RSS

Påskeparaden



No har eg forsømt nynorsken min så mykje i det siste at eg skuldar han eit innlegg. De får berre bere med meg, for han blir særs fort rusten. Nuvel, eg gjer eit forsøk.

Eg svevar på ei aldri så lita lukkeboble for tida, for no har eg lese den eine gode boka etter den andre. Noko som gjer at eg fryktar det kjem ei dårleg ei snart. For det gjer det alltid. Men ei og anna dårleg blant fleire gode må ein vel halde ut. Om ikkje anna tek i alle fall dei gode seg enno betre ut. Mi siste erobring er Richard Yates fantastiske Påskeparaden. Som dei fleste bøkene eg les, var det tilfeldig at eg valde denne. Eller kanskje ikkje?

Borna mine trengde nytt lesestoff førre laurdag, og då eg skulle skanne inn bøkene falt blikket mitt på hylla over bøker som akkurat hadde blitt levert attende. Eg hugsa å ha lese om Påskeparaden i Epp-medlemsbladet, og ettersom eg likte filmatiseringa av Revolutionary Road (nok eit meisterverk av Yates - dristar eg meg til å seie, for eg har ikkje lese boka) plukka eg opp boka. Eg skulle bere kike litt på omslaget, kanskje bla litt i ho. Men åh! Eg rakk å lese første setninga

Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv...

Jepp! Det var sjølvsagt nok for meg. Denne tragedia måtte utforskast nærmare.

Påskeparaden blei utgjeven første gong i 1976, og er framleis høgst aktuell i dag. Boka tek for seg søstrene Emily og Sarah Grimes, som veks opp saman med mora, Pookie og faren, Walter. Tidsmessig begynner boka då foreldra skiljer seg i 1930, og vi følgjer dei førti år fram i tid. Sarah giftar seg og blir husmor medan Emily veljer universitetsstudiar og har fleire kjærestar.

Vi følgjer Emily gjennom boka, men får likevel høyre vel så mykje om dei andre karakterane. Språket er sofistikert, og det er som om forteljaren legg orda i munnen på personane. Bokstaveleg talt. Eg levde meg inn i historia, og kunne nesten ikkje tru at eg berre hadde lese 30 sider då eg kika på sidetalet. Det kjendes ut som eg hadde lese mykje meir; det var så mykje innhald i sidene. Eit fortetta språk som førte meg elegant gjennom den 218-siders romanen. Det var faktisk nytt for meg som er vand med 400-600 sider, der halvparten ofte er unødvendig pjatt! Eit sporadisk utdrag (eg har som vanleg ikkje merka av sitat eg likar spesielt godt):

Hun serverte lunsj som var nesten like håpløs som et av Pookies måltider; deretter var problemet at samtalen hele tiden rant ut i sanden. Sarah ville vite "alt" om Barnard, men da Emily begynte å snakke, så hun søsterens øyne bli slørete av smilende kjedsomhet.

Eg vil ikkje seie så mykje meir om innhaldet i romanen, sjølv om det faktisk står ein god del på omslaget. Det er rett og slett ein realistisk roman om draumar og lengslar som ikkje finn vegen ut (dette står også på omslaget, men det er så treffande og eg har verken tid eller lyst til å finne mine eigne ord). Det var veldig vanskeleg å leggje frå seg boka, noko eg faktisk gjorde då eg innsåg at ho snart var slutt. Dette er noko eg aldri gjer, sjølv kor god ei bok er. Eg er så oppslukt og så nysgjerrig på den neste boka eg skal lese at eg alltid les til slutten. Eg måtte sjølvsagt ta opp boka og lese ferdig etter kort tid. (Det er muleg at den korte tida var fem minutt, som utan boka kjendes meir ut som fem timar.)

218 sider går unna på rekordtid, og boka treng ikkje eingong fleire sider, for ho fortel alt du treng å vite på desse sidene. Denne boka skal bli neste månads lesesirkelbok. Det har eg bestemt. For denne er eg ikkje ferdig med, mentalt.

Påskeparaden anbefalast på det varmaste. God påske og god bok!

Oppvekst og oppvask



Jorden nynner sin hemmelige sang av Mari Strachan
316 sider
Aschehoug


Jeg står på farten til å dra på hyttetur, og familien min sender meg sinte blikk fordi jeg sitter her og skriver i stedet for å pakke. Jeg skal lese flere bøker på hytta, og må skrive om denne boka nå når det er så ferskt. Hvis jeg venter, blir historien skjøvet og gjemt bak andre.

Omslaget sier: Gwenni er ikke som andre jenter i den lille walisiske byen. Hun er nysgjerrig, ivrig, glad i å lese, hun kan fly i søvne, og hun elsker å leke detektiv. Da en nabo forsvinner på mystisk vis, og ingen ser ut til å stille de riktige spørsmålene, bestemmer Gwenni seg for å starte sin egen etterforskning. Hun samler opplysninger og lytter til det som blir sagt. Men trekker hun de riktige slutningene? Hva er egentlig sannheten? Og hva vil skje med henne, med familien hennes og de andre rundt henne, hvis hun finner ut hva som faktisk har skjedd?

Dette er debutboken til Mari Strachan, en bibliotekar/bokanmelder/oversetter og nettredaktør bosatt delvis i Wales, delvis i London. Boken er allerede solgt for utgivelse i ti land, og Strachan planlegger en trilogi.

Jeg fikk tilsendt boken fra Aschehoug, og var veldig i tvil om jeg skulle velge denne eller Det broderte hjertet. Sistnevnte har fått en del ujevne kritikker fra flere bloggere (se her og her), så jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for denne.

Boken begynner veldig tregt. Vi får høre en del navn, uten nærmere presentasjon, så det ble litt vanskelig å holde styr på hvem som var hvem. Ettersom Little Bee og Det broderte hjertet fikk såpass lunken kritikk, og tittelen var litt høytflygende, innrømmer jeg at jeg ikke ventet meg all verden. Men der tok jeg sannelig feil.

De første sidene snek seg sakte av gårde og jeg greide ikke å leve meg inn i historien. Men; etter rundt 100 sider var jeg solgt! Endelig får jeg lønn for å lese ferdig en kjedelig bok. For boken er slett ikke kjedelig. De siste 200 sidene er spekket med spenning, og jeg klarte ikke å legge fra meg boka. Strachan bygger opp spenningen og slipper stadig fra seg små ledetråder.

Mysteriet med naboen var ikke så vanskelig å forstå, så dette er ikke krim i den forstand. Det som driver spenningen er familiene og deres bakgrunn. Vi blir bedre kjent med personene uti boka, og det er dette som er interessant. Denne småbyen har en rekke karakteristiske skikkelser, som med sin historie gjør boka til en rørende, varm, og til tider grusom historie.

Jeg synes det var en veldig god bok, og opplevelsen av å se verden gjennom unge Gwennis øyne gjorde det til en annerledes og spesiell roman. Det er brukt en del symboler og metaforer, noe Gwenni ikke alltid forstår. Du må med andre ord tolke litt selv, og det er sånt som jeg liker. Jeg elsker å prate om bøker, og tok meg selv flere ganger i å se meg rundt for å finne noen å diskutere boka med. Så vær så snill og gjør meg en tjeneste: Les boka. Snarest.

Påskelektyre

Eg har tenkt å kose meg med desse bøkene i påska. (Bileta er veldig små og dårlege, men sånn er det ofte med meg.)


9. april skal eg skrive om Kjør! i bokbloggturneen. Boka har fått gode kritikkar, så dette ser eg fram til.

Enmannsorkester skal eg blogge om i bokblogturneen 21. april. Eg veit null og niks om boka, men er open for ei god overrasking.


Påskeparaden er sjølvsagt eit must i påska. Den einaste kjennskapen eg har til Richard Yates, er den vakkergrusomme Revolutionary Road, som eg kun har sett på film. Eg gler meg veldig til å lese denne.


Engelens spill er ein frittståande toar til Vindens skygge. Eg er klar for å bli fortapt i mystikk og spenning.

Kva skal du lese i påska?

Liste meg her og der

Etter BBCs mye omdiskuterte liste, gikk som tidligere nevnt (blogget, tastet) bloggverden av skaftet og skulle lage liste av ymse. Også jeg. Beate Lill tinget listen av de beste bøkene mens Elin holder rede på de verste.

Folket har talt. Vi oppsummerer, konkluderer, samler og skryter. Har du ikke laget liste? Eller lest Knausgård? Fortvil ikke. Du kommer snart. Vi er flokkdyr. Velkommen etter.

Da setter jeg (som vanlig) et kryss bak hver leste bok. Lister er gøy!

Liste over bokelskeres 210 favorittbøker

"Haikerens guide til galaksen" Douglas Adams
"En halv gul sol" Chimamanda Ngozi Adichie
"Garden spells" Sarah Addison Allen
"Aurora, et portrett i Sepia" Isabel Allende
"En lykkens datter" Isabel Allende
"Koloss" Finn Alnæs
"Ikke dø, Sophie" Karsten Alnæs
"Brødre i blodet" Ingvar Ambjørnsen
"Kvinne og den sorte fuglen" Nini Roll Anker
"Stolthet og fordom" Jane Austen
"Fornuft og følelser" Jane Austen

"Trapp med 9 trinn" Odd Bang-Hansen
"Ingen må vite" Aina Basso X
"Vente på Godot" Samuel Beckett
"Sov godt" Mark Billingham
"Bestialitetens historie" Jens Bjørneboe
"Drømmen og hjulet" Jens Bjørnboe
"Før hanen galer" Jens Bjørneboe
"Jonas" Jens Bjørneboe X
"Til musikken" Ketil Bjørnstad
"Lillelord" Johan Borgen X
"Gutten i den stripete pysjamasen" John Boyne
"Egalias døtre" Gerd Brantenberg
"Jane Eyre" Charlotte Brontè X
"Stormfulle høyder" Emily Brontè X
"Da-Vinci koden" Dan Brown
"Mesteren og Margarita" Mikhail Bulgakov

"Tett inntil dagene" Mustafa Can X
"Enders Game" Orson Scott Card
"Ville svaner" Jung Chang
"Pike med perleøredobb" Tracy Chevalier
"Beatles" Lars Saabye Christensen
"Bly" Lars Saabye Christensen
"Ti små negerbarn" Agatha Christie
"The mortal instruments" Cassandra Clare
"Alkymisten" Paulo Coelho X
"Veronica vil dø" Paulo Coelho X
"Zahir" Paulo Coelho
"Dødslekene" Suzanne Collins
"Poeten" MIchael Connelly
"The heart of darkness" Joseph Conrad

"Danny og den store fasanjakten" Roald Dahl
"Heksene" Roald Dahl X
"Mathilda" Roald Dahl X
"The unicorn road" Martin Davies
"Oliver Twist" Charles Dickens
"Forbrytelse og straff" Fjodor M. Dostojevskij
"Greven av Monte Christo" Alexandre Dumàs
"The lover" Marguerite Duras
"Medmenneske" Olav Duun

"Rosens navn" Umberto Eco
"Kongen på fyllinga" Tristan Egolf
"Utvalgte flanerier" Odd Eidem
"Middlemarch" George Eliot
"Folket på Innhaug" Anne Karin Elstad X
"Den uendelige historien" Michael Ende
"Styrtet engel" Per Olov Enquist
"Dagbok" Thomas Espedal
"Middlesex" Jeffrey Eugenides

"Spør støvet" John Fante
"Dalen Portland" Kjartan Fløgstad
"Ekstrtemt høyt og utrolig nært" Jonathan Safran Foer X
"Korrigeringer" Jonathan Franzen
"Det blødende hjerte" Marilyn French
"Melancholia 1 og 2" Jon Fosse X
"Morgon og kveld" Jon Fosse
"Elskede Poona" Karin Fossum

"American Gods" Neil Gaiman
"Neverwhere" Neil Gaiman
"Hvitt på svart" Ruben Gallego
"En komikers oppvekst" Jonas Gardell
"Saman er ein mindre aleine" Anna Gavalda X
"Lord of the flies" William Golding
"Se kjærlighet" David Grossman
"Sofies verden" Jostein Gaarder X

"Mysterier" Knut Hamsun X
"Pan" Knut Hamsun X
"Sult" Knut Hamsun
"Victoria" Knut Hamsun X
"Det lykkelige Arabia" Thorkild Hansen
"The Gone-Away world" Nick Harkaway
"Ambulanse" Johan Harstad
"Catch 22" Joseph Heller
"Steppeulven" Herman Hesse
"Regn" Stig Holmås
"Det som er mitt" Anne Holt
"Odysseen" Homer
"High Fidelity" Nick Hornby
"Drageløperen" Khaled Hosseini X
"Tusen strålende soler" Khaled Hosseini X
"De elendige" Victor Hugo
"Det jeg elsket" Siri Hustvedt
"Med bind for øynene" Siri Hustvedt

"Hotel New Hampshire" John Irving X
"Siderhusreglene" John Irving

"Vidunderbarn" Roy Jacobsen
"Klage" Inghill Johansen

"Bienes hemmelige liv" Sue Monk Kidd
"Skipper Worse" Alexander Kielland X
"Farlige hvetebrødsdager" Axel Kielland
"The stand" Stephen King
"Gifttreet" Barbara Kingsolver
"Min kamp bøkene" Karl Ove Knausgård X
"Odd bøkene" Dean Koontz
"The history of love" Nicole Krauss
"Tilværelsens uutholdelige letthet" Milan Kundera

"Jerusalem" Selma Lagerløf
"Menn som hater kvinner" Stieg Larsson X
"Drep ikke en sangfugl" Harper Lee
"The dispossessed" Ursula K. Le-Guin
"Patient 67" Dennis Lehane
"Jane Somers dagbøker" Doris Lessing
"Shikasta-bøkene" Doris Lessing
"Narnia-bøkene" C.S. Lewis X
"Brødrene Løvehjerte" Astrid Lindgren X
"Pippi Langstrømpe" Astrid Lindgren X
"Ronja Røverdatter" Astrid Lindgren X
"La den rette komme inn" John A. Lindqvist
"The bad girl" Mario Vargas Llosa
"Muleum" Erlend Loe X
"Naiv.Super" Erlend Loe X

"The birds of the innocent wood" Deidre Madden
"Brannvegg" Henning Mankell
"Buddenbrooks" Thomas Mann
"Hundre års ensomhet" Gabriel Garcia Marques
"Kjærlighet i koleraens tid" Gabriel Garcia Marques
"Veien" Cormac McCarthy
"On Chesil beach" Ian McEwan
"Måter å dø på" Zakes Mda
"Moby Dick" Herman Melville
"Twillight-serien" Stephanie Meyer X
"Balansekunst" Rohinton Mistry
"Liberty; the lives and times of six women in revolutionary France" Lucy Moore
"Elskede" Toni Morrison
"Kjærlighet" Toni Morrison
"Sula" Toni Morrison
"Selected stories" Alice Munro
"Trekkoppfuglen" Haruki Murakami
"Sangen om den røde rubin" Agnar Mykle X
"Av måneskinn gror det ingenting" Torborg Nedreaas X
"Rødstrupe" Jo Nesbø
"Populærmusikk fra Vittula" Mikael Niemi
"Den tidsreisendes kvinne" Audrey Niffenegger
"Hjertets fryd" Per Nilsson
"Mengele Zoo" Gert Nygårdshaug

"Utrenskning" Sofi Oksanen
"Den engelske pasienten" Michael Ondaatje
"1984" George Orwell
"Animal Farm" George Orwell

"Snø" Orhan Pamuk
"Vaffelhjerte" Maria Parr X
"Dr. Zhivago" Boris Pasternak
"Livet bruksanvisning" Georges Perec
"Uroens bok" Fernando Pessoa
"The fiddler`s gun" A.S. Peterson
"Ut og stjæle hester" Per Peterson X
"Symposion" Platon
"Vi kallar honom Anna" - Peter Pohl
"Discworld serien" Terry Pratchett
"På sporet av den tapte tid" Marcel Proust

"Vide sargasso" Jean Rhys
"Shantaram" Gregory David Roberts
"Nekronauten" Lajla Rolstad
"Harry Potter serien" J.K. Rowling X
"Parringslek" Norman Rush

"Sand, vind og stjerner" Antoine de Saint-Exupéry
"The catcher in the rye" J.D. Salinger
"Alberte-bøkene" Cora Sandel
"Sagaen om Isfolket" Margit Sandemo X
"Det svundne er en drøm" Aksel Sandemose
"The Guernsey Literary and Potatoe Peel Pie Society" Mary Ann Schaffer og Annie Barrows
"Ivanhoe" Walter Scott
"Den trettende fortellingen" Diane Setterfield X
"Frankenstein" Mary Shelley
"Fienden i meg selv" Seymor Shubin
"En by som Alice" Nevil Shute
"Prestens datter" Deborah Simmons
"Miraklene i Santo Fico" D.L. Smith
"The study series" Maria V. Snyder
"Dagdrivergjengen" John Steinbeck
"Mnem" Simon Stranger
"Drømfakultetet" Sara Stridsberg
"Historien om herr Sommer" Patrick Sûskind
"Parfymen" Patrick Sûskind
"The serious game" Hjalmar Søderberg

"The secret history" Donna Tarrt
"Skumringstimen" Johan Theorin
"Århundrets kjærlighetssaga" Märtha Tikkanen
"Song for Eirabu" Kristine Tofte
"Hobbiten" JRR Tolkien
"Ringenes herre" JRR Tolkien
"Silmarillion" JRR Tolkien
"Anna Karenina" Lev Tolstoj
"Krig og fred" Lev Tolstoj
"Juleoratoriet" Gøran Tunstrøm
"Et adelshjem" Ivan Sergejevitsj Turgenjev

"Den hemmelighetsfulle øya" - Jules Verne
"Isslottet" Tarjei Vesaas X
"Fuglane" Tarjei Vesaas X
"Dagenes skum" Boris Vian
"Galapagos" Kurt Vonnegut

"Tora trilogien" Herbjørg Wassmo
"Leaves of grass" Walt Whitman
"Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede" Jan Wiese
"Bølgene" Virginia Woolf
"Mrs. Dalloway" Virginia Woolf X
"Til fyret" Virginia Woolf
"Vindens skygge" Carlos Ruiz Zafon X
"Boktyven" Markus Zusak X
"Kjærlighet" Hanne Ørstavik

43 leste av 210. Jeg har fremdeles en del å gå på, ser jeg. Teller det at Isfolket består av 47 bøker..?

Det er en flott liste å ha neste gang jeg står uten lesestoff i alle fall:)

Bloggurat

Jeg har plassert min blogg i Ålesundnorske bloggkart!


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/1551199bf70aaf83f195dde1ebe3f075fb17b535

Jeg prøver å registrere meg på bloggurat, men skjønner egentlig ingenting. Blæh!


Dette er med andre ord bare et nødvendig test-innlegg:)

Michael Nyqvist finner seg sjæl



Ja, det er han fra Stieg Larsson-trilogien. Og ja, han spilte også i "Gubben ved graven brevid". Og vi husker ham selvsagt fra "Så som i himmelen" (som jeg forøvrig ennå ikke har fått sett ferdig, da dvd-spilleren takket for seg. Hrrmf!).

Da Cappelen Damm spurte om jeg ville ha denne boka, tenkte jeg "Huff, nok en ABC for småbarnsforeldre". Heldigvis var jeg nysgjerrig nok til å finne ut nøyaktig hva slags kjerringråd som kunne gi barnet mitt en god natts søvn. Og jippi! Denne har jeg jo hatt lyst til å lese, men jeg kjente ikke igjen tittelen. Så da var jeg snar med å samtykke. En bitteliten feil første til at jeg fikk boken to ganger, med beskjed om å gi nr. 2 til noen jeg liker - som sagt, så gjort. Boken er just nu på vei til en god venninne:)

Når barnet har lagt seg av Michael Nyqvist er en selvbiografisk roman. Når Michael er seks år gammel, er familien på ferie i Venezia. Her får Michael vite at han er adoptert. Hans biologiske mor er svensk og faren bor i Italia.

Datteren min søkte meg med blikket allerede etter noen minutter ute i fri luft. Hvem søkte jeg? Hvem var det jeg fikk fatt i? Noen må det ha vært. Når datteren min en gang spør hvor jeg bodde som baby, kommer jeg til å flakke med blikket. Jeg som skal gi henne støtte og styrke, kan ikke svare på det enkleste, hvor jeg kommer fra.

Boken er en rekke fortellinger tatt fra Michaels liv. Det begynner med et par episoder fra barndommen, men beveger seg kjapt til det voksne livet. Vi følger ham gjennom skuespillet, Italia, ekteskapet, skilsmissen, tapet av faren, nytt ekteskap og tilbake til Italia. Han forteller om sin søken etter seg selv. Han prøver ut flere roller, både på scenen og i det virkelige livet.

Michael har et veldig kompakt språk. Han skriver korte setninger, og skildrer på en ekte og stemningsfull måte. Han skriver veldig rørende, men uten å bli for sentimental. Jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger av de morsomme beskrivelsene, og den litt naivistiske måten han fremstiller situasjonene. Det er slikt jeg liker! Et enkelt, men likevel dypt språk. Fullstendig blottet for klisjeer.

Jeg går inn i forretningen til Prada. En ansatt møter meg på flekken, alvorlig men vennlig. Hvor jeg enn snur meg er hun tretti centimeter bak. Hun får meg til å føle meg som en massemorder på perm. Jeg spør om de har solbriller. I løpet av sekunder ligger det et trettitalls solbriller på disken, ingen under to tusen kroner. Jeg spør om de har noen av den typen Elton John pleier å bruke?

Jeg har ikke noe spesielt kjennskap til Michael Nyqvist, og synes ikke noe spesielt om ham verken for eller imot. Men etter å ha lest boka har interessen min steget flere hakk. Hva blir det neste? En Michael Nyqvist samle-cd? Jeg likte boka kjempegodt og slukte den på et par dager. Den har bare knappe 190 sider og kunne gjerne ha vært lenger. Les den da vel.

Gotta keep reading

Eg fann denne artige snutten på Ladybug si side og måtte sjølvsagt herme.

Skeleton Creek av Patrick Carman



Denne gangen er det jeg som får æren av å avslutte bokbloggturneen, og deltagerne før meg er Lesekaninen, Saudasjøen, Marielle, Ungdomsboka, Reidun Beate, Monica og til slutt jeg da. Trykk på navnene for å lese deres opplevelse av boka.

Nå har jeg sneket meg ned fra soverommet for å skrive dette innlegget, så det spørs hvor mye jeg greier å få med før de andre kommer tassende. Vel, here it goes;

1. Jeg sitter igjen med en veldig god følelse etter å ha lest Skeleton Creek.
2. Jeg føler meg bittelitt snytt. Boka har en åpen slutt, helt sikkert fordi det er en oppfølger (dette har jeg ikke sjekket ut). Noe som betyr at jeg må smøre meg med tålmodighet før jeg får vite hva som skjer med Sarah og Ryan. For jeg vite det! Slutten var særdeles spennende!!

Skeleton Creek er en ungdomsbok, så jeg har forsøkt å omstille meg litt til en ungdom, noe som egentlig ikke behøvdes, for jeg ble likevel veldig raskt fenget. Boken skal forestille dagboken til den ene hovedpersonen, Ryan. Han og bestevennen, Sarah, har funnet ut at det er noe mystisk som foregår i muddermaskinen i Skeleton Creek. De begynner å undersøke dette, og det ender med at Ryan blir hardt skadet en kveld de er der nede. Han ligger på sykehuset i fem uker, og får ikke lov til å treffe Sarah mer. Boken begynner etter han har kommet ut fra sykehuset.

Sarah fortsetter granskingen på egenhånd, og sender korte filmsnutter til Ryan på nettstedet sitt www.sarahfincher.com. Han får en kode for hver ny filmsnutt hun legger ut. Og her skal også leseren gå inn og se filmen. Jeg har aldri opplevd denne sammensmeltingen av bok og internett før, og jeg synes det gav en ekstra dimensjon til lesingen. Jeg følte meg mye mer engasjert, og historien blir også mye mer levende. For ikke å snakke om skummel. Hjelp!

Det er altså lurt å ha tilgang til en datamaskin når du leser boka. Noe jeg ikke alltid hadde, og måtte vente med å lese videre til jeg hadde kommet meg hjem. Dette er med andre ord ikke boka å ha med seg på flyet. (Med mindre du har internettilgang der). De andre bloggerne har klaget på en del uforståelig mumling i disse filmsnuttene, men jeg hadde ingen problemer med å få med meg hva de sa. Det kan være fordi jeg ser alt via USA og dermed er vant til mumling uten tekst, eller kanskje jeg var ekstra obs på lytte nøye? Det kan uansett være greit å skru opp lyden litt.

Skeleton Creek bygger opp spenningen gjennom hele boken, frem til denne siste filmsnutten, som er så spennende at jeg ble litt halvsprø av ikke å få vite mer. Første halvdelen av boka bruker mye tid på å forklare hva som skjedde før Ryan ble skadet, og på å samle flere ledetråder til mysteriet med muddermaskinen. Alle rundt Ryan og Sarah ser ut til være innblandet, til og med Ryans far. Hva er det med Skeleton Creek, og hvorfor går alle voksne av skaftene når dette navnet blir nevnt?

Boka er lettlest, har 235 sider, litt bilder og ser ut som en dagbok, med linjerte ark og blokkbokstaver. Jeg tok meg i å begynne å tenke ut hvem jeg kunne låne denne boken til med en gang jeg var ferdig. Hmm, kanskje lillebroren min på femten år? Mannen min har et søskenbarn på fjorten.. Kanskje han vil lese den? Noen av elevene mine? Jeg tror jeg skal la være å presse boken på noen denne gangen, siden de sikkert er leie av at jeg nærmest trakasserer folk rundt meg med bokprat. Men hvis noen leselystne ungdommer (som kjenner meg) kunne tenke seg å lese denne boken; kom og lån.

Anbefales!

Verdens verste bøker



BBCs liste over de 100 beste bøkene har satt i gang tenkeboksen hos de fleste bokbloggerne her inne. Etter flere lister over de beste bøkene, er det nå Elin som oppfordrer oss til å skrive liste over de verste bøkene vi har lest. Klikk deg inn på bloggen hennes og legg igjen en liste over de fem verste bøkene du har lest, så skal hun lage en samlet liste i løpet av april. Moro!

Og legg gjerne igjen kommentar her om du kommer på noen heslige bøker umiddelbart!

Jeg vet ikke om jeg kommer på fem skikkelig dårlige bøker nå med det samme, men obskøniteten oppe til venstre her skal i hvert fall med på listen (Jeg finner det pinlig i det hele tatt å nevne at jeg faktisk har gått hen og lest denne boken). Den andre boken er Gary Zukavs Sjelens håndbok. Men nå må jeg tenke så det knaker...

En sammenvokst tvillings selvbiografi


Jeg vet egentlig ikke hvor mye jeg kan si om denne boken, det står nemlig at innholdet ikke kan gjengis i media før boken utgis som innbundet utgave 13. april. Men jeg har sett at andre har blogget om boka, så da tør jeg meg på det samme. Medlemmer av bokelskere.no fikk tilbud om å motta denne boken fra Juritzen forlag, og sunnmøring (eller bokelsker, velg selv) som jeg er, lot jeg ikke sjansen gå fra meg.

Aldri alene er utformet til å se ut som Rose (og Ruby) Darlens selvbiografi, og Rose ønsker å kalle boken "En sammenvoksts tvillings selvbiografi" - noe hennes tvilling Ruby protesterer sterkt mot. Ruby har ikke så veldig lyst til å gi ut en selvbiografi, men går med på å skrive noen få kapitler.

Ruby og Rose er tjueni år, og kjent som verdens eldste overlevende tvillinger med craniopagus (mer kjent som siamesiske tvillinger). Moren deres forlater de kort tid etter fødselen, så de vokser opp sammen med tante Lovey og onkel Stash (som ikke er deres egentlige slektninger, men sykepleieren som hjalp til under fødselen, og hennes slovakiske ektemann).

Aldri alene er Lori Lansens` andre bok, men Juritzen forlag har valgt å la dette være hennes debut for det norske folket, fordi det er den mest positive historien de har lest om det å føle seg annerledes [...]. Forfatteren har forøvrig skrevet tre romaner, så dette er altså ikke det siste vi hører fra henne.

Vi følger tvillingene gjennom oppveksten i en liten by i Canada, som igjen innebærer deltidsjobben ved det offentlige biblioteket, jakten på å få oppleve sitt første kyss, en reise til Slovakia og en og annen snarvisitt til USA. Blant annet. Som tvillinger flest (liker å utgi seg for, i alle fall) er de ulike, både til sinns og hva interesser angår. Rose er den snusfornuftige forfatterspiren, og Ruby har en forkjærlighet for arkeologiske gjenstander og tv-serier.

Jeg synes språket i boka er godt, uten for mye klisjeer (ja, jeg vet jeg er veldig opptatt av dette). Språket i Rubys kapitler er lagt opp til å være en annerledes skrivestil. Rose minner henne hele tiden om å ikke være for opptatt av detaljer, og forsøke å skrive godt. Jeg synes forøvrig at Rubys betroelser er veldig interessante nettopp på grunn av disse detaljene.

En annen ting jeg likte veldig godt, er Roses metaspråk. Hun skriver en del om ting forfattere ikke kan tillate seg i handlingen; som for mange frampek, for opplagte sammentreff og lignende. Ting som selvsagt skjer i denne boken (hun kan jo ikke noe for at det skjer). Dette er en morsom og underfundig vri. Jeg er veldig fan av forfatterens synlighet i teksten (feks i Loes Volvo Lastvagnar. Hysterisk!) Ja, hvordan greide jeg å sammenligne disse to bøkene, egentlig? De ligner svært lite på hverandre. Bare så det er sagt.

La meg se, hva mer? Jo, dette er ikke en sånn "nå skal vi fortelle historien om hvor grusomt det er å være en sammenvokst tvilling". Det er snarere en fortelling om hvor vanlig livet faktisk kan være, tatt i betraktning det faktum at de er sammenvokste. Rose og Ruby er sammen, men står likevel i kontrast til hverandre, noe som gjør at de utfyller hverandre svært godt. I begynnelsen av kapitlene forteller de mest om forskjellige tanker og hendelser, mens de mot slutten overlapper hverandre litt mer.

Jeg fikk assosiasjoner til John Irving, spesielt Hotel New Hampshire, og ser for meg at filmen (hvis romanen en gang blir filmatisert) blir en langsom sørstatsfilm (selv om det ikke er i sørstatene) med fordekt og halvsprø, men rørende dramaturgi. Tolk det sånn du vil.

En god bok, men i likhet med Julie og Eirin gav den meg ingen aha-opplevelse. Ifølge Isabel Allende er dette en roman jeg sent vil glemme. Vi får nå se på det. Og når det gjelder sideantallet: Aldri alene har over 400 sider. Greit nok at en ikke kan fortelle selvbiografien sin på få sider, men jeg tror kanskje boken kunne ha nytt godt av å korte litt ned. Det ble med andre ord litt traurig på slutten.

Jaggu fikk jeg sagt litt om boken likevel..

Hvor mange har du lest?

Jeg oppdaget en ny bokblogg i dag, som igjen ledet meg til denne. Sistnevnte skriver om at BBC har laget en liste med 100 kjente bøker, hvorpå de mener at de fleste kun har lest seks bøker av. Dette må selvsagt også jeg teste ut, og setter et kryss bak hver leste bok. Jeg har skummet listen på forhånd, og vet dessverre at det blir få kryss. Men; til færre kryss, til mer storsagen, uoppdagen litteratur for meg i vente. Enig?!

1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte X
4 Harry Potter series – JK Rowling X
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible X
7 Wuthering Heights – Emily Bronte X
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis X
34 Emma - Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen X
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis X
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini X
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – AA Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery X
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon X
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding X
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett X
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransom
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – EB White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare –
99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl X
100 Les Miserables – Victor Hugo

Heh, 13 stk leste. Teller det at jeg har lest andre bøker av samtlige forfattere...? Hmm.. Janei, jeg får det travelt, ser jeg.

Min kamp. Fjerde bok


Ja, jeg har vel egentlig ikke så mye å si om denne boken som ikke allerede har blitt sagt. Faktum er at Min kamp-bøkene er helt fengslende, og jeg greier knapt å la være å lese videre før siste siden stopper av seg selv. Fjerde boka var intet unntak.

Selvsagt er det fristende å si at jeg ikke liker Min kamp, at jeg ikke vil gå hen og opphøye det "alle andre" har lagt sin elsk på. Men da lyver jeg. Jeg liker det veldig godt. Kan ikke noe for det. Det er sabla god litteratur.

Det regna og bles

ute. Hurra!

Etter månader med snøv, kulde og måking, er eg faktisk ekstatisk.




Eg lyt finne støvlane mine.


Bilete fann eg her

Kråka kraet, men moskeen består


Kader Abdolah er oppvokst i Iran, men har bodd i Nederland siden 1988. Huset ved moskeen regnes som hans beste roman hittil.

Teppehandleren Aga Djans familie har vært moskeens åndelige leder i over åtte hundre år. De bor i huset ved moskeen, et enormt hus med 35 rom fylt av husets ledere, tjenere, besøkende, og ikke minst husets kvinner. En tradisjonsbundet families historie flettes inn i hverandre, og forteller om hvordan det er å leve med Koranen som rettesnor.

Jeg synes Huset ved moskeen har et godt språk, og Abdulah skildrer på en livaktig måte. Han unngår de verste klisjeene, noe som gjør boka enda bedre - for min del. Det er derimot en ting jeg må sette fingeren på; "Kråka kraet". Denne kråka kraer seg gjennom hele boken, noe som irriterte meg veldig. Ikke bare fordi det stadig gjentar seg, men fordi dette må være en av de styggeste skildringen jeg noen gang har lest. Kan hende kråka kraer mer stemningsfullt på nederlandsk, men i norsk språk synes jeg det drar språket flere hakk ned. Jeg vet at det er korrekt å skrive det, men stygt er det lell. Hva kan en egentlig skrive i stedet? Er det noen andre som har forslag?

Boken begynte litt tregt, og det var mange like navn å skille fra hverandre. Når jeg kom et stykke ut i boken, begynte historien å ta seg opp, navnene satt bedre og jeg fikk et mer troverdig forhold til skikkelsene. Det er spennende å få innblikk i et liv med hverdagsislam i Irans nyere historie.

Jeg fikk denne boken i julegave og hadde vel litt høye forventninger (som en alltid har til mye omdiskuterte verk). Forventningene ble ikke helt innfridd, men jeg sitter likevel igjen med følelsen av å ha hatt en god leseropplevelse. Kra kra!

I dag blir forresten storejenta mi fem år. Hipp hurra!

Vrimlande suksess



Då Samlaget presenterte årets bøker i Ålesund i fjor haust, blei eg introdusert for ein av bestseljarane deira: Vrimlebøkene av Rotraut Susanne Berner. Ordet bestseljar vekka som vanleg mitt øyre, og eg for av stad for å låne Vintervrimlebok på biblioteket. Og jauda; min treårige son E-HELSKA boka!

Vintervrimleboka er på nynorsk (sjølvsagt), men det er ikkje tekst i boka, berre bilete. På baksida får vi ein kort introduksjon av nokre av karakterane i boka. Det er til dømes papegøya Niko, som stadig er på rømmen og du kan leite etter han på alle sidene, Birgit som spring etter bussen, Anders som joggar kvar morgon og mistar lommeboka og nøkkelen sin. Ida som skal til parken og stå på skeiser, Lene og Thomas som er på veg til tannlækjaren osv osv. Første sida opnar med eit bilete av huset alle bor i (det er fleire leilegheiter i huset), og så er dei på veg til parken (som er sistesida). Alle har kvar sitt ærend, og det skjer noko med dei på kvar side.

Det som er så genialt med denne boka, er at kvar side er full av detaljar, og du merkar noko nytt kvar gong du les boka. Eg har lese ho ein god del gongar no (at sonen min aldri blir lei, må vere einaste minuset med boka), men oppdagar stadig noko nytt. Eg tek orda i eigen munn, og kan dikte og la historia gå slik eg vil. Eg er sjølvsagt litt bunden av kva som skjer med personane, men det er utruleg mykje å finne på sjølv. Sonen min kan dessutan også dikte litt. Det er uansett kjempekjekt for han å hugse att kva som er på sidene, og han blir like glad kvar gong han finn papegøya Niko.

Sidan boka var så populær, overraska eg han med Haustvrimlebok, som eg kjøpte på mammutsal. Og då fekk vi ei gledeleg overrasking: Bøkene følgjer kvarandre, og det er bilete av same bakgrunnen på sidene i boka. Ein morosam ting er at barnehagen som skal opnast i haust (som det står på skiltet i Vintervrimleboka), opnar i Haustvrimleboka. Isen har smelta av vatnet i parken, og blada på trea har fått haustfargar. Det er i det store og det heile same boka, berre i haustdrakt. Og ein viktig skilnad; det er dei same personane som i vintervrimleboka, men bakpå boka har andre personar også fått ein liten introduksjon.

Eg synest rett og slett Vrimlebøkene er knallgode! Sonen min er dessutan eit godt prov på at borna likar dette. Eg plar å "lese"/ fortelje boka i dialekt, så for dei som kanskje ikkje likar nynorsk så godt, så har ikkje det så mykje å seie. Born likar å vere med på å fortelje historia i boka sjølv, og desse bøkene er perfekte for det. Kanskje kan barnet og den vaksne bytte på å fortelje annakvar side også? Born er glad i gjentaking, og kva er betre enn ei bok som inneheld det same, men som likevel kan varierast både mykje og mindre? Dersom du les Marihøne sin bloggpost om høgtlesing for born, vil du sjå at Vrimlebøkene oppfyller fleire av kriteria ho listar opp.

Eg vil også anbefale ei anna bok borna mine har lagt sin elsk på: Se og si av Kari Grossmann. Den går ut på det same, masse bilete og detaljar og ein elg du kan finne på kvar side. Boka har ei litt anna utforming, og legg vekt på til dømes leikeplassen og kva ting ein har der, kjøkkenet og kjøkkenting og liknande.

Vi har nokre bøker i heimen som er helt opprivne og fulle av matrestar, grunna hyppig bruk. Se og si er heilt klart ei av desse. Eldstejenta vår elska denne boka, og i seinare tid var det sonen min som la sin elsk på ho. Når det er sagt, må eg nemne at Vrimlebøkene er harde og vanskelege å rive. Du kan til og med vaske sidene med klut. Enda eit pluss for vrimling, altså!

Kari Grossmann har skrive fleire bøker, og Barnehageboka mi har også vore ein slager i huset vårt. Den er litt annleis, med tekst, og tek for seg borna sine opplevingar gjennom eit barnehageår. Eit must for dei med barnehageborn!


Har du småtroll i alderen ett til fire, er det ingen grunn til å ikkje prøve ut desse godbitane. Kos dykk!

Mammut

Eg tør ikkje å skrive kor mykje pengar eg har brukt i årets mammutsalg, av frykt for at husbonden skal sjå det. Det har nemleg dukka opp tilbod og e-postar om supersalg og enda meir tilbod. Og eg greier sjølvsagt ikkje å la vere. Dersom eg berre kan late som om alt det eg akkurat skreiv aldri har skjedd, kan eg glede meg over dagens kjøp:

Eg var innom bokhandelen og skulle kjøpe ei gåve, og nøyde meg faktisk med å kike på dei fleste bøkene som låg og kika på meg med kvalpeaugo sine. (All heider til meg!) Men det var ei bok som kika så sårt og så lenge på meg at eg ikkje hadde hjarte til å seie nei:
Er ho ikkje nydeleg?

Velsmakande Vaffelhjarte


Eg heiv meg over debutboka til Maria Parr, Vaffelhjarte, i går kveld og må innrømme at det smakte fortreffeleg godt. Så god at eg framleis ikkje er ferdig med fordøyinga. At det går an å skrive noko så morosamt! Ein herleg miks av liv og røre, med ein dæsj alvor!

Boka handlar om to bestisar, Lena og Trille, som bur på ein liten stad kalt Knert-Mathilde. Lena er einaste jenta i klassa, men det tek ho igjen for til dei gradar. Ho er ein skikkeleg tøffing, og finn på utruleg mykje rart saman med Trille. Eg lo så tårene trilla fleire gongar, til dømes då dei bestem seg for å lage Noas sjark og fyller båten til onkel Tor med ei hoe og ein hanne av alle dyra og insekta dei finn. Geita drit på dekk og kua hoppar over bord. Eller då dei opptrer som gatemusikantar for å tene pengar til ein fotball, og einaste songen dei kan er "Glade jul". På blokkfløyte. Når dei startar aldersheim for hestar. Eg kunne ha nemnt historier i fleng, men kan ikkje ta frå dykk all spenninga, heller.

Kva var det du heitte no igjen, Trille? Då svarar eg: Theobald Rodrik. Og så ler Lena lenge og høgt. Av og til slår ho seg på låra også.

I kjent Maria Parr-stil (ho har allereie opparbeida seg det, nemleg) er miljøet lagt til ei lita bygd med ferje, det er jentene som er tøffast og borna finn gode venskap i eldre folk, i dette tilfellet farfar og tante-farmor. Tante-farmor lagar verdas beste vaflar, og vaffelhjartene serverast titt og ofte. Lena og Trille finn på mykje sprell, og eg kan ikkje vente til borna mine blir gamle nok til å kunne le seg skakke saman med meg.

Vaffelhjarte har eit nydeleg og humoristisk språk; Parr legg ofte dei vaksne sine ord i munnen på borna, noko som gir eit herleg resultat. Ho ser verda slik ein åtteåring ser ho, og det er ubetaleleg morosamt. Karakterane er noko heilt for seg sjølv, og boka er tvers gjennom underhaldande for både liten og stor.

Tante farmor: - Eg var ikkje så tjukk før i tida, vesle Lena. - Omtrent kor tjukk var du, då? ville Lena vite.

Eg er svært begeistra. Overbegeistra. Tenk at ei vaksen jente kan skrive noko så fantastisk for born. Og det to gongar! Med Tonje Glimmerdal (det blir litt bakvendt for meg, sidan eg las siste boka først) har ho også vist at ho ikkje er ein "one hit-wonder". Ikkje rart at prisane blir kasta etter ho. Vi held på å diskutere om vi skal freiste å få til eit forfattarbesøk på skulen vår, og Maria Parr står høgt på ønskelista. Det er ikkje meg imot.

Sjå. Her er ho. Den nye Astrid Lindgren.


No trur eg at eg må gi meg før eg tek heilt av..

Tråder is the new black


Som jeg har nevnt tidligere, er jeg med i Cappelen Damms bokbloggturné, og i denne runden har vi lest Tråder av Sophia Bennett.

Marielle åpnet turnéen med sin bokmelding i går, og i morgen får vi høre hva Kristine synes om boka. Men i dag er det min tur:

Med denne boken ble Sophia Bennett 2009-vinneren av avisen The Times og forlagshuset Chicken House sin årlige konkurranse av barne- og ungdomsbokforfattere. Under lesingen tenkte jeg at denne boken godt kan bli en serie, og hvis du trykker her ser du at forfatteren har planer om nettopp det. Hun er allerede ferdig med bok nr. 2, som kommer ut i mai, og i full gang med bok nr. 3. Og alle jenter gleder seg..

Sophia Bennett: Tråder, 247 sider.

Tråder har alle de rette elementene for å lykkes: Tre bestevenninner, som alle selvsagt innehar en egen personlighet, fullstendig ulik den nestes. De oppdager en, noe spesiell, fjerde jente, og bestemmer seg for å gjøre henne til sitt neste store prosjekt. Så bærer det videre frem til den store dagen. Naturligvis ikke helt uten komplikasjoner. Hvis du tror at dette er nok en "la oss få gjøre en make-over på deg"-bok (og senere film), så tar du helt feil. Hva prosjektet går ut på, skal forbli usagt, men det er ingenting forutsigbart ved denne boken.

Fortellerstemmen i boken er gjennom Nonie, en av de tre bestevenninnene. Hun er fullstendig oppslukt av mote, har en mor som er tidligere modell, en kjekkas-storebror og en fransk far hun sjelden ser. Hennes største sorg må være at ansiktet hennes er blottet for kinnben, og at hun er for lav til å kunne bli modell. Hennes mor: "Kinnben, vennen min. Så sørgelig at du har arvet din far".

Bestevenninne nummer to, Edie, har modellkropp. Fullstendig bortkastet (sitat Nonie), siden hennes største drøm er å jobbe for FN. Hennes hverdag består for det meste av veldedighetsarbeid for å sanke nok poeng på CV-en til å komme inn på Harvard University. Noni er overbevist om at Edie er hemmelig forelsket i broren hennes. Noni: "Hun prøver å bestemme seg for om hun skal få pannelugg. Hun har grublet over dette de siste fem årene, og så langt er fremdeles ingen beslutning tatt".

Jenny er bestevenninne nummer tre. Hun har fått en rolle i en Hollywood-film midt i den verste puppe/kvisetiden. Hun har komplekser for kroppen sin, men hadde absolutt vært Marilyn Monroe-hot for femti år siden. Hun reiser verden rundt for å promotere Hollywood-filmen sin sammen med den superpopulære medspilleren sin, som hun selvsagt er betatt av. Nonie: "Stakkars Jenny. Du ser hvor vettskremte øynene hennes blir hver gang kameraet er på henne".

Den fjerde jenta, Crow, er flyktning og kommer fra Uganda. Hun er tolv år, dyslektisk og kler seg i rosa alvevinger og struttende ballettskjørt. Et av Edies poenginnsankningsoppdrag består av å hjelpe henne med lesetrening. Edie: "Dere skulle sett den jenta jeg skal undervise i ettermiddag. Hun er seriøst rar". Det viser seg at Crow har et usedvanlig talent innen design.

Dette er en skikkelig feel good-bok. Lettlest, og delt inn i korte kapitler ( til glede for meg og min besettelse, som består av kun å legge fra meg boken ved kapittelslutt. Ikke alltid like enkelt..). Tråder handler mye om mote, og ble lansert i forbindelse med Oslo Fashion Week i februar. Det er debutboka til forfatteren, som alltid har ønsket å skrive for barn og ungdom, noe hun behersker med sitt ungdommelige og satiriske språk.

Tråder er full av spenningstopper, og det er ingen kjedelige øyeblikk i boka. Nå er ikke jeg akkurat i målgruppen for lesere, men jeg synes likevel det var vanskelig å legge fra seg boka. (Jeg kjenner dessuten meg selv godt nok til å vite at boka hadde vært midt i blinken for en 10-14-årig meg.) Boka er full av popkulturelle referanser som (både jeg og) dagens ungdom er opptatt av: Kleskjeden Topshop, tv-serien Gossip girl, kaffikjeden Starbucks, kjendiser, kjente sko- og klesmerker, designere, for å nevne noen. Sistnevnte er selvsagt hyppig nevnt, siden boken handler en stor del om mote. Her får vi høre om bla Viwienne Westwood, Yves Saint Laurent og Coco Chanel.

Handlingen utspiller seg i London, så for de som har vært der (og det har jeg mange ganger) kan det være ekstra morsomt å faktisk vite nøyaktig hva de mener, og hvordan det ser ut når de beskriver Leicester Square, Covent Garden og alle andre stedene.

PS! 5 kroner for hver solgte bok vil gå til Redd Barna. Ikke bare mote her altså;)

PPS! Har du ikke blogg? Sjekk ut Bokbloggturnéen på facebook da vel;)

Bare glem Twilight. Vampyrer er bare såå last season.

Det vises ikke (på min data i alle fall), men flere av stedene her er hyperlinker (Marielle, Kristine og diverse andre).. Let deg frem:)

Den glemte hagen


Det var torsdag førre veke. Eg satte meg ned med Gerd Brantenberg sin trilogi Sangen om St Croix.. Kvinner og oppseding. Det var noko som ikkje kjendes heilt rett. Eg var ikkje klar for dette. Eg tvinga kjensla vekk. Hadde bestemt meg for Brantenberg no. Dette kunne eg greie. Eg er ikkje den som sluttar midt i boka, eller i byrjinga. Eg kom til side 35. Greidde ikkje å engasjere meg. Drøymde om eventyr og romantikk. Eg skotta bort på bokhylla. Der sto ho og lyste mot meg. Boka eg fekk av mannen min i jebursdagsgåve i oktober: Den glemte hagen. 600 sider med løyndomsfull mystikk. Skulle eg våge? Eg våga! Brantenberg får vente. Eg gjekk inn i boka, og kom ikkje ut att før søndag.

Eg las Tilbake til Riverton av same forfattaren i fjor sommar. Ei bok eg likte svært godt, og som gav meg høge forventningar til denne. Eg blei ikkje skuffa. Den glemte hagen er, om mogleg, enda betre. Eg hadde behov for eventyr, og det var akkurat det eg fekk. Kate Morton er heilt fabelaktig til å halde på spenninga, og slepp stadig frå seg små ledetrådar. Ho skildrar så levande at eg kjende meg som ein del av historia.

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Australia 1913: En liten pike blir funnet forlatt på et skip på vei fra England til Australia. Alt hun kan huske er en mystisk kvinne som hadde lovet å passe på henne, men kvinnen er sporløst forsvunnet. I 1975 er Nell Andrews en gammel dame og reiser til England for å finne sannheten om sitt opphav. Hennes søken fører henne til Cornwall, og eiendommen Blackhurst Manor, som har vært i Mountrachet-familiens eie. Når Nell dør i 2005, arver barnbarnet Cassandra et hus på eiendommen, og "den glemte hagen". Området er beryktet blant lokalbefolkningen for hemmelighetene det skjuler. Det er her det hundre år gamle mysteriet om den forlatte jenta avsløres.

Dette i seg sjølv gir deg vel lyst til å lese??

Historia hoppar fram og tilbake i tid og gir oss innblikk i kva som skjedde i 1913, 1975 og 2005. Det er fleire karakterar i historia, men Morton skildrar dei så godt at eg hadde ingen problem med å hugse kven som var kven. Eg opplevde heller ikkje å tenkje "Å nei, eg vil lese meir om ho" ved kapittelslutt, fordi alle kapitla/ årstala var så innhaldsrike og fulle av spenning at eg ville lese dei. Eg ville høyre om alt og alle!

Eg synest språket var godt, verken for pompøst eller dårleg. Nokre klisjar enkelte stader, men det må nesten vere sopass i ein så eventyrleg roman. Du tenkjer kanskje at denne boka har eg lese før, for ho har alle dei rette ingrediensa: Hemmelege slektsforhold, herskaplege gods, kjærleik, løyndommar osv osv. Er du ute etter nyskapande og original lektyre, så er ikkje dette boka for deg. Har du derimot sansen for skreddersydd litteratur med hint av gotikk , vil eg anbefale Den glemte hagen. Det er ikkje vanskeleg å skjøne at forfattaren sjølv er inspirert av storslagne forfattarar som Brontë-søstrene og Hodgson Burnett, for ikkje å snakke om eventyrsjangeren. Sjå på boka som ein hyllest!

Eg greidde knapt nok å leggje frå meg boka, og sat og gjetta meg til kven som var mora til Nell gjennom heile boka. Noko er sjølvsagt forutsigbart, medan resten er overraskande. Og lesargleda er intakt heile boka gjennom. Dette er den mest underhaldande og spanande boka eg har lese sidan Den trettende fortellingen (som eg sjølvsagt også anbefalar på det glovarmaste). Finn fram yndlingsplassen din, gøym deg gjerne på ein hemmeleg stad, (helst i ein overgrodd hage, men det blir nok i kaldaste laget på denne årstida), med ein kopp te og god tid, og les!