Et eget rom

Lotta Elstad: Et eget rom, 201 sider

Den pensjonerte professoren Anna Louisa Germaine Millisdotter våkner for alvor da en av hennes tidligere studenter, Katarina Ulv, har en kronikk i en av landets største aviser. Kronikken får Anna Louisa til å innse at offentligheten er full av nek.

Hvor stor toleranse hadde hun ikke med årene fått for offentlighetens mange nek? 

Anna Louisa setter seg ned og skriver sin egen kronikk til avisen, håndskrevet og med "løkkeskrift med r-er som så ut som u-er". Hun kler så på seg og går ut for å levere brevet i nærmeste postkasse. I bokens forløp får vi tanker og refleksjoner Anna Louisa gjør seg om ett og annet, og det er ikke rent lite, alt fra livets gang til eget og andres liv opp gjennom tidene får gjennomgå. Hun mener noe om det meste. Innimellom disse tankestrømningene følger vi henne på veien fra den leste kronikken til hennes eget brev som skal til livs.

Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Denne boken ble slukt på noen timer. Det gikk simpelthen ikke å legge den bort. Jeg har ledd, grått og guglet, ledd og guglet litt til (om så bare for å sjekke at hendelser og navn var historisk korrekt. Det var det).

Et eget rom er absolutt verdt å lese. Og det holder jeg fast ved til tross for at jeg, som fremdeles ikke har kommet lenger enn til sesong fire av Mad Men, nå (ufrivillig) har blitt røpet deler av handlingen. Elstad, du er tilgitt.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.

Her kan du lese hvorfor Rose-Marie mener det er årets morsomste bok.

KRØ

Didrik Morits Hallstrøm: KRØ, 216 sider

Jeg prøver å strekke meg ut i senga, men får ikke plass. Prøver å dra dynen over meg, men den er ikke der. Jeg kaver i mørket. Jeg er iskald. Jeg begraver armen i noe fuktig og iskladt. Får det i munnen. I øynene, overalt. Jord.

Krø er øya Adam opprinnelig kommer fra. Han er tidligere narkoman og har startet et nytt og bedre liv i Oslo sammen med kjæresten Ylva og hennes kreftsyke sønn Dennis. Adam er 3D-animatør, og arbeider for tiden med å utvikle et dataspill, WhiteWorld,  som etterhvert blir så reelt at han får problemer med å skille fantasi og virkelighet. En dag får han et brev fra bestefaren, som ligger for døden på Krø. Adam reiser til Krø og oppdager snart at øya er full av mørke hemmeligheter som han må nøste opp i. Hva skjuler den låste døren i kjelleren? Hvem er den lille jenta som dukker opp overalt, og hvordan greier den mystiske skikkelsen å komme seg inn i WhiteWorld?

Krø blir frontet som en grøsser, noe som nok ødela litt for leseopplevelsen min. Jeg ble i alle fall veldig oppsatt på å bli skremt, noe som ikke skjedde. Før på slutten. Ikke at det heller var så skremmende, men det samlet en del, for meg, løse tråder og gjorde historien komplett. Jeg var så bestemt på ikke å lese noe om boka før jeg var ferdig med den, noe jeg angrer litt på, for jeg ser at flere enn meg har hengt seg opp i at den ikke er nifsere. Hadde jeg vært litt mer obs på nettopp dette, hadde jeg kanskje "satt litt mer pris" på boka underveis. Nå høres det ut som om jeg ikke synes boka er noe særlig før mot slutten, men det er ikke det jeg mener. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forsøker å si, men det er en god bok altså. Det tok meg bare litt lang tid å innse det.

KRØ har en stillferdig og gjennomtrengende måte å infiltrere frykten på, sånn at når jeg først innser det så sitter redselen så dypt at det skal mye til for å komme seg opp fra avgrunnen. Når det er sagt, spiller historien på flere strenger. Det er trist og sårbart, men også håp å skimte.

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Det Alice glemte

Liane Moriarty: Det Alice glemte, 448 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

 Visste hun hvilken dato det var? "Nittennittiåtte?" En lege som så stresset ut kikket ned på henne gjennom briller med rød plastinnfatning. "Er du sikker på det?" "Ja," sa Alice. "Jeg vet at det er 1998, for jeg har termin 8. august 1999. Den åttende i åttende, nittini. Lett å huske." "Det er faktisk 2008," sa legen.

Tenk om du en dag glemmer de viktigste personene i livet ditt. Begivenheter som har snudd livet ditt opp ned og skapt varige minner er slettet fra hukommelsen din. Alle rundt deg har kommet seg videre i livet mens du ligger ti år etter. Hva ville du ha gjort? 

Akkurat dette opplever Alice, en 39 år gammel trebarnsmor som er midt i en stygg skilsmisse. Hun faller og slår hodet under fredagstrimmen. Når hun våkner husker hun ingenting av de ti siste årene fra livet sitt. Hun tror hun er 29 år, lykkelig gift og gravid med sitt første barn.

Forfatteren av Ektemannens hemmelighet har kommet med enda en sidevender. Jeg skulle bare kikke litt i boken, hadde egentlig satt meg fore å lese en annen bok først. Umulig. Begynner du å lese i denne, må du bare belage deg på å sette alt annet på vent. Boken har så mange spenningstopper du bare må få svar på før du legger den fra deg. Alice kjenner knapt nok igjen seg selv etter en titt i speilet. Hvordan har hun blitt så tynn? Etter hva venner og familie beskriver, virker hun ikke som den hun var for ti år siden. Når ble hun så effektiv og nidkjær? Hvorfor er søsteren hennes så fiendtlig? Hvorfor skal hun og hennes elskede Nick skilles? Alice bestemmer seg for å finne ut mest mulig av sitt, for henne, nye liv. Og viktigst av alt, hun skal sette en stopper for disse latterlige skilsmisseplanene.

Det Alice glemte er en fornøyelig og tankevekkende bok. Jeg koste meg skikkelig med boken, og må faktisk innrømme at jeg til tider følte meg litt truffet. Ja til nye sjanser!

Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.

Undis Brekke

Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke, 126 sider

Etter seks år har Gunnhild Øyehaug endeleg kome med ein ny roman. Eg var ein av dei som trykte Vente, blinke til brystet og sporenstreks visste at eg skulle lese denne, men jaggu skulle ho ikkje vere lett å få tak i. I biblioteka var ho anten utlånt, utseld eller altfor ny, og eg fann ho ikkje i dei næraste bokhandlane. Men det er ikkje berre eg som har venta på denne. Da eg og nokre kollegaer var på Litterær salong i Jugenstilsenteret og høyrde Øyehaug bli bokbada for eit par veker sidan (jada, det var fullt hus), hadde eg for ein gongs skuld hugsa å ta med pengar for å få kjøpe boka - og kanskje få med ei lita helsing. Eg gløymer alltid å tenkje på slike detaljar. Men da hadde ho ikkje med bøker, for tenk, heller ikkje ho fekk tak i si eiga bok. Dumt, men det er jo kjekt at boka er attraktiv da. Lukka var stor da eg fekk ho i posten. No er ho lesen og allereie lånt vekk.

Undis Brekke var ein "up and coming"- tjueåring som ikkje kunne kome seg fort nok vekk frå heimbygda Kolve. Ho flytta til Bergen, gav ut ein roman og kom seg heilt til doktorgraden. Så stagnerte det. Skrivinga, kjærasteforholdet, livet. Når boka startar er ho 38 år (om vi ser bort frå eit par sider om sjølve befruktinga), har nettopp flytta attende til Kolve og skal undervise ved Høgskulen i Eitre. Ho har blitt "kvapsete", premenstruell og kjenner seg som ein "failure". Store delar av romanen tek til ved instituttets årlege julebord, som dette året serverer smalahove. Undis tenkjer attende på tidlegare episodar, noko som opnar for mykje meir enn det som går føre seg i dette smalahovekalaset. Undis er mellom anna veldig plaga av PMS, og meiner sjølv at ho berre er eit tenkjande menneske ein dag i månaden. Resten av tida er ho eit offer for dette utakksame syndromet. Vi får høyre om korleis ho blir stadig meir klar over at forholdet til kjærasten ikkje kan vare, men at ho ikkje tør å seie frå til henne. Elles snik det seg inn ein del litteraturvitskapelege omgrep og teoriar ettersom ho har halde på med ei doktorgradsavhandling om Rimbaud.


Øyehaug fortalde mykje om boka si da ho blei bokbada, og ho er akkurat så hyggeleg og morosam som ein får inntrykk av når ein les litteraturen hennar. Ho las fleire parti frå boka, og hadde ikkje tilhøyrarane allereie lese boka, så er eg sikker på dei har gjort det no. Undis Brekke er ein svært god andreroman. Vi som er kjend med Øyehaug sin skrivestil kan glede oss over mange observante situasjonar og eit glitrande språk. Trass i Undis Brekke sin til tider desperate person, finn ein nok av augneblinkar å kjenne seg att i. Dei trente augo ser kanskje likskapane mellom Kolve/Eitre og Ørsta/Volda og ymse anna? Øyehaug er riktignok ein 38 år gammal litteraturvitar med ein roman (og meir) bak seg, men ho er altså ikkje lesbisk. Som hovudpersonen òg viser seg kanskje ikkje å vere. Guglar ein Øyehaug, får ein vite at dette er eit mykje stilt spørsmål i forbindelse med denne utgivinga. Fun fact: Visste du at Øyehaug vann ei diktkonkurranse da ho gjekk i 5. klasse? Dette veit eg fordi venninna mi òg vann. Altså debuterte ho eigentleg ikkje som 23-åring, men mykje tidlegare.

Ei god bok. Anbefalast.

Takk til Kolon Forlag for leseeksemplar.

Her blir Øyehaug bokbada av dyktige Bjørn Vatne ved Ålesund litterære salong.

Det blir aldri lyst her

Tina Åmodt: Det blir aldri lyst her, 185 sider

Helt siden vi kom hit, har jeg merket hvordan mørket påvirker meg. Det siver inn gjennom øynene, setter seg i kroppen og drar bevegelsene ut. 

Det blir aldri lyst her handler om kjæresteparet Sara og Eli. Sara følger med Eli til Finnmark, hvor de får låne et hus av Elis slektninger. Huset er skittent og gammelt. Det er midt på vinteren, kaldt, mørkt og øde. Eli arbeider på naboens fiskebåt mens Sara går hjemme og venter på henne. Hun tar litt bilder og forsøker å få kontroll over tankene sine. Og sånn går dagene. Nabokona stikker jevnlig innom og forsøker å få henne med ut, noe Sara er svært motvillig til. Hun vil vente på Eli i fred. Hun trenger ingen andre. Eli trenger heller ikke så mange flere, helst skal det bare være de to.

Parets foretrukne isolasjon hjemsøkes av menneskene rundt. Saras psykopatiske ekskjæreste har satt dype, varige spor, og Elis ekskone er sterkt tilstedeværende til tross for at hun befinner seg i et annet land. Forholdet deres gjør mer vondt enn godt, og de greier ikke å formidle ekte kjærlighet til hverandre. Begge nærer en gjensidig avhengighet som bryter mer ned enn bygger opp.

Det minner meg om å slå. Akkurat idet man gir etter. Man tar kontroll over smerten, man er selv opphavet til den. Så forlater nytelsen kroppen. Alt som gjenstår, er noe forferdelig, noe helt svart. 

Åmodt fører et svært godt språk og tegner en gjennomgående dyster stemning. Vi aner konturene av det dunkle, mystiske i språket, omgivelsene, det sagte og usagte. Mørket trenger seg stadig på. Hvem er det som forteller sannheten? Og hvem sin sannhet er det? Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Virkeligheten er relativ og mørket er konstant.

En svært god debutroman.

Anbefales.

Takk til Kolon forlag for leseeksemplar.

Ellikken har også blogget om denne boken.

Fun fact: Teksten "Fri" fra Åmods Anleggsprosa er med i Aschehougs Lærebok for yrkesfagene vg1 (som jeg har vært litterær konsulent for, hem hem.. Dog, det var ikke jeg som plukket ut akkurat den teksten, men det var kun fordi jeg ikke visste om den. Fantastisk talent!)

Et norsk hus

Vigdis Hjorth: Et norsk hus, 190 sider

Gode, evigunge Vigdis. Der var du igjen. Hvor har du vært, spør du deg. Neida, ingen steder. Det er bare jeg som ikke var så altfor begeistret for den siste romanen, Leve posthornet. Men jeg ser jo at folk over det ganske land har en annen oppfatning, så kanskje det er jeg som har vært bortreist. I alle fall. Nå er vi tilbake, begge to. Og det føles godt.

I Et norsk hus møter vi tekstilkunstneren Alma, som er fraskilt og har voksne barn. Hun bor landlig til i et lite tømmerhus med en liten utleiedel. Det kan gå lang tid mellom oppdragene Alma får, så den stabile månedsleien kommer godt med. Alma trives best i eget selskap og vil ha minst mulig med leieboerne å gjøre. Helst vil hun leie ut til unge menn som arbeider fra morgen til kveld, eller voksne uten barn. Hun leier ut til et polsk par hun håper å få se lite til. Det går rolig for seg, og det unge paret ser ut til å innfri kravene hennes. Så begynner tilværelsen så smått å sprekke. Snart får det polske paret en baby, de får besøk av slektninger i flere uker av gangen, de skaffer seg kjæledyr og går i singlet inne midt på vinteren. Selv har Alma både tøfler og kofte innendørs, og det irriterer derfor vettet av henne at leieboerne sløser med strøm på denne måten. Spesielt når det er inkludert i leien.

Alma er som kunstnere flest; rolig og avbalansert, hyller mangfoldet og er opptatt av kvinners rettigheter, noe som også vises i teppene hun vever. Når hun lar følelsene løpe fra seg av alle trivialitetene hun må forholde seg til hos leieboerne, blir kjæresten hennes oppgitt. En sånn entusiasme viser hun ikke ham engang.

I avisen står det at du er en kulturell person. Jeg har et annen mening. 

Det er kanskje synd å si det, men jeg morer meg stort over denne såkalte nabokrangelen. Hjorth skriver så vittig, og setter et så ærlig blikk på Almas følelser at jeg kan ikke annet. Hun liker ikke den polske kvinnen med det unnvikende blikket og de altfor mange pyntetingene hun har presset inn i den lille leiligheten. Kjæresten med den knuste hjørnetannen som alltid parkerer der han gjentatte ganger har fått beskjed om ikke å parkere. Datterens plastleker som ikke passer inn i Almas vesle hageflekk. Det som irriterer henne aller mest er hvordan de oppfatter henne. Hennes kunstneriske levemåte som ikke faller helt sammen med andres A4-liv. Hun vil være oppe om nettene og sove om dagen, drikke vin og kle av seg på trammen når det måtte passe.

Konflikten med det polske paret eskalerer, og Alma blir tvunget til å ta et oppgjør med egne fordommer. Er hun virkelig så tolerant som hun tror? Hun som kjører el-bil og holder med de svake i samfunnet har store problemer med å tåle at det polske paret ikke engang resirkulerer. At den polske mannen mishandler dama si, er lettere for Alma å overse. Det angår ikke henne. Hun trenger pengene.

Er dette ditt første møte med Hjorth, så kan du glede deg til utallige utgivelser fra denne produktive dama. Her er linker til mine omtaler av en rekke tidligere romaner: Jørgen + Anne = sant, Hjulskift, Om bare, Tredve dager i Sandefjord,  Snakk til meg og Drama med Hilde. Jeg har lest flere, men disse var de jeg kom på i farten. Jeg anbefaler uansett alt av Vigdis Hjorth. Til og med Leve posthornet. Boka er jo uansett bedre enn mange, mange andre.

God bok. Anbefales.


Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Operasjon sjølvdisiplin

Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin. For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme., 108 sider

Trudde du at det å utsetje ting er noko vi har tillagt oss i meir moderne tid? Feil. Allereie i år 65 e. Kr dreiv vi på med dette. I Senecas første brev til Lucilius skriv han om dette:

Kan du visa meg eit einaste menneske som set den rette prisen pris på tida? Som verdset kvar dag? [...] Difor, kjære Lucilius - gjer slik som du skriv at du gjer: hald fast på kvar time! Dersom du gjer det veste ut av dagen i dag, vil du ikkje vere så bunden av morgondagen. Livet flyt bort fordi vi set ut å leva! 

To tusen år seinare er vi altså like dårlege til å kaste vekk tida og la oss distrahere av hist og pist. I Operasjon sjølvdisiplin kjem Ravatn med "gode, praktiske råd om korleis me kan manøvrere oss rundt alle desse nye og gamle vegsperringane". Og det ER gode råd. Vi kjenner dei fleste frå før, og har nok teke dei i bruk fleire gongar. Problemet er å hugse å bruke dei. Å la dei bli rutinerte og inngrodde vanar. Anten det gjeld å bli flinkare til å trene, å få eit sunnare kosthald eller la vere å sjekke Facebook kvart tiande minutt. Ok, nokre av råda kan bli meir utfordrande enn andre. Eg trur til dømes det å la smarttelefonen liggje i eit anna rom når du skal arbeide, kan bli litt for vanskeleg i desse digitale tider. Men til dømes å handle inn middag når du er mett, eller å trene minst to gongar i veka, det er realistiske og oppnåelege mål. Og ikkje undervurder det aller beste rådet: Aldri, aldri å ta viktige avgjerder på tom mage, og aller helst ikkje utan å ha sove på det i minst ei natt.

I dag er det heilt feil folk som har sjølvkontroll. Ein av Noregs fremste sjølvdisiplinistar heiter til dømes Fotballfrue. Mens forskarkarrierane til dei lysaste hovuda i landet går til grunne i twitterdiskusjonar, har Fotballfrue ikkje rørt kveitemjøl eller sukker på eit tiår. Me kunne gitt henne ein leikekoffert, og ho ville ha løyst kreftgåta innan halvanna år. 

Er du ein av dei heldige få med stålkontroll over sjølvdisiplinen og som difor ikkje treng desse gode råda, så la meg friste deg med fun facts. Boka er nemleg full av desse. Visste du til dømes at vi blir meir ulykkelege av å miste 500 kroner enn vi blir lykkelege av å få 500 kroner? At 88 % av det norske folket ønsker å bevege meir på seg? Eller at det tek i snitt 66 dagar for å få ein vane til å sitje?

 Er du framleis ikkje heilt overtydd så la meg til slutt spørje deg: Har du nokon gong hatt ein song du ikkje likar "på hjernen"? Du hatar songen, men greier ikkje for alt i livet å la vere å nynne på han. Dersom du les Operasjon sjølvdisiplin får du ikkje berre svaret på kvifor du utset deg for denne fæle handlinga, men du får svaret på korleis du kan setje ein stoppar for det.

Her får du ei god bok, smarte råd og ein sjanse til å bli ei betre utgåve av deg sjølv. Kan det bli betre?

Eg tilrår.

Fleire som tilrår er Beathe, Anita og Rose-Marie.

Finne ly

Aina Basso: Finne ly, 252 sider


Finne ly handlar om romanijenta Hanna, som rømmer frå tukthuset og får arbeid hos ein enkemann med to søner. Ein dag kjem det eit taterfølgje til garden, og karfolket gjer det klart at dei som er av reisande slekt ikkje er velkomne. Hanna held tett om at ho er av romanislekt, men løyndommen blir stadig vanskelegare å halde. Ho saknar mor si, som ho forlot på tukthuset, men vil samstundes vere hos Johannes, den yngste sonen på garden. Når eldstesonen tar med børsa og vil ta eit oppgjer med fantepakket, blir Hanna nøydd å ta eit val.

Ei skjor varslar ille frå ein tretopp. Eg kjenner eit nærvær frå mørkret mellom stammane. Nokon står der og luer, følger med på alt eg gjer.

Dette er fjerde romanen til Basso, og vi som har lese bøkene hennar veit at vi ikkje berre har ei sterk historie å sjå fram til, men at bøkene fører eit vakkert og lyrisk språk. Finne ly er inkje unntak. Setningane er varsamme, og skildringane er meir krevjande i den forstand at dei krev merksemd frå lesaren. Eg tek meg sjølv i å lese om og om att, dvele på orda. Dei sit lenge i meg og det tek difor lenger tid å lese boka. Du kan ikkje skumme gjennom ei bok frå Basso. Det er ikkje rettferdig, verken mot språket eller tematikken. Det er stillferdig, men treff deg djupt og brutalt. Synsvinkelen vekslar mellom Hanna og dei to sønene, noko som skaper meir driv og gir rom for tolking av forholdet mellom desse tre. Det vakre omslaget vitnar om ei trolsk og særeige stemning. Utdraga frå Eilert Sund gir autensitet og ei fin ramme rundt historia.

Teikna er forgjengelege. Dei visnar og smeltar, rotnar og fyk vekk. Berre nokre blir att. Slike som er lagde i stein, slike som er rissa i bork.

Aina Basso er historikar, og sistesida i romanen viser at ho har latt seg inspirere av fantefortegnelsen av 1862, der nummer 267, Hanna Fredriksdatter har sitt namn i registeret. Basso har spunne vidare og gitt Hanna ei stemme og romanifolket ei historie. Det er sårt å sjå korleis romanifolket blei omtala og behandla som om var dei av "de laveste Samfundsforholde", men det er ikkje til å kome vekk frå at mykje av dei same fordommane framleis står sterkt i dag. Vi har ein lang veg å gå.


God bok. Anbefalast.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Unnskyld

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld, 246 sider

Jeg vet ikke lenger hvilken innside du nærer av, hvilken åre du sklir gjennom, eller når du er fremme. Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.

En ung jente treffer en ung gutt, og de finner tonen umiddelbart. De blir uadskillelige og orker ikke leve uten hverandre. Akkurat sånn en altoppslukende kjærlighet skal være. Bør være. De vil vite alt om den andre, komme under huden på hverandre. Oppleve verden sammen.

Vi dro til Paris. Vi dro til Ikea. Overalt hvor vi var, fant vi frem til det fine. 

Hun gir, han tar.

Nå finnes det ikke noe deg og meg lenger, sa du, og jeg var helt sikker på at jeg skjønte hva du mente. 

Den nye tilværelsen er spennende. De er lekne, og han utfordrer henne til å gjøre det som før var utenkelig. Egne grenser skal testes. Hun blir bedre kjent med seg selv, men han er fremdeles lukket. Litt etter litt går det opp for henne at grensene har blitt flyttet. Små drypp forteller henne at ikke alt er som det burde. Men vil hun egentlig vite? Det er ikke lenger snakk om å utfordre hverandre. Det er snakk om å overleve. Å komme seg forbi, videre.

Kanskje var det ikke en dag eller en hendelse, men alt har en start, hvor langsom og utydelig den enn kan være, og jeg tror det begynte med hunden.

Unnskyld er Høyers tredje roman, men min første. Det er en nydelig, men grusom fortelling. Språket er fint. Så lett, men tungt og fullt av intelligente språklige bilder.  Hun greier å vekke til livs følelser jeg ikke ante jeg hadde. Hun maner frem en mørk stemning, en hjelpeløshet i meg, og jeg vet ikke om det er livsbejaende eller livsfornektende. Jeg ble rett og slett vettskremt av denne psykiske terroren av en historie.

De første 200 sidene har en sår nerve, en underliggende uro i seg. Du skjønner at det har hendt noe, men du vet ikke hva og du leser videre. Så begynner det. Du får vite hva han har opplevd, og det er så skrekkelig at jeg har ikke ord. Jeg kan med sikkerhet si at om jeg hadde sett dette komme, hadde jeg ikke lest boken. Men det var for sent å legge den fra seg. Jeg måtte lese videre, pine meg gjennom dette utenkelige, forferdelige. Klumpen i magen er fremdeles til stede.

Anbefaler jeg boken? Jeg kan ikke si annet enn JA. En sånn bok burde leses. Fordøyes. Hylles. Men sørg for at du er sterk nok.

Takk til Tiden forlag for leseeksemplar og for min mest intense leseopplevelse på lenge.

Ellikken og Tine har også omtalt boken.

Innsirkling 3

Carl Frode Tiller: Innsirkling 3, 475 sider

Soga er komplett!

Eg var så heldig å få høyre Tiller i samtale med Fredrik Wandrup i forbindelse med Oslo Bokfestival tidlegare denne månaden. Der peika mellom anna Wandrup på dette med at Innsirkling har vist seg å bli ei slags soge, der forskjellige delar av Noregs befolkning er representert. Tiller verka litt forlegen over at romanserien blei omtala med så store ord, men innrømte sjølv å ha sett det i slutten av bok to, og i byrjinga av bok tre. Han seier sjølv at han har latt seg inspirere av heimstaden, men at det nok meir eller mindre handlar om heile Noreg. Dette har eg fundert mykje over, og ser det mykje klarare sjølv i bok tre. Alle dei forskjellige mennesketypane, personlegdomane og bakgrunnane som er representert. Du får servert alt fra den hardbarka og rutinerte arbeidaren til ei meir frisinna New Age-diva.

No har eg altså gått ut frå at du som les dette sjølvsagt er kjend med Tiller frå før. Er du ikkje det må du sjå til å bli det pronto. Her kan du i alle høve oppdatere deg litt om bok 1 og 2. Dette er altså siste og endelege boka om denne mystiske David, som har gløymt kven han er. Han har fått tilsendt og lese alle breva frå dei som kjende han att, og det skal vise seg at han slett ikkje har gløymt noko. Dette visste vi allereie i bok to, men kva som eigentleg ligg bak denne avisannonsen var heilt nytt. I alle fall såg ikkje eg det kome. Eg skal ikkje røpe noko, i fall du er ny, kjære lesar.

Inkje mindre enn eit psykologisk meisterverk

Enda eg veit kor god han er til å skildre menneskesinnet, lar eg meg gong på gong forbløffe over denne inngåande evna til å setje seg inn i menneskepsyken. Dette er òg noko av det eg likar best med bøkene hans; Måten karakterane hans analyserer dei rundt seg, kva dei gjer og kvifor dei gjer det, verknaden dei håper å få hos andre og verknaden det får hos dei andre. Eg kjenner meg så grueleg att i mykje av dei, både hos tolkaren og aktøren - om ein kan kalle dei det. Like mykje kjenner eg meg ikkje att i, det er viktig å få med. Det blir til tider eit mas å lese korleis alt blir vridd til noko negativt. Særleg gjeld dette hovudpersonen sjølv, David. Eg kjende meg aldri så lite skuffa over han. Han er ein plaga person, klart prega av barndommen (igjen, utan å røpe noko meir), full av aggresjon og dårleg sjølvbilete. Dette gjer at han avviser fleire som vil han godt. Han tyr òg til absurde metodar for å hevde seg hos ulike personar, noko som avslører at han har humor oppi all denne galskapen.

Eg ser ned samtidig som eg løftar ei hand og let som eg pirkar vekk eitt eller anna på skjorta, prøver å skjule ansiktet så dei ikkje skal sjå kor sint eg er i ferd med å bli, gjer det heilt spontant, for dette er fan ikkje til å tru, ikkje nok med at kjerringa har vorte sprut galen, men ho oppfører seg til og med som om eg ikkje bur her i det heile tatt, snakkar og oppfører seg jo som om eg ikkje har nokon som helst med korleis det ser ut i mitt eige hus. 

Etter å ha sirkla inn David i form av åtte tidlegare brevskrivarar, gjorde vi oss opp eit bilete av kven han er. Det er likevel ikkje til å kome frå at han nok ikkje svara til forventingane. Dette viser at kven vi er og korleis vi ser oss sjølve ikkje alltid samsvarer med det synet andre har av oss. Sjølv er han heller ikkje heilt einig i portrettet desse brevskrivarane har teikna av han, og han ler det meir eller mindre vekk. Vi sit heller ikkje att med ei kjensle av å ha fått svar på alle dei spørsmåla vi har laga oss i løpet av dei to føregåande bøkene. Slik sett kan slutten verke skuffande. Men, og dette er viktig: Greier du å la vere å henge deg opp i David, og i staden legge vekt på dei omfattande og komplekse mellommenneskelege relasjonane så vil du kunne nyte ei eventyrleg, men realistisk soge frå vår tid.

Anbefalast, Go Tiller!

Takk til Bok og Media, som gjekk med på å ta attende tråden eg kjøpte for fleire månadar sidan (som om eg kom til å hekle det golvteppet, haha!) og lot meg byte til meg denne boka. Og nei, eg veit ikkje korleis eg får til ein sånn ò. 

Lyden av asfalt

Yngve Kveine: Lyden av asfalt, 319 sider

Jeg skal være helt ærlig. Verken omslaget eller tittelen appellerte til meg. I det hele tatt. Den lå i postkassa, jeg dømte den nord og ned bare ved å kaste et blikk på den. Jeg gadd ikke engang ta meg bryet å lese på baksiden. Men det var før Ellikkens omtale. Jeg har ingen tilknytning til Groruddalen, er ikke oppvokst i Oslo og nærer ingen spesielle følelser for Jokke & Valentinerne. Men Ellikkens drivende gode ord overbeviste meg om at denne boka må leses. Så jeg snuste litt på den. Leste på baksiden av omslaget og ble enda mer interessert. Så leste jeg. Og angrer ikke, for jeg likte boka kjempegodt!

Selv sier forfatteren at Lyden av asfalt er en usminka oppvekstroman fra Oslo øst. Vi blir kjent med en kompisgjeng, og følger dem fra de er i barneskolealder til voksne menn. Hvorfor jeg likte boka er litt vanskelig å svare på. Den typisk norske tittelen, det knalltøffe språket som uten tvil skjuler en mannlig forfatter, alle kallenavnene, spyingen.. Jeg er ikke noe videre glad i denne typen litteratur. Og når jeg sier denne typen litteratur så vet jeg ikke helt hva jeg mener engang. Men det må sies, min type eller ei, dette funker som bare det. Jeg likte det jeg leste, jeg koste meg med boka og hadde ingen problemer med å komme raskt inn i handlingen igjen etter et opphold.

Hovedpersonen i boka sliter med å passe inn. Han forteller om en komplisert ungdomstid og dystre opplevelser. Når kompisene blir introdusert for musikken til Jokke & Valentinerne, som fungerer som en musikalsk kulisse gjennom hele romanen, opplever de en åpenbaring. Oppturer eller nedturer, gutta vender seg til Jokke og finner endelig noen som setter ord på meningsløsheten de alle kjenner så godt til. Selv om fotfestet fremdeles er passe ustabilt så gir ting litt mer mening når de kan finne trøst i tekstene hans. Romanen tegner et portrett av Oslo, men storby eller ei, de fleste har opplevd å være del av et fellesskap lik hovedpersonens gjeng hvor alle mer eller mindre har en rolle og utfyller hverandre på det viset bare en kompisgjeng kan.

God bok. Anbefales.

Takk til Tigerforlaget for leseeksemplar.

Vindauga i matsalen vender mot fjorden

Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden, 114 sider

Til dei som lurer: Ja, eg er heilt forelska i dette omslaget, men det var ikkje derfor eg plukka ho med frå biblioteket.  Denne boka har eg hatt lyst til å lese heilt sidan eg var medsensor i ei sæemneframsyning kor ein elev hadde om denne (og to andre bøker som eg jaggu har gløymt kva var. Eg synest å hugse å ha lese dei to andre og derfor merka meg kun denne eine).

Skaren blei tjukkare. Eller var det eg som blei tynnare?

Vindauga i matsalen vender mot fjorden og utsikta er frå sjukehuset. Hovudpersonen er innlagd med eteforstyrring og handlinga foregår stort sett rundt matbordet. Ho går i samtaleterapi for å lære seg å takle overgangen frå born til vaksen, og å ta eitt skritt om gangen. Ho er redd for mat, redd for å vekse og redd for livet. No skal ho få hjelp slik at ho ikkje er redd for å leve.

Eg joggar. Skogen er ein svart snigel. Houdvegen kjører over han. Frå såret piplar gatelyspuss. Lysdråpane treffer asfalten og sprett opp mot meg. Joggebuksa er klam mot leggen. Sveitten renn i grøftene mine, i søkka over kragebeinet. 

Vindauga i matsalen vender mot fjorden er ei fin lita bok. Ei blanding av korte tekstar, reknestykke og lyrikk. Språket er utforskande og vakkert.  Karlsvik fekk Tarjej Vesaas` debutantpris for denne, velfortent.

God bok. Anbefalast.

Furuset

Linn Strømsborg: Furuset, 219 sider

Aller først: Hei, jeg finnes! Bloggen har så absolutt kommet i siste rekke denne sommeren. Det er mye som har skjedd, av både ventede og uventede hendelser. Jeg har ikke fått lest så mye som jeg ønsker, og fått blogget enda mindre. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å utvikle negative tendenser om jeg ikke snart får tid til å lese mer, så det blir forhåpentligvis en bedring på dette områet.

Nok om det. Jeg fikk heldigvis tid til å lese denne boka. Furuset handler om 24 år gamle Eva, som er oppvokst nettopp der. Hele ungdomsperioden lengter Eva etter å komme seg bort fra Furuset, men når hun er ferdig utdannet statsviter og skal flytte ut av kollektivet flytter hun i stedet hjem til far og mor. Til Furuset. Stedet som holdt henne tilbake, har igjen huket tak i henne. Hun gjenforenes med den gamle vennegjengen og får jobb i den lokale videosjappa. Hun har rett og slett havnet flere sesonger tilbake i livet. Voksenlivet hun så lenge har drømt om, lar vente på seg. Hun går inn i en slags dvale, et "på stedet hvil" og finner nok en trygghet i de kjente rammene fra barndommen. Men når de samme rammene rundt henne begynner å briste, forstår hun at det er på tide å komme seg videre. Det svenske bandet Kent gir et fint bakteppe gjennom hele romanen.

Kanskje synger du egentlig om å være femten år, den følelsen man aldri kommer til å forstå fullt og helt  igjen, men som alltid er her. Som et ekko av den tida der vi følte at vi vokste ut av byen vi bodde i, stedet vi måtte se på hver eneste dag, menneskene vi måtte forholde oss til, alt vi måtte gjøre.

Jeg likte boka bedre og bedre. Det er en fin og troverdig fortelling. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i denne romanen. Jeg kjente meg såvisst igjen.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.

Det ingen har fortalt deg

Bergljot K. Nordal: Det ingen har fortalt deg, 170 sider

Forfattaren av Magda har kome med ei ny bok. To faktisk. Eg har ikkje fått med at Nordal gav ut romanen Ruts bok i 2012, men er glad eg oppdaga det (takk Rose-Marie).

Forfattaren Karoline dagdrøymer om å bli skada eller miste mann og born i ei bilulykke, slik at ho kan konsentrere seg fullt ut om skrivinga.

Ingen store skadar, men nok til å sette meg ut ei stund. Utan tanke på dei rundt meg, eller på alt eg skulle ha gjort. 

Dette illustrerer kor oppgitt ho er og kor sterkt alt rundt ho distraherer ho frå det ho eigentleg ønsker å gjere. Skrive. Har ho tid til å skrive, forstyrrer tankane henne. Alt ho burde gjere i staden. Vaske klede, lage middag, vere saman med borna.

Eg lengtar etter døden, midt i ein haug av wienerbrød. 
For ei skam. 

Ein dag treffer ho Pia, ei barndomsvenninne ho ikkje har sett på fleire år. Når Pia inviterer ho til å kome og bu hos seg i København, augar Karoline ein sjanse til å å skrive i fred og ikkje minst å få kjenne på denne fridommen ho lengtar så sterkt etter.

Nordal skriv godt. Det ingen har fortalt deg er ei ærleg bok. Å kjenne seg invadert av familien når alt ein ønsker er å vere i fred og skrive. Hovudpersonen kjenner på kjensler dei fleste har hatt. Dog dei fleste drøymer nok ikkje om å miste dei rundt seg for å kunne skrive. Spørsmålet er om ei såkalla frigjering vil hemme skrivinga snarare enn å fremje.

Anbefalast.

Takk til Tiden Forlag for leseeksemplar.

Det var stille, det snødde

Mariann Aaland: Det var stille, det snødde, 187 sider

Det var stille, det snødde da den unge hovedpersonen finner faren sin død. Hengt i en skjøteledning like innenfor vinduet.

Det var sånn faren min så ut når han skulle være fin, det var sånn han lukta når han gnei det nybarberte kinnet sitt inntil mitt og sa han var glad i meg, og stolt av meg, og at vi var like. Vi er så like vi to, sa han. 

Hun drar hjem til et hus snart fylt av slektninger. Kjæresten hennes kommer dagen etter, til tross for at de ikke har vært sammen så lenge. Hans første møte med familien hennes er midt i sorgen. Rollene fordeles. Tantene tar hånd om det praktiske og fyller fryseren med gryteretter, moren gråter og røyker om hverandre. Mormoren blir klippen. Farfaren og farmoren, farens foreldre, kommer utenbys fra og blir dermed stående utenfor fellesskapet.

Denne romanen stiller ikke de klassiske spørsmålene; Hvorfor gjorde han det? Hva kunne vært gjort annerledes? Historien kretser rundt alt som skjer rundt. Det trivielle og daglige som skal ordnes rundt en begravelse, livet som går videre på alle andre måter.

Hvordan forholder en seg til mennesker i sorg?

Hva er den riktige måten å sørge på?

Siden hun ikke gråter naturlig, føler hun at hun sørger på feil måte. Hun er datteren og dermed "to streker under tragedien. Den det er aller mest synd på", men greier ikke å presse fram tårene, til forskjell for moren, som stadig bryter ut i gråt, og venninnene som gråter i begravelsen. Hun forsøker å fylle rollen på riktig måte, både praktisk og følelsesmessig. Hun er sterkt til stede i alt som foregår, opplever sorgen som smertefull, men har likevel et observant blikk på omgivelsene.

Det var stille, det snødde er en usedvanlig sterk debutbok. Språket er godt, enkelt.

Anbefales varmt.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og Siljeblomst.

Krystallslottet

Jeannette Walls: Krystallslottet, 331 sider. Oversatt av Nina Aspen.

Krystallslottet er en selvbiografisk roman om forfatterens oppvekst sammen med foreldrene og tre søsken. Jeannettes karismatiske far er smart og har stadig nye prosjekter, men kommer i beste fall aldri lenger enn til utkastet. Han tyr etterhvert til flaska og er mer eller mindre full gjennom hele oppveksten. Moren er kjærlig, men fullstendig oppslukt av å realisere egne drømmer. Hun er en kunstnersjel med et svingende humør. Forpliktelse og ansvar er ikke noe hun er videre glad i, og hun kan bli sengeliggende i dagevis dersom hun ikke føler for å stå opp. Barna lærer etterhvert å klare seg selv, og blir eksperter i å få endene til å møtes. Det er de som må gjemme pengene så ikke faren drikker dem opp eller moren sløser dem bort.

Det er en svært fascinerende fortelling. Til tross for flere historier om barn som går for lut og kaldt vann, er Krystallslottet en hjertevarm roman. Det er tydelig at foreldrene er svært glad i barna sine og ønsker det beste for dem, de greier bare ikke alltid å gjøre teori om til praksis. Begge har utdannelse; han er ingeniør og hun er lærer. Likevel ender de stadig opp på gata. Med barna på slep flytter de fra stat til stat, i håp om et bedre liv. Det fører blant annet til at barna får lite skolegang. Jeannette og søskene er heldigvis usedvanlig intelligente barn, med et enormt vitebegjær som foreldrene følger opp. Faren innlemmer dem i fysikkens verden, moren lærer dem å lese og utøve rettferdighet. Så gjør de i det minste noe riktig.

Mamma kjøpte alltid de bulkete boksene, selv om de ikke var noe billigere, for de trengte jo også kjærlighet, mente hun. 

God bok. Anbefales.

Takk til forlaget Pantagruel for leseeksemplar.


Andre som har blogget om boken er Bokelskerinnen, Beathe og Julie

Just kids

Patti Smith: Just kids, 334 sider. Oversett av Brit Bildøen

Eg har eigentleg ikkje særleg skrivelyst for tida, men eg kan ikkje ha lese denne boka utan å skrive noko om ho, om enn nokre få ord. Eg byrjar i alle høve berre å skrive, så får vi sjå kor pennen fører meg.

Det må nemnast at eg aldri har vore noko spesielt interessert i Patti Smith. Ikkje noko grunn til det, altså. Eg likar musikken hennar og alt, men det har aldri blitt til at eg har utforska ho nærmare. Da eg las boka høyrde eg litt på ho og kjende at det gav eit fint supplement til historia. Det er jo god musikk, ingen tvil om det. Og no er eg sjølvsagt meir interessert i ho.

I alle fall. Just kids er ein sjølvbiografi, skriven av Patti sjølv, der ho byrjar med barneåra og avsluttar rundt der ho er i ferd med å få gjennombrot med musikken. Historia konsentrerer seg mykje om den første kjærasten hennar, Robert Mapplethorpe, som etterkvart blir den beste venen hennar. Kjærleiken deira tilhøyrer ikkje berre kvarandre, men i aller høgaste grad kunsten. Patti vil bli poet og kunstnar medan Robert tar bilete. Patti skildrar livet deira i byrjinga av 70-talet, korleis dei menger seg med fleire andre kjende kunstnarar, forfattarar og musikarar som i likskap med dei, har fast rom på det legendariske Chelsea Hotel.

Patti Smith skriv veldig godt. Språket hennar er ærleg og stemningsskapande, lik dei gode tekstane i songane hennar. Boka er krydra med fleire personlege bilete og tekstar, noko som gjer ho til eit unikt tidsdokument. Det er unekteleg spennande å få eit innblikk i New York sitt avantgardiske kunstnarliv på 70-talet, men Just kids er mykje meir enn ein biografi. Det er ei forteljing om å vere ung og skapande, om aldri å gi opp draumen sin. Det er òg eit inderleg minne om ein høgt elska ven.

Eg var så heldig å vinne boka (med fleire) i Samlaget sin julekalender 2013, så takk til dei.

Just kids anbefalast til alle, fans eller ei. Det er ei veldig fin bok.

Hvor ble du av, Bernadette

Maria Semple: Hvor ble du av, Bernadette, 341 sider. Oversett av Eivind Lilleskjæret

Denne helga har vore særs innhaldsrik! Mannen blei sendt av garde på guttetur til Amsterdam og eg har vore i Seattle og Antarktis. Vel, eigentleg var eg mest heime og gjorde det vanlege; bretta klede og tvinna tommeltottar, men det er likevel som om eg har vore der. Boka eg leste tok meg dit, så vi kan kanskje konkludere med at eg nesten var der. I alle fall litt.

Møt Bernadette Fox, ein tidlegare høgt akta og genierklært arkitekt med base i Los Angeles. Ei traumatisk hending får ho til å ta med familien og flytte til Seattle. Mannen hennar arbeider og dottera går på skule. Sjølv går Bernadette sjeldan ut av huset. Ho avskyr dei andre mødrene ved skulen og har ansett ein virtuell assistent frå India som tar seg av alle ærend over nettet. For 75 cent i timen (ca 2 kr) bestiller assistenten billettar, skriv e-postar og ringer til fagfolk. Alt Bernadette ber ho om å gjere. Dette går strålande og alle parter er fornøgde. Stort sett. Med unntak av mødrene ved dottera sin skule, som har sett seg lei av at Bernadette aldri møter på foreldremøte eller dugnad. Bernadette er så fråverande på alle måtar at ei av mødrene blir besett av ho, og gjer sitt ytterste for å avsløre ho som psykisk ustabil. Når Bernadette si dotter ønsker å inkassere ønsket sitt om å få det ho vil dersom ho får toppkarakter i alle fag, blir situasjonen verre: Ønsket hennar er nemleg ein familietur til Antarktis. For ei som nødig forlet huset blir det straks problematisk.

Hvor ble du av, Bernadette er ei artig og eksentrisk bok om vanskane med å passe inn i dei sosiale rammene. Historia er herleg underhaldande, til tider absurd, men likefullt varm og rørande. Romanen fortel historia vekselvis med mellom anna brev, intervju og e-postkorrespondansar, og hoppar litt fram og tilbake i tida før og etter Bernadette forsvinner. Ja, eg avslører vel ikkje noko stort sidan det ligg i sjølve tittelen. Dette gjer at vi, som dei andre i boka, må nøste opp i trådane og forsøke å finne ut av kvar Bernadette har blitt av. Den observante lesar vil kanskje kjenne att Semple som manusforfattar til ei rekkje suksessfulle tv-seriar som Ellen, Saturday Night Live, Arrested Development (verdas mest morosame tv-serie, nest etter Seinfeld. Minus sesong 4, den var skuffande) og Beverly Hills 90201. Og her kan det nevnast at likar du Arrested Development, så vil du elske denne boka. Er du ein av dei som ikkje forstår denne fantastiske serien, så er det truleg like greitt å la boka ligge.

Eg fatta interesse for denne boka med det same eg såg ho. Eg hugsar ikkje kvar eg leste om ho første gongen, men det var truleg hos ein av mine ivrige medbloggarar. Nokre bøker veit ein umiddelbart at ein vil like, og denne boka er ei av dei. Her kan du lese kva dei andre bloggarane meiner: Siljeblomst,  Janicke, Beathe (smakebit foreløpig). Har eg da gløymt nokon?

God bok. Anbefalast. Om du ikkje gidd å lese ho, så får du vente til filmen kjem, di lesepyse.

Sølvstjernen

Jeannette Walls: Sølvstjernen, 264 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

Vi skal til Statene i året 1970. Tolv år gamle Bean bor sammen med den tre år eldre søsteren Liz. Den vimsete moren deres bor også sammen med dem, men hun er stadig på reisefot for å forsøke å lykkes som musiker. Hun er som regel tilbake etter noen dager, og legger alltid igjen nok penger til mat. Når moren nok en gang forlater dem for å finne seg selv og ukene går uten at moren gir lyd fra seg, bestemmer søstrene seg for å reise til morens barndomshjem i Virginia. De får husly hos onkelen, og blir kjent med familiemedlemmer de ikke ante de hadde. Når moren kommer for å hente dem etter et par måneder, setter Bean ned foten. De ønsker å bli værende hos onkelen. 

Når noe skjer med Liz, blir jentene involvert i en rettssak, og kvinners rettigheter er fremdeles et ikke-tema. Bean bestemmer seg derfor for å ta saken i egne hender, og kjemper en kamp mot de voksnes urettferdige rettssystem. Klassikeren Drep ikke en sangfugl har fått en sentral plass i historien, og man kan trekke flere likheter med boken. 

Sølvstjernen er lettlest og av typen "føle godt"-litteratur, hvor omstendighetene er tragiske, men usentimentale. Det er en typisk varm og håpefull beretning om livet og dets opp- og nedturer. Bean har fortellerstemmen, noe som lar oss se verden fra en tolvårings perspektiv. Bean er dog en usedvanlig smart og oppmerksom tolvåring, og handler alltid i beste tro - noe som ofte henne i trøbbel. Dette er tredje romanen til Walls, men mitt første møte med forfatteren. Jeg gleder meg til å lese mer av henne. 

Anbefales.

Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.

Beathe og Astrid Terese har også blogget om Sølvstjernen.

Ektemannens hemmelighet

Liane Moriarty: Ektemannens hemmelighet, 490 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

Cecilia Fitzpatricks liv er plettfritt. Hun har tre flotte døtre, er gift med drømmemannen og har relativ romslig økonomi. Som Tupperwarekonsulent er hun vant til å ha alt på stell, og hun er aldri vond å be når noe skal bakes eller ordnes. Hun har rett og slett et perfekt liv. Helt til hun en dag tilfeldigvis finner et brev fra ektemannen, gjemt mellom noen gamle esker på loftet:

Min elskede Cecilia, hvis du leser dette betyr det at jeg er død.. 

Ektemannen hennes er langt fra død, og forsøker å overtale henne til å kaste brevet, noe som selvsagt gjør henne mer oppsatt på å lese det. Brevet avslører en hemmelighet så dyster at den ikke bare endrer livet hennes, men den påvirker livet til alle rundt henne.

Nå er du hekta.

Idet du ikke kan vente med å høre mer om Cecilia, blir du kastet rett inn i en annen historie.Vi blir kjent med Tess O`Leary, som nettopp har fått vite at hennes mann og bestevenninne har forelsket seg i hverandre. Av hensyn til henne har de ventet med å ha sex.

Så omtenksomt.

Tess tar med sønnen og reiser hjem til moren i Sydney. Vi forlater henne så lenge, og Rachel gjør sitt inntog. Rachel preges av tapet etter datteren Janie, som ble funnet drept 17 år gammel. Morderen ble aldri tatt, og nå, over 20 år senere finner Rachel ut hvem som drepte henne. Hun bestemmer seg for å ta saken i egne hender.

Du hører at denne boken inneholder det meste. Hemmeligheter, familieproblemer, kjærlighet, mord.

"For det var vel ikke egentlig noe galt med ekteskapet vårt, var det vel?" sa hun. "Vi kranglet ikke. Vi var midt i sesong fem av Dexter! Hvordan kunne du slå opp med meg når vi var midt i sesong fem?"

Jeg synes dette utdraget sier mye om tonen i boka. Språket er lett, dialogene er morsomme og handlingen er gjenkjennelig for de fleste av oss (bortsett fra et par av de verste hemmelighetene, får vi håpe..) og spenningen er til stede fra første side. Enn så plagsomt det er å bli dratt ut av handlingen for å bli presentert for flere karakterer, det er unektelig en meget effektiv og velbrukt fortellerteknikk. Dog, ikke forslitt av den grunn. Den første gangen er det utrolig irriterende å måtte vente på å få høre mer om Cecilia og brevets hemmelighet (og det sier jo sitt om spenningsnivået), men vi blir like oppslukt av Tess og Rachel. Innimellom får vi også tilbakeblikk fra Janies siste dag i live.

Det var Beathe som gjorde meg oppmerksom på denne boken. Hennes lovprisning gjorde meg veldig nysgjerrig, og to uker senere kan jeg slutte meg til henne og nikke bekreftende: Dette er virkelig en spennende bok, og jeg har kost meg skikkelig. Når sant skal sies, er jeg litt rådvill nå. Hva i all verden skal jeg lese som kan måle seg med denne pageturneren?

En fornøyelig bok jeg vil påstå passer for alle. Anbefales.

Takk til Pantagruel forlag for leseeksemplar.

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 272 sider

Mamma har vært borte altfor lenge. Jeg vil forstå hvordan hun fortsetter å være i meg. Puste nytt liv i henne. Når jeg skriver, fins hun.

Fra Trude er tre til hun er 14 år er det Trude og mamma. De to sammen. Mor og datter. Bestevenner. En maidag i 1990 kommer den skjebnesvangre telefonen: Moren er død. Hun har tatt sitt eget liv. Førtiseks år gammel. Tilbake sitter Trude, 15 år gammel, morløs og full av spørsmål.

Mamma hadde ikke fullført kjærligheten.

Hvorfor skjedde dette? Hvordan er det mulig at den omsorgsfulle, sterke og tilstedeværende moren hennes kunne endre seg sånn helt over natten?

Over 20 år senere bestemmer Trude seg for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Hun finner frem morens eiendeler, et helt liv pakket ned i pappesker, og går systematisk til verks for å finne svar på spørsmålene. Hun går helt tilbake til tiden før morens fødsel, og frem til hvordan det kunne ha vært om hun levde i dag. Blant morens oransje oppvaskhansker og brødfjøl, fremdeles med smuler i, finner hun ikke et entydig svar på hvorfor moren valgte å forlate livet. Forlate henne. Hun har snakket med morens barndomsvenninner, kolleger, fagfolk og eksperter. Det finnes ingen fasit, men det finnes tegn på at noe var galt. At noe kunne komme til å rakne. Om en velger å tolke det dithen.

Mia Lorentzen var en munter og ressurssterk kvinne. Hun hadde utdannelse og var politisk engasjert. Hun vikarierte som rektor og hadde en inspektørstilling ved en videregående skole. Det var i denne stillingen vendepunktet skjedde. Det skulle være en tilstelning ved skolen. En elev skulle fremføre "Deilig er jorden" foran et fullsatt publikum. Pianoet ble trillet frem og eleven begynte å spille. Det lød skjærende falskt. Pianoet var ikke stemt. Som inspektør var det morens oppgave å ordne dette. Hun hadde glemt det. Hun var fullstendig rystet og kom seg aldri etter dette. Hun sluttet å se seg i speilet, avlyste avtaler, mistet matlysten. Fikk en slags indre uro som aldri ble stilt.

I løpet av få uker forandret Mia Lorentzen seg fra å være sprudlende og glad til å bli bekymret og urolig for det meste rundt seg. Det var nytteløst å forsøke å overbevise henne om at hun var dyktig. Hun hadde fått det for seg at hun ikke var god nok, at hun bare var i veien. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling, og fikk forskjellige typer antidepressiva, utredning hos flere psykiatere. To ganger forsøkte hun å gjøre slutt på livet sitt. Uten hell. Tredje gangen lyktes hun.

Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen. Ingen kunne huske å ha strøket hånda over meg mens jeg ennå lå der inne i fullkommen trygghet, ingen som en gang hadde lurt på om Agnete eller Drude eller kanskje Trude var det aller fineste jentenavnet. (..) Om kvelden ville ingen titte inn til meg lenger, ikke på mammamåten, for å forsikre seg om at jeg sov lunt og trygt, med dyna stappet innunder kroppen i en kokong. 

Mysteriet mamma er en kjærlighetserklæring fra en datter til en mor. Blant journaler og fakta skriver forfatteren poetisk og vakkert om savnet etter moren. Hun stiller nødvendige spørsmål ikke bare ved morens psykiske helse, men ved sin egen. Hvor mye av moren finnes i Trude? Vil hennes verden komme til å rakne helt plutselig? Med denne boken viser hun en viktig åpenhet ved mysteriet psykisk helse. Det er personlig og sårt, men også fint. Veldig fint.

Jeg håper jeg aldri fullt ut blir i stand til å forstå mysteriet mamma. Jeg vil ikke vite hvor vondt det er å være psykisk syk. 

Det angår oss alle. Anbefales.

Andre bloggere som har omfavnet boka: Ellikken, Rose-Marie, Silje, Anita, Gro, Janke og Bea.

Du er meg for søvnig

Caroline Kaspara Palonen: Du er meg for søvnig, 206 sider

Eg var innom biblioteket her om dagen, inntok den sedvanlege hylla merka "Nye bøker" og fann denne vesle perla. Ikkje visste eg at frøken Palonen hadde skrive enda ein roman, men eg hugsa godt debutromanen hennar, (som eg har skrive om her) og tok derfor boka med heim. Eg angra ikkje på det.

En dag fikk jeg en bukett valmuer av Yngve. Jeg tror han hadde plukka dem selv. Jeg ble glad. Senere fant jeg ut at valmuer på blomsterspråket betyr: Du er meg for søvnig. 

Denne boka handlar om unge Cora, som akkurat har flytta inn i eit nytt, gammalt hus saman med kjærasten Yngve. Dei ventar barn og forlover seg, men så mister Cora barnet og Yngve drar sin veg. Cora blir buande i det gamle huset sjølv om bygda er lita og ho ikkje kjenner nokon andre enn den nye nabodama - som stadig stikk innom. I likskap med første boka, verkar hovudpersonen enkel og ho har ei slags tafatt haldning til alt rundt seg. Eg visste ikkje alltid om eg ville klemme eller filleriste ho, for denne udramatiske måten ho tar på alt er neimen ikkje alltid enkel å svelgje. Du blir glad for at ho slepp å la seg dominere av den diktatoriske Yngve, men samstundes er det irriterande at det ikkje ser ut til å gå vidare inn på ho at han reiser. Derimot fantaserer ho om å setje fyr på alle tinga hans, og det viser at ho har fleire kjensler å spele på enn dei ho viser omverda.

I forteljarstil og språk er boka svært lik den første, og har den karakteristiske naivistiske stilen. Det er ei fin historie om å kome seg på fote etter eit brudd, og det å forsøke å fylle dagane med noko meiningsfullt. Boka er veldig morosam, og det er festleg å sjå korleis Cora tar det meste bokstavleg i sitt skeive blikk på omgjevnadane.

God bok. Anbefalast.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź

Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, 176 sider

Korleis er det å ikkje vere hovudperson i sitt eige liv? Alltid å vere redd for at telefonen ringer? At når det tikkar inn ei melding eller bankar på døra er det den beskjeden som kjem. Beskjeden du fryktar mest av alt. Ho er død.

Jenny si storesyster er narkoman. Jenny er veslesystera, nærmaste pårørande og har livet på vent fordi storesystera ikkje greier å ta vare på seg sjølv. Jenny er stadig mer heime frå skulen og ventar på at Solrun skal kome heim. Sorun lover å ringe, sende melding, kome heim. Ho kjem ikkje heim.

Boka hoppar fram og tilbake i tid. Dei er fire i barndommen, Jenny, Solrun og mor. Og bestefar Olvar i nabohuset. Kva som får ein person til å byrje med stoffmisbruk, finst det sjeldan eit klart svar på. I denne historia ligg det mykje usagt mellom linjene. Solrun var redd om kvelden og fekk liggje på mora sitt rom. Mora gav henne til slutt ein tablett å sove på. Ein tablett blei kanskje fleire. Saknet etter den fråverande faren er dominerande. I tenåra var Solrun aldri fornøgd med eigne prestasjonar. Ho ville bli betre. Alltid betre.

Eg synest eg høyrer klynkinga frå nettene for, da vi sov på same rom. Då du låg og snudde deg og eg høyrde raslinga i dynetrekket. Stemma di så tynn i mørket, ein sytråd, tynn og stram på same tid. Så begynte du å rope, opna munnen og ropte på mamma. Ropte heilt til ho kom. s 54 

For eit år sidan mista dei mor si i ei tragisk ulukke. Bestefar Olvar har blitt gammal og blind, men bur framleis i nabohuset. Han treng ein del hjelp. Jenny sit att med eit ansvar for stort til å bere. Aleine skal ho forsøke å berge systera. Ho bestiller legetimar som aldri blir nytta, lagar middag som ho må ete aleine og låner vekk pengar som sikkert blir brukt til dop. Klumpen i magen veks seg større og større, ho har ei uro som aldri forsvinn. Jenny greier ikkje å gå til undervisninga, greier ikkje å skrive oppgåve. Tenkjer berre på kor systera er.

Dette er ei veldig fin bok. Trist og sørgjeleg, men det er trass alt Kaldhol vi snakkar om. Vi les ikkje bøkene hennar og forventar noko koseleg. Måten Kaldhol får fram dei såre kjenslene, det konstante saknet etter systera er det som driv heile handlinga framover. Språket er poetisk, scenisk og får fram den underliggjande sorga. Jenny går frå å vere veslesystera som blei passa på, til å vere den ansvarsfulle vaksne. Men kven skal sjå etter at Jenny har det godt?

Jenny får ikkje den frykta telefonen. Boka har ein open slutt, noko eg synest er veldig fint, og avsluttar med desse håpefulle orda:

Ikkje eit år til på denne måte, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg. s 176

Ei av Kaldhols beste. Anbefalast.

Takk til Samlaget for lesereksemplar.

Med livet foran seg

Emile Ajar: Med livet foran seg, 167 sider

I 1973 bestemte den livstrøtte, franske forfatteren Romain Gary seg for å starte på nytt. Han følte seg fanget i bildet omverdenen hadde skapt av ham og ønsket å leve livet om igjen som en annen. Dette løste han ved å ta pseudonymet Emile Ajar. I 1975 skrev han Med livet foran seg, som ble en umiddelbar suksess, og den mest solgte og leste romanen i Frankrikes historie. Dette spektakulære verket mottok landets høyeste utmerkelse, Goncourt-prisen, noe som utløste ville diskusjoner om hvem som befant seg bak pseudonymet. At det var en betydningsfull forfatter levnet det ingen tvil om. Mange navn ble dratt frem, og flere utgav seg for å være den mystiske forfatteren. Forfatteren ble gjentatte ganger oppfordret til å stå frem, men det var ikke før etter hans død det ble kjent at det var Romain Gary som gjemte seg bak Emile Ajars identitet. Romain Gary tok livet av seg i sitt eget hjem en ettermiddag i 1980. Ved siden av liket hans lå et manuskript, "Vie et mort d`Emile Ajar". Teksten avsluttes med ordene: "Jeg gikk lei av meg selv. Takk, og farvel".

Med livet foran seg finner sted midt i Paris og handler om aldrende Madame Rosa, en pensjonert jødisk prostituert som tar til seg de tidligere kollegenes farløse barn. En dag får hun Momo på døren, en tre år gammel arabisk gutt som etterhvert blir hennes yndling. Det er Momo selv som forteller historien, så det er farget av hans naive barneøyne, noe som gir en vidunderlig beskrivelse av fattigdom, inkontinens og det som verre er. Momo vet ingenting om sin opprinnelse eller alder, men han tror han er ti år. Hos Madame Rosa forbereder han seg til voksenlivet, som han tror er å bli hallik. Noe annet vet han ikke om, foruten å bli politi eller terrorist. Madame Rosa har med årene blitt både tykk og syk, og feiler det meste unntatt kreft.

-...Madame Rosa er det styggeste og ensomste jeg har sett noen gang i all sin elendighet, og heldigvis at hun har meg, for det er nok ingen andre som ville ha henne. s. 133

Selv om det er en tragisk historie, er det rørende å lese om det sterke båndet mellom Momo og Madame Rosa. Temaet i romanen favner bredt, men utfordringer og klasseskille i et flerkulturelt miljø er nok det som peker seg mest ut. Ikke minst vennskap og evnen til å finne omsorg og kjærlighet hvor en minst venter det. Språket er stilsikkert og elegant ærlig. Rett og slett en fryd for den litterære ganen.

Jeg så på ham med hendene i lomma, og jeg smilte til ham, men sa ikke noe, for hva skulle det være godt for, han var jo bare tredve år og hadde mye å lære. s. 55

Denne boken er en klassiker som har blitt tatt frem igjen, i regi av Agora Publishing. Redaktør Gabi Gleichmann har skrevet forordet om denne spennende kameleonen av en forfatter. I min utgave er forordet vedlagt, men det burde absolutt trykkes i boken, for forfatteren er minst like fascinerende som romanen.

Takk til Agora Publishing for leseeksemplar.

En veldig fin bok. Anbefales.

Bryllup og begravelser

Jens M. Johansson: Bryllup og begravelser, 487 sider

Jeg fikk konstatert høyt blodtrykk da jeg var tjueåtte år. Jeg har arvet hjertet til faren min. Han døde da han var førtiåtte. Det er snart tjue år siden. Så lenge har jeg levd i denne sorgen. Det er som et stort mørke ligger over livet mitt. s. 9

Faren til Jens får hjerteinfarkt og dør før han rekker å fylle femti. Jens er bare tjueto år. Nesten tjue år senere får moren hans et illebefinnende. Hun overlever, men hukommelsen hennes er rammet og minnene viskes gradvis ut. Uten minner er vi ingenting, og Jens begynner å skrive ned minnene. Vi blir tatt med tilbake til da Jens, mor og fra var en lykkelig familie. Jens er tre år gammel når faren flytter ut og reiser tilbake til Sverige. Jens er igjen hos mor i Norge. Savnet etter faren er stort, både før og etter døden.

At han skrev navnet mitt som noe av det siste han gjorde, det finnes en trøst der et sted, gjør det ikke? At han hadde tatt i de hanskene og lagt dem i konvolutten og tenkt på meg. Han må ha tenkt på meg da han la den i postkassen, jeg må ha vært i hodet hans da. s. 26

Det er ikke til å unngå at romanen blir sammenlignet med Knausgård, selvbiografisk som den er. Men der Knausgård tør, tier åpenbart Johansson. Jeg leser at flere savner mer demoner, at historien blir for platt uten dritten, men jeg er ikke enig. Det kunne helt klart gjort seg med mer snusk, men til hvilken pris? Knausgård hadde kanskje mindre å miste, i alle fall kan det virke sånn på leseren. Johansson virker å ha et mer sammenblandet familiebånd og følgelig mer å tape. Kanskje. Det blir bare spekulasjoner. Men i stedet for stadig å lete etter et opprør, leser jeg romanen som en oppvekstroman, en hyllest til livet med dets opp- og nedturer. Slekten er verst, men en trenger ikke alltid å utbrodere det for å oppnå god litteratur.

Savnet etter faren ligger som et bakteppe gjennom hele boken. Jens arver det høye blodtrykket, og redselen for selv å falle om gjennomsyrer alt han tar seg til. Hver gang han føler seg sliten eller uvel kommer angsten snikende. Minnene fra barndommen er utgangspunktet for romanen, men hendelser underveis utgjør like mye for handlingen, forståelsen av hva som ligger bak, hva som kommer etter.

Som flere av de siste bøkene jeg har lest, var det Bjørg som tipset om denne. Denne var også en av de nominerte til Bokbloggerprisen 2013, og nå gjentar jeg meg litt, men nok en gang: Hadde jeg lest denne før nominasjonen, hadde jeg helt klart nominert den. At jeg skulle være så uoppmerksom på disse gode, norske bøkene før jul altså!

Bryllup og begravelser er en veldig fin bok. Anbefales.

Hvis noen ser meg nå

Benedicte Meyer Kroneberg: Hvis noen ser meg nå, 240 sider

Mona og Vanja er tvillinger og er sammen hele tiden. Så kommer de i forskjellige klasser på ungdomskolen og sakte begynner livene deres å utvikle seg i hver sin retning. Eneggede til tross, Mona er den utadvente, livlige mens Vanja er mer innesluttet. Hun er skoleflink og en dyktig svømmer. De andre jentene oppfatter henne som prektig, og hun faller gradvis ut av venninnegjengen.

De andre dusjer fremdeles. Hun merker på dem at de har snakket om henne, for de blir stille idet hun kommer ut fra do. Anita og Jorunn sender hverandre et blikk, de ser ikke på Mona, et øyeblikk tenker hun at at kanskje Mona ikke snakket om henne, men så sier hun: Det er lov å ta seg en pause innimellom, vet du, Vanja.

Boken er tredelt, og hver del konsentrerer seg om viktige faser i tvillingenes liv; Når de begynner på ungdomskolen, når de flytter hjemmefra for å studere ved universitetet i Trondheim, og når Vanja er ferdig med turnusen og flytter inn i internatet hos Mona og hennes kompis i Oslo.

Romanen er lettlest, men har et godt språk og en handling som kontinuerlig driver det fremover. Den er fortalt i tredjeperson, men det er Vanjas tanker og følelser vi blir mest kjent med. Boken beskriver jentenes søken etter egen identitet. Utgangspunktet er så å si det samme, de er like både inni og utenpå. Så kommer de i puberteten og de fysiske ulikhetene begynner å bli synlige, målbare. Utfordringene er flere og fører til dramatiske konsekvenser. Hvordan de hele tiden sammenlignes, måler seg selv i den andre. Vanja er flink og pliktoppfyllende, Mona er populær og livlig. For hverandre er det aldri nok, søstera er alltid bedre. Folk blir like overrasket over likheten, som de blir av ulikhetene: "Du er høyere enn søstra di." og "Å, herregud, så like dere var nå!" De hater å bli sammenlignet, vil ikke være ett, men to. Innerst inne er adskillelsen likevel smertefull og skremmende.

Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.

Hvis noen ser meg nå er en kjempefin bok, og passer like godt for unge som eldre. Ble du ikke overbevist, har Line og Silje også ytret fine om boken.

Anbefales.

Leksikon om lengsel

Hilde Østby: Leksikon om lengsel, 244 sider

Jeg leste Bjørgs innlegg om hvilke bøker hun nominerte til Bokbloggerprisen, og dro sporenstreks til biblioteket og hamstret. Denne ble liggende lengst, for jeg må innrømme at tittelen og omslaget egentlig ikke så noe særlig spennende ut. Men der tok jeg feil, for denne boka er knallbra!

En quizmaster som hadde sitt eget show på en fransk tv-kanal på 1990-tallet, ble forelsket i en av deltagerne ved første blikk og laget verdens vakreste quiz for å vinne henne. 

Og hva handler så Leksikon om lengsel om? Jo, nå skal du høre. Den fiktive redaktøren Liv Vestby har redigert et encyklopedisk verk for å bevise kjærlighet ved første blikk. Boka er bygget opp med 29 fortellinger fra A til Å, med den hensikt å fortelle hva som egentlig hendte i flere av verdenshistoriens mest kjente historier. Vi får blant annet høre om hvordan (eller rettere sagt hvorfor) salt sjokoladeparfait ble oppfunnet, sannheten om Romeo og Julie, den bibelske kvinnen Onana og hvordan Anne Boleyn fikk Henrik VIII avhengig av kaffe. Innimellom fortellingene får vi redaktørens egne betraktninger og eksperimenter om emnet, noe som setter en ekstra piff på verket.

Tilblivelsen av Botticelis berømte maleri "Venus` fødsel" må omtales i en revidert utgave. Det samme må historien om de to som møtte hverandre under første verdenskrig; den britiske soldaten Bill og den danske sykepleieren Antonia: Ingen av dem kunne hverandres språk, og Bill fridde ved hjelp av en lommeparlør og tegnspråk (ved hjelp av den samme parløren fant Bill senere ut at Antonia ikke egentlig snakket dansk, men var lidenskapelig pinsevenn; hun talte i tunger. Det finnes dessverre ennå ingen skikkelige parlører for tungetale).

Romanen presenterer så mange interessante vinklinger at de, for de fleste av oss, kjente historiene fremstår som nye. Ved hjelp av vitenskapelige metoder forsøker leksikonet å bevise at kjærlighet og lengsel er to sider av samme sak. Jeg innrømmer at det ble en del googling, før jeg innså at det faktisk er rent oppspinn. Hilde Østby ser for seg hvordan det kunne ha vært, og jeg kan ikke la være å tenke på hvilken fryd det må ha vært for læreren å lese stiloppgavene hennes. Østby er utdannet idehistoriker og journalist, og har tidligere arbeidet som forlagsredaktør. Med denne bakgrunnen guider hun leseren gjennom litteraturhistorien, mikser og trikser med fakta og er herlig fantasifull. Leksikon om lengsel er debutboken hennes og jeg er mer enn imponert. Romanen gikk ikke videre til Bokbloggerprisens kortliste, og jeg kan bare anta at det er fordi flere ikke har oppdaget denne perlen.

For en mer utfyllende anmeldelse bør du lese Bjørgs egen omtale av boken, men titt gjerne også innom disse bloggerne: Rose-Marie, Kasiopeiia og Silje.

En svært god bok. Anbefales!

Hvis du lyver

Thomas Marco Blatt: Hvis du lyver, 143 sider

Alle tror at 12 år gamle Klara er forelsket i Mathias. Klara er forelsket, men det er ikke i Mathias. Mathias er bestevennen hennes. Hun er forelsket i Sofie. Sofie, som er to år eldre og nærmeste nabo. Sofie har mørke klær, langt, rødt hår og bryr seg ikke om hva andre mener.

Storesøstera til Mie er sammen med Tommy. Anja i B-klassen er sammen med Even. Camilla og Ulrik i klassen er sammen. Klara kjenner ingen jenter som er forelsket i ei jente.

Boken tar for seg forventninger knyttet til det å være begynnende tenåring. Ung og usikker med press fra alle kanter. Klara er fascinert av Sofie, som ikke er redd for å skille seg ut. Alle rundt Klara ser ut til å passe inn. Jeg liker konseptet. Vi trenger flere såkalte skeive bøker. Men jeg synes det mangler noe.Vi kommer aldri under huden på Klara. Eller Sofie. Språket er veldig enkelt, ikke nødvendigvis dårlig, men det konsentrerer seg mest om det vi kan se.

Hånda hennes kommer borti Klaras hånd. Klara ser opp og møter Sofies blikk. Klara sier ingenting. Sofie sier ingenting. 

Nå er dette en bok for barn og ungdom, men jeg mener likevel en ikke skal undervurdere leseren. Jeg savner mer følelser, hormoner. At det settes ord på denne indre konflikten. Hvis du lyver er en helt grei bok med et viktig tema, og passer nok for barn helt ned i barneskolen.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Midnattsrosen

Lucinda Riley: Midnattsrosen, 593 sider. Oversatt av Benedicta Windt-Val

Tidligere erfaringer har vist at Rileys romaner har vist seg å være noe ujevne, og etter kort oppsummert horrible Jenta på klippen skulle en tro jeg holdt meg langt unna henne, men neida. Jeg er en sucker for disse nåtidshistoriene slash fortidshistoriene. Sleng inn en herregård, et mysterium og la det aller helst skje i England, ja da er jeg solgt. De er bygget opp etter en fast oppskrift, disse bøkene, og har en tendens til å være ganske forutsigbare (for ikke å snakke om klisjefylte), men lesest må de.

Hold på hatten folkens, jeg likte den! Nå er du trolig både innendørs og hatteløs, men du skjønner tegninga. I alle fall, jeg tror jammen Mrs. Riley er i ferd med å skrive seg opp og fram.

Midnattsrosen har flere historier flettet sammen, og tradisjonen tro er det selvsagt fortiden som hjemsøker fremtiden. Det begynner med indiske Ahanita, som på dødsleiet ber oldebarnet Ali finne ut hva som skjedde med sønnen hennes i England. Hun fikk beskjed om at han døde som barn, men har til tross for utlevert dødsattest alltid trodd at han er i live. Ali får utlevert memoarene hennes når hun dør, og leseren tas med tilbake til en elleve år gammel Ahanita, som får bli med prinsesse Indira til England for å gå på kostskole. Når første verdenskrig bryter ut, blir de innlosjert ved det avsidesliggende godset Astbury.

Åtti år senere skal det spilles inn en film ved Astbury. Handlingen skal være fra 1920-tallet og amerikanske Rebecca Bradley, en fremadstormende og vakker ung stjerne, har hovedrollen. For å komme bort fra medienes søkelys tilbys hun losji ved godset. Hun trives i det rolige miljøet, men begynner etter hvert å oppleve uforklarlige hendelser.

Like etter filmingen har startet, dukker Ali opp ved Astbury. Han har omsider lest oldemorens memoarer og ønsker å avdekke sannheten om hva som skjedde med sønnen hennes. Rebecca hjelper ham i jakten, og sammen oppdager de mørke hemmeligheter som var ment å forbli begravet.

Jada, det var klisjeer og det var til tider nokså forutsigbart, men jeg var helt oppslukt. Virkelig. De siste 300 sidene måtte leses i et jafs, det var rett og slett umulig å legge fra seg boka. Jeg leste til og med på senga i går kveld - og det gjør jeg sjelden. Med kun et bittelitte nattlys (må ikke vekke babyen) slet jeg med å holde meg våken. Men lese måtte jeg. Jeg greide vel 100 sider før jeg måtte kapitulere. Resten ble slukt etter frokost i dag. Dette var virkelig en pageturner. Og jeg må innrømme at slutten, vel, jeg så ikke den komme. Helt forutsigbart er det altså ikke. Synes jeg da.

Språket var så som så. Litt skrivefeil og enkelte snodige oversettelser (ikke at forfatteren kan lastes for sistnevnte), men det får en overse. Disse bøkene leses som ren underholdning, og det var akkurat det jeg fikk. Historien spilte på hele følelsesregisteret mitt. Jeg kan være barnslig sjalu og satt nesten og ropte: "Vent på henne!" "Nei, ikke reis!" Nå skal jeg ikke røpe hvem eller hva, men i tillegg til dette sjalusidramaet får du romantikk, makt, sykdom og død. At deler av fortellingen befinner seg i India gir det hele en eksotisk piff. Er du ikke kjent med Rileys romaner, må du gjerne lese hva jeg mente om Orkideens hemmelighet, Jenta på klippen og Lavendelhagen.

Dette var ren fornøyelse. Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.