RSS

Vi er molekyler

Susin Nielsen: Vi er molekyler, 231 sider. Oversatt av Tonje Røed

Åh, for en fin bok!

Jeg har lest mange ungdomsbøker dette siste året, men det er ikke mange som har truffet meg så hardt som denne. Dette er rett og slett en utrolig nydelig historie. Den er både trist, alvorlig og hysterisk morsom på samme tid. Nå skal jeg forsøke å fortelle deg hvorfor du bør lese denne.

Vi er molekyler handler om tretten år gamle Stewart, som mistet moren sin for snart to år siden. Han er svært intellektuell, men sliter med den sosiale biten. Fjorten år gamle Ashley er Stewarts rake motsetning. Populær, pen og ikke så flink på skolen. Når Stewarts far og Ashleys mor flytter sammen, blir de to stesøsken og ikke nok med det, de havner i samme klasse. Stewart ser frem til å få en søster og gleder seg til å bli en hel familie igjen. Ashley er mildt sagt rasende over den nye familiesituasjonen, og vil ha minst mulig med Spyert - som hun kaller ham - å gjøre.

Stewart og Ashley har fortellerstemmen i annethvert kapittel, noe som gir leseren et godt innblikk i hvor ulikt to personer kan oppfatte en og samme situasjon. Boka er lettlest og tar opp tenåringsproblemer, men setter også fokus på mer alvorlige tema. Ashley sliter blant annet med å akseptere at faren er homofil, og hun er livredd for at vennene skal oppdage at det er årsaken til at foreldrene hennes flyttet fra hverandre. Stewart savner moren sin, og oppdager etterhvert at Ashleys kjæreste ikke er så snill som han gir seg ut for å være...

Her får du to sterke personligheter i en og samme bok. De er totale motsetninger, men har i alle fall en ting felles: De er - som alle andre - laget av molekyler. Det er morsomt, rørende og veldig underholdende. Er du fan av fun facts, får du dem på løpende bånd. Og det finnes ikke kjedelig.

Anbefales. Les den.

Ungdomsskulen

Heidi Furre: Ungdomsskulen, 162 sider

Når eg tenkjer attende til tida på ungdomsskulen, tenkjer eg på kantina i bomberommet, bøker med innføringslinjer, bordtennis og kristendomslæraren som hadde same klede i tre år. Eg tenkjer på dei ekle jentene og dei snille jentene, dei uoppnåelege eldre gutane og korleis det var å smake øl for første gong. Tida eg gjekk på ungdomsskulen var blant dei beste åra i livet mitt. Men også dei klart verste. Eg hadde nok ikkje orka å gå gjennom alt dette på nytt, men ved å lese om andre som gjer det kan eg på ein måte oppleve det frå sidelinja. Utan alt dramaet. Og det seier eg ikkje nei takk til.

Heidi Furre si bok handlar om akkurat dette. Desse uforgløymelege tre åra. Er du som meg og ein av dei som har lese, og likt, debutboka hennar Parissyndromet ? Da veit du akkurat kor godt denne forfattaren kan skrive. Eg elska debutboka, og kan bekrefte at denne romanen heller ikkje er så verst.

I Ungdomsskulen møter vi Maja, som har hatt eit vanskeleg år etter at faren forsvann på sjøen. No skal ho byrje på ungdomsskulen saman med venninnene Pelle og Maria. Dei gler seg og grur seg, har høyrt mykje forskjellig om denne tida dei snart skal inn i, men er klar for nye utfordringar. Dei oppdagar festar, alkohol og sex og vil vere som dei eldre jentene. Samstundes er dei framleis langt frå vaksne og treng å få vere born litt til. Det er ikkje lett å ha ein fot i begge leirar, noko Furre får fram med stor truverd.

Sjølv om dette er Maja si historie, vil nok dei fleste kunne kjenne seg att i eitt og anna i denne romanen. Det var meir enn ein episode eg kunne relatere til, utan at eg skal gå noko nærmare inn på det. Om ikkje anna, er det ei fin vandring i nostalgien si verd. Ei herleg, men sår periode av livet.

God bok. Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Flamme Forlag