Cecilie Enger: Mors gaver, 258 sider
Marcel Mauss utdyper hau slik: "Når gaver gis og byttes, er ikke den mottatte tingen bare en ting. Selv når giveren har gitt den fra seg, er den fremdeles hans. Gjennom gaven har han et tak på mottakeren, slik eieren av en ting som er stjålet, har et tak på tyven. Hau følger enhver som har tingen i sin besittelse."
Cecilie Enger sin mor er rammet av Alzheimer og havner til slutt på sykehjem. Barndomshjemmet blir tømt og solgt i løpet av en helg, og under opprydningen finner Enger en bunke med lister. Moren har holdt rede på alle julegavene som har blitt utvekslet gjennom førti år, både gitt og fått. Med disse listene kommer flere av barndomsminnene til live, og Enger forteller om familien sin og gir samtidig et vakkert portrett av moren.
Det er blitt iskaldt inne. Panelovnene står bare på svak varme. Ute snør det fortsatt. I 1977 - jeg ser på listen - fikk jeg nye ski, i glassfiber, blå og oransje. Livet på treski var over. Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt?
Mors gaver har fått mye positiv oppmerksomhet i media denne høsten, og det er ikke uten grunn. Dette er virkelig en fin bok. Enger skriver ikke bare familiens historie, hun formidler sorgen og ønsket om å holde fast ved tiden mens moren gradvis mister sin. Hun sier selv at "det er vemod over tapt tid, anger over det som er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint". Med julegavelistene som ramme forteller hun om familiemedlemmer og venner, og tenker tilbake til tiden gavene ble gitt og fått. Vi får høre om grandtante Kaia, som var plaget av depresjoner og fikk elektrosjokk. Onkel Johannes som prøvde lykken som gullgraver i Amerika. Morfaren, som var yngst av ti søsken i den velstående Rønnebergfamilien fra Ålesund. Hun skriver om gavenes betydning og reflekterer over savn og minner. Om savnet etter moren. Hun har en nydelig fortellerstemme og vekker en nostalgisk og trist - men god - følelse hos meg, uten å bli unødvendig sentimental.
Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt. Kanskje, tenker jeg, er savnet det alltid? Var det derfor mor repeterte alle ordtakene fra barndommen? laget fortellinger om foreldrene sine. Var det derfor hun skrev ned alle gavene? Ikke kastet noe. Eller er forklaringen så enkel som at hun ikke ville gi det samme til noen to år på rad?
En svært god bok. Anbefales varmt.
Seks bøker som forklarer verden i 2024
for 2 dager siden