RSS

Nattens sirkus


Erin Morgenstern: Nattens sirkus, 478 sider. Oversatt av Monica Carlsen.

Sirkuset kommer uanmeldt.

Uten forutgående avertering.

Det bare er der. mens det i går ikke var der.


Celia er dotter av den kjende trollmannen Pospero. Marco er foreldrelaus og blei teken inn av magikaren Alexander. Som små born blir lagnaden deira smidd i ringar. Ein dag skal dei konkurrere mot kvarandre og berre ein av dei kan gå av med sigeren. Kvar dag blir brukt til å trene dei mot dette målet. Sirkuset er ein arena for å teste viljestyrke og fantasi, som eit sjakkbrett ventande på neste trekk. Sirkusartistane er uvitande om at dei berre er hjelpande brikker for desse to. Utfordringa tek ei overraskande vending når dei unge magikarane blir forelska.

La meg seie det med ein gong. Sirkus er noko av det teitaste eg veit. Alt etter omkring 1980 - som mine erfaringar er farga av. Sjølvsagt. Eg lot meg aldri fascinere som born, og heller ikkje som vaksen når eg forsøker å gi mine born ei god oppleving. For det er berre å innsjå det. Vi er born av multimedia og har eit enormt underhaldingsbehov, mykje større enn eit sirkus kan mette. Men, dersom vi går attende til seint 1800-tal. Før fjernsyn, data og mobiltelefon. Ja, da begynner vi å snakke.

Det er sent, så det er ingen kø foran spåkonas telt. Mens den kjølige natteluften utenfor dufter av karamell og røyk, er dette teltet varmt og lukter av røkelse, roser og bivoks. Du behøver ikke å vente lenge i forværelset før du kan tre inn gjennom perleforhenget. Når perlene kommer borti hverandre, frembringer de en lyd som kan minne om regn. Du setter deg ned ved bordet midt i værelset. Stolen er overraskende komfortabel. Spåkonas ansikt er skjult bak et tynt, svart slør, men lyset blir reflektert i øynene hennes da hun smiler. Hun har ingen krystallkule. Ingen kortstokk. Kun en håndfull tindrende sølvstjerner som hun strør utover den fløyelsdekkende bordplaten og leser lik runer. I forbløffende detaljerte ordelag beskriver hun hendelser hun umulig kan vite noe om.

I le Cirque des Rêves får vi møte tvillingar som kan lese fortid og framtid, slangemenneske, løvetemjarar, illusjonistar og trolldom. Det er magisk og fortryllande. Og kanskje aller viktigast: Klovnefritt. Du får oppleve sirkuset frå innsida, som tilskodar og som ein av fansa - rêveurs - sirkuset sine tilhengjarar, som reiser verda rundt for å få oppleve sirkuset. Forfattaren byggjer opp boka på intrikat vis. Som lesar skjønar vi ofte meir enn karakterane, men synsvinkelen hoppar også litt i tid og rom, noko som kan verke forstyrrande. Dette opnar for både frampeik og mysterium, og er med på å skape ei fantastisk historie. Boka minte meg om filmar som Illusjonisten og The Prestige. Nattens sirkus er planlagt som film, og eg må seie at eg trur dette blir ein storfilm av same kvalitet. Eg gler meg. Takk til Cappelen Damm for ei fengslande lesaroppleving.

Anbefalast.

Var det det det var


Linde Hagerup: Var det det det var, 132 sider

Dette er tredje bok i serien om Billie og vennene hennes. I den forrige boken inntok vi 1982. Billie begynte på ungdomskolen og fikk en rival i den rødhårete Cordelia med de store puppene. I 1983 har Billie større problemer: Bestevenninnen Nina har blitt sammen med PK - Billies store kjærlighet. Alle rundt henne ser ut til å få seg kjæreste, til og med moren hennes. På skolen får Billie høre om klitoris, hjemme må hun innrede kottet for å komme lengst mulig bort fra moren og Klumsens høyst forstyrrende soveromslyder. Nina og PK har gjort det 13 timer i strekk, og Nina forsøker å finne en potensiell gutt til Billie. Kjærlighetslivet hennes lar derimot vente på seg.

Jeg synes disse bøkene er skikkelig digg (for å bruke et av bokens velbrukte ord). Hagerup tar opp seriøse tenåringsproblemer, både på hjemmebane, i skolen og innad i vennegjengen. Jeg kan tenke meg at hun var en kul ungdom. Det som gjør bøkene ekstra gode, for meg i alle fall, er 80-tallsrammen. Det er en fryd å lese om ungdommer som sover i vannsenger, ser Flashdance på kino og spiser pizza i nyåpnede Peppes Pizza. Selv om jeg var 14 år ti år senere, føler jeg meg helt hjemme.

Denne boken er i regi av Cappelen Damms bokbloggturne, hvor jeg er sistekvinne (man er da feminist!) ut. I går blogget Mika Josefine om boken og sånn var det.

Anbefales!

Hånden som først holdt min


Maggie O`Farrell: Hånden som først holdt min, 330 sider

Hånden som først holdt min veksler mellom to historier, henholdsvis på 1950-tallet og tidlig 2000-tall. I 1950 følger vi nyutdannede Lexie Sinclair, som stikker av med den eldre tidsskriftsredaktøren Innes Kent. De skaper seg et nytt liv i London og Lexie etablerer seg etterhvert som kunstkritiker. De er stormende forelsket, men plages stadig av Innes ekskone og datter. En dag snus alt på hodet.

50 år senere sliter Ted og Elina i rollen som nybakte småbarnsforeldre. Elina holdt på å dø under fødselen og er utmattet av søvnmangel og alt som følger med, samtidig som den nye tilværelsen vekker til live gamle minner hos Ted. Han plages av gjentatte erindringer fra barndommen. Fragmenterte minner som ikke stemmer overens med det han har blitt fortalt.

Det ligger i kortene at disse parallelle historiene har noe med hverandre å gjøre, men det er ikke mindre spennende av den grunn. Kapitlene følger vekselvis de forskjellige parene, relativt korte avsnitt, så det er ingen problem å omstille seg. Favorittene mine var nok bohemske Lexie og Innes, og jeg kunne formelig kjenne atmosfæren i 50-tallets London. Teds bruddstykker er imidlertid med på å holde spenningen oppe i nåtidshistorien. Etterhvert som boken nærmer seg slutten, flettes de stadig mer sammen.

Jeg har en anelse av at jeg begynner å gjenta meg, men pytt: Denne boka likte jeg virkelig godt! Jeg har ikke hørt om verken forfatteren eller den forrige (visstnok) suksessromanen hennes, men gjett om det skal bli andre boller. Maggie O`Farrell har blitt sammenlignet med Daphne du Maurier, hvis romaner også tar utgangspunkt i sterke kvinneskikkelser og har innslag av ubehagelige elementer a`la krimsjangeren.

Hånden som først holdt min er nydelig, trist og fengslende, ført i en elegant språkdrakt blottet for klisjeer.

Anbefales.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Mitt milde vesen


Brit Bildøen: Mitt milde vesen, 208 sider

Dette er nok ein skatt eg fann vekkgøymd i hylla ved skulebiblioteket. Eg har tråla hyllene fleire gonger, men aldri sett denne før. Men det er jo også opp til auga som ser. Kan hende eg såg etter noko anna. Men i alle fall. Ei god bok, utan tvil.

I Mitt milde vesen møter vi hovudpersonen, Johanne, som kjem attende til barndomsheimen på Lauvstad. Mora hennar har begynt å tuste (som dei seier) og Johanne må bestemme seg for kva ho vil gjere med familiegartneriet. Faren til Johanne forsvann sporlaust da ho var i tenåra. Johanne trur han er død, men mora har aldri slutta å vente på at han ein dag skal kome tilbake. No er mora på sjukeheim og har nekta å snakke med Johanne på fleire månader. Kvifor teier mora og kva skjedde med faren?

Etterkvart som Johanne trenger djupare inn i foreldra sitt liv, kjem ho nærmare seg sjølv og sitt eige ekteskap. Er det mogleg å stenge ute mørkret? Kan eit mildt vesen gjere bot for svik og utruskap? Landskapet i romanen skapar ei figurleg og vakker kulisse i dette tause familiedramaet. Bildøen har eit nydeleg språk, og greier noko så finurleg som å balansere mellom det prosaiske, fortetta og det naive, humoristiske.

Eg ser forøvrig i avisene at Brit Bildøen fyller 50 i desse dagar. Hipp hurra!

Ei sterk og kjenslevar bok. Anbefalast.