Alyson Richman: Hele livet på en dag, 301 sider. Oversatt av Børge Lund
Praha, 1930-tallet: Det unge paret Lenka og Josef rekker akkurat å gifte seg før nazistene inntar byen. Begge er jøder og kommer bort fra hverandre under invasjonen.
New York, 2000: Under sønnesønnens bryllup treffer Josef en kvinne han er sikker på å ha møtt før. Han ber henne brett opp ermet, og seks sifre avslører fangenummeret hennes fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: "Lenka, det er meg, Josef. Ektemannen din."
Jeg begynte så vidt på boken i forgårs, og har lest så ofte sjansen har bydd seg siden. Bokelskerinnen er sitert i omslaget, og jeg kan ikke si meg mer enig: Det er virkelig en altoppslukende bok. Umulig å legge fra seg. Og det er det heller ingen grunn til å gjøre.
Jeg vil ikke røpe for mye, men det sier seg selv at de unge elskende ikke finner tilbake til hverandre før dette bryllupet så lenge etterpå. I boken får vi høre begges fortelling om hva som har skjedd i løpet av disse vel 60 årene. Det er en nydelig fortelling, selv omgitt av de grusomme handlingene i konsentrasjonsleirene. Lenkas kjærlighet til familien og kunsten hjelper henne til aldri å gi opp håpet, og minner oss som lesere på ikke å glemme. I bokens etterord kan vi lese at flere av karakterene er basert på virkelige personer, og at selve hovedplottet er inspirert av en historie hun overhørte hos frisøren. Sistnevnte hjalp litt på, og jeg må innrømme at det kom noen tårer på slutten.
Hele livet på en dag viser oss hvor fort livet kan snus på hodet. Boken er veldig fin, viktig og svært rystende. Vi har lest om de umenneskelige handlingene som ble utført under krigen før, og vi kommer til å lese det igjen. Likevel slutter det ikke å sjokkere. Kjærlighetshistorien om Josef og Lenka ligger som en fin ramme rundt. Boken er velskrevet, noen ord og uttrykk er velbrukte, mens andre er så nydelige at de gjør mer enn opp for det.
Anbefales.
Takk til Cappelen Damm.
Den fortrolige
Héléne Grémillon: Den fortrolige, 249 sider. Oversett av Agnete Øye
Paris 1975: Camille har akkurat mista mor si og mottek ei rekke kondolansebrev i posten. Blant desse er det ein tjukk konvolutt frå ein anonym avsendar. Den same konvolutten kjem deretter i postkassa kvar tirsdag. Camille skjønar etterkvart at kvar konvolutt inneheld eit nytt kapittel av ei forteljing om øydelagde lagnadar og umogleg kjærleik. Ei forteljing som skal vise seg å avsløre noko om Camilles eiga fortid.
Forteljinga i konvoluttane handlar om ungjenta Annie som inngår ei pakt med den velståande Madame M. Andre verdskrig bryt ut, og i desperasjon etter å oppnå draumane sine tek dei to kvinnene val som får alvorlege konsekvensar.
Tenkjer du no at handlinga i boka høyres interessant ut, så la meg også få freiste deg med å seie at språket er verd lesinga aleine. Det er ikkje ofte eg kjem over ei bok som kan levere begge delar, som regel skortar det litt - i alle fall på eine delen. Men ikkje denne i boka. Denne er tvers gjennom elegant, nydeleg og svært spennande. Historia fenga meg frå første side; måten spenninga er bygd opp, små leietrådar blir gitt undervegs, men nøstast ikkje fullstendig opp før heilt til slutt. Breva har forskjellige forteljarstemmer, noko som gir stadig nye opplysningar om kva som eigentleg skjedde. Det skaper djupleik og gir sympati for dei involverte. Ja, dette er ei typisk fortid- vs notidshistorie, men måten romanen er skriven og bygd opp gjer det likevel til noko heilt anna. Noko betre.
Perfeksjon, rett og slett. Anbefalast verkeleg.
Takk til Aschehoug.
Paris 1975: Camille har akkurat mista mor si og mottek ei rekke kondolansebrev i posten. Blant desse er det ein tjukk konvolutt frå ein anonym avsendar. Den same konvolutten kjem deretter i postkassa kvar tirsdag. Camille skjønar etterkvart at kvar konvolutt inneheld eit nytt kapittel av ei forteljing om øydelagde lagnadar og umogleg kjærleik. Ei forteljing som skal vise seg å avsløre noko om Camilles eiga fortid.
Forteljinga i konvoluttane handlar om ungjenta Annie som inngår ei pakt med den velståande Madame M. Andre verdskrig bryt ut, og i desperasjon etter å oppnå draumane sine tek dei to kvinnene val som får alvorlege konsekvensar.
Tenkjer du no at handlinga i boka høyres interessant ut, så la meg også få freiste deg med å seie at språket er verd lesinga aleine. Det er ikkje ofte eg kjem over ei bok som kan levere begge delar, som regel skortar det litt - i alle fall på eine delen. Men ikkje denne i boka. Denne er tvers gjennom elegant, nydeleg og svært spennande. Historia fenga meg frå første side; måten spenninga er bygd opp, små leietrådar blir gitt undervegs, men nøstast ikkje fullstendig opp før heilt til slutt. Breva har forskjellige forteljarstemmer, noko som gir stadig nye opplysningar om kva som eigentleg skjedde. Det skaper djupleik og gir sympati for dei involverte. Ja, dette er ei typisk fortid- vs notidshistorie, men måten romanen er skriven og bygd opp gjer det likevel til noko heilt anna. Noko betre.
Perfeksjon, rett og slett. Anbefalast verkeleg.
Takk til Aschehoug.
Det du ikke ser
Katherine Webb: Det du ikke ser, 460 sider. Oversett av Jan Chr. Næss
Jeg er superfan av bøkene til Kate Morton, Katherine Webb og Lucinda Riley (selv om sistnevnte sine romaner som oftest er forferdelig dårlige - de går ned, inn eller hva en nå skal kalle det). Oppskriften er alltid den samme: En nåtishistorie, ofte med en ung dame i hovedrollen - gjerne en journalist eller en datter - og en hemmelighet fra fortiden blir avdekket, lag for lag gjennom boken. Mye av det er forutsigbart, men det spiller som regel ingen rolle. Disse bøkene er rene pageturnere, synes jeg i alle fall, og jeg koser meg med de fleste.
I denne fortellingen skal vi til England i 1911, nærmere bestemt en liten landsby i Berkshire. Presten Albert Canning og hans hustru Hester er relativt nygifte og lever et rolig og harmonisk liv i prestegården. Idyllen slår sprekker når tjenestepiken Cat Morley begynner i tjeneste hos dem, og de like etter får en ny husgjest; Robin Durant, ekspert på det okkulte. Den tidligere så søvnige prestegården blir etterhvert preget av en ladet atmosfære av sjalusi og ambisjoner, og før sommeren er over vil en av disse ha et mord på samvittigheten. Over 100 år etter finner Kommisjonen for krigsgraver liket av en soldat. De finner flere døde soldater hvert år, men det oppsiktsvekkende er at denne soldaten hadde to brev i lomma. Journalisten Leah får det spennende oppdraget i å finne ut hva som knytter denne mannen til den nedlagte prestegården i Berkshire.
Ja, det er vel ikke så mye mer å si. Boka var som forventet, kanskje til og med en smule bedre. Hun unngår de verste klisjeene og greier å bygge opp en spenning som gjør lesingen fornøyelig. Jeg slukte den og kommer til å fortsette å lese bøkene hennes.
Anbefales.
Jeg er superfan av bøkene til Kate Morton, Katherine Webb og Lucinda Riley (selv om sistnevnte sine romaner som oftest er forferdelig dårlige - de går ned, inn eller hva en nå skal kalle det). Oppskriften er alltid den samme: En nåtishistorie, ofte med en ung dame i hovedrollen - gjerne en journalist eller en datter - og en hemmelighet fra fortiden blir avdekket, lag for lag gjennom boken. Mye av det er forutsigbart, men det spiller som regel ingen rolle. Disse bøkene er rene pageturnere, synes jeg i alle fall, og jeg koser meg med de fleste.
I denne fortellingen skal vi til England i 1911, nærmere bestemt en liten landsby i Berkshire. Presten Albert Canning og hans hustru Hester er relativt nygifte og lever et rolig og harmonisk liv i prestegården. Idyllen slår sprekker når tjenestepiken Cat Morley begynner i tjeneste hos dem, og de like etter får en ny husgjest; Robin Durant, ekspert på det okkulte. Den tidligere så søvnige prestegården blir etterhvert preget av en ladet atmosfære av sjalusi og ambisjoner, og før sommeren er over vil en av disse ha et mord på samvittigheten. Over 100 år etter finner Kommisjonen for krigsgraver liket av en soldat. De finner flere døde soldater hvert år, men det oppsiktsvekkende er at denne soldaten hadde to brev i lomma. Journalisten Leah får det spennende oppdraget i å finne ut hva som knytter denne mannen til den nedlagte prestegården i Berkshire.
Ja, det er vel ikke så mye mer å si. Boka var som forventet, kanskje til og med en smule bedre. Hun unngår de verste klisjeene og greier å bygge opp en spenning som gjør lesingen fornøyelig. Jeg slukte den og kommer til å fortsette å lese bøkene hennes.
Anbefales.
Jeg skal gjøre deg så lykkelig
Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig, 289 sider
Trondheim, 1965: Oppgang A i Borettslaget Ungdommens Egen Heim huser åtte familier. Vi møter blant andre familien til engelske Barbara, som driver frisørsalong hjemmefra, familien Åsen, hvis frue ukentlig tirrer på seg resten av borettslaget ved å vaske alle trappene av ren gavmildhet, familien Salvesen, som forbarmer seg over den stakkars veslejenta til naboen, Karlsen. I øverste etasje bor snertne Peggy-Anita Foss. Det sies at hun tar fredagsvasken naken, noe de fleste mennene i boligblokken en dag håper å få med seg.
Selv om disse åtte familiene tilsynelatende er like, lever de svært forskjellige liv. Kjønnsrollemønsteret er intakt. De hjemmeværende husfruene er opptatt av husarbeid, mens mennene bruker tid på hobbyene sine. Middagen står klar når mannen kommer fra jobb, husets herre skal serveres dessert før barna, om det er nok til dem. Kvinnene er kritiske til hverandre, og vurderes ut fra innsatsen som husfrue i stedet for å slå ring om hverandre. Peggy-Anita i øverste er et selvsagt offer, gressenke og pen som hun er. Alene dagen lang uten noe fornuftig å ta seg til.
Ragde har tegnet et tidsriktig og ærlig bilde av beboerne i borettslaget. Det er vel så interessant å lese om livet til familiene, som hverdagen på 60-tallet, hvor posesuppe og støvsuger er en luksus de færreste kan unne seg. Romanen gir meg en slags nostalgisk lengsel etter egen barndom, dog jeg er født på tidlig 80-tall, men kan huske hvor livsviktig det var med alle nødvendige sparetiltak - hver en krone skulle snus. Det er befriende, men samtidig kvalmende, å tenke på at vi i dag velter oss i luksus og kaster tonnevis av mat og klær. Forbrukerkultur på sitt verste.
Jeg likte boka veldig godt.
Anbefales.
Trondheim, 1965: Oppgang A i Borettslaget Ungdommens Egen Heim huser åtte familier. Vi møter blant andre familien til engelske Barbara, som driver frisørsalong hjemmefra, familien Åsen, hvis frue ukentlig tirrer på seg resten av borettslaget ved å vaske alle trappene av ren gavmildhet, familien Salvesen, som forbarmer seg over den stakkars veslejenta til naboen, Karlsen. I øverste etasje bor snertne Peggy-Anita Foss. Det sies at hun tar fredagsvasken naken, noe de fleste mennene i boligblokken en dag håper å få med seg.
Selv om disse åtte familiene tilsynelatende er like, lever de svært forskjellige liv. Kjønnsrollemønsteret er intakt. De hjemmeværende husfruene er opptatt av husarbeid, mens mennene bruker tid på hobbyene sine. Middagen står klar når mannen kommer fra jobb, husets herre skal serveres dessert før barna, om det er nok til dem. Kvinnene er kritiske til hverandre, og vurderes ut fra innsatsen som husfrue i stedet for å slå ring om hverandre. Peggy-Anita i øverste er et selvsagt offer, gressenke og pen som hun er. Alene dagen lang uten noe fornuftig å ta seg til.
Ragde har tegnet et tidsriktig og ærlig bilde av beboerne i borettslaget. Det er vel så interessant å lese om livet til familiene, som hverdagen på 60-tallet, hvor posesuppe og støvsuger er en luksus de færreste kan unne seg. Romanen gir meg en slags nostalgisk lengsel etter egen barndom, dog jeg er født på tidlig 80-tall, men kan huske hvor livsviktig det var med alle nødvendige sparetiltak - hver en krone skulle snus. Det er befriende, men samtidig kvalmende, å tenke på at vi i dag velter oss i luksus og kaster tonnevis av mat og klær. Forbrukerkultur på sitt verste.
Jeg likte boka veldig godt.
Anbefales.
En skytsengels dagbok
Carolyn Jess-Cooke: En skytsengels dagbok, 304 sider. Oversatt av Jana Kristensen
Dette er også fra feel good-bunken jeg dro med fra biblioteket, i håp om å finne en skikkelig perle. Denne var jeg veldig usikker på, for både bildet og teksten (og tittelen for den del) skriker klisjé lang vei. Men det skulle vise seg å være feil. En skytsengels dagbok er en nydelig fortelling. Jeg er følelsesmessig utslitt av å lese den, men åh, ja åh, dette er en aldeles superkoselig og fin bok. En ordentlig page turner.
Da 40 år gamle Margot Delacroix dør, blir hun sendt tilbake til jorden som en skytsengel - for seg selv. Hun omdøpes til Ruth og må følge Margot fra fødsel til død, med streng beskjed om ikke å gripe inn for å endre noe. Tvunget til å gå gjennom livet sitt på nytt, står Ruth på sidelinjen og observerer sine største feilgrep igjen og igjen. Hun skal lære av sine handlinger, men først og fremst beskytte og elske Margot uten forbehold. Det blir alt annet enn enkelt. Når det åpner seg en mulighet for å endre fortiden, griper Ruth sjansen selv om hun vet at utfallet kan få dramatiske konsekvenser.
Denne boken inneholder det meste en kan forlange av en roman. Den spiller på hele følelsesregisteret, og veksler mellom å være gripende og vakker til å være grusom og hensynløs. Det er en sånn typisk "meningen med livet"-bok, men uten å være påtvunget kvalm. Det bør kanskje nevnes at historien minner sterkt om en (mer dramatisk) episode av "En engel i blant oss", så dersom du ikke var spesielt glad i den tv-serien bør du kanskje ikke lese denne. Jeg er en sucker for sånne serier - det er jo så kååselig - så boka gikk følgelig rett hjem hos meg.
God bok. Anbefales.
Dette er også fra feel good-bunken jeg dro med fra biblioteket, i håp om å finne en skikkelig perle. Denne var jeg veldig usikker på, for både bildet og teksten (og tittelen for den del) skriker klisjé lang vei. Men det skulle vise seg å være feil. En skytsengels dagbok er en nydelig fortelling. Jeg er følelsesmessig utslitt av å lese den, men åh, ja åh, dette er en aldeles superkoselig og fin bok. En ordentlig page turner.
Da 40 år gamle Margot Delacroix dør, blir hun sendt tilbake til jorden som en skytsengel - for seg selv. Hun omdøpes til Ruth og må følge Margot fra fødsel til død, med streng beskjed om ikke å gripe inn for å endre noe. Tvunget til å gå gjennom livet sitt på nytt, står Ruth på sidelinjen og observerer sine største feilgrep igjen og igjen. Hun skal lære av sine handlinger, men først og fremst beskytte og elske Margot uten forbehold. Det blir alt annet enn enkelt. Når det åpner seg en mulighet for å endre fortiden, griper Ruth sjansen selv om hun vet at utfallet kan få dramatiske konsekvenser.
Denne boken inneholder det meste en kan forlange av en roman. Den spiller på hele følelsesregisteret, og veksler mellom å være gripende og vakker til å være grusom og hensynløs. Det er en sånn typisk "meningen med livet"-bok, men uten å være påtvunget kvalm. Det bør kanskje nevnes at historien minner sterkt om en (mer dramatisk) episode av "En engel i blant oss", så dersom du ikke var spesielt glad i den tv-serien bør du kanskje ikke lese denne. Jeg er en sucker for sånne serier - det er jo så kååselig - så boka gikk følgelig rett hjem hos meg.
God bok. Anbefales.
Huset du elsket
Tatiana de Rosnay: Huset du elsket, 170 sider. Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Mitt leseforsett for 2013 er å lese flere klassikere, flere bøker fra egen bokhylle og generelt flere gode bøker. Men jeg får av og til et skikkelig lesekick hvor jeg elsker å pløye gjennom disse såkalte feel good-bøkene. Denne helgen var vi innom biblioteket for å hamstre litt barnebøker, hvorpå jeg selvsagt fant meg en solid bunke med disse søtsuppehistoriene. Det er jo ikke til å komme fra at det er behagelig bare å flykte inn i en av disse fornøyelige fortellingene, og bare la seg underholde. Og selv om flere følger den samme oppskriften, glimter en og annen av og til med å være riktig så gode. Men la meg være fullstendig klar nå: Huset du elsket er ikke en av dem.
I forrige nummer av tidsskriftet Historie leste jeg en interessant artikkel om Eugene Haussmans omfattende prosjekt, som gikk ut på å bygge bredere avenyer tvers gjennom Paris` gamle bebyggelse. Huset du elsket finner sted midt i den store byfornyelsen. I 1860-årene blir Rose, en kvinne i 60-årene, tvunget til å forlate huset hun elsker. Huset har vært i hennes avdøde manns eie i flere generasjoner, og Rose har bodd her i hele sitt voksne liv. Jeg er ikke videre begeistret for de Rosnays forfatterskap. Har du lest en bok av henne, har du mer eller mindre lest alle. Men siden jeg skal til Paris i april, tenkte jeg å gi Huset du elsket en sjanse. Det kunne jeg bare ha spart meg.
Tradisjonen tro, de Rosnay fokuserer mest på nåtidssituasjonen, som vi alle vet ofte konsentrerer seg om en kjærlighetshistorie. Denne gangen er det Roses kjærlighet til sin avdøde mann, den å så perfekte, enestående, fantastiske Armand. Hun skriver flerfoldige brev til ham, hvor hun legger ut om det perfekte samlivet deres, den vidunderlige elskoven og bla bla. Spy. Siden nåtidsssituasjonen denne gangen er sammenflettet med den historiske delen, kunne de Rosnay tatt fordel av det, men nei, la oss få høre mer om Roses følelsesliv. Hun har et anstrengt forhold til datteren, som hun forøvrig aldri har greid å bli glad i, mens den avdøde sønnen (som ble resultatet av en voldtekt hun har holdt tett om de siste 30 årene - ja, det er dette som er den grusomme hemmeligheten boken bygges opp mot) har hatt hennes uforbeholdne kjærlighet fra dag en. Rose nekter å forlate huset hun elsker, huset hun ble voldtatt i og ellers har alle sine gode minner fra. Hennes gode venninne, 29-årige Alexandrine forsøker først å snakke Rose fra dette, nytteløst selvsagt, og bestemmer seg så for å støtte Rose i denne gode saken. Venninnene går altså ned sammen med huset. The End.
Møkkabok. Styr unna.
Mitt leseforsett for 2013 er å lese flere klassikere, flere bøker fra egen bokhylle og generelt flere gode bøker. Men jeg får av og til et skikkelig lesekick hvor jeg elsker å pløye gjennom disse såkalte feel good-bøkene. Denne helgen var vi innom biblioteket for å hamstre litt barnebøker, hvorpå jeg selvsagt fant meg en solid bunke med disse søtsuppehistoriene. Det er jo ikke til å komme fra at det er behagelig bare å flykte inn i en av disse fornøyelige fortellingene, og bare la seg underholde. Og selv om flere følger den samme oppskriften, glimter en og annen av og til med å være riktig så gode. Men la meg være fullstendig klar nå: Huset du elsket er ikke en av dem.
I forrige nummer av tidsskriftet Historie leste jeg en interessant artikkel om Eugene Haussmans omfattende prosjekt, som gikk ut på å bygge bredere avenyer tvers gjennom Paris` gamle bebyggelse. Huset du elsket finner sted midt i den store byfornyelsen. I 1860-årene blir Rose, en kvinne i 60-årene, tvunget til å forlate huset hun elsker. Huset har vært i hennes avdøde manns eie i flere generasjoner, og Rose har bodd her i hele sitt voksne liv. Jeg er ikke videre begeistret for de Rosnays forfatterskap. Har du lest en bok av henne, har du mer eller mindre lest alle. Men siden jeg skal til Paris i april, tenkte jeg å gi Huset du elsket en sjanse. Det kunne jeg bare ha spart meg.
Tradisjonen tro, de Rosnay fokuserer mest på nåtidssituasjonen, som vi alle vet ofte konsentrerer seg om en kjærlighetshistorie. Denne gangen er det Roses kjærlighet til sin avdøde mann, den å så perfekte, enestående, fantastiske Armand. Hun skriver flerfoldige brev til ham, hvor hun legger ut om det perfekte samlivet deres, den vidunderlige elskoven og bla bla. Spy. Siden nåtidsssituasjonen denne gangen er sammenflettet med den historiske delen, kunne de Rosnay tatt fordel av det, men nei, la oss få høre mer om Roses følelsesliv. Hun har et anstrengt forhold til datteren, som hun forøvrig aldri har greid å bli glad i, mens den avdøde sønnen (som ble resultatet av en voldtekt hun har holdt tett om de siste 30 årene - ja, det er dette som er den grusomme hemmeligheten boken bygges opp mot) har hatt hennes uforbeholdne kjærlighet fra dag en. Rose nekter å forlate huset hun elsker, huset hun ble voldtatt i og ellers har alle sine gode minner fra. Hennes gode venninne, 29-årige Alexandrine forsøker først å snakke Rose fra dette, nytteløst selvsagt, og bestemmer seg så for å støtte Rose i denne gode saken. Venninnene går altså ned sammen med huset. The End.
Møkkabok. Styr unna.
I skyggen av store trær
Kristine Storli Henningsen: I skyggen av store trær, 326 sider
Blomsterdekoratøren Regine har akkurat vært på sin første ultralydundersøkelse når hun møter Karl Henrik. Hun er ti uker på vei og fremdeles usikker på hva hun vil gjøre. Barnefaren vil ikke vite av det og forsøker å få henne til å ta abort. Karl Henrik opplever stor suksess som manusforfatter av replikkene til den populære tv-serien Skjærgårdsliv, men sliter med å løsrive seg fra sin meget dominerende mor. Regine og Karl Henrik finner tonen umiddelbart, men omstendighetene rundt disse to ser ut til å lage hinder for dem begge.
I skyggen av store trær er en lettleselig og enkel historie, om to sjenerte mennesker som kjemper for å bli hørt. Hovedpersonene er interessante, og det er flere riktig morsomme episoder i boka. En feel good-roman jeg gjerne anbefaler til den som ønsker relativ lettfattelig underholdning.
Blomsterdekoratøren Regine har akkurat vært på sin første ultralydundersøkelse når hun møter Karl Henrik. Hun er ti uker på vei og fremdeles usikker på hva hun vil gjøre. Barnefaren vil ikke vite av det og forsøker å få henne til å ta abort. Karl Henrik opplever stor suksess som manusforfatter av replikkene til den populære tv-serien Skjærgårdsliv, men sliter med å løsrive seg fra sin meget dominerende mor. Regine og Karl Henrik finner tonen umiddelbart, men omstendighetene rundt disse to ser ut til å lage hinder for dem begge.
I skyggen av store trær er en lettleselig og enkel historie, om to sjenerte mennesker som kjemper for å bli hørt. Hovedpersonene er interessante, og det er flere riktig morsomme episoder i boka. En feel good-roman jeg gjerne anbefaler til den som ønsker relativ lettfattelig underholdning.
TORA
Herbjørg Wassmo: Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel, 747 sider
Eg har, i ein alder av 32 år, aldri lese Tora-trilogien. Før no. Det har liksom aldri blitt. Men det er betre seint enn aldri, og no skjøner eg sjølvsagt kvifor desse bøkene er så populære.
Tora-trilogien tek til på 1950-talet. I første boka er Tora berre ni år. Ho bur saman med mor si, Ingrid og stefaren, Henrik. Faren til Tora var tysk soldat og døydde før Tora blei fødd. Ingrid er eineforsørgjar i familien og tek på seg mykje arbeid for å få endane til å møtast. Dette fører til at Tora er mykje aleine med Henrik. Henrik har vanskeleg for å halde på jobbar, kjem ofte heim full og går inn til Tora på kammerset. Tora kallar det "farligheten" og ser på senga si som eit skitent symbol på det fæle som foregår. Ho er taus om overgrepa og distanserer seg ved å flykte inn i ei draumeverd.
Desse bøkene speler på fleire strenger. Vi har Tora, som veks opp i ein heim der mor ikkje ser kva som foregår. Henrik er stygg med både mor og Tora, og dagane består mykje av redsel og uro. Mor er flink til å jobbe, og makter ikkje å møte Tora med kjærleiken og varmen ho så sårt treng. Ho har eit kaldt ytre og viser ikkje meir kjensler enn nødvendig. Dette får Tora til å arbeide enda hardare for å avlaste mor, hjelpe ho og ikkje vere til bry. Aller helst vil Tora vere hos tante Rakel og onkel Simon. I heimen deira er det trygt og godt, og dei møter Tora med ein varme mor ikkje greier. Vi får også observere eit lite samfunn der dei sterkaste kreftene rådar.
Wassmo fekk Nordisk råds litteraturpris for Hudløs himmel, noko som var vel fortent. Ho har skrive tre sterke bøker om Tora og familien i det vesle øysamfunnet. Ho fortel æleg og uretusjert om overgrep, om ei skam og skuldkjensle som følgjer generasjonane. Standhaftige tante Rakel står som ei sterk kontrast til søstera Ingrid sitt meir lavmælte slit. Dei flotte naturskildringane ligg som ei fin og symbolsk ramme rundt handlinga.
Dette er verkeleg gode bøker. Anbefalast.
Takk til Gyldendal.
Eg har, i ein alder av 32 år, aldri lese Tora-trilogien. Før no. Det har liksom aldri blitt. Men det er betre seint enn aldri, og no skjøner eg sjølvsagt kvifor desse bøkene er så populære.
Tora-trilogien tek til på 1950-talet. I første boka er Tora berre ni år. Ho bur saman med mor si, Ingrid og stefaren, Henrik. Faren til Tora var tysk soldat og døydde før Tora blei fødd. Ingrid er eineforsørgjar i familien og tek på seg mykje arbeid for å få endane til å møtast. Dette fører til at Tora er mykje aleine med Henrik. Henrik har vanskeleg for å halde på jobbar, kjem ofte heim full og går inn til Tora på kammerset. Tora kallar det "farligheten" og ser på senga si som eit skitent symbol på det fæle som foregår. Ho er taus om overgrepa og distanserer seg ved å flykte inn i ei draumeverd.
Desse bøkene speler på fleire strenger. Vi har Tora, som veks opp i ein heim der mor ikkje ser kva som foregår. Henrik er stygg med både mor og Tora, og dagane består mykje av redsel og uro. Mor er flink til å jobbe, og makter ikkje å møte Tora med kjærleiken og varmen ho så sårt treng. Ho har eit kaldt ytre og viser ikkje meir kjensler enn nødvendig. Dette får Tora til å arbeide enda hardare for å avlaste mor, hjelpe ho og ikkje vere til bry. Aller helst vil Tora vere hos tante Rakel og onkel Simon. I heimen deira er det trygt og godt, og dei møter Tora med ein varme mor ikkje greier. Vi får også observere eit lite samfunn der dei sterkaste kreftene rådar.
Wassmo fekk Nordisk råds litteraturpris for Hudløs himmel, noko som var vel fortent. Ho har skrive tre sterke bøker om Tora og familien i det vesle øysamfunnet. Ho fortel æleg og uretusjert om overgrep, om ei skam og skuldkjensle som følgjer generasjonane. Standhaftige tante Rakel står som ei sterk kontrast til søstera Ingrid sitt meir lavmælte slit. Dei flotte naturskildringane ligg som ei fin og symbolsk ramme rundt handlinga.
Dette er verkeleg gode bøker. Anbefalast.
Takk til Gyldendal.