Jens M. Johansson: Bryllup og begravelser, 487 sider
Jeg fikk konstatert høyt blodtrykk da jeg var tjueåtte år. Jeg har arvet hjertet til faren min. Han døde da han var førtiåtte. Det er snart tjue år siden. Så lenge har jeg levd i denne sorgen. Det er som et stort mørke ligger over livet mitt. s. 9
Faren til Jens får hjerteinfarkt og dør før han rekker å fylle femti. Jens er bare tjueto år. Nesten tjue år senere får moren hans et illebefinnende. Hun overlever, men hukommelsen hennes er rammet og minnene viskes gradvis ut. Uten minner er vi ingenting, og Jens begynner å skrive ned minnene. Vi blir tatt med tilbake til da Jens, mor og fra var en lykkelig familie. Jens er tre år gammel når faren flytter ut og reiser tilbake til Sverige. Jens er igjen hos mor i Norge. Savnet etter faren er stort, både før og etter døden.
At han skrev navnet mitt som noe av det siste han gjorde, det finnes en trøst der et sted, gjør det ikke? At han hadde tatt i de hanskene og lagt dem i konvolutten og tenkt på meg. Han må ha tenkt på meg da han la den i postkassen, jeg må ha vært i hodet hans da. s. 26
Det er ikke til å unngå at romanen blir sammenlignet med Knausgård, selvbiografisk som den er. Men der Knausgård tør, tier åpenbart Johansson. Jeg leser at flere savner mer demoner, at historien blir for platt uten dritten, men jeg er ikke enig. Det kunne helt klart gjort seg med mer snusk, men til hvilken pris? Knausgård hadde kanskje mindre å miste, i alle fall kan det virke sånn på leseren. Johansson virker å ha et mer sammenblandet familiebånd og følgelig mer å tape. Kanskje. Det blir bare spekulasjoner. Men i stedet for stadig å lete etter et opprør, leser jeg romanen som en oppvekstroman, en hyllest til livet med dets opp- og nedturer. Slekten er verst, men en trenger ikke alltid å utbrodere det for å oppnå god litteratur.
Savnet etter faren ligger som et bakteppe gjennom hele boken. Jens arver det høye blodtrykket, og redselen for selv å falle om gjennomsyrer alt han tar seg til. Hver gang han føler seg sliten eller uvel kommer angsten snikende. Minnene fra barndommen er utgangspunktet for romanen, men hendelser underveis utgjør like mye for handlingen, forståelsen av hva som ligger bak, hva som kommer etter.
Som flere av de siste bøkene jeg har lest, var det Bjørg som tipset om denne. Denne var også en av de nominerte til Bokbloggerprisen 2013, og nå gjentar jeg meg litt, men nok en gang: Hadde jeg lest denne før nominasjonen, hadde jeg helt klart nominert den. At jeg skulle være så uoppmerksom på disse gode, norske bøkene før jul altså!
Bryllup og begravelser er en veldig fin bok. Anbefales.
Seks bøker som forklarer verden i 2024
for 2 dager siden