Min leserprofil

Som så mange andre medbloggere, kaster jeg meg på trenden med å fylle ut leserprofilen min. Undersøkelsen er lånt av Bokhora og oversatt til norsk. Kopier gjerne til din egen blogg eller svar i kommentarfeltet.

1. Hvilken bok leste du sist?

«Tredve dager i Sandefjord" av Vigdis Hjorth. En likandes bok.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Like dum som alltid, dro jeg med supertykke "Balansekunst" til føden og tenkte jeg skulle få god tid til å lese. Som nybakt trebarnsmor er ikke lektyre det første en tyr til når en har litt tid for seg selv. I alle fall ikke av den typen. Da er blad av typen Bam og Spedbarnsboken plutselig meget interessante. 

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?

Jeg er ikke sikker. Det ser ut som en god blanding, men tror faktisk at jeg har litt flere kvinnelige. Isfolkets 47 bind gjør nok også sitt til å opprettholde balansen.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?

Jeg pleier alltid å sjekke hvor mange sider boken har, gjerne flere ganger. Når en har så mange andre bøker en vil lese, blir det litt fokus på hvor lenge en har igjen. Men samtidig er det dumt at en skal bli stresset av det. Lesing skal jo være lystbetont og kjekt. Når det er sagt, sjekker jeg sidetallet flere ganger selv om jeg aldri ønsker at boka skal ta slutt også. Jeg pleier også å se på omslaget om og om igjen, spesielt dersom de er bilde av noe en kan kjenne igjen i historien.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)

Jeg leser omtaler, blogger og sluker det meste av mine yndlingsforfattere. Jeg er så heldig å være med i en lesesirkel, og der tipser vi hverandre om gode bøker. Vi er faktisk så opptatt av å snakke om bøker at det er sjelden vi husker å diskutere det som var månedens bok - og like ofte glemmer vi å velge ut neste måneds bok. 

6. Når er en bok for lang?

Når den ikke greier å fenge meg. Men jeg kan også synes en fengende bok har for mange, unødvendige passasjer. 

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?

Helst ikke. Jeg liker å skrive selv, og er veldig interessert i hvordan språket er bygget opp. Siden jeg er norsklærer, føler jeg også at jeg bør lese på norsk. Men jeg leser engelsk også altså. Bare ikke så mye. 

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?

Agnes Ravatns "Stillstand" og "Folkelesnad". Det er så hysterisk treffende og morsomt at alle bør lese alt av henne. Jeg gleder meg vilt til hennes nyeste, som kommer i høst. Da jeg spurte en elev i fjor om tips til hva en lærebok i norsk bør inneholde, kom svarer kjapt: "Mer Ravatn, mindre Ibsen!".

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?

Jeg forsøker i det lengste å holde ut en kjedelig bok. Ikke sjelden tar den seg opp, og tenk om jeg hadde gått glipp av det! Men det hender jeg bare gir meg. Det finnes for mange gode bøker til å lese ferdig de kjedelige.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?

Samtidslitteratur og debutanter er kraftig overrepresentert, men jeg har også en god del klassikere som venter på å bli lest. Barnas bokhyller er også stappfulle. Det finnes ikke fantasy, bortsett fra Harry Potter og Ringenes Herre (nei, jeg har ikke lest og kommer ikke til å lese, sistnevnte). Krim har jeg ikke så mye av, men du finner en bok eller ti om du ser etter. 

Nå, hvordan lyder din leserprofil?

        

Siden det kom litt klager på at flere av bloggerne er så private og anonyme, slenger jeg med bilde av familiens siste tilskudd, et par timer gammel. Er han ikke njuudelig, vel?

Tredve dager i Sandefjord

Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord, 265 sider

Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest av henne, men det begynner å bli en del og ennå er det ikke nok. Jeg digger Vigdis Hjorth! Denne boken er selvbiografisk, og handler om da Hjorth måtte sone en måned i fengsel grunnet promillekjøring. Noe av det vet vi er "oppspinn", for eksempel er det ikke forfatteren Vigdis vi møter, men dramatikeren Tordis. Jeg går også ut fra at andre navn og eventuelle yrker er anonymisert, men ellers tror jeg det meste stemmer ganske overens med hvordan hun opplevde oppholdet bak murene. 

Boken begynner som en slags rapport, med datoer og notiser fra tiden før soningen, siden går fortellingen over til en mer romanaktig form. Tordis beskriver hvordan det er å skulle forholde seg til autoritære regler i en hel måned. Det er regler for leggetid, arbeid, besøkende og mat. Ingen av de innsatte vet hvem hun er fra før, Tordis gjør sitt ytterste for å skjule både at hun er akademiker og har greit med penger. Måten hun skiller mellom "jeg" og "de andre" viser at hun har fordommer, noe hun ikke legger skjul på. Hun unngår å bruke fremmedord og nedgraderer diskusjonsemnene til deres nivå, om sex, rus og menn - selv om hun har mest lyst til å snakke om hjernvaskdebatten hun i all hemmelighet leser om i Aftenposten. Det hersker en egen kultur i fengselet, en slags jantelov hvor man ikke skal tro man er bedre enn andre. 

Hun skriver om dagene som stort sett består av å sy høner og strikke tøfler. De innsatte blir beskrevet på en særdeles vittig måte, jeg får faktisk lyst til å ta meg en tur i fengselet. Da er det god litteratur altså. Likevel ligger det et alvor bak. Hjorth forteller i et intervju at tiden i fengselet ikke legger opp til at de sonede skal føle anger, men at det tvert imot er mer naturlig å skryte av handlingen. Hun lærte mer om de som av ulike grunner faller utenfor samfunnet, men at fengselet i seg selv ikke er grunnen til at hun ikke vil kjøre i fylla igjen. 

En ærlig bok. Anbefales. 

Du skal elske lyset

Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset, 342 sider

Før du les vidare skal du vere klar over ein ting: Dette er ei fantastisk bok! Mor til venninna mi, som eg lånte boka av, las visstnok alt ho kom over av Skjelbred sine bøker den gongen ho blei kjend med forfattarskapen hennar. Det skjøner eg godt, og eg har sjølvsagt tenkt å gjere det same. For dette er bra. Sterkt. Nydeleg og trist. 

Åtte år gamle Alva er lykkeleg og bur saman med far, mor og veslesøster da verda ein dag rasar saman. Far dør i ei ulykke og ingenting blir som før. Mor tar med søstrene og flytter heim til foreldra sine, som ho mista kontakten med da ho valde å gifte seg utanfor Menigheten. Her blir Alva møtt av ein heilt ny røyndom, ein kvardag der skam og skuld er integrert i kjenslene. Mørket sigrar over lyset, og ingen hjelper vesle Alva i sorga over å ha mista den livsglade og gode pappaen sin. 

- Men jeg siger eder at hver den som ser paa en kvinde for at begjære henne, har alt drevet hor med henne i sit hjerte, sier Matteus. Bestefar leste skriftstedet fra prekestolen i formiddag. Han løftet blikket fra boken, og et lite lyeblikk stirret han rett inn i skammen min. Jeg har vekket begjær, jeg er en horkvinne.

Denne forteljinga er skremmande og forferdeleg, men evnar også å vise håp. At vi får oppleve det gjennom åtteåringen Alva gjer det så mykje meir forsterka. Ho skildrar den tause, men strenge bestefaren, mora som går meir og meir inn i seg sjølv, og veslesøstera som er for lita til å skjøne. Bestemor er den einaste som gjer eit forsøk på å vise kjærleik og omsorg for Alva, i ein kvardag der frykt og forbud regjerer. Innimellom kapitla er det den eldre Alva som ser attende på livet sitt, og som litt etter litt avslører store løyndommar innanfor Menigheten. 

- Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Jeg er ikke ren av hjertet og skal ikke se Gud.

Eg kunne ha skrive så mykje meir, men eg er redd for å røpe, for å leggje til rette for ein ny lesar. Dette må lesast aleine, opplevast på eigne premiss. 

Anbefalast sterkt. God bok.

Døtre av Norge

Gunhild M. Haugnes: Døtre av Norge, 290 sider

I hvert slektsledd fra nå av vil det bli født et jentebarn med dette merket. Disse vil være sterke og ha spesielle evner. Sammen vil denne rekka av jenter forandre verden, de skal slåss for de svake og spesielt for kvinnene. 

I Døtre av Norge blir vi kjend med ein generasjon kvinner gjennom hundre år. Boka byrjar i Finnmark, 1650, der den unge mora Maja blir brend på bålet, skuldig i heksekunst. Sidan hoppar forteljinga langt fram i tid, til Merete som er fanga i tidsklemma i 2009. Ho er karrierekvinne i Oslo og ei av jentene som har dette merket, uvitande om både krafta og forhistoria. Ein dag får ho vite alt av mor si, Marie, som også er berar av merket.

Det overnaturlege er likevel berre ein liten del av historia. Vi får høyre om ei solid kvinneslekt og dei ulike vegane desse kvinnene tek. Nokre vel å gifte seg og bli bondekoner, som Elise og Margrete. Andre utdannar seg, som Marit og Marie. Marit blir lærar og er med og kjemper for stemmerett i hovudstaden medan Marie blir professor i biologi. Trass mange ulike lagnader, felles for alle er at dei har ei sterk historie, det vere seg som fiskerkvinne, bondekone, sjukepleiar eller professor. Alle er med på å byggje landet og leggje til rette så kvinnene etter dei kan få fleire valmoglegheiter. Moglegheiter dei sjølv ikkje hadde.

Eg likte boka veldig godt. Mykje av handlinga går føre seg på Sunnmøre, det går sjølvsagt rett heim hos meg. Korleis dei levde før i tida er vel så spennande, og det at historiske fakta er fletta inn gir det heile ein ekstra bonus. Boka er lettlesen og eg lot meg fengje av desse interessante kvinneskikkelsane. Ein aktuell roman, spesielt no når vi feirer 100-årsjubileet for kvinneleg stemmerett.

Anbefalast.

Takk til forfattaren for lesareksemplar.

Kjæresten

Karolina Ramqvist: Kjæresten, 264 sider. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Hvis du går fra meg, dreper jeg deg, sa John alltid i begynnelsen. Han mente det ikke bokstavelig. Han er ikke som den gutten som dynket kjærestens leilighet med bensin og kastet en fyrstikk inn gjennom brevsprekken mens hun lå der og sov. Det er bare hans måte å si hvor høyt han elsket meg på, det er sånn han sier det.

Karin bor sammen med John. En mann hvis yrke er av lyssky virksomhet, som å rane verditransporter og lignende. Karin vet ikke nøyaktig hva. Hun vil heller ikke vite. Hun har fått et hus og en mobiltelefon med et kontantkort. Hver gang han drar, kontakter han henne via denne mobiltelefonen. Hvor lenge han blir borte, vet hun ikke. Ei heller hvor han skal. Det kan ta dager før han er hjemme igjen. Da går hun rundt i huset og venter. Ensom og med forbud mot å gå ut. Ofte samles venninnegjengen hos Karin. Venninnene hennes er sammen med kolleger av John og vet å te seg deretter.

Karins yrke er å være dama til John. Hun er tidligere modell og bruker mye tid på å ta seg godt ut. Innenfor husets fire vegger er alt rent og pent, i motsetning til hva samboeren driver med på de utallige jobbene sine. Selv om hun ikke får vite eksakt hvordan, vet hun godt hvor pengene kommer fra. Hun forsøker å fortelle seg selv at hun er uskyldig oppi dette her, men er hun egentlig det? Er det så enkelt å lukke øynene når nyhetene viser glimt av et ran, ofte med dødelig utfall? Karin har brutt med familien sin, orker ikke å forsvare valget sitt flere ganger. De mener hun blir misbrukt og undertrykt, hun mener at hun lever det gode liv og synes ikke forskjellen mellom en gangster og en finansmann er så stor. Begge fører til materielle goder og status som er viktig for Karin. Hun velger å være en passiv brikke i dette spillet. Det er John hun vil ha. Alt det andre kan stenges ute.

Kjærligheten er bygd på at kvinner skal kontrollere menn, men hva om vi ikke vil det?

I romanen følger vi Karin og venninnene i løpet av en helg. Alle med ett øye på mobiltelefonene sine. Flere moralske spørsmål kommer opp. Både hos dem og hos oss.

Anbefales.

Vi må snakke om Kevin

Lionel Shriver: Vi må snakke om Kevin, 569 sider. Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Kevin myrder flere medelever og noen ansatte ved skolen sin. Moren, Eva, forsøker å håndtere skyldfølelsen og håpløsheten hun sitter igjen med ved å skrive brev til sin fraværende ektemann, Kevins far. Hun begynner helt fra begynnelsen, fra før Kevin var påtenkt og helt frem til skolemassakren. Hun tar opp kontroversielle tema, som at hun egentlig aldri ønsket å bli mor, hennes manglende morskjærlighet for denne vesle gutten og stiller spørsmål ved det faktum at hennes uvilje mot sønnen kan være årsaken til at han vokser opp til å bli morder.

Dette er en bok jeg har hørt mye om og lenge hatt lyst til å lese. Etter en spontan bibliotektur forrige uke, ble det omsider ikke lenger bare med tanken. For det første, ja det er en bra bok og ja den tar opp flere "forbudte" tema en ikke snakker høyt om. Kevin viser seg å være en vanskelig gutt helt fra fødselen av. Han setter foreldrene opp mot hverandre, misliker det meste og er sint stort sett hele tiden. Spesielt mot moren. Er dette fordi han merker hennes manglende morsfølelse allerede fra spedbarnstadiet, eller er det moren selv som skyver sin misnøye over på ham? Hvorfor velger moren å få enda et barn når det første gir henne så mange problemer? Og hvorfor blir barn nummer to så medgjørlig hvis det er hennes manglende morskjærlighet som er roten til alt ondt? Det er ikke til å komme fra at bokens tematikk gir oss en hel rekke spørsmål.

Det fine ved boken er at den ikke forsøker å gi noen fasit, den fokuserer først og fremst på å fortelle denne historien, vel å merke fra morens ståsted, så en kan også spørre seg om hun er en pålitelig forteller. Som mor selv forsøker jeg alltid å ta barnets parti, men jeg merker at det er veldig vanskelig denne gangen. Kevin framstår rett og slett som tvers gjennom ond og utspekulert. Tross morens utallige forsøk på å forstå og legge til rette. Uten å røpe noe er det hendelser i slutten av boken som også heller mot morens "favør". Men jeg skal heldigvis ikke mene noe avgjørende i denne saken. Skal jeg påpeke noe negativt litterært sett, er det at jeg synes boken er altfor lang. Med sine nærmere 600 sider kunne den godt ha vært kuttet ned til det halve.

Orker du ikke å lese denne tykke mursteinen av en bok kan du alltids velge filmatiseringen fra 2011 - som jo også fikk strålende kritikker.