med å gjere. Personar vi kanskje kjenner. Liva til desse personane blir på ulike måtar fletta inn i kvarandre. Felles for alle desse er at dei ikkje vil miste seg sjølv.

Det er tydeleg å sjå at Macody Lund er opptatt av film (kanskje ikkje så rart, ettersom ho både er skodespelar og filmmeldar), for når ho skriv om dei tre kvinnene, kjem det ein forteljar som stadig kommenterer handlinga - ikkje utypisk som på film. Eg bruker å like metakommentarar av denne typen, men eg greier ikkje heilt å bestemme meg om det blei meir irriterande enn effektivt i dette tilfellet. Det kan fort bli litt rotete når ein har så mange å halde styr på i ein roman, og i tillegg skriv inn seg sjølv. Men som forfattaren sjølv seier, kan eigne minne bli like upålitelege og derfor fiktive. Det som er fangslande er historia ein sjølv skaper. Korleis ein kan halde fast i det.

Eg likte boka godt, men synest som sagt at det er dei tre kvinnene som driv handlinga framover og gjer heile romanen. Eg kunne godt tenkje meg å høyre meir om desse personane. Bli betre kjent med dei.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Andre bloggarar: Tine