RSS

Under bordet

Heidi Linde: Under bordet, 227 sider

Jenny bor sammen med Trond og Sara i et kollektiv. Hun har fire år med medisinstudier bak seg, men har nettopp hoppet av og tør ikke å fortelle det til foreldrene. Hun bedriver dagene med å spille poker, drive dank og søker jobb kun av ren tvang fra Sara.

Det lukter sikkert lang vei at jeg desperat forsøker å nærme meg 100 bøker før året er omme. Med en dag igjen må jeg bite i det sure eplet og  innse at jeg ikke greier det. Og enda verre, jeg har lest færre enn i fjor. Æsj. Ja ja, det finnes verre ting i verden. Jeg har i alle fall lest.

Under bordet hadde mindre baby og mer singelliv i seg, og selv om jeg heller ikke er singel (jf at forrige bok hadde litt for mye baby) appellerte denne historien mer til meg. Jeg synes tilbakeblikkene gjorde boken sterkere. Det fikk frem kompliserte familieforhold, og viser hvordan en evig rivalisering kan stikke dypt og skape urealistiske forventninger for alle parter. Jeg har tidligere nevnt at Lindes skildringer får meg til å se det for meg som i en film, og det holder jeg fast ved. Både denne og Resten av livet kunne vært filmatisert. Lettlest og grei underholdning.

Takk til Gyldendal.

Resten av livet

Ellen og Heidi Linde: Resten av livet, 171 sider

Helle er grafisk designer, samboer med Anders og nybakt mor til lille Gustav. Hun har barselpermisjon og er fullstendig oppslukt av amming, bleier og alt som følger med et spedbarn. Sliten og med konstant søvnmangel blir hun med i en barselgruppe i håp om å treffe andre likesinnede. Det fører dessverre ikke med seg stort annet enn følelsen av nederlag, da flere av de andre ser ut til å balansere morsrollen og dagliglivet med glans. Søsteren Lea er lidenskapelig opptatt av sine sosialantropologiske studier, men trår støttende til når Helle av ulike årsaker trenger en skulder å gråte på. Det være seg den perfekte svigerinnen eller at arbeidsplassen ser ut til å klare seg utmerket uten henne.

Dette er en av de første bøkene Linde har skrevet, og jeg må innrømme at jeg liker de siste bøkene bedre. Det begynner å bli noen år siden jeg hadde spedbarn, så for meg ble det litt for mye fokus på baby. Heidi Linde har skrevet denne boken sammen med søsteren sin, så jeg går ut fra at de har latt seg inspirere av egne opplevelser. Historien framstår troverdig og gjenkjennelig - for oss som har barn i alle fall. Jeg husker godt hvordan det var, og jeg tror boken vil passe svært godt for de som er midt oppi dette. Boken er lettlest og det er helt grei underholdning.

Takk til Gyldendal.

Ingenting

Janne Teller: Ingenting, 141 sider. Oversatt av Kirsti Øvergaard

Den dagen Pierre Anthon slutter på skolen og setter seg i et tre fordi "ingenting betyr noe lenger", vil resten av klasse 7A bevise det motsatte. De bestemmer seg for å lage en haug av betydning, som utelukkende skal bestå av betydningsfulle gjenstander. Hver og en av klassekameratene skal donere en kjær gjenstand, og reglene er at den som donerer får bestemme hva neste person skal legge i haugen. Haugen av betydning skal overbevise Pierre Anthon til å komme ned fra treet, men planen tar en uhyggelig retning når det viser seg at det ikke er så lett å måtte gi fra seg en dyrebar gjenstand. Giveren løser det med å bestemme at neste person skal legge noe utenkelig i haugen, og slik fortsetter denne makabre leken av psykisk terror.

Denne boken var ikke som forventet, og det går fra at en i klassen må gi fra seg yndlingssandalene til at neste person må grave opp den døde lillbroren sin og legge i haugen, og det blir bare verre - eller like ille, må en vel påstå. Det er en grotesk bok, og viser hvor lett det er å la seg rive med i kampens hete. At planen opprinnelig skulle være for en god sak, gjør det hele enda verre.

Les, hvis du orker. Og fortsatt god jul.

"Ellevte roman, bok atten"

Dag Solstad: "Ellevte roman, bok atten": 144 sider

Dette er min tredje Solstad og sjølvsagt ikkje min siste. Denne gongen er det Bjørn Hansen som er hovudpersonen. Han har nettopp forlate kona og sin to år gamle son for å flytte saman med elskerinna si, Turid Lammers, i heimbyen hennar. Her får Bjørn arbeid som kemner, ein jobb han ikkje er særleg fornøgd med, men lik alt anna, tilpassar han seg raskt. Det kjem snart til syne at Bjørn er ein rastlaus person, stadig på jakt etter nye impulsar. Eit brot mellom han og Turid Lammers er uungåeleg, og Bjørn ender opp som ein singel femtiåring. Når sonen hans skal begynne å studere i byen Bjørn bur, får han flytte inn hos far sin og ei nytt tilvere begynner.

Solstad er ein framifrå forteljar, og stoppar ofte opp i handlinga for å gruble over situasjonen. Vi får skildra kor vanskeleg det kan vere å kome forbi den overfladiske kommunikasjonen, sjølv mellom dei som lever tett. Dette gjer at lesaren kjem nærare inn i både personane og historia. Eg likte boka svært godt og er glad eg har 17. roman i hylla mi. Men først er det jul.


Eg ønsker alle mine medbloggarar ei riktig god jul!

Den lille penselen

Bjørn F. Rørvik og Thore Hansen (illustratør): Den lille penselen

Det var en gang en liten pensel som bodde i malerskapet hos en berømt maler. Penselen ville så gjerne male, men de store penslene stilte seg alltid forrest.

En dag dytter de store penslene den lille penselen, så han ramler ut av skapet og havner på gulvet. Her blir han kjent med den store feiekosten, som ikke gjør annet enn å samle rusk og rask i skjegget sitt. En natt oppdager de en tyv som forsøker å stjele det nyeste maleriet til kunstneren. De vekker kunstneren ved å kile ham på føttene, og her begynner den artige forhistorien til hvordan "Skrik" ble til. Kunstneren er nemlig ingen ringere enn Edvard Munch.

Jeg synes boka var veldig morsom, og historien om hvordan "Gjesp" ble til "Skrik" etter inspirasjon av en innbruddstyv var original og festlig. Den opprinnelige historien står fortalt bakerst, så det er ingen vranglære ute og går altså. At den lille penselen kom seg opp og frem formidler en fin moral, noe de minste tar til seg veldig lett. Thore Hansens fantastiske illustrasjoner gjør dessuten fortellingen ekstra fargerik.

Hva barna mine synes? Umiddelbart etter at jeg begynte å lese, kravlet femåringen opp i fanget mitt og var lutter øre. "Edvard Munch!" utbrøt sjuåringen, så de har tydeligvis lært litt om ham på skolen. De likte boka kjempegodt, både fargene og historien. Da jeg senere logget inn på bokelskere.no for å gi terningkast fem, sa sjuåringen at nei, jeg måtte gi terningkast seks. (Jeg holdt fast på fem - må være litt streng). Vi ble alle enige om at det snart er på tide å dra til Oslo for å se maleriene på ekte - før de(t) blir stjålet igjen.

God bok. Anbefales.

Takk til Cappelen Damm.


Kjøkenbenkrealisme

Olaug Nilssen: Kjøkenbenkrealisme- Ærlege historier om tidsklemma, 181 sider

Har du born? I så fall har du sikker også dårleg samvit over eitt og anna. Kanskje arbeider du fulltid og er for lite saman med borna dine, eller du har valt å vere heime og kjenner presset om at du burde ha arbeidd? Du er ikkje aleine.

 I Kjøkenbenkrealisme har Olaug Nilssen intervjua ei rekke foreldre som alle fortel om korleis dei har valt å kombinere familieliv og jobb. Vi får møte heimeverande, deltids- og fulltidsforeldre og dei som arbeider enda litt meir. Nokon har løyst tidsklemma med å tilsetje au pair og vaskehjelp, medan andre meiner at ein skal ta seg av både born og husvask sjølv. Vi får mellom anna møte journalist og tidsskriftredigerer Cathrine Sandnes - som også er kona til Aslak Sira Myhre, heiltidsarbeidande husmorbloggar Magni Hjertenes Flyum, ekteparet Marte og Andrew Glanville, sistnemnde heimeverande husfar. Felles for alle intervjuobjekta er at dei har funne ei ordning som fungerer for dei. Enn så lenge.

Eg kjøpte boka i går og temaet var så interessant at eg måtte lese heile boka i eit jafs, kun uavbrote av ein fest i hyggeleg lag i går kveld (der eg såg meg nøydd til å reklamere for boka). Olaug Nilssen er som vanleg sitt fantastiske seg, med sine kvikke kommentarar og artige observasjonar. Med tre små born i hus, er også ho under tidsklemma og vi får innblikk i korleis dei prioriterer. Ho innsåg at ho måtte velje annleis etter at mykje jobbing og reising tok for mykje tid frå familielivet. Særleg etter at det viste seg at den eine sonen hennar har særskilde behov.

Boka tek også opp dette med å ha det perfekte Facebook- eller bloggelivet, og vi får vere vitne til Nilssen og medforfattar Kristine Tofte sin konkurranse i husmoreri, der det er om å gjere å bake flest julekaker. Elles kan det nemnast at det mellom kapitla er krydra med Nilssen og andre sine gamle Facebookstatusar. Eit essay som ofte er nemnd, og som har ført til heftige diskusjonar, er Marta Breen sitt "Den nye husmorskolen", publisert i det litterære tidsskriftet Prosa i i fjor. Verd å kike på.

God bok. Anbefalast.

Sommar i Thereses gate

Ronnie M.A.G Larsen: Sommar i Thereses gate, 167 sider

Henry fekk aldri sagt farvel til faren, men trøysta seg med at han i grunnen aldri hadde sagt hei heller. 

Henry Moan er fødd og oppvaksen i Thereses gate, pianostemmar og relativt anonym. Når sjefen hans døyr av hjarteinfarkt, arvar Henry pianoforretninga og får i oppgåve å spreie oska hans utover byen. Som godt vaksen får Henry sjansen til endeleg å realisere draumen om å flytte til Salzburg. Spørsmålet er berre om han kjem så langt.

For nokre år sidan leste eg Larsen si novellesamling Offa - forteljingar frå ei øy. Det var før bloggen min si tid, så eg har ikkje skrive noko om ho, men hugsar at eg var veldig begeistra. Fleire av novellene er også høvande til bruk i undervisninga. Forteljingane har eit preg av munnleg røvarhistorie, med morosame bygdeoriginalar i høgsetet. No har Larsen kome med sin første roman, og den artige forteljarstemma er like intakt. Forlaget reklamerer med at boka er som "ein liten film frå Bislet, fylt av musikk. Ein liten roman om dei som gjerne lev eit heilt liv utan å bli sett". Det er ei varm og roleg historie, full av trikkar, bygardar og Oslo. I likskap med førre boka, er også denne gjennomstrøyma av musikk. Kanskje ikkje så rart, sidan musikalitet er ein av forfattaren sine mange spesialitetar.

Sommar i Thereses gate gav meg assosiasjonar til både Solstad og Hovland, noko som knapt kan vere eit dårleg teikn, men det det derimot kan bety, er at romanen kanskje ikkje passar for alle. Handlinga blir nok litt for spesiell og flat for til dømes elevane mine, men eg skal ikkje vere bombastisk, kan hende er det  midt i blinken for nokre av dei. Larsen skriv godt, med knappe skildringar og mykje usagt mellom linjene. Denne gongen med eit litt djupare alvor i tonen. Han har sjølv sagt at vi ikkje har høyrt det siste frå han, så eg ventar i spenning på meir. Enn så lenge tar eg til takke med Solstad.

Det var ein mutt Moan som gjekk ut i sola. Henry hadde følt seg ovanpå, klar til å setje i gong med butikken og kome seg vidare. Om ikkje anna for å kome seg inn i tutinar og kvardag. Men det var vel alltid slik med folk at når lysta tek kommandoen, så vert det som regel for mykje i byrjinga. Lett å bli utbrend. Han såg den. 

Ei fornøyeleg bok. Anbefalast.

Køyre frå Fræna

Lars Petter Sveen: Køyre frå Fræna, 94 sider

Etter klar melding frå fleire hald, blant anna ein kollega frå Fræna - som forresten sjølv ikkje har lese boka enda - har eg endeleg lese denne boka. Eg angrar ikkje.

Køyre frå Fræna er ei samling av tolv gode noveller, som alle tek  utgangspunkt i forfattarens eigen heimstad, Fræna. Vi får blant anna møte ein far som har mista sonen sin, ein gut som mistenker at foreldra puttar sovemedisin i maten hans og ein unggut som har køyrt i hel bestekameraten. Alle forteljingane er røyndomsnære, men har likevel noko mystisk og uforklarleg i seg. Nokre meir enn andre. Det er rom for tolking, noko som gjer at handlinga får eit heilt spesielt driv. Novellene held attende og bruker enkle språklege verkemiddel for å få fram ei nærmast uuthaldeleg spenning.

Språket er fint, ordknapt og stilistisk. Sveen meistrar å blande magiskrealisme inn i ei realistisk setting, utan at det senkar kvaliteten. Tvert imot tilfører det historiene ei dunkel og gåtefull stemning.

Eg er overtydd.

Anbefalast.


Charliblogg

Eldrid Johansen: Charliblogg, 213 sider

Jada, jeg holder fremdeles på å morer meg med ungdomslitteratur. Men de er jo så artige, disse bøkene. Raske å lese er de også. 

Denne gangen har jeg fordypet meg i Charlottes verden. Hun er byjente, født og oppvokst i hovedstaden og vant med Paristurer, sushi og storbyliv. Når moren forteller henne at de skal flytte til bygda, raser verdenen hennes sammen. Allerede første skoledag skjærer det seg for 15-årige Charlotte. Jentene i klassen synes hun er snobbete og bestemmer seg for ikke å inkludere henne. Når det ringer ut til første friminutt, er Charlotte den siste som forlater klasserommet. Hun finner det ekslusive pudderet sitt knust i vasken. En klar beskjed om at hun er uønsket. Oppgitt og skuffet bestemmer Charlotte seg for å ta hevn. Hun oppretter en anonym blogg hvor hun harselerer og latterliggjør innbyggerne i det lille samfunnet. Charliblogg blir stadig mer populær, og for å holde på leserne fyller Charlotte på med bygdesladderen. Hun går langt over streken og til slutt går det selvsagt galt. 

Jeg likte boka godt. Temaet er superaktuelt, og det er ikke måte på hvor ofte jeg lar meg sjokkere over blogger jeg ramler innom. Halvnakne tenåringer med fullt navn og adresse som legger ut om personlige saker om både seg selv og de i nærmeste omgangskrets. Det er lett å glemme at du offentliggjør deg selv når du sitter alene og publiserer innlegg, og det er viktig å huske at du er din egen redaktør. Det er skummelt å tenke på at ens verdi skal bli målt ut fra hvor mange Likes en har på Facebook, eller hvor mange kommentarer en får på et blogginnlegg. Mobbing forekommer dessverre både i klasserommet og via nettet, sistnevnte kanskje mer synlig, men desto vanskeligere å gjøre noe med siden det ofte er snakk om anonyme brukere. Vondt gjør det uansett. 

Setter vi moralen til side er Charliblogg en spennende bok med en god historie. Lettlest og passende for 5.-6. klasse og oppover. 

God bok. Anbefales.

En overflødig kvinne

Rabih Alameddine: En overflødig kvinne, 259 sider. Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Hver gang jeg forsiktig løsner mors hengeløkke rundt halsen, er det med mine egne hender jeg nesten struper meg selv.

72 år gamle Aaliya bor i en gammel leilighet i Beirut. Hun har blått hår og mye på hjertet. Med lidenskapelig innlevelse tar hun oss med på en reise gjennom livet sitt, oftest med en referanse til et kjent litterært verk i bakhånd. Aaliya innehar stor livsvisdom og er svært belest. Hun har de beste årene bak seg og reflekterer over tidligere muligheter og valg. Hun har oversatt flere litterære klassikere, men har ennå til gode å publisere noen av dem. Aaliya forteller blant annet om hvordan det føles å være familiens vedheng,  sitt havarerte ekteskap og sin kjærlighet til hjemlandet.

Jeg liker ikke å klage, det er sant, jeg gjør ikke det, men jeg griper meg selv i ofte å gjøre det. Å eldes er å syte. Burde jeg fortelle deg om avføringen min?

En overflødig kvinne gir deg en personlig historie, en familiehistorie og et innblikk i Libanons historie. Jeg synes det var en interessant og, til tider, svært morsom bok, likevel var det et eller annet som ikke helt greide å fenge meg. Enkelte av sekvensene ble litt kjedelige for min del. En fin bok, men den gav meg ikke noe mer enn det.

Takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.

Brevet fra Betsy

Marianne Storberget: Brevet fra Betsy, 315 sider

Bonn, 1847: Hjalmar Kjerulf ligger for døden i en fattigslig leilighet. Han blir pleiet av den nære vennen, billedkunstneren Hans Gude og broren, komponisten Halvdan Kjerulf. Deretter hopper historien frem og tilbake i tid, og vi får høre om forskjellige hendelser fra livet til Kjerulfene, som næret vennskap med blant andre Johan Sebastian Welhaven og Peter Asbjørnsen. Det er duket for interessant lesning, tenker du kanskje? Men neida.

Storberget har skrevet doktorgrad om vennskap mellom menn på 1800-tallet, noe som inspirerte henne til å skrive denne romanen. Dog, hun påpeker å ha tatt seg store kunstneriske friheter i fortolkningen. Jeg skjønner at hun finner dette temaet interessant, for det gjør jeg også. Jeg behøvde bare å skanne navnene på baksiden, så var jeg solgt. Men altså: Hva er dette? Hvilke kunstneriske friheter? Boken handler jo ikke om noe! Har hun fortolket ut alt det spennende? Det må da være noe som skal drive handlingen fremover, foruten dette vennskapet? Hvorfor Storberget har funnet det for godt å skrive 300 sider om dette intetsigende trekantdramaet er meg en gåte.

Det er greit å være litteraturinteressert, men det må da være grenser for hva en gidder å lese. Jeg synes boka var svært tung å komme gjennom, mye på grunn av den tamme handlingen. Ikke lærte jeg noe nytt heller. Bortsett fra at to av vennene har sett seg ut denne Betsy, som endelig kommer med dette brevet når det er tre sider igjen av boken. Og det var ikke akkurat noen åpenbaring det heller. Nei, dette gav meg ingenting.

PS. Tittelen er også kjedelig.

PPS. Språket var heller ikke noe å hoppe i taket over.

Uansett: En er da litt høflig.Takk til Aschehoug for lesereksemplar.

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

Kristine Getz: Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?, 238 sider inkl etterord av Finn Skårderud

Det hjalp ikke hva jeg gjorde, det hjalp ikke at jeg stilte meg i enn annen vinkel, det hjalp ikke at jeg lukket øynene, talte til elleve og åpnet igjen. Fettet var tilbake.

Kristine Getz slet med spiseforstyrrelser i ti år. Hun gikk jevnlig til behandling, men vendepunktet kom ikke før hun begynte å blogge. Ved å blottlegge sine innerste tanker, legge ut om frykten som stadig truer, kunne hun sakte begynne på veien tilbake til det trygge og gode livet hun engang hadde.

Historien begynner med 17-årige Kristine, som bor hjemme sammen med lillesøster Ane og pappa. Mamma har flyttet fra dem, og de må lære å klare seg uten henne. Kristine er overbevist om at hun er grunnen til at mamma drar. At alt blir bra igjen bare hun blir snill igjen. Bare hun fikser alt. Og Kristine fikser alt. Hun gjør lekser, husarbeid, lager middag, baker kaker, stryker skjorter og lager bursdagskort. Utenpå smiler hun, inni føler hun seg sint og fanget. Hun legger selvverdien sin i prestasjoner, og føler en konstant uro og håpløshet som hun etterhvert begynner å stilne med mat.

Alt ble veldig tungt. Men det var jeg som veide tyngst. 

Kristine spiser, kaster opp og og sulter seg om hverandre, helt til sistnevnte tar overhånd. Hun opplever en selvkontroll når alt rundt henne er kaotisk, ved å kontrollere sultfølelsen har hun i det minste overtaket på noe. Hun takker nei til de fleste sosiale begivenheter, av redsel for å måtte spise noe, hun sniker seg ut for å trene midt på natten, kan gå dagevis uten å spise annet enn litt grapefrukt. Til slutt går det over fire år før hun i det hele tatt kan huske å ha smakt på kake, og selv da var det bare noen få biter.

Dette er en sterk og viktig historie. Bare i Norge er det 120 000 personer som lider av spiseforstyrrelser (og det er nok bare det antallet som er registrert!). Kristine sier selv at hun med denne boken ønsker å advare andre. Hun beskriver sykdommen på en måte som gjør at vi utenforstående får et verdifullt innblikk i hva denne forferdelige lidelsen kan gjøre med en. Kristine greide heldigvis å kjempe seg tilbake til livet. Dette er en historie verd å få med seg for de fleste.

Anbefales.

Evig søndag

Linnea Myhre: Evig søndag, 192 sider

Jeg kan ikke overnatte hos noen, jeg kan ikke spise middag hos noen, jeg kan ikke spise noe som helst hos noen, og jeg kan ikke ta imot besøk nær et planlagt måltid i frykt for at de ikke skal gå tidsnok. I timene etter kveldsmat klokken 19 blir alt mørkt, ikke bare ute, men også bak øynene, og jeg ønsker meg selv død mens jeg googler giftstoffer, medikamenter og metoder jeg kan bruke for å ta livet mitt uten å merke det. Jeg tenker ikke lenger på noe annet enn døden og måltidene mine, og får jeg ikke spise akkurat det jeg har planlagt, blir jeg fullstendig fra meg.

Linnea Myhre er kjend som forfattaren bak bloggen Alt du vet er feil, ein blogg eg stadig var innom for å få meg ein god latter (ho har slutta å blogge). I bloggen var Linnea veldig morosam, og serverte syrlege kommentarar om folk og anna ymse. Eg hugsar godt at ho la ut eit bilete av ein daud måse med underteksten "Trine Grung". Ubetaleleg. Linnea er like morosam i boka si, men men med ein mykje meir alvorleg undertone. Sjølvsagt. Ho skriv nemleg om korleis det er å leve med eteforstyrring og depresjon. Korleis ho forsøker å ha eit normalt liv utanfor seg sjølv, utanfor Internett og leilegheita sine fire veggar. Ho skriv om korleis det er å forsøke å vere saman med andre menneske og gjere normale ting, som å gå på butikken, dra på fest, men alt ho kan tenkje og føle er mat. Mangelen på mat, for mykje mat, at ho er tynn, mest tjukk, kor tid neste måltid skal vere, om ho kan unne seg middag, korleis ho kan forbrenne vekk middagen, korleis ho kan få det til slik at ho ikkje lenger treng å føle. Ikkje lenger treng å leve.

Eg likte boka veldig godt. Sjølv om eg har lese fleire av blogginnlegga hennar, tok eg meg sjølv i å bli overraska over kor bra ho faktisk kan skrive. Språket held same stilen som før, berre ei betre og reinska utgåve. Ho utleverer seg på det mest sårbare, brutalt ærlege, men har likevel denne svarte humoren vi er så glad i. Det er trist å lese om korleis ho kjempar seg gjennom dagane, kor skuffa ho blir når ho vaknar og oppdagar at det framleis er mange timar att av døgnet. Ho vil ikkje tenkje eller føle, vil ikkje vere seg sjølv. Ho greier ikkje å fortelje mora kor glad ho er i henne, men mor er heldigvis sterk, ho er der for Linnea uansett. Eg tenkjer med gru på korleis det kunne ha gått, kan gå, for dei som ikkje har ein støttande forelder bak.

Jeg skulle feire julaften. Dog ikke hos mamma, men hos pappa, kun et steinkast unna sykehuset. Hvor jeg naturligvis ikke passet inn, jeg spiste jo ikke like mye som de andre, og det var tross alt all denne spisingen julen dreide seg om, var det ikke? jeg kompenserte dog med sjokolade, hele 20 biter spiste jeg, det var jo julaften, den eneste dagen i året hvor alt er lov, selv for en anorektiker syngende på sitt siste vers. Men heller ikke dette så ut til å tilfredsstille selskapet, for tenk om jeg skulle dø denne julekvelden, utelukkende på grunn av at jeg ikke hadde spist like mye som de andre. 

Utdraget nedom måtte eg lese høgt for mannen min, som flira og sa seg einig i at det er godt det finst fleire som meg. Eg har også store problem med å forstå eller hugse enkelte ting sjølv om eg har blitt det fortald aldri så mange gongar. Tyskland kan eg, men kva eg ikkje kan det skal eg ikkje eingong begynne å snakke om. Linnea kan i alle fall noko som ikkje alle andre kan. Ho kan feste kjenslene sine på papiret, og det er slett ingen dårleg eigenskap.  

Smarte mennesker bruker så mange ord for å gjøre seg forstått. Man henvender seg på den måten kun til leserne som allerede er smarte, og som ennå kan huske starten på en fem linjer lang setning ved setningens slutt. derfor hopper jeg over tankereferatene og går til avsnittene hvor det finnes handling. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å lære, men jeg har innsett at jeg verken kommer til å forstå eller huske noe av det. Jeg husker for eksempel ikke hvor Tyskland ligger, selv om jeg har visst det veldig mange ganger.

God bok. Anbefalast.

Kven er snillast av far og mor?

Inger Bråtveit: Kven er snillast av far og mor?, utan sidetal, men boka har omlag 44 sider.

Knut er på sjukehuset, men er ikkje redd for å ta blodprøver. Han har fått einerom og har det han treng av underhaldning: TV, lego, Pokemom og DS. Far er jamnt innom, men mor er fråverande.

Knut er ikkje redd for sprøyter eller blod. 
Knut tenkjer berre: Kvar er mor?

Med denne boka vil nok Bråtveit setje søkelyset på noko som stadig blir meir vanleg: At far er mer til stades enn mor.

Mor jobbar med bank og finans, 
det vert lange dagar 
med mykje reising utanlands.
No er mor på Nokia-konferanse. Ho sit i styret i eit multikonsern.

Knut har mareritt om natta, sveittar og snur seg. Når han vaknar, er det far som sit hos han. Mor er på telefonen frå Finland. Knut får også snakke, og mor fortel om alt det kjekke dei skal gjere saman når Knut blir åtte år. Når mor kjem heim, får Knut ein hund av ho.

Eg får veldig vondt av denne boka, og er livredd for ikkje å kunne vere der nok for mine born. Samstundes er det feil å skulle insinuere at mor er ei dårleg mor fordi ho har ein karriere. Hadde det vore far som var på arbeid, hadde få reagert. Ein kan sjå teikn på at Knut er uroleg og einsam. Han blir til dømes plassert framfor TV-en når far er i butikken - for å kjøpe øl, blant anna. Mor verkar lykkeleg og harmonisk når ho arbeider, men ser stressa ut saman med familien. Dette er noko ein kunne ha gripe tak i, men no skal eg ikkje tolke boka utover det mest openberre. Det er nok tidsklemma som er det største problemet, og det er noko dei fleste familiar forsøker å kome ut av på best mogleg måte.

Slutten er open, og vi får ikkje vite kven som er snillast, noko som heller ikkje er poenget. Når eg las boka for mine born, som ikkje forstår retoriske spørsmål, var dei einige om at "far var snillast, eller vent, det måtte vere mor sidan ho kjøpte han ei gåve". Å kjøpe seg fri frå dårleg samvit er eit velkjend knep, også det å bruke tv og dataspel som barnevakt. Som vaksen lesar likte eg boka veldig godt. Temaet opnar for debatt og ettertanke, språket er lyrisk og har ei fint uttrykk saman med bileta.

Som barnebok er eg usikker på om det er så vellykka. Av erfaring veit eg at born ikkje har så stor sans for rim og vers, så lenge det ikkje er tøys og tull med i biletet. Kor mykje dei vil skjøne av innhaldet, og om dei vil tolke det som om svaret einsidig skal vere mor. Det kjem nok an på vaksenpersonen som les boka saman med bornet. Men: Born skjønar meir enn vi trur, og det er viktig å la dei få kome til orde. Også i vaksendebattar.

Her kan du lese kva Stine meiner om boka. Eg og ho er nokså einige, noko ho hadde visst dersom eg hadde greidd å bevise at eg ikkje er ein robot. Men den gong ei.

Takk til Flamme Forlag.

Din vakre jævel

Arne Svingen og Helene Uri: Din vakre jævel, 218 sider

Helene Uri og Arne Svingen gjentar suksessen fra 2007 (Sommeren vi kledde oss nakne - gjett om jeg skal lese den!), og har skrevet Din vakre jævel sammen. Annethvert kapittel er fortalt henholdsvis av 25-årige Hedvig og femtenåringen Robin. Det er en ungdomsbok og det funker. 

25 år gamle Hedvig kommer fra et såkalt møblert hjem, hun har utdannelse og en god jobb. På fingeren har hun en solid diamantring. Den har hun fått av forloveden. Velstående, flotte, kulturelle Gustav. Robin er 15 år og bor sammen med mor og to yngre søstre. Han går på ungdomskolen og har planer om å jobbe når han er ferdig. En dag blir Hedvig ranet av Robin og to kompiser. De stjeler mobilen, lommeboken og ringen hennes. Hedvig blir skremt av hendelsen, men klarer likevel ikke å slutte å tenke på Robin. Robin kan heller ikke glemme Hedvig. Og jeg greier ikke slutte å lese.

Før jeg rekker å tenke mer, har jeg heist meg opp på tærne og lagt leppene mine mot hans. Kroppen hans er urørlig noen evigheter før han åpner munnen og besvarer kysset. Det er ikke noe kyss som kan bortforklares som bare en dum misforståelse, et kyss som i all vennskapelighet var ment for kinnet, men som ved et ulykkestilfelle havnet på munnen. 
---
Det er umulig å forklare hva som satte fyr på hele greia. Det hendte kanskje bare av seg sjøl. Jeg har jakka på en arm og hælen ute av den ene skoen, mens hun har genseren oppe over behåen og drar i beltet mitt. Vi går sidelengs innover i leiligheten, gjennom stua og mot den døra som jeg veit hva skjuler. 

Din vakre jævel er en heftig bok. Den er ærlig, rå og sparer ikke på noe. Det er sånn en ungdomsroman skal være. Jævlig bra.

Anbefales.

Beistet

Ingunn Aamodt: Beistet, 123 sider

Sytten år gamle Mona er i Oslo spektrum for å få med seg VG-listas årlige konsert. Når venninna hennes er så heldig å få tak i billett til etterfesten, tigger Mona henne om å selge billetten. Rapperen EK skal nemlig opptre, og sjansen til å møte ham etterpå vil hun ikke la gå fra seg. Mona får møte sin store helt, og blir attpåtil med ham hjem. Morgenen etter er Mona verdens lykkeligste, helt til hun overhører en telefonsamtale EK har med en bekjent:

"Hun er skikkelig feit! Du skulle sett! Og den teite sveisen! Ja, hun ligger i senga mi og purker nå. Hvor full kan jeg ha vært? Hun ser faen meg ikke ut. Trodde aldri jeg skulle røre det beistet. Fatter ikke hva jeg har tenkt på."

Mona får sjokk. Hun lister seg ut og bestemmer seg for å ta hevn. Om ett år skal hun selv stå på scenen, vakrere enn noensinne og helt ugjenkjennelig for EK. Han skal få svi.

Cappelen Damm omtaler boken som "en humoristisk vendetta mot de vakre og berømte med for mye makt", noe jeg sier meg enig i. Kroppsfokusering og anoreksi er også et gjennomgående tema som er viktig å ta tak i. Innholdsmessig vil jeg si at boken er for femtenåringer og eldre, men språkmessig vil jeg påstå at den kanskje blir litt for enkel. Uansett er det en grei bok med et fint budskap.

Denne har jeg lest i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturnéJeg hadde æren av å starte turneen, og i morgen fortsetter Julie.




Hver dag



David Levithan: Hver dag, 376 sider. Oversatt av Tonje Røed

Jeg våkner. Så må jeg finne ut hvem jeg er. Det er ikke bare kroppen - å åpne øynene og oppdage om huden på armen min er mørk eller lys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i en ny en hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen som kan være utfordrende. Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv - jeg vet at jeg er meg selv - men jeg er også en annen. Sånn har det alltid vært. 


Tenk deg at du våkner i en ny kropp hver dag. At hver kveld når du legger deg, ikke vet om du våkner som jente eller gutt, rik eller fattig, med eller uten en familie. Det eneste du vet, er at du våkner som en sekstenåring og som deg selv - innvendig. For hovedpersonen i Hver dag er dette en realitet. Denne personen kaller seg A og har våknet som en ny person hver dag siden fødselen. A har lært seg å leve med det i stillhet, og gjør sitt ytterste for ikke å knytte følelser til mennesker som aldri vil være familie, venner, bekjente - i mer enn en dag. Det eneste A har å holde fast i, er minnene. En dag våkner A i Justins person. Han treffer Rhiannon, Justins kjæreste, og blir umiddelbart forelsket. Etter denne dagen klarer ikke A å glemme Rhiannon, og gjør alt for å se henne igjen, om det så betyr at livene til personene kan få fatale følger. Reglene A har levd etter, gjelder ikke lenger. Det eneste som betyr noe, er å få være sammen med Rhiannon. Hver dag. 

Det er nesten nifst hvordan alt ligger til rette neste dag. Jeg våkner tidlig - seks om morgenen. Jeg våkner som en jente. En jente med bil. Og førerkort. I en by bare en time unna Rhiannon. 

Dette er den beste ungdomsboka jeg har lest. Punktum. Ellikken skal ha en stor takk for å gjøre meg oppmerksom på den, da hun tidligere i år erklærte den som årets favoritt. Ellikken: Tusen trillioner takk. Jeg hadde trolig ikke oppdaget den uten deg. Omslaget yter ikke boka rettferdighet. Teksten yter ikke boka rettferdighet. I likhet med Ellikken, leste jeg boka på en dag. Den er rett og slett umulig å legge fra seg. Jeg har heller ikke ro i meg etter denne fantastiske historien. Jeg føler for å danse, gråte, le, rope!

Jeg må fortelle verden om boka. Bibliotekarer: Still ut boka med det samme dere kommer på jobb i morgen. Lærere: Ha den med til klasserommet og fortell om den til elevene deres. Bloggere: Les den. Andre: Les den. Bare les. Først da vil dere forstå. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Hva jeg kan si. Hvordan jeg skal greie å formidle alle de forskjellige nivåene av dybde denne enestående, vakre, magiske, hjerteskjærende historien har å tilby. Vær så snill og les. Boken fortjener det. Du fortjener det. Det er sjelden jeg begynner å få panikk når jeg vet at boken nærmer seg slutten, men denne gangen fikk jeg hjertebank og sorgfornemmelse ved tanken på snart å skulle forlate historien. Det er ingenting sammenlignet med As håpefulle og vonde fortelling. Det er verdt det. 

Anbefales. Virkelig. Jeg mener det. Les den. 

Alt jeg vil er å kysse deg


















Charlotte Glaser Munch: Alt jeg vil er å kysse deg, 152 sider

Sara er 14 år og fast barnevakt for Mia og Adams gutt, Ivar. Når Mia og Adam blir skilt, fortsetter Sara å passe Ivar. Det er som om Sara tar over Mias rolle i hjemmet. Hun henter ham tirsdager og torsdager, legger ham, gjør husarbeid og lager middag. Hele dagen går ut på å vente på Adam, glede seg til han kommer hjem og spiser middag sammen med henne. Som en familie. Alt hun vil er å være sammen med Adam. Alt hun vil er at han skal kysse henne.

Jeg kjenner et sug i brystet, som om kroppen min sulter etter å være i nærheten av hans. Kanskje dette er kvelden vi kysser. Jeg vet at jeg burde tenke på at han er voksen og at familien min bor vegg i vegg, men det glipper. Det eneste jeg vil er å være inntil ham. Alt annet betyr null.

Sara har nettopp flyttet tilbake til Asker, etter å ha bodd mesteparten av livet i Tromsø. Hun savner Tromsø, vennene sine. Hun savner livet sitt. I Asker er hun fremdeles hun nye, og har ikke greid å finne seg til rette. Foreldrene og storebroren har glidd rett inn, og er alltid opptatt med noe spennende og nytt. Ingen ser ut til å ense henne, trenge henne. Til og med bestevenninnen i Tromsø, Siv, ser ut til å ha glemt henne og poster stadig nye bilder på Facebook. Bilder som vitner om et spennende og interessant liv uten Sara. Bare Adam ser ut til å trenge Sara, å behøve å ha henne i livet sitt. Hun er snart 15 år, han er 29. Det er ikke stor aldersforskjell. Sara drømmer om Adam, lengter etter selv å være voksendelen av en familie. Å være den som kan bestemme og ta egne valg. Da hadde hun kanskje fremdeles bodd i Tromsø.

Fellesmiddag. Det skjer nesten aldri lenger. [...] Jeg blir fremdeles overrasket over at alt skal haste sånn. Mamma stresset aldri før, ikke som jeg husker det, i hvert fall. Men kanskje det var det hun lengtet etter, siden hun gjør det hele tiden nå.

Alt jeg vil er å kysse deg er primært for ungdom, men passer også for de eldre. Som forelder er det fint å se det fra barnet sin side. Det er lett å tenke at en ønsker å skåne barna sine ved ikke å fortelle om kriser i ekteskapet. En skal heller ikke alltid innlemme barna i voksenlivets problemer, men av og til kan det å holde noe skjult gjøre vondt verre. Barn oppfatter likevel at noe er galt.

God bok. Anbefales.




Mokka

Tatiana de Rosnay: Mokka, 214 sider. Oversett av Gøril Eldøen

Justine og Andrew er gift og foreldre til Giorgia på ni og Malcolm på tretten år. Ein onsdag ettermiddag får ho ein telefon som snur om på alt: Malcolm har blitt påkøyrd og ligg i koma. Føraren av bilen, ein mokkafarga mercedes, stoppa ikkje, noko fleire har vore vitne til. Justine bestemmer seg for å ta saken i eigne hender. Etter fleire spor, står Justine ein dag utanfor døra til kvinna som køyrde på sonen hennar. Ho vil vite kva som får ei kvinne, ei mor, til å køyre på ein gut, stikke av og ikkje sjå seg attende.

Dette er første boka eg har lese av de Rosnay som konsentrerer seg heilt om notidshistoria. Risikabelt, når vi veit at det stort sett er fortidshistoriene som har drive handlinga. Lik dei andre romanane hennar, er ei nyleg hending kjerna i historia, men persongalleriet følgjer så å seie same oppskrift som tidlegare (ok, kanskje ikkje alle dei andre bøkene). Ei kvinne som arbeider med ein eller anna form for tekstarbeid, mannen har vore utro og dei forsøker å lappe saman ekteskapet. Sonen si ulykke får dei til å tenkje gjennom tidlegare val i livet.Vil dei klare å leggje det bak seg, eller vil det vere eit endeleg oppgjer?

Eg synest det var ei fornøyeleg bok. Språket var særs godt i første delen av boka, ei meir fortetta stemning er skildra. Vidare glir det meir over til dette utbrukte, typiske, spesielt når det er snakk om ektemannen. Men det gjekk ned, om ein kan seie det slik. Eg følte ikkje at det var det heilt store, men eg la ho likevel knapt frå meg før eg var ferdig. Heilt grei underhaldning.

Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene, 287 sider

Jeg ser for meg Silke eller Juritzen. Begge er gode forlag som faktisk tar vare på forfatterne sine, i motsetning til Aschehoug som bare jobber for Jo Nesbø. (s. 209)

Tro om dette sto i det originale manuset, eller om forfatteren redigerte det etter å ha fått napp hos Silke forlag?

Du vet hvordan det er mulig å forutse innholdet i en bok bare ved å se på omslaget? Jeg tror jeg med sikkerhet kan påstå at Julebrevpikene er akkurat den typen bok den ser ut som. Det er vel dette som kalles chick lit, er det ikke?

Julebrevpikene handler om en spenstig venninnegjeng oppe i Nord-Norge. De har fått nok av de overpositive julebrevene som i beste Facebook-stil flommer over av perfekte familieforhold, striglete hjem og suksessfulle karrierer. En etter en sender de inn sine usensurerte julebrev til lokalavisa, og reaksjonene lar ikke vente på seg. Norges befolkning går tilsynelatende amok, og jentene blir intervjuet både av VG og TV2.

Jeg hadde glemt boka mi hjemme en dag og gikk innom skolebiblioteket, som hadde denne utstilt i hylla. Dagens retusjerte virkelighet via Facebook og blogger er et hett tema, og jeg synes derfor denne boken virket interessant. Dessverre synes jeg ikke dette ble så fremtredende i boka. Selv om det stadig blir snakket om disse julebrevene, får vi aldri komme helt i dybden. Det er så mye snakk om å unngå klisjeer, og hintes stadig til litterære feller en bør unngå i stedet for å konsentrere seg om handlingen i denne boken. Det gjør at jeg begynner å mistenke forfatteren for å bruke hovedpersonen som en talsperson snarere enn en litterær figur. Hovedpersonene blir litt for enkle, handlingen dras ikke fremover, bortsett fra den heller enkle familieforsoningen mellom de to søstrene - og der gikk forfatteren i egen felle, gitt. Det er lite troverdig, men bevares, det er nok av morsomme episoder, så underholdning kan den dog bidra med.

Boka er grei nok, det var ikke det, men jeg greide ikke å la være å henge meg opp i forfatterens heseblesende kåseriaktige skrivestil. Ikke en dialog fikk være foruten en kvikk bemerkning, og det ble til tider mer slitsomt enn morsomt. Hvor mye humor kan presses inn i en setning? Det irriterte meg også at objektformen ham aldri ble brukt. Jeg vet at det er lov å bruke han, men vi foretrekker da ham (?), og når forfatteren i tillegg er norsklærer ble dette vanskelig å svelge.

Less is more. Denne gangen.

Et velsignet barn

Linn Ullmann: Et velsignet barn, 391 sider

Hver sommer tilbringer de tre halvsøstrene, Erika, Laura og Molly sommeren hos faren sin på den lille, svenske øya Hammarsö. Her opplever de uskyldig barnelek og idylliske dager ved strandkanten. Søstrene blir etterhvert ungdommer, og grensene for barneleken blir stadig tøyet. En sommernatt i 1979 går leken så langt at det skal gå 25 år før søstrene vender tilbake til øya.  

Boken går frem og tilbake i tid, og åpner med å introdusere den voksne datteren, Erika, som i 2005 er på vei til sin gamle og syke far. De to andre søstrene reiser etter, men vi får aldri vite hva som skjer når de kommer frem. Det er tankestrømningene i reisen som driver handlingen fremover, målet i seg selv er ikke viktig. Det er historien til jentene som er interessant, og leseren blir tatt med inn i barndomsminnene som fant sted på øya. Far i huset trenger ro hver ettermiddag, noe som gjør at jentene blir overlatt til seg selv i timevis hver dag. Da går de sammen med andre barn på øya, hvor det eksperimenteres og utøves ulike maktkamper dem imellom. Ullmann har et godt fortellergrep, hun observerer og legger igjen spor, det er opp til leseren å nøste opp trådene. 

Et velsignet barn er en nådeløs roman, men rommer likevel en vakker historie med flere lag av alvor. Barn kan være grusomme. 

Anbefales. 

Stille natt

Ragnar Hovland: Stille natt, 224 sider

Ein forfattar slit med å hoste opp den store sjøromanen han har lova forlaget. Skrivesperre til trass, livet skriv seg sjølv og forfattaren drøymer seg både fram og attende i tid. Han blir bedt om å reise heim til foreldra, og i heimbygda er det ikkje mangel på folk som gjerne kan tenkje seg å bli skrive inn i den nye romanen hans. Han har med andre ord nok stoff å ta av.

Eg tenkjer at dette er typisk Hovland. Hovudpersonen er ein einsam ulv, avslappa og kul. Han har draget på damene og seier ikkje nei takk til alkohol. Nerven i historia er det som ein gong hende bror hans, men det er alt det usagte og ugjorte rundt dette som er interessant. Korleis dei forsøker å nærme seg dette vanskelege temaet ved lausprat, ver og vind. Sidan dei er fem brør blir dei nummerert, og vi får aldri vite namna deira.

Bror min sat stille i ein god stol og såg på tv, mor mi svinsa stille rundt med litt bustete hår, og Nummer tre klappa ein mørk hund eg aldri hadde sett før, og nikka til meg i det eg steig inn i stova. Dei to yngste brørne mine var ingen stad å sjå, noko eg heller ikkje hadde venta. - Kva er det for ein hund? spurde eg Nummer tre. - Det er no ein. Han bur her. Han er nærmast blitt familiemedlem. Eg såg litt på denne hunden som så tydeleg hadde overtatt min plass i huset, og han såg lett hoverande tilbake på meg. - Heiter han noko? spurde eg. - Nei, sa Nummer tre. - ikkje det eg veit.

Hovudpersonen køyrer frå Oslo til Vestlandet og tilbake att, møter fleire interessante personar som bidreg til å halde ei jamn forteljing. Tradisjonen tru skriver han seg sjølv inn i forteljinga, jf: Thomas har ikkje mange bøker i hylla, men eg ser at han, i tillegg til det meste av Mykle, har ein roman av Ragnar Hovland, ein annan forfattar her frå distriktet. Hovland sin særeigne humor er fullt til stades. Det alvorlege temaet i botnen blir dekt over av humor, ofte forkledd som vitsar. Dialogane er utruleg vittige, og han har hysterisk morosame anekdotar og observasjonar. Det fungerer.

Folk spør meg kva eg skal med alle desse pengane, og eg svarer som sant er, at eg skal bruke dei til å rutte med.

Ei god bok. Takk til Samlaget.

Olavs draumar

Jon Fosse: Olavs draumar, 80 sider

Olavs draumar held fram der Andvake slutta. Asle og Alida er framleis på flukt, og har forlatt Bjørgvin. For å kunne leve i fred vel dei no å kalle seg Olav og Åsta. Olav vil kjøpe ei gåve til Åsta og vågar seg inn til Bjørgvin, men det går ikkje heilt som Olav drøymer om. Han blir kjend att og kjem i det verst tenkjelege. Heime sit Åsta og ventar.

Det går ikkje an å skildre Fosse sine tekster utan å bruke store ord. Dei same orda går att hos meg når eg skal forsøke å skrive. Fosse er seg sjølv lik. Det er setningsfragment, manglande punktum og ord som glir over i kvarandre. Det skaper den suggererande, obligatoriske tankestrøyminga. Det er vakkert og kraftfullt. Han greier å skilje liv og død, men bind dei samstundes saman på ein drøymande og svevande måte. Det gjer at vi leser, vi er utanfor, men i historia. Den mørkkledde gamlingen gir ei ekstra uro til handlinga, og vi veit at det som ikkje skal skje, skjer.

Jon Fosse er ein av Noregs største, men det er ikkje noko ein anbefaler kven som helst. Det er sært, og det tek tid å venje seg til den flytande stilen. Eg hugsar mitt første møte med forfattarskapen hans, vi skulle lese Melancholia ved Nordisk, og eg tenkte dette måtte vere det raraste eg hadde lest. Eg trur ikkje Hertervig hadde komt seg ut av senga før på side 100. Sidan da har eg lese meir, lært mykje, forstått djupna og det fleirstemde i tekstane hans. Det er like mykje kunst som historie, og ein må kanskje trenast opp til å like Fosse? Han har heilt klart blitt ein av mine favorittar.  Det er Ales var ei av dei første bøkene eg skreiv om i bloggen. Olavs draumar skuffar ikkje, og eg veit at mange synest Andvake er ei av dei beste, men Melancholia 2 og Morgon og kveld er framleis dei største favorittane mine. Sistnemnde er ei av dei vakraste og sterkaste forteljingane eg nokon gong har lest. Prøv deg fram.

Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Nærmere høst

Marianne Kaurin: Nærmere høst, 246 sider

Oslo, 1942. 15 år gamle Ilse Stern bor sammen med mor og to søstre i en bygård i Grünerløkka. Far ble hentet for en måned siden. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød. En dag blir hun med ham på skitur i Maridalen. De går seg bort og må søke ly for natten. Ilse kommer ikke hjem den kvelden. Hun har aldri vært borte så lenge. Tidlig neste morgen våkner mor og søstrene av at det banker på døra. De skal bli hentet. Samtidig ligger Ilse i en hytte i Maridalen, uvitende om det skjebnesvangre som finner sted hjemme.

Isen. Tung under føttene. Alt er hvitt her ute. Lyset over himmelen. Lyden fra de andre. Snøen. Oppklippet, som biter av papir. Landet der framme. tanken på det. Alt som venter. Alt som er forsvunnet. Det som ikke finnes lenger. Alt. Det er bare hvitt.

Dette er en nydelig og grusom bok. Språket er rensket for klisjeer. Det er enkelt, men elegant på en naturlig måte. Romanen åpner med å innvie leseren i en "ordinær" ungdomsforelskelse, men beveger seg etterhvert mye dypere. Det blir gitt små hint underveis, fortelleren lar leseren legge sammen selv. Vi blir kjent med familien, miljøet, naboene, før det fatale inntreffer. Vi er midt i krigen. Tilfeldigheter kan bety alt. Spenningen øker gradvis. Det er intens. Heseblesende. Jeg mistet pusten flere ganger. Denne skal elevene mine lese.

Jeg har ikke flere ord, men Ellikken har skrevet en nydelig omtale du bør få med deg. En framifrå god ungdomsbok, men like egnet for de eldre. Det er utrolig at dette er forfatterens debutroman. Jeg er beyond imponert.

Takk til Aschehoug.

Første spørsmål

David Nicolls: Første spørsmål, 377 sider. Oversatt av Nina Aspen

Denne måneden har jentene i lesesirkelen min lest Første spørsmål.

Spørsmål: hva er det en kvinne egentlig ser etter i en mann? Svar: Svært gode allmennkunnskaper.

Første spørsmål tar leseren tilbake til 1985, hvor atten år gamle Brian Jackson nettopp har begynt å studere engelsk litteratur ved Universitetet. Han har store forventninger til livet som uavhengig student, og ser for seg utfordrende undervisningstimer, lesning av tykke bøker og elskov med sofistikerte kvinner foran peisen i kvistværelset på hybelen. Det går selvsagt ikke helt som planen. Allerede første dagen treffer han Alice, blir hodestups forelsket og alt annet kommer i andre rekke.

En tid lå jeg våken og lurte på om jeg skulle bli gother, men jeg tror det bare var en fase. Dessuten innbefatter det å være en mannlig gother stort sett å kle seg som en aristokratisk vampyr, og er det noe jeg aldri kommer til å overbevise som, må det være aristokratisk vampyr.

Brian er en veldig sjarmerende gutt. Han fomler litt med å finne sin rolle, noe som ofte fører ham opp i pinlige situasjoner - til stor glede for leseren. Det er nok gullkorn å ta av. Han er også meget kunnskapsrik, og pleide å se spørreprogrammet Universitetsspørrelekene sammen med sin nå avdøde far. Vi aner det er derfor det betyr så mye for ham å representere Universitetets firerbande. Denne konkurransen gir en fin ramme rundt boken, som åpner hvert kapittel med et spørsmål om alt fra litteratur til molekyl. Fun facts er alltid gøy, og jeg merket at konkurranseinstinktet mitt våknet, dog jeg glimtet ikke til med svarene, nei.

Spørsmål: Hvilken lidelse fører blefaritt, ektropion, amblyopi og heterofori til? Svar: Svaksynthet.

Jeg likte denne enda bedre enn En dag, som jeg syntes hadde en litt treg start. Første spørsmål holder et jevnt nivå, og jeg oppdaget just nu til min store glede (og sikkert en enda større glede for min venninne, som jeg vet er spesielt glad i James MacAvoy - filmens hovedrolleinnehaver) at boka er filmatisert. Collegefilmer er jo nok en favoritt, så denne skal jeg helt klart se.

En gjennomført og morsom bok. Anbefales.

Samtale ventar

Marit Eikemo: Samtale ventar, 390 sider

Marit Eikemo debuterte i 2006, og reknast allereie for å vere ei av dei viktigaste nye stemmene i norsk litteratur. Eg likte godt den førre romanen hennar, Arbeid pågår, som eg las for nokre år sidan. No har eg lest Samtale ventar og er stadig begeistra.

Samtale ventar tek for seg 38 år gamle Elisabeth Brenner, ein journalist på attføring. Ho har fått eit oppdrag av NAV, å samle dialektprøvar på den vesle industristaden Einvik. Her innlosjerer ho seg i brakkane, med kun det mest nødvendige i bagasjen. At ho busett seg saman med andre mannlege industriarbeidarar skaper merksemd blant innbyggjarane i bygda, og ho får eit litt ufortent rykte på seg.

Elisabeth er svært samansett, og ser ut til å veksle mellom å vere sjølvsikker og nervøs. Ho seier ofte feil ting, og ender opp med å fornærme folk. Dette gjer at ho ofte blir oppfatta som usympatisk og frekk. Vi får inntrykk av at Elisabeth hevar seg over dei andre, ho kan blant anna ikkje skjøne kvifor nokon vel å busetje seg på ein slik stad. Ho er ein ivrig Facebookbrukar, jamvel ein nokså passiv ein. Ho får med seg det meste om andre, men deler ikkje mykje sjølv. Ho trykker "Likar" på det ho mislikar, og avslørar fordommar mot denne pynta sjølveksponeringa.

Eg sjekka Facebook, og såg at journalisten allereie hadde lagt meg til som venn. Eg likte det dårleg. Hasta det sånn, at han måtte gjere det via iphonen sin på veg tilbake til kontoret? Eg skulle til å ignorere førespurnaden hans, men kom tvert imot, ved eit uhell, til å godta den i staden, og då var skaden skjedd.

Under intervjua kjem Elisabeth i kontakt med mange ulike mennesketypar, både einstøingar og dei som prøver å gi seg ut for å vere det motsette. Det er interessant å lese om dynamikken i bygda, som aldri har komme seg på føtene igjen etter at verftet gjekk konkurs. Dei få som er igjen har anten gitt opp fullstendig, eller ser på det som si livsoppgåve å redde bygda frå det endelege forfallet. Elisabeth blir stadig meir innvikla i historia til intervjobjekta sine, og greier til slutt ikkje å skilje mellom jobb og privatliv. Det er nesten tragisk å lese om ein hovudperson som observerer dei andre så sikkert, men likevel ikkje greier å sjå seg sjølv.

Eikemo skriv utruleg godt! Ho tek opp fleire sårbare tema, men har heile tida ein underliggjande humor, som balanserer historia. Ho er spesielt morosam når ho skildrar Elisabeth sitt skarpe og analytiske blikk i møte med intervjuobjekta. Romanen sin tittel er treffande og peiker på ein manglande, ventande kommunikasjon mellom menneska. I staden for å ta denne lengtande samtalen, vel vi å distansere oss enda meir ved å "Like" statusen deira. På den måten trør vi ikkje for nærme. Eg likte boka kjempegodt og skal heilt klart lese meir av Eikemo.

Denne bør du lese.

Takk til Samlaget.


Kirsebærsnø

Ingelin Røssland: Kirsebærsnø, 200 sider


Det er ikkje før på førtiårsdagen til mannen hennar, Tom Ove, at Cathrine oppdagar ei enorm skeivfordeling i ekteskapet deira. Ho har laga til eit storslått selskap, laga mat, invitert alle gjestane og til og med opptredd som sjølvaste Dolly Parton utan å få så mykje som eit takk tilbake. Når barndomskjærasten hans, Johanna Charlotte, får ein dans og ikkje ho, blir ho så skuffa at ho drikk seg full og må fraktast heim. Ho kranglar stadig med tenåringsdottera Jenny, og ligg i konflikt med resten av familien etter at bestemora skjøtte huset sitt over på ho. Cathrine kjenner seg utanfor og aleine. Når den svenske dyrlegen viser interesse for ho og ser ho slik ho har ønska seg sett i lengre tid, vil ho greie å stå imot?

Det er ikkje snakk om månader, men år sidan sist ho kom med Tom Ove. Iblant har ho late som, og han blir så glad når han trur at han har fått det til. Så stolt, og ho kjenner noko ømt i brystet når ho ser på det litt forkava, men smilande ansiktet hans. Det er ei slags tilfredstilling i det også. Vi har det godt vi, Cathrine, kan han finna på å seia etterpå, og ho har alltid svara ja, kyst han og klemt han og gjort alt for å ikkje røpa at han ikkje har fått det til. 

Handlinga er ganske typisk; Cathrine og Tom Ove har vore saman sidan tenåra, og han er også den einaste mannen ho har vore med. Han er ein snill mann som gjer sitt beste, men han tek nok Cathrine litt for gitt. Når han ikkje vil blande seg i familiekonflikten, tolkar ho det som nok ei manglande interesse for ho. Rutiner er ikkje lenger nok for Cathrine, som mjuknar under den spennande, svenske innflyttaren sine forførande ord. Om Tom Ove er ein dårleg ektemann, eller om det er enklare for Cathrine å rettferdiggjere eit eventuelt val om å vere utru med å setje han i den båsen, får vere opp til lesaren å bestemme. Eg veit ikkje om det er Fifty Shades som har rota til fantasien min, men eg merka at eg for ein gongs skyld heia på den lokkande freistaren.  

Tittelen og omslaget på boka hintar til romanen sine undertonar av buddhistisk tankegang, vanskelege val og reiser til Austen. Det fall likevel ikkje heilt i smak hos meg. Eg synest det blir for sukkersøtt og tilbaketrekt, noko som kanskje gjer at ein potensiell lesar ikkje vil feste seg ved boka. Sjølv hadde eg ikkje sett to gongar på boka hadde det ikkje vore for at eg visste at Røssland har skrive si første vaksenbok, som eg har gledd meg til å lese. La oss håpe eg tek feil med omsyn til boka sin utsjånad, for det er ei fin historie som fortener å bli lest av fleire. Eg likte Kirsebærsnø, og om eg skal komme med noko negativt, er det at boka godt kunne ha vore 100 sider til.

God bok. Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Agnes i senga

Heidi Linde: Agnes i senga, 264 sider

-That`s great, sier Agnes. Når hun skal uttrykke seg positivt, er det alltid great hun tyr til. (...) - We hope you don`t mind, sier Barbara. - We think the nakedness is the most natural thing in the world. Harold nikker og strammer hendene rundt rattet, et øyeblikk blir det helt stille inne i bilkupeen, det eneste som høres, er den svake susingen fra klimaanlegget og den jevne duringen fra motoren, og Agnes innser at det er hennes tur til å si noe.
-That`s great, sier hun. 

Etter fantastiske Nu, jævlar! visste eg at Agnes i senga var noko for meg. Eg hadde rett. Eg begynte på boka i går tidleg og var ferdig før Dagsrevyen. Boka er kjempevittig og eg kan ikkje hugse sist eg lo så mykje, høgt. Etter Fifty Shades var dette akkurat det eg trengde. 

Agnes har blitt dumpa av sambuaren sin, William. Ho er sjukmeld med diagonsa psykisk ustabil, situasjonsbetinget og har fått låne ei av leilegheitene i bygarden som faren hennar eig. Reddande engel som han er, går han ikkje av vegen for å minne Agnes på at no som ho er 32 år og forfallen er ho heilt klart mindre attraktiv for menn. Det er eigentleg ei jente som heiter Åsa som bur i leilegheita, men ho skal ha praksis i nokre veker og lar Agnes få bu der. Her går dagane stort sett ut på å sjå på Dr. Phil og ete pasta carbonara. 

Også i denne romanen glimtar Linde til med skildringar som gjer at ein nærmast kan sjå det i film. Eg kan nemne episodar i fleng som fekk meg til å gapskratte: Når kabinpersonalet skal simulere ein "Emergency-situasjon", piloten som står utanfor hotellrommet til Agnes og roper at han vil "knulla och knarka"! Den engelske nudistfamilien Agnes bur hos da ho lar seg overtale til å vere au pair i England. Dette er så morosamt at eg trur mitt nye prosjekt blir å misjonere rundt med boka. 

Om eg skal kategorisere boka, vil eg påstå at det er ei blanding av den svenske filmen "Cops", spedd i ein dose av Loe og Ravatn. Med meir. Dette er fantastisk lesnad. Til skilnad frå Nu, jævlar! har ikkje denne boka fleire hovudpersonar. Det er kun Agnes det handlar om, men ho er til gjengjeld så fascinerande at det er ikkje behov for fleire. Men vi får sjølvsagt møte bipersonar. Mellom anna Samuel, Åsa sin ekskjæraste, som også har blitt dumpa. Agnes si barndomsvenninne. Jorun Helene, som ikkje går av vegen for å ringe med siste nytt om William og den nye dama. Den innpåslitne naboen, Gro Moe, som vil klemme ut sorga og invitere på vaffelfest og den unge pakistanaren i kiosken. Alle bidreg stort for å halde spenninga oppe. 

Til slutt onanerer hun til tippekampen. Det er et tamt og sjansefattig oppgjør mellom Southampton og Fulham, først helt mot slutten av kampen kommer det endelig en scoring, men det er ikke all verden å juble over, det er visst i eget mål. 

Sjølv om boka har ein gjennomgåande humor, skal ein ikkje kimse av kjærleikssorg. Her er alvor og røynd i botnen, noko som pregar Agnes. Faren og bror hennar behandlar ho ikkje noko særleg fint, og det kan sjå ut til at ho er van med å la seg trakke på. Eg synest Linde får fram den tafatte, men sterke Agnes på ein levande og taktfull måte. 

Etter at hun har lagt vekk telefonen, finner hun fram foundationene igjen. Hun går for 02 beige, og mens hun smører kremen utover ansiktet og registrerer, ikke uten en viss forbløffelse, hvordan porer og urenheter forsvinner under dekket av lysebrun farge, forestiller Agnes seg at hun blir intervjuet i en spalte der ett av spørsmålene er Beskriv deg selv med tre ord. Og blant alle ord og absolutt alle adjektiv i hele verden er det disse tre hun ender opp med: snill, ordentlig, beige. 

Tittelen på boka burde vere nok til å fange merksemda. Anbefalast. Heilt klart.


Takk til Gyldendal. You made my dag. 

Fifty Shades

E L James: Fifty Shades of Grey, 514 sider, Fifty Shades Darker, 584 sider og Fifty Shades Freed, 579 sider

Shall I make you come? Please..

Jeg har merket meg at mange som skriver om serien har med hvordan de tilfeldigvis kom til å lese disse bøkene, og jeg er naturligvis intet unntak. Landeplager holder man seg langt unna. Meen så skulle mannen min bestille en bok fra amazon (Football Manager Stole My Life, hva ellers?), og siden engelske bøker så å si er gratis (sammenlignet med norsk pris) bestilte jeg, ja jeg, norsklæreren, denne erotiske trilogien samtidig. Fem bøker (Northanger Abbey ble også med)  for den nette sum av 203 NOK. Til denne prisen blir jeg nok nødt til å lese flere engelske bøker.

De fleste har sikkert fått med seg at boken handler om forholdet mellom litteraturstudenten Anastasia Steele og forretningsmannen Christian Grey. Og at det er en del erotiske scener (29 i første boken..hem hem..). Mr. Grey er en dominant og ønsker at Anastasia skal bli hans undersått og så har vi det gående i 1500 intense sider.

Altså, dette er ikke kvalitetslitteratur. Språket gjentas til det uendelige, jeg synes slutten ble banal og hadde klart meg fint uten denne "Inner Goddess" Anastasia stadig refererer til. Men, jeg ble hekta. Oppslukt. Ok, besatt. De siste to ukene har jeg stort sett levd i en boble bestående av Christian og Ana, og meg, kikkeren. Norsklærer eller ei, tiltrekningen mellom disse to er fengslende, avhengighetsskapende og jeg får bare bøye meg i støvet og innrømme at jeg ikke er det spor bedre enn de andre 40 millionene som har lagt sin elsk på denne serien. And I quote: The book's erotic nature and perceived demographic of its fanbase as being composed largely of married women over thirty led to the book being dubbed "Mommy Porn" by some news agencies. Wikipedia. Så der har dere meg. 

Anbefales. Selvsagt. We aim to please. 

Livet tilbake

 Lori Lansens: Livet tilbake, 401 sider. Oversatt av Jorunn Leite

Mary Gooch er 43 år, 142 kg og blir forlatt av ektemannen kvelden før sølvbryllupsdagen deres. Hun har knapt vært ute av huset siden hun giftet seg og er overmannet av en konstant sult hun omtaler som "matmonsteret". "Matmonsteret" har styrt livet hennes i flerfoldige år og kan trygt sies å være hovedårsaken til alt hun velger bort. Frykten for mat og forakten for hennes egen kropp styrer alt hun foretar seg. Hun våget ikke å reise på cruiset hun vant billetter til og har ikke elsket med mannen sin på over seks år. Maten tvinger henne bort fra livet og nå har mannen hennes fått nok. Mannens uventede avskjed tvinger Mary til å ta affære. Hun forlater sitt trygge hjem i Canada og reiser til California for å finne mannen sin. I stedet for mannen sin innser Mary at hun er i ferd med å finne tilbake til livet.

Mary treffer flere mennesker som ved ulike anledninger hjelper henne til å akseptere seg selv. Hun opplever verden utenfor huset sitt, noe som tar hovedfokuset bort fra "matmonsterets" stadige krav til påfyll. Dette fører til at hun begynner å tape vekt, og for første gang på flerflodige år kan hun igjen ta kontroll over egen kropp. 

 Jo da, det var en fornøyelig bok om å "finne seg sjæl" i en verden full av fremmede. Oppskriften er lett, vi har alle lest lignende før og heier selvsagt på Mary. Språket er enkelt, men jeg synes likevel forfatteren unngår de verste klisjeene. I likhet med tidligere utgitte romaner, tar hun seg kunstneriske friheter og har en herlig ironisk sans. En morsom observasjon er at Mary bor i samme område som de berømte siamesiske tvillingene fra Aldri alene. Jeg er litt skuffet over den brå slutten, men det viser til syvende og sist hva som er hovedtemaet i boken. 

En helt grei bok som glatt gikk ned. Tygget og fordøyd, men i glemmeboka om kort tid.

Abarat

 


Clive Barker: Abarat, absolutt midnatt, 569 sider. Oversatt av Cecilie Winger

Ukens bok i Bokbloggturneen er tredje del i Abarat-serien. Første boken kom ut i 2003, andre i 2005 og det er planlagt fem bøker tilsammen. For nye lesere kan det nevnes at det er planlagt relansering av de to første bøkene i 2012, da i pocketform.

Forsinkelser i utsendingen førte til at jeg ikke fikk boken før en liten uke siden. Egentlig skulle turneen bli gjennomført forrige uke, men med en murstein av en bok trengs det litt lesetid. Så jeg har ikke lest boka. Og jeg må innrømme; Jeg kommer nok ikke til å lese boka. Dette er ikke min type bok, og jeg får kveldningsfornemmelser bare ved tanken av fantasyrelatert lektyre. I alle fall dersom jeg skal hoppe inn i bok nummer tre. Jeg innser at det er min egen feil, som ba dem sette meg opp på de bøkene de ville. Men at jeg har blitt satt opp på denne gikk meg dessverre hus forbi. Jeg får legge meg helt flat og håpe på tilgivelse.

Om boken sier forlaget: Seksten år gamle Candy Qvakkenholt reiser gjennom øyriket Abarat, der hver time er en øy i en evig dag, og ingenting er slik det ser ut. Med seg har hun Jøsrotta Malingo, den rømte fangen; de kranglevorne Jonbrødrene, som deler samme kropp, men aldri samme mening; og mange andre fargerike skikkelser de treffer på sin vei. Uansett hvor Candy kommer, forfølges hun av problemer. Snart gjennomskuer hun en hemmelig plan, klekket ut av den djevelske Bestemor Broket, som er besatt av drømmen om å bli keiserinne over hele øyriket. Metoden hennes er enkel. Hun vil formørke himmelen og slukke sol, måne og stjerner. Hun vil frembringe ABSOLUTT MIDNATT.

Om ikke sjangeren tiltrekker meg, er det i alle fall flerfoldige som finner den høyst forlokkende. Dersom du synes Abarat virker interessant, anbefaler jeg deg å titte innom Julie, som heller ikke har lest boka, men som til gjengjeld har kastet seg over første bok i serien og har skrevet et svært innholdsrikt innlegg.  Marielle er også med i turneen, men jeg tror ikke hun har skrevet noe enda.

God fornøyelse.

Mamma er en countrysang

Cathrine Evelid: Mamma er en countrysang, 188 sider

Attpåklatten Gry vokser opp i et religiøst miljø på Jæren. Seksten år gammel får hun barn med Terje, noe moren og søstrene hennes har vanskelig for å svelge. Terje og Gry flytter til Stavanger, hvor Terje dykker i Norskerenna og Gry serverer på Grillen. Sønnen Stig har blitt ni år og er ofte med mamma på jobb. Hver kveld etter arbeidstid, pleier de å stikke innom utestedet Dickens for å hente hjem Terje. Stig får innblikk i mer enn han forstår, noe som gir historien et lavmælt og sårt punkt.

Som countrysanger flest, er også boka preget av savn og smerte. 26 år gamle Gry bærer på en drøm om å synge inn en reklamejingle i nærradioen, mens mannen kan deklamere Terje Vigen på rams. Begge er svært opptatt av musikk, spesielt Johnny Cash og Bonnie Raitt. En kontrast til oljebyens påbegynte jappetid og amerikanske tendenser, er Grys tilbaketrukne familie på Ogna i Jæren. De har gård og sverger til pietistiske verdier. For dem er havet ikke annet enn en kilde til mat, og de fnyser av Gry og Terjes "fancy" levestil som moderne familie på tre.

Jeg likte boka veldig godt. Tittelen traff meg midt i hjertet, og de stadige musikkreferansene gjør at handlingen åpner for flere lag. Romanen har i tillegg et tyngre tema som gjør denne  historien til en mer helhetlig og solid leseropplevelse. Og språket, ja det var slett ikke verst, det heller. Kudos til Evelid, som egentlig er billedkunstner. Eller burde jeg si også?

Anbefales.

Takk til Aschehoug.

Den rettferdige

Helene Uri: Den rettferdige, 309 sider

Karsten og Marianne er gift og har to barn saman. Før var dei svært nyforelska og kunne ikkje få nok av kvarandre. No har forholdet sett sine bedre dagar. Jentene krev sitt, Marianne har lagt seg litt ut og Karsten er mest oppteken av kva som går på fjernsynet. Så er det desse rutinene da.. Ein kveld har Marianne fått nok. Ho seier ho er gravid. Sidan det er godt over ni månadar sidan dei i det heile tatt har tatt i kvarandre på den måten, blir Karsten naturleg nok svært oppskaka. Ho spør Karsten om han også har vore utru. Han nektar. Marianne legg ut om eine mannen etter den andre. Kva dei gjorde med ho. Korleis dei ser ut. Så kjem tilståinga. Han har vore utru. Fleire gonger. Da seier Marianne at ho berre laug. Det finnest ingen unge. Ho har aldri vore utru. Ho har alltid vore trufast. Karsten har svikta og no skal han få svi.

Marianne er såra over å bli ført bak lyset, og ho begynner å mistenke Karsten for meir enn utruskap. Kan han ha gjort noko med døtrene?  Ho tek kontakt med den pensjonerte dommaren Edvard Frisbakke, ekspert på overgrepssaker og ein rettferdig mann. Bevisa listast opp og det som før gjorde Karsten til ein kjærleg og god far, peikar han no ut som ein brutal overgripar. Han blir dømd og skal ikkje lenger få ha kontakt med dei to små døtrene sine.

Først og fremst er dette ei tragisk historie om menneske som gjer kvarandre vondt fordi dei er glade i kvarandre. Det blir gjort feilgrep som aldri kan bøtast og alle sitt attende som offer. Men det er også ei Uri-bok, som for meg betyr digresjonar. Måten ho får fram historia bak personane, kva som har vore med på å forme dei, merkelege vanar og interesser dei har. Det skaper ein lettare kontrast i ein elles trist kontekst. Desse parallelle historiene gir lesaren større innblikk og forståing i at dette ikkje handlar om å finne ein syndebukk. I denne historia er alle skadelidande. Det er ei vond historie.

Anbefalast.