Lori Lansens: Livet tilbake, 401 sider. Oversatt av Jorunn Leite
Mary Gooch er 43 år, 142 kg og blir forlatt av ektemannen kvelden før sølvbryllupsdagen deres. Hun har knapt vært ute av huset siden hun giftet seg og er overmannet av en konstant sult hun omtaler som "matmonsteret". "Matmonsteret" har styrt livet hennes i flerfoldige år og kan trygt sies å være hovedårsaken til alt hun velger bort. Frykten for mat og forakten for hennes egen kropp styrer alt hun foretar seg. Hun våget ikke å reise på cruiset hun vant billetter til og har ikke elsket med mannen sin på over seks år. Maten tvinger henne bort fra livet og nå har mannen hennes fått nok. Mannens uventede avskjed tvinger Mary til å ta affære. Hun forlater sitt trygge hjem i Canada og reiser til California for å finne mannen sin. I stedet for mannen sin innser Mary at hun er i ferd med å finne tilbake til livet.
Mary treffer flere mennesker som ved ulike anledninger hjelper henne til å akseptere seg selv. Hun opplever verden utenfor huset sitt, noe som tar hovedfokuset bort fra "matmonsterets" stadige krav til påfyll. Dette fører til at hun begynner å tape vekt, og for første gang på flerflodige år kan hun igjen ta kontroll over egen kropp.
Jo da, det var en fornøyelig bok om å "finne seg sjæl" i en verden full av fremmede. Oppskriften er lett, vi har alle lest lignende før og heier selvsagt på Mary. Språket er enkelt, men jeg synes likevel forfatteren unngår de verste klisjeene. I likhet med tidligere utgitte romaner, tar hun seg kunstneriske friheter og har en herlig ironisk sans. En morsom observasjon er at Mary bor i samme område som de berømte siamesiske tvillingene fra Aldri alene. Jeg er litt skuffet over den brå slutten, men det viser til syvende og sist hva som er hovedtemaet i boken.
En helt grei bok som glatt gikk ned. Tygget og fordøyd, men i glemmeboka om kort tid.
.png)
