Det lover godt når omslaget skilter med godord både fra Heidi Linde og Henriette Steenstrup. Ifølge VG gikk sistnevnte hen og kjøpte filmrettighetene sporenstreks etter at boka var ferdiglest. Og hovedrollen? Den skal hun selv ha. Dette blir gøy!
Ingrid Winter er i slutten av 30-årene, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre jenter. Hun er ansatt som litteraturforsker ved universitetet og sliter med å få tidsklemma til å gå opp. Alle vil ha en bit av henne, men hun vil helst henge "Eksamen pågår"-skiltet på døra og være i fred. Det er lett å kjenne seg igjen i hverdagen hennes og vi har alle hatt behov for en kloning, men la oss håpe vi ikke evner å rote det til så mye som hun klarer.
Til tross for alt kaoset Ingrid ser ut til å skape rundt seg, har hun en imponerende evne til å ta alt med knusende ro. Selv når hun oppdager at hun i et snev av nyvunnen spillegalskap har bydd en million over takst på et hus, eller når hun ufrivillig må reise til Russland midt under flyttingen til det nye, rådyre huset. Uten å ha fått solgt det gamle. Hun greier å havne i absurde situasjoner ved levering av datteren i barnehagen, i FAU-møter og på jobb.
Jeg skjønner at romanen gikk rett hjem hos Steenstrup, som i bladet Kamille skriver ærlig og morsomt om travle hverdager - og som selv stadig havner i merkelige situasjoner. Men jeg kan også forstå at ikke alle vil finne boken like rasende festlig. Misforstå meg rett (et uttrykk jeg vanligvis hater, men i denne sammenheng passer det svært godt), JEG likte boken veldig godt og anbefaler den glatt. Men så er jeg også blodfan av Seinfeld og kjenner godt til flere av referansene Drangsholdt bruker i boka. De kan kanskje bli litt i overkant mange for en som ikke kan sin sitcom.
Den humørfylte leser vil nok uansett finne mer enn en episode å humre av. Hvis ikke får de vente til filmen kommer.
Leseeksemplar fått av Tiden Norsk Forlag.
.png)
