Victoria Durnak: Senteret, 157 sider
Elsa blir gravid og flytter til Skien for å komme bort fra alt; barnefaren som ikke vil ha noe med henne eller babyen å gjøre, foreldrene hun ikke lenger har kontakt med, et liv hun ikke lenger ønsker å ha.
Babyen blir født; en liten jente hun ikke klarer å knytte seg til sånn hun ønsker. Sånn hun har lest at er normalt. Hun gir henne mat og passer på at hun får nok søvn, men er ikke glad i henne. Hun føler ikke at det er hennes baby. Hun tilbringer stort sett dagene nede på Herkules, et kjøpesenter i utkanten av byen. Hver dag triller hun dit og ser på andre mennesker. De som arbeider der og de andre som er innom. Hun observerer dem og lærer seg å gjenkjenne rutinene deres.
Brilleland er en av butikkene på senteret jeg liker aller best, Her er det god plass til vogna og lyset er behagelig. Det er så deilig å være et sted der alt er så velorganisert. Brillene uten styrke henger med fin avstand til hverandre på veggene. Linsevann og brillepuss på rekke og rad i den store glassmonteren.
Jeg kjenner meg litt igjen i denne hvileløse vandringen, og tror jeg var innom den lokale butikken minst en gang per dag da eldstejenta var baby. Til forskjell fra Elsa, hadde jeg heldigvis et nettverk. Venninner, og barnefar, som kom fra jobb hver dag og avlastet meg. Det ble likevel mange lange dager, kun hun og jeg hele tiden. Vi hadde våre rutiner; søvn, amming, mer søvn og amming. Jeg var veldig knyttet til henne, men må innrømme det kunne bli kjedelig til tider. Men jeg hadde det bra og hun hadde det bra. Vi hadde andre.
Elsa har det ikke bra. Ingen har godt av å være så mye alene. Hun søker vennskap og ser seg ut folk hun ønsker å bli kjent med i kjøpesenteret, men blir ofte avvist. De som søker kontakt med Elsa, avviser hun. Hun sliter med fødselsdepresjon, men sier det ikke til noen. Det kan være vondt å lese, men forfatteren innehar en lun humor som letter det såre og får i stedet frem en underfundig og parodisk fortelling.
Anbefales.
Leseeksemplar fått av Flamme Forlag.