Den rettferdige

Helene Uri: Den rettferdige, 309 sider

Karsten og Marianne er gift og har to barn saman. Før var dei svært nyforelska og kunne ikkje få nok av kvarandre. No har forholdet sett sine bedre dagar. Jentene krev sitt, Marianne har lagt seg litt ut og Karsten er mest oppteken av kva som går på fjernsynet. Så er det desse rutinene da.. Ein kveld har Marianne fått nok. Ho seier ho er gravid. Sidan det er godt over ni månadar sidan dei i det heile tatt har tatt i kvarandre på den måten, blir Karsten naturleg nok svært oppskaka. Ho spør Karsten om han også har vore utru. Han nektar. Marianne legg ut om eine mannen etter den andre. Kva dei gjorde med ho. Korleis dei ser ut. Så kjem tilståinga. Han har vore utru. Fleire gonger. Da seier Marianne at ho berre laug. Det finnest ingen unge. Ho har aldri vore utru. Ho har alltid vore trufast. Karsten har svikta og no skal han få svi.

Marianne er såra over å bli ført bak lyset, og ho begynner å mistenke Karsten for meir enn utruskap. Kan han ha gjort noko med døtrene?  Ho tek kontakt med den pensjonerte dommaren Edvard Frisbakke, ekspert på overgrepssaker og ein rettferdig mann. Bevisa listast opp og det som før gjorde Karsten til ein kjærleg og god far, peikar han no ut som ein brutal overgripar. Han blir dømd og skal ikkje lenger få ha kontakt med dei to små døtrene sine.

Først og fremst er dette ei tragisk historie om menneske som gjer kvarandre vondt fordi dei er glade i kvarandre. Det blir gjort feilgrep som aldri kan bøtast og alle sitt attende som offer. Men det er også ei Uri-bok, som for meg betyr digresjonar. Måten ho får fram historia bak personane, kva som har vore med på å forme dei, merkelege vanar og interesser dei har. Det skaper ein lettare kontrast i ein elles trist kontekst. Desse parallelle historiene gir lesaren større innblikk og forståing i at dette ikkje handlar om å finne ein syndebukk. I denne historia er alle skadelidande. Det er ei vond historie.

Anbefalast.

Jenta på klippen

Lucinda Riley: Jenta på klippen, 434 sider. Omsett av Elisabeth Sætvedt

Pagecloser-alarm!

Etter ein vond spontanabort, reiser Grania Ryan frå sambuaren i New York og heim til far og mor i Irland. Ein dag ser ho ei ung jente, Aurora Lisle, som balanserer heilt ytst på ei klippe, uvitande om at denne jenta skal komme til å forandre livet hennar. Grania si mor, Kathleen, åtvarar Grania om å innlemme seg med denne jenta, da familiane deira har opplevd dramatiske hendingar i fortida. Dette løyser Grania med å bli guvernante for jenta. Som ein siste protest gir Kathleen ho ein bunke gamle brev frå bestemor, og fortidshistoria er i gang. Så vekslar det fram og attende, mellom Irland, London og New York - for denne gongen skal alt avslørast for lesaren. Heldige oss!

Eg synest Orkideens hemmelighet var betre, både i innhald og språk. Ikkje at den var så språkleg nyansert, men dette blei for dumt. Også her er forfattaren heilt klart inspirert av Tatt av vinden og ymse eventyr, men ærleg talt. Hovudpersonane er anten snille, til dømes Mary og Grania som tar seg av alle rundt seg og berre er gode. Eller onde, til dømes Charley som ikkje berre viser seg å ha mykje klede og sminke (= lite omtanke for andre), men heller ikkje kan å lage mat. Nei, få tilbake Grania, som tar til takke med ein enkel hudkrem og kan diske opp med deilig, irsk husmannkost. Historia gjentek seg og alt ser ut til å ordne seg i ei sukkersøt smørje. Det einaste som ser ut til å mangle, er den ømme elskoven. Her spirar frøet i magen utan den tandre forhistoria. Og vi er takksame for det. At vesle Aurora er forteljaren, gir ikkje den søte verknaden som sikkert er meint. For ikkje å snakke om det tafatte forsøket forfattaren gjer på å runde av fullkommenskapen. Truleg for å sleppe unna den mykje nytta "happy ending"-historia. Heh. I etterordet takkar Riley mellom anna staben hos Penguin som "kjempa" for boka. Tør eg gjette på kvifor? Sidan dette er boka etter debutromanen hennar (Takk, Ellikken, hem hem), tør eg ikkje tenkje på korleis neste bok blir.

Og no må eg lysne stemmeleiet litt: Det var ei heilt grei bok altså. Sånn eigentleg. Men eg trur filmen (om den kjem) blir betre. No får eg sikkert kjeft..

Ingenting å angre på

Trude Marstein: Ingenting å angre på, 357 sider

Det er første dag i sommerferien. Vegard tar med seg de tre døtrene og reiser på hytta. Heidi, kone og mor, skal komme etter med toget neste dag. Hun skal bare gjøre ferdig halvårsregnskapet først. Tror Vegard. I virkeligheten skal hun tilbringe natten sammen med elskeren sin. I boken får vi servert to døgn med dampende, het elskov kontra familieliv på hytta.

Marstein har en jevn og trygg fortellerstemme. Hun veksler avsnittsvis mellom Heidi og Vegard, noe som gir en kontrast mellom det spennende, forbudte og dagligdagse, lovlige. Kjedelige. Det er en god bok. Interessant og åpner for diskusjon. Hva er rett og hva er galt? Noe er selvsagt, mens noe nok kan forsvares. Forsøksvis, om ikke annet.

Anbefales.

CeeCee Honeycutts reddende engler

Beth Hoffman: CeeCee Honeycutts reddende engler, 356 sider. Oversett av Hilde Sophie Plau

Hun smilte til fru Odell og sa: Vi får gjøre som Scarlett O'Hara, og ikke bekymre oss for morgendagen før den er her.

12 år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av si psykisk sjuke mor. Dermed tvingast ho til å vekse opp altfor tidleg, og får lita tid til å vere born. Den eldre nabokona, Mrs Odell er den einaste vennen ho har. Når mor hennar blir påkøyrd og døyr, kjem den ukjende grandtante Tootie og tek ho med heim til Savannah, Georgia. Her får CeeCee oppleve eit ny tilvere av varme og velstand, og får endeleg den omsorgen ho har lengta etter.

Det er umuleg ikkje å bli i godt humør av denne varme og gode historia. CeeCee får vekse opp i ei verd full av sterke og eksentriske kvinner, som gir mykje av seg sjølv og krev lite tilbake. Romanen fortel korleis vennskapet mellom kvinner kan vere, på godt og vondt, og viser at ein kan fange fleire fluge med honning enn med eddik. Desse kvinnene lærer CeeCee om livet, og har ein del festlege, nesten anekdotiske måtar å gjere det på. Eg lo fleire stader i boka, spesielt av den herlege nabodama, fru Goodpepper. Det seier seg sjølv at dette ikkje er storslagen litteratur, men det er ei nydeleg historie, og av og til er det akkurat det vi treng.

Hun gjorde en latterlig, feiende sorti, som om hun var på audition for en nyinnspilling av Tatt av vinden.

Likar du bøker som Stekte, grønne tomater og Bienes hemmelige liv, vil du falle pladask for denne. Ei skikkeleg føle godt-bok.

Anbefalast.

Orkideens hemmelighet

Lucinda Riley: Orkideens hemmelighet, 520 sider. Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Pageturner-alarm!

Jeg er superfan av eventyrlige bøker a`la Kate Morton og Diane Setterfield, og kaster meg gjerne over bøker som inneholder følgende obligatoriske ingredienser:

- gamle herregårder med storslagne hager
- hemmeligheter
- krig
- forbudt kjærlighet
- "uekte" barn
- tvillinger

Er det da noe jeg har glemt? Det er riktignok ikke tvillinger i denne romanen, men den funker fint likevel. Jeg kan ikke påstå at Orkideens hemmelighet er i helt samme nivå som de to andre nevnte forfatterne, men jeg ble fullstendig forgapt og brukte ikke mange dagene på å lese ferdig. Hør bare her:

Tragiske omstendigheter gjør at den verdensberømte pianisten Julia Forrester vender tilbake til Wharton park, hvor hun tilbrakte mye tid som barn. Her treffer hun arvingen Kit Crawford og varme følelser oppstår. Funnet av en gammel dagbok avslører godt skjulte hemmeligheter, noe som fører til at boken hopper flere år tilbake i tid og lar oss få høre historien til godsets forrige eier, Harry Crawford. Når krigen bryter ut, må Harry reise fra godset og kjempe for landet sitt. Han blir borte i mer enn fire år, og opplever noe som skal komme til å få alvorlige konsekvenser også for neste generasjon.

Kort sagt. Her skjer det nemlig så mye at det kan bli vanskelig å henge med. Nesten. Boken er proppfull av historie, kjærlighet, følelser, hemmeligheter og skjebnesvangre hendelser. Det blir nesten for mye av det gode. Her er kjærligheten beyond fantastisk, elskoven ømmere enn ømmest og hemmelighetene kan vekke de døde. Men det er alt annet enn kjedelig. Jeg drømte meg fullstendig bort, og til tross for klisjeer og ensidige personligheter; jeg kaster meg glatt over Rileys neste roman, Jenta på klippen - og forventer intet mindre enn heseblesende underholdning.

Anbefales.

Uke 43

Hanne Ørstavik: Uke 43, 229 sider

33 år gamle Solveig er nytilsett litteraturvitar ved ein distrikthøgskule. Solveig er eineborn, har eit komplisert forhold til mor si og verkar i det heile ut til å vere ei einsam og isolert kvinne. Det er den eldre kvinna Hilde som er årsaken til at ho sluttar i ein allereie godt betalt jobb ved universitetet. Ho ser opp til Hilde og vil gjerne at Hilde skal sjå ho, skjøne at dei to er dei einaste som tenkjer slik og sånn, og er samde om kva som er teksten sitt underliggjande bodskap. I løpet av ei veke blir dei godt kjende, og Solveig speglar seg i Hilde sitt vennskap. Ein kveld inviterer Hilde eit knippe kollegaer heim til seg, også Solveig, som kjenner seg utilpass med å måtte "dele" Hilde. Når kollegaene diskuterer ein roman og det kjem fram at Hilde ikkje er einig i Solveig sitt syn på denne, blir det for mykje for ho og ho dreg i sinne og forvirring.

Eg synest historia blei litt for tam. Solveig er framstilt som ekstremt usikker, noko som kjem til syne i den keitete oppførselen hennar. Eg blei flau av å lese, og det blei meir irriterande enn morosamt å høyre om dei pinlege situasjonane ho lagar seg. Solveig verkar låst i tenkjemåten, handlingane sine og dette øydelegg veldig mykje, også det begynnande vennskapet til Hilde.

Men for all del, det er ein velskriven roman og slett ikkje dårleg. Heilt grei. Verken meir eller mindre.