RSS

Minus meg


Ingelin Røssland: Minus meg, 269 sider

Ingelin Røsslands Minus meg skulle være ukens bok i Bokbloggturneen, men det har vært litt kluss med utsendingen av bøker. Jeg fikk boka for noen dager siden, og har hatt myye å gjøre, men just nu lukket jeg siste side. Jeg fikk beskjed om å skrive om boka når jeg hadde lest den, så her kommer det. De andre bloggerne har ennå ikke skrevet om boka, så jeg har ikke linket til dem.

Hjertet til 12 år gamle Linda stopper idet hun gjør sitt livs beste stup. En mystisk gutt som kaller seg Njål greier å få det i gang igjen, og Linda skjønner at hun må ordne opp i saker og ting. I tilfelle hun skulle dø en gang til. Linda lider nemlig av en alvorlig hjertefeil. Rett før det skjebnesvangre stupet ble Linda sammen med Oscar, men hun tenker stadig mer på Rune. Fine Rune som hun ikke har sett siden i sommer. Linda og bestevenninnen lager en liste over alt de skal gjøre når de fyller 13, blant annet å kysse og å reise uten voksne. Sistnevnte skjer før hun vet ordet av det - og vips befinner hun seg på vei sørover. Hun treffe Rune igjen. Skal hun dø, så skal hun i alle fall ha en lykkelig slutt.

Dette er en ungdomsbok, men jeg lot meg likevel rive med. Rundt disse tenåringsintrigene ligger en viktig ramme; Skillet mellom liv og død. Hvordan er det å dø, og hvordan er det å leve? Jeg likte boken veldig godt, og enda bedre etter den overraskende slutten. For ikke å snakke om den treffende tittelen. Temaet er ikke ulikt Alf Kjetil Walgermos nydelige Mitt bankande hjarte, men historiene er vidt forskjellige. Den ene er likevel ikke dårligere enn den andre.

Anbefales.

39/52 "Matt 18,20"



Eg kjenner at det er på høg tid med fleire noveller. Eg har lest fleire, men ikkje tatt meg tid til å skrive om dei. Difor har eg ikkje kome lenger enn til veke 39 i novelleutfordringa. Tor Åge Bringsværd si kjende "Matt 18,20" kan ein vel strengt tatt ikkje unngå å ta med. Novella er nærmast obligatorisk ved skulen, og eg har sjølv nettopp fått inn ein bunke analysar av ho. Det kjekke med denne (bortsett frå at ho er knakande god) er at tema og bodskap er veldig lett å forstå. Om ein ikkje får med seg at det handlar om dobbeltmoral, så har ein i alle høve skjønt det viktigaste.

Det er ein varm dag. Presten held preike og temaet for dagen er Matt 18,20: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem." Med eitt går kyrkjedøra opp og ein svart mann blir synleg. Menneska i kyrkjelyden vil ha han ut derifrå, seier at det er ei kyrkje for kvite, men mannen rører seg ikkje. Dei blir meir pågåande, ropar stygge ord, spyttar og slår. Mannen er like taus og rikkar seg ikkje. Til slutt kjem politiet og tek mannen med. Same kveld blir han dømt for gudsbespotting og dømt til døden av ein einstemmig jury. Når bøddelen forteller kona si at mannen hadde djupe neglhol i handflatene, skjønar lesaren at det var Jesus.

Dette er ei svært bra novelle. Enkel, men djup. Relativt kort handlingsgang og proppfull av symbolikk og verkemiddel. Eg vil påstå at dei fleste tek parallellane til bibelhistoria, og seier ikkje meir om det. Om du ikkje har lest denne novella før, har du ei god forteljing i vente.

Anbefalast.

Det nattblinde folket


Wenche Hauge: Det nattblinde folket, 136 sider

Ei barndomsvenninne kviskra meg i øyret og fortalde om denne boka. Eg ante ikkje at nokon frå mi eiga fødeøy hadde gitt ut noko av slik skjønnlitterær art, og sette umiddelbart alle midlar til for å få skaffe ho. Det var ikkje vanskeleg. Klart ein og anna valderøying har denne boka i hylla. Jau da. Same dag hadde eg boka i hende.

Det nattblinde folket er ei novellesamling. Ti noveller med fokus på bedehusmiljøet på Valderøya. Dei har ei kritisk vinkling og tek for seg unge jenter på veg inn i vaksenlivet. Nokre av dei har funne trua for lenge sidan, andre tvilar eller er på veg anten inn eller ut av dette miljøet. Felles for alle er at dei har ei kjensle av å bli pressa inn i noko dei ikkje kjenner seg heilt konfortable med. Dei kjenner seg aleine, forvilla, søkjande. Likevel er det ikkje nok å bli frelst. Vil Gud verkeleg straffe dei som likar rockemusikk, smakar alkohol eller dansar jazzballett? Blei den unge jenta utsett for ei bilulukke fordi bror hennar trongde eit varsel frå Gud?

Wenche Hauge gav ut Det nattblinde folket i 1986, da eg berre var seks år. Det seiast at ho var i dette miljøet, men braut ut. Eg vil difor tru at mykje av tankane og kjenslene i novellene er sjølvopplevde. Ho brukar sterke ord om straff og synd, og siste novella tek for seg ei som har blitt hjernevaska. Eg har spurt meg litt rundt om korleis folk reagerte da boka kom, og fekk til svar at det var ikkje populært. Ingen skulle lese boka, men alle visste kva som sto i ho. Boka og Wenche skulle tiast i hel. Det kan ikkje ha vore enkelt når ein kjem frå ei lita øy der alle kjenner alle.

Hauge har eit flytande språk med mange gode skildringar. No var det ikkje stiltonen som appellerte til meg i denne omgang, men nærleiken og temaet. Det er klart ein må lese boka når ein kjem frå same staden. Eg synest det er spennande å få innblikk i ungdomstida hennar. Sjølv om det er fiktive noveller, kan ein trekkje ein klar tråd gjennom dei. Dersom eg skal vurdere boka litterært, blei novellene litt for einsformige for meg i lengda. Ulike handlingar, men lik problemstilling. Likevel er det ei viktig problemstilling. Ho hadde noko ho trongde å seie, og ho fekk sagt det. Eg synest ho er tøff som torde.

Skilpaddemåne


Alice Hoffman: Skilpaddemåne, 214 sider

Eg held fram med Hoffman-manien, eg. Det har gått litt trått med vekas bok, men det skuldast mykje rettearbeid. Boka er god. Sjølvsagt. No blir det ei lita Hoffman-pause medan eg les andre ting, til dømes boka eg vann hos Bokelskerinnen. Eg fekk velje bok sjølv, og har snart Sondre Midthun sin debutroman i hende. Jippi!

Attende til Hoffman. Boka inneheld både skjelpadde og måne, mystikk og styggedom. Vi skal til Verity, Florida og oppleve heite scener, og da snakkar eg ikkje nødvendigvis om temperaturen i lufta. Sjølv om også den ligg ganske høgt på gradestokken. Spesielt i mai, da dagane er uuthaldeleg fuktige og varmen dirrar i lufta. Innbyggjarane i Verity veit at mai er ein månad da uventa ting skjer, nyutklekka skjelpadder forvekslar lyktestolpane med månen og kjem myldrande over vegen, og skikkelege menneske mistar alle hemningar.

Dei nyinnflytta, einslege aleinemødrene har flytta til Florida for å starte på nytt, og er inkjeanande om at desse maidagane kan heimsøke ein. Bethany har skifta identitet for at ho og dottera skal komme seg unna ein hemnlysten eksmann medan Lucy forsøker å etablere seg som journalist, og er mor til byens slemmaste gut. Ei kvinne blir drepen og politimannen Julian blir vikla inn i mysteriet. Julian er så stygg at mor hans gav han vekk rett etter fødselen, men kan likevel gjere kvinnene i byen ubereknelege av begjær.

Dette er rett og slett typisk Hoffman. Ho skildrar så levande at det konkrete og abstrakte glir over i kvarandre. Det er rom for mystikk, og det uforståelege står med eitt så klart. Eg gløymer at det er ei bok, skal til å spole tilbake til ei hending eg berre sjå ein gong til, før realiteten innhentar meg. Eg vil stadig ha meir.

Anbefalast.

Alt som er


Brit Bildøen: Alt som er, 279 sider

Eg er glad eg ikkje gjorde meg vanskeleg. Ikkje at det var noko umiddelbar fare for det, eigentleg. Å, for ei vakker bok. Og ja, det er akkurat sånne bøker eg elskar. Val, kjærleik, anger, kjensler, alt det der klisset. Eg trykkjer det til brystet og les til eg ikkje greier å ta til seg meir. Det rommar mykje, hjartet mitt.

Alt som er handlar om ein familie i tre generasjonar. Lluis, Mariann sin spanske morfar, forlot kvinna han elska i Marokko for å gifte seg med ei han var lova vekk til. Maria, mor til Mariann, følgde hjartet sitt og flytta til Noreg saman med mannen ho elska. Er kjærleiken sterkare enn saknet etter heimlandet? Når Mariann treffer Endre, er det som om tid og stad sluttar å eksistere. Det er berre dei to. Likevel ser det ikkje ut til å vere nok. Kan lengt aleine halde to elskande saman? Kva vel Mariann og kva vel Endre? Korleis vil desse vala prege livet deira?

Bildøen skriv vakkert og poetisk om sakn og togn. I boka tek ho for seg alt som er, og alt som ikkje fekk vere, og samlar det i den gamle tømmervillaen til familien Storm-Eriksen. Der står eit rom som blei til overs, fylt opp av løyndommar og sanningar om familiemedlemmane.

Ei nydeleg bok. Anbefalast.

Isdronningen


Alice Hoffman: Isdronningen, 175 sider

No har eg store planar om å komme på Alice Hoffman-kjøret. Sist las eg berre to, og ville med vilje spare godane til seinare. Men dama har jo skrive fleirfaldige bøker, så no tenkjer eg det er på tide å rasjonere ut litt. Denne gongen lånte eg tre (men eg var nesten fysisk nøydd å drage tre-fire til ut av hendene mine da eg var hos biblioteket - ein har da tv-seriar å følgje med på også), og begynte altså med Isdronningen.

Handlinga går føre seg i USA. Stemninga er heitt, og det er varmt og klamt. Som det oftast er i Hoffman sine bøker. Isdronningen opnar med at boka sin åtte år gamle forteljar ropar i sinne mot mor si at ho ønsker ho aldri meir får sjå ho. At ho håpar ho skal forvinne. Like etter døyr mor hennar i ei bilulukke. Ho og broren veks opp hos bestemora. Forteljaren bestemmer seg for aldri meir å ønske noko. Aldri meir la noko eller nokon komme innpå ho. Ho blir stille, held inne orda, held ute menneska. Ho blir ei isdronning.

Når bestemora døyr flyttar forteljaren til Florida, der broren og svigerinna bur. Broren hennar er meteorolog og forskar på menneske som har blitt truffe av lynet. Ein dag blir ho sjølv truffe av lynet, men overlever, og blir kjend med den mystiske Lazarus Jones - ein legendarisk mann som var død i 40 minutter etter å ha blitt truffe av lynet. Kaldt møter varmt, og medisinske forklaringar kan ikkje gjere greie for dei mystiske tinga som skjer.

Hoffman er kjend for sin magiske realisme, og denne gongen spinner ho forteljinga rundt eventyr og myte. Ho er særs oppteken av Brødrene Grimm, og filosoferar om liv og død, tanke og handling. Eg likte boka godt, og hugsar attende til min eigen barndom der eg og bror min sat på fanget til morfar, som las høgt frå Brødrene Grimm. Ganske bestialske eventyr for små born.

Dei neste bøkene eg skal kaste meg over, er Skilpaddemåne og Lykkens datter, men før det skal eg prøve meg på Brit Bildøen si Alt som er. Akkurat mi type bok, ifølgje ein kollega av meg. Eg skal ikkje gjere meg vanskeleg, og tek sjølvsagt oppmodinga på strak arm.

Men i alle fall, Isdronningen anbefalast.

MOT


Taran L. Bjørnstad (red.): MOT, 110 sider

Høsten bokbloggturne er i gang! Det har den for så vidt vært en stund nå, men dette er første runden for min del. I går blogget Ungdomsboka om ukens bok, i dag er det min tur og i morgen fortsetter Marielle. Vi har lest MOT, en novellesamling bestående av ni noveller. Om mot, for mot, mot deg, mot meg. Ni forskjellige forfattere har gitt sitt bidrag til denne boken, bla Harald Rosenløw Eeg, Lars Mæhle, Charlotte Glaser Munch og Anette Münch. Dette er helt klart rettet mot ungdommer, og jeg synes flere av novellene var litt i enkleste laget - om en kan si det.

De tre første var tøffe (jeg tør ikke skrive tittelen på førstnevnte), jeg er jo en sucker etter alt som har med skole å gjøre. Bjørnstads "Dette blir mellom oss" tar en annerledes vri enn forventet, og temaet er alvorlig og dypt. Jeg må le litt når jeg ser at Ungdomsboka heller ikke skjønte så mye av "I vinduet" - om ikke annet får vi i hvert fall servert en en vakker og tankefull novelle. Den jeg virkelig likte, var Mæhles hovedperson Aron i "Same kva som hender". Her skildrer han en tøffing som egentlig er myk og god på bunnen.

MOT er en god og lettlest bok. Temaene er viktige og aktuelle. Anbefales for tenåringer og oppover.

Fremdeles et kvarter igjen til midnatt. Puh, jeg rakk det!

Etter dansen


Gunnhild Corwin: Etter dansen, 203 sider

Tidligere lo folk når de møtte meg. Nå gråter de. Det er tungt å forholde seg til.

Åtte år har gått sidan familien Corwin mista dottera si. I 2002 tapte Ida kampen mot kreften, berre 19 år gammal. Ho var ei livsglad jente som elska å danse. Ei uskyldig forkjøling viser seg å vere akutt lymfatisk leukemi, og familien må førebu seg på det verste. Å miste Ida. I Idas dans fortel mor hennar, Gunnhild, om dei siste 14 månadane av Ida sitt liv. Eg har ikkje lest denne boka, men veldig mange av elevane mine har. Når eg spør kva dei har lese av bøker, er svaret nesten alltid Regines bok og Idas dans. Paradoksalt nok bøker eg bevisst unngår. Fordi det blir for vanskeleg, for sterkt. Veit eg at nokon i boka døyr, vil eg helst ikkje lese ho. Elevane mine er sterke. Les dei sjeldan, så les dei i alle fall godt. Og med heile kroppen. Alle kjenslene. Det er tøft.

I Etter dansen fortel Gunnhild om tida etterpå. Ho skriv om sorg og tabu, forbodne tankar om liv og død, om kjærleik. Ingen sørgjer betre eller dårlegare enn andre. Gunnhild si sorg er ikkje verre enn dei andre som mista Ida. Men det er hennar sorg. Ho mista bornet sitt. Søskena mista systera si og vennene mista venninna si. Alle sørgjer forskjellig. I denne boka set Gunnhild fokus på livskunst, og skriver om vala ho har tatt. Valet om å leve det livet ho har - ikkje det livet ho kunne ha hatt. Sorga er framleis like sterk, men ho har lært seg å gi ho rom, tid. Med sorga som naturleg følgje omfamnar ho livet og alt det har å by på. Og det er ikkje lite.

Utfordringene ligger rett foran meg. Det er opp til meg å møte dem eller la dem bli liggende.

Når denne boka dukka opp i postkassa mi, måtte eg revurdere litt. Eg måtte i alle fall begynne med Idas dans, men ho var umogleg å få i hende. Framleis utlånt overalt. Det er bra. Eg fekk gjere ein vri. Eg leste Etter dansen og greidde ikkje å leggje ho frå meg. Gunnhild skriv om glede og smerte om kvarandre, og at ho treng å føle begge for å leve mest mogleg, best mogleg.

Det er ei trist og vakker bok, ei påminning om å ta vare det vi har, dei vi har.

Jeg trenger ikke dra på yogakurs til India, fikse rynkene med Botox, være evig ung, ha sex i taklampa, eller drikke kald chablis for å bli lykkelig - skjønt en kald chablis hjelper godt. Lykken er innen rekkevidde. I meg.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar. Anbefalast varmt.

Kjerringer


Helene Uri: Kjerringer, 459 sider

Frøydis, Celeste, Jenna og Ella møter hverandre på et kveldskurs i latin, og blir raskt gode venninner. Snart finner de ut at alle har minst en mann som er med på å gjøre livet deres hakket verre. Nå har de fått nok. Noe må gjøres for å stoppe disse drittsekkene. De fire venninnene bestemmer seg for å danne en liga. Ligaen får namnet Kjerringer, og mennene skal hevnes. Grundig.

Jeg digger Kjerringer og jeg digger Helene Uri. Hun har en skarp tunge, finurlige observasjoner og tar menn på kornet. Det er en fornøyelse å lese om de vanvittige hevnaksjonene, og vennskapet som vokser seg sterkere mellom kvinnene. I kjent stil blander Uri inn fakta, og leseren blir både underholdt og undervist. Jeg liker henne bedre for hver bok jeg leser, og kjenner at hun får frem feministen i meg. Jeg håper virkelig boken blir til film, for dette var bra saker. Mennene tåler det, og vi tåler det i hvert fall.

Jeg anbefaler boka og heier på kjerringer!