Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn, 347 sider
Alle som har med barn å gjøre burde lese denne. Dette er uten tvil årets viktigste bok.
Jeg er opplyst, opprømt, trist, glad, men først og fremst vettskremt! Tenk å føde et barn inn i verden, for så å gjøre sitt beste for ikke å fucke det opp!. Om du greier å være en god forelder, har du likevel ingen garanti for at ikke barnet ditt blir ødelagt av noe annet, eller noen andre, i livet sitt. Venner, skole, jobb, interesser. Eller mangel på disse? Jeg har gått rundt og tenkt at det er travelt å være småbarnsmor, uten å ane at de største utfordringene nok ligger foran meg. Forskning viser at ungdommer drikker mindre alkohol enn før, er mer hjemmekjære enn tidligere, men sliter stadig mer. Vi har mer penger og har flere muligheter enn noensinne, likevel sier rapporter at "24 % av jenter i sekstenårsalderen har depressive symptomer og gutter topper frafallstatistikken i skolen? Hva er det vi gjør feil?
Storbarnsliv begynte først som en artikkel i VG for et år siden, og forfatteren opplevde en respons så stor at boken begynte å ta form. I artikkelen setter hun fokus på småbarnsforeldrene som gjerne drøfter nedturer og oppturer med barna. Alt fra den første grøten, hvilke bleier som er best og at barnet er litt for glad i iPaden deles i sosiale medier. Helsestasjonen og barnehagen hjelper gladelig til med informasjon om hvordan en takler trassalder, overgangssituasjoner og usunne matvaner. Det finnes brosjyrer og hefter, og spesielt mammabloggerne (og pappabloggerne!) strør om seg med gode råd for hvordan en kan gi barnet sitt en best mulig oppvekst.
Forfatteren etterlyser storbarnsforeldrene. Hvor er foreldrene til femtenåringen som bare sitter inne og spiller data hele tiden? Syttenåringen som leser så hardt til tentamen så hun blør neseblod? Datteren som ikke lenger spiser? Du blir ikke kalt inn til helsestasjonen for å diskutere om tolvåringen din har gode rutiner for søvn, mat og skolearbeid. Det finnes knapt en mammablogger som skriver om å være storbarnsforelder. Selvsagt. Du kan ikke utlevere barnet ditt, som mest sannsynlig også selv er aktiv i sosiale medier. Det blir en umulig samtale.
Hoftun Gjestad har samlet en rekke vitnesbyrd fra både barn og foreldre i denne boka. Hun inviterer leseren inn i sitt eget storbarnshjem, henter inn data fra undersøkelser, uttalelser fra fagpersoner og rapporter. Vi får høre en rekke historier fra den tidligere tenårings-toppbloggeren, rådgiveren fra hennes egen ungdomskole, barndomsvenner, dagens skoleelever og diverse andre. Bokens tema spenner fra karakterpress til ensomhet, spillegalskap til spiseforstyrrelser, motepress til depresjon. Det er rett og slett en utrolig velskrevet, sår og fin bok. Jeg har savnet denne boken, og mener den burde være obligatorisk lesning for alle storbarnsforeldre (i det hele tatt alle som har med barn å gjøre). Hoftun Gjestad har skrevet årets viktigste bok!
Barna mine er fremdeles innenfor den "trygge" alderen, men det er ikke snakk om mange år før jeg sitter midt på natten og venter på telefon fra tenåringen om å bli hentet fra fest. Er jeg heldig, er dette det verste som venter meg. Som lærer i videregående opplever jeg daglig ungdommer som sliter psykisk, og et helsesøstertilbud som nærmest er fraværende. Ungdommene burde være i sin lykkeligste alder, men forskning viser det motsatte. Er sosiale medier roten til alt vondt? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at noe må gjøres. Nå.
Anbefales sterkt!
Guro Hoftun Gjerstad er i tillegg en dyktig skjønnlitterær forfatter, og har blant annet gitt ut Anfall og Ord på S - som jeg også anbefaler.
Selvportrett ved gravstøtte
Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte, 292 sider
Denne boka lånte jeg ved biblioteket allerede i juli i år, sammen med en stor bunke andre bøker. Så ble den liggende. Purring etter purring. Så mye å lese, så lite tid. Hvorfor akkurat denne ble skjøvet lenger bak i kø, vet jeg ikke. Jeg har jo lest annet av ham og visste jeg trolig ville like denne godt. Jeg elsket debutboka DU. Fortellinger, som er en samling med 34 noveller. Nettopp hvor entusiastisk jeg ble kan du lese her. Det er forøvrig ekstra interessant for meg å lese denne gamle omtalen min av boka hans, for jeg har jo glemt så mye av innholdet. Men det kommer snikende når jeg leser opplevelsen min. Og så husker jeg hendelser han refererer til i denne boka som jeg husker å ha lest i den andre boka. For eksempel at broren kommenterte at det ikke var Super Mario han spilte, men Donkey Kong. Vanskelig å forklare, men dette er jo gull. Både minnet og beskrivelsen. Ganske enkelt gull.
På det fjerde skal det skje. Etter purring nummer fire så jeg meg nødt til å levere boka tilbake. Ulest. Noe jeg sjelden gjør. Lite river meg så inni granskauen i stykker som det å skulle levere tilbake bøker uten å ha lest dem (sett bort fra urettferdighet, krig og sånt da - i fall noen skulle driste seg til å nevne det). Så gjorde jeg det unevnelige. Begynte å bla i den. Lese. Ordene festet seg umiddelbart og tanken var dermed plantet. Denne boka skal så visst ikke leveres tilbake. Jeg betaler gladelig 35 kr (eller hva det nå beløper seg) for å ha boka i noen dager til. Det er meg bekjent ingen bak i kø, så da kan jeg ta meg friheten til det.
Selvportrett ved gravstøtte handler om en kommende far som nettopp har mistet broren sin. I et forsøk på å komme seg videre skriver han en roman hvor han selv og søsknene har en sentral rolle. Dette får faren til å kutte all kontakt med ham. Nå har han altså også mistet sin far og sliter med å få utløp for den nyvunnede fortvilelsen. Skrivingen åpner et rom hvor han kan plassere sorgen og kjærligheten han ikke lenger kan rette mot broren. Det gir en slags styrke å få utløp for disse følelsene, men samtidig er det en stor utfordring å tape en far av det. Han føler seg dratt mellom å skulle kjenne på de vanskelige følelsene, og det å skulle gjenfortelle sin versjon om noe som føles så kaotisk. Det ligger i kortene at barndommen ikke har vært helt problemfri, og han beskriver et ambivalent forhold til faren, som han både føler avstand og nærhet til.
Han er faren sin når han står over gutten midt på natta og kjenner seg avmektig. Når han ikke orker mer. Han er faren når han blir akutt rasende fordi sønnen ikke vil sove. Han er faren når han legger gutten fra seg, legger seg i dobbeltsenga og tror alt skal være rolig nå, men så er det ikke det likevel fordi sønnen skriker. Han er faren sin når han holder på å gå opp i limingen. I avmakten er han som faren. Da vet han hvem faren er.
Far-sønn-forholdet er det virkelig interessante i romanen. Hvordan vi både kjenner oss igjen og føler oss distanserte til familien vår, og da spesielt foreldrene. Hvilken rett har vi til å skrive om vårt eget liv, og hvordan vil dette påvirke andre? Er det verdt det? Vanskelig å svare på. I dette tilfellet tør jeg påstå at, ja, det er verdt det. Nå er jeg utenforstående og objektiv, men skal jeg snakke ut fra denne spesifikke boka så synes ikke jeg han har skrevet noe altfor galt. Tvert imot så skildrer han en uforbeholden kjærlighet fra en sønn til en far, til en bror, til en sønn. Og det gjør meg så forbannet at foreldre skal sitte med så mye makt over barna sine, dra i trådene og barna kommer springende. Alt for ikke å opprøre opphavet. Gjør du en feil, er det over og ut. Tvert.
Men han er ikke faren når han plutselig får øye på sønnen, der, midt på natta, på soverommet deres: Han er ikke faren når han skjønner at barnet er en liten gutt, et bitte lite barn som ikke vet hva det gjør, men som bare gjør det. Han er ikke faren når han løfter sønnen opp da og kjenner sin egen puls i øret og kjenner det vesle hjertet til sønnen slå rolig, når han lukter på melkeånden hans, lukta av sønnens indre, han er ikke faren når han ser ham på denne måten, som et lite barn han er satt til å passe på, når han er på sitt trøtteste og mest ufiltrerte, men likevel passer på sønnen, da er han ikke som faren.
Selvportrett ved gravstøtte er en ærlig og sår beretning om kompliserte familieforhold, om skilsmisse, søskenkjærlighet og sorg, iført et nydelig språk.
Konklusjon. God bok. God tittel. God forfatter. Hvorfor er det da ikke flere som har lest denne? De har den i biblioteket, i (de fleste) eBokBib-appen og selvsagt: I bokhandlene. Lån, kjøp og les.
Anbefales varmt.
Denne boka lånte jeg ved biblioteket allerede i juli i år, sammen med en stor bunke andre bøker. Så ble den liggende. Purring etter purring. Så mye å lese, så lite tid. Hvorfor akkurat denne ble skjøvet lenger bak i kø, vet jeg ikke. Jeg har jo lest annet av ham og visste jeg trolig ville like denne godt. Jeg elsket debutboka DU. Fortellinger, som er en samling med 34 noveller. Nettopp hvor entusiastisk jeg ble kan du lese her. Det er forøvrig ekstra interessant for meg å lese denne gamle omtalen min av boka hans, for jeg har jo glemt så mye av innholdet. Men det kommer snikende når jeg leser opplevelsen min. Og så husker jeg hendelser han refererer til i denne boka som jeg husker å ha lest i den andre boka. For eksempel at broren kommenterte at det ikke var Super Mario han spilte, men Donkey Kong. Vanskelig å forklare, men dette er jo gull. Både minnet og beskrivelsen. Ganske enkelt gull.
På det fjerde skal det skje. Etter purring nummer fire så jeg meg nødt til å levere boka tilbake. Ulest. Noe jeg sjelden gjør. Lite river meg så inni granskauen i stykker som det å skulle levere tilbake bøker uten å ha lest dem (sett bort fra urettferdighet, krig og sånt da - i fall noen skulle driste seg til å nevne det). Så gjorde jeg det unevnelige. Begynte å bla i den. Lese. Ordene festet seg umiddelbart og tanken var dermed plantet. Denne boka skal så visst ikke leveres tilbake. Jeg betaler gladelig 35 kr (eller hva det nå beløper seg) for å ha boka i noen dager til. Det er meg bekjent ingen bak i kø, så da kan jeg ta meg friheten til det.
Selvportrett ved gravstøtte handler om en kommende far som nettopp har mistet broren sin. I et forsøk på å komme seg videre skriver han en roman hvor han selv og søsknene har en sentral rolle. Dette får faren til å kutte all kontakt med ham. Nå har han altså også mistet sin far og sliter med å få utløp for den nyvunnede fortvilelsen. Skrivingen åpner et rom hvor han kan plassere sorgen og kjærligheten han ikke lenger kan rette mot broren. Det gir en slags styrke å få utløp for disse følelsene, men samtidig er det en stor utfordring å tape en far av det. Han føler seg dratt mellom å skulle kjenne på de vanskelige følelsene, og det å skulle gjenfortelle sin versjon om noe som føles så kaotisk. Det ligger i kortene at barndommen ikke har vært helt problemfri, og han beskriver et ambivalent forhold til faren, som han både føler avstand og nærhet til.
Han er faren sin når han står over gutten midt på natta og kjenner seg avmektig. Når han ikke orker mer. Han er faren når han blir akutt rasende fordi sønnen ikke vil sove. Han er faren når han legger gutten fra seg, legger seg i dobbeltsenga og tror alt skal være rolig nå, men så er det ikke det likevel fordi sønnen skriker. Han er faren sin når han holder på å gå opp i limingen. I avmakten er han som faren. Da vet han hvem faren er.
Far-sønn-forholdet er det virkelig interessante i romanen. Hvordan vi både kjenner oss igjen og føler oss distanserte til familien vår, og da spesielt foreldrene. Hvilken rett har vi til å skrive om vårt eget liv, og hvordan vil dette påvirke andre? Er det verdt det? Vanskelig å svare på. I dette tilfellet tør jeg påstå at, ja, det er verdt det. Nå er jeg utenforstående og objektiv, men skal jeg snakke ut fra denne spesifikke boka så synes ikke jeg han har skrevet noe altfor galt. Tvert imot så skildrer han en uforbeholden kjærlighet fra en sønn til en far, til en bror, til en sønn. Og det gjør meg så forbannet at foreldre skal sitte med så mye makt over barna sine, dra i trådene og barna kommer springende. Alt for ikke å opprøre opphavet. Gjør du en feil, er det over og ut. Tvert.
Men han er ikke faren når han plutselig får øye på sønnen, der, midt på natta, på soverommet deres: Han er ikke faren når han skjønner at barnet er en liten gutt, et bitte lite barn som ikke vet hva det gjør, men som bare gjør det. Han er ikke faren når han løfter sønnen opp da og kjenner sin egen puls i øret og kjenner det vesle hjertet til sønnen slå rolig, når han lukter på melkeånden hans, lukta av sønnens indre, han er ikke faren når han ser ham på denne måten, som et lite barn han er satt til å passe på, når han er på sitt trøtteste og mest ufiltrerte, men likevel passer på sønnen, da er han ikke som faren.
Selvportrett ved gravstøtte er en ærlig og sår beretning om kompliserte familieforhold, om skilsmisse, søskenkjærlighet og sorg, iført et nydelig språk.
Konklusjon. God bok. God tittel. God forfatter. Hvorfor er det da ikke flere som har lest denne? De har den i biblioteket, i (de fleste) eBokBib-appen og selvsagt: I bokhandlene. Lån, kjøp og les.
Anbefales varmt.
Vanessa Svartmo
Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo, 273 sider
Andrea Bræin Hovig er en allsidig dame. Du har kanskje latt deg overbevise av hennes prestasjoner ved teaterscenen, nynnet til en av sangene hennes eller lest høyt til de små fra barnebøkene hennes om Wilma? Take your pick! Det begynner å vrimle av kjendiser som gir ut bøker. Noen ganger er det helt unødvendig, andre ganger helt kurant mens det i noen (få) tilfeller er høyst nødvendig. Folk er jaggu flinke. Andrea Bræin Hovig debuterer som romanforfatter og jeg er (nok en gang) beyond imponert. Jeg oppdaget denne tilfeldigvis inne i eBokBib-appen, tenkte den hørtes passe interessant ut og lastet den ned. Om ikke annet så for å komme nærmere målet om å lese 100 bøker i 2015. Jeg hadde heller ikke tenkt å skrive om boka, men etter å ha gått i nesten en uke og tenkt på hvor f-a-n-t-a-s-t-i-s-k bra Vanessa Svartmo faktisk er, så har jeg simpelthen ikke annet valg enn å fortelle om boka.
Romanen handler om fjortisen Vanessa Svartmo, som bor i Oslo sammen med moren sin. Vanessa er for det meste alene og lengter etter å bli sett. Foreldrene er ikke sammen lenger. Moren ligger som oftest full på sofaen i den knøttlille leiligheten, og faren vier henne oppmerksomhet en sjelden gang. Da oftest i form av en kort biltur. På grunn av sitt høye fravær på skolen må hun være med i en gruppe sammen med en håndfull andre elever. Denne gruppa møtes jevnlig, omtrent en gang i uken, og er i regi av sosiallæreren Brita Jørstad Moen, en batikk-kledd og overentusiastisk dame som tror hun kan redde verden. Disse tvungne møtene begynner som en vits, men går etterhvert over til å bety en god del for både Vanessa og de andre i gruppa, som på hver sin måte blomstrer opp og finner seg til rette. Og jada, det er en gutt inne i bildet. Gabriel. Rikmannsgutt selvfølgelig.
Fortellerstemmen i romanen er det Vanessa selv som har. Hun får flere skriveoppgaver av sosiallæreren, og romanen er på en måte et resultat av disse skribleriene. Hun skriver så bra, og måten hun skildrer følelser, tanker, hendelser og personer (alt, tydeligvis) er helt ubetalelig. Jeg ler meg skakk av BJM og ser for meg den parodierte læreren fra "Kollektivet" i den rollen (og håper for all del jeg ikke er sånn!). Men det er ikke bare morsomt, for boka har en alvorlig undertone og flere såre tema. Dette er ungdommer som ønsker å høre til og finne sin plass, finne mening i tilværelsen. Boka er rett og slett utrolig fin, sår og hysterisk festlig.
Går det an å bli flinkere? Anbefales strengt, men hjertelig. Ikke bare til fjortiser, men til foreldre, lærere, søsken, venner, besteforeldre, kjærester, unge og voksne. Alle. Men jeg tror en bør ha bikket tolv år. I alle fall elleve. Datteren min på ti må i hvert fall vente litt til. Men gjett om hun skal lese den!
God bok.
Andrea Bræin Hovig er en allsidig dame. Du har kanskje latt deg overbevise av hennes prestasjoner ved teaterscenen, nynnet til en av sangene hennes eller lest høyt til de små fra barnebøkene hennes om Wilma? Take your pick! Det begynner å vrimle av kjendiser som gir ut bøker. Noen ganger er det helt unødvendig, andre ganger helt kurant mens det i noen (få) tilfeller er høyst nødvendig. Folk er jaggu flinke. Andrea Bræin Hovig debuterer som romanforfatter og jeg er (nok en gang) beyond imponert. Jeg oppdaget denne tilfeldigvis inne i eBokBib-appen, tenkte den hørtes passe interessant ut og lastet den ned. Om ikke annet så for å komme nærmere målet om å lese 100 bøker i 2015. Jeg hadde heller ikke tenkt å skrive om boka, men etter å ha gått i nesten en uke og tenkt på hvor f-a-n-t-a-s-t-i-s-k bra Vanessa Svartmo faktisk er, så har jeg simpelthen ikke annet valg enn å fortelle om boka.
Romanen handler om fjortisen Vanessa Svartmo, som bor i Oslo sammen med moren sin. Vanessa er for det meste alene og lengter etter å bli sett. Foreldrene er ikke sammen lenger. Moren ligger som oftest full på sofaen i den knøttlille leiligheten, og faren vier henne oppmerksomhet en sjelden gang. Da oftest i form av en kort biltur. På grunn av sitt høye fravær på skolen må hun være med i en gruppe sammen med en håndfull andre elever. Denne gruppa møtes jevnlig, omtrent en gang i uken, og er i regi av sosiallæreren Brita Jørstad Moen, en batikk-kledd og overentusiastisk dame som tror hun kan redde verden. Disse tvungne møtene begynner som en vits, men går etterhvert over til å bety en god del for både Vanessa og de andre i gruppa, som på hver sin måte blomstrer opp og finner seg til rette. Og jada, det er en gutt inne i bildet. Gabriel. Rikmannsgutt selvfølgelig.
Fortellerstemmen i romanen er det Vanessa selv som har. Hun får flere skriveoppgaver av sosiallæreren, og romanen er på en måte et resultat av disse skribleriene. Hun skriver så bra, og måten hun skildrer følelser, tanker, hendelser og personer (alt, tydeligvis) er helt ubetalelig. Jeg ler meg skakk av BJM og ser for meg den parodierte læreren fra "Kollektivet" i den rollen (og håper for all del jeg ikke er sånn!). Men det er ikke bare morsomt, for boka har en alvorlig undertone og flere såre tema. Dette er ungdommer som ønsker å høre til og finne sin plass, finne mening i tilværelsen. Boka er rett og slett utrolig fin, sår og hysterisk festlig.
Går det an å bli flinkere? Anbefales strengt, men hjertelig. Ikke bare til fjortiser, men til foreldre, lærere, søsken, venner, besteforeldre, kjærester, unge og voksne. Alle. Men jeg tror en bør ha bikket tolv år. I alle fall elleve. Datteren min på ti må i hvert fall vente litt til. Men gjett om hun skal lese den!
God bok.
Personar du kanskje kjenner
Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 sider
Romanen byrjar med at hovudpersonen Synnøve reiser heim til faren, som har hatt slag. Ho har nettopp skilt lag med sambuaren, og skal feire jul utan dei to borna sine for første gong. Ho fortel om barndommen sin, forholdet mellom henne og faren og korleis det er å sjå at han beveger seg stadig meir vekk frå å vere den tøffe cowboypappaen ho hugsar som born.
Synnøve og faren har rammeforteljinga i boka, men det er dei andre historiene som er interessante. Vi får høyre om Mari, studenten som innleier eit forhold til rettleiaren sin, Eskild. Skodespelaren Live, som har ein manipulerande kjærast, Eva (som forøvrig er systera til Eskild) og aleinemora Anna, som til å byrje med er Synnøve. Alle tre er mennesketypar vi truleg har hatt med å gjere. Personar vi kanskje kjenner. Liva til desse personane blir på ulike måtar fletta inn i kvarandre. Felles for alle desse er at dei ikkje vil miste seg sjølv.
Det er tydeleg å sjå at Macody Lund er opptatt av film (kanskje ikkje så rart, ettersom ho både er skodespelar og filmmeldar), for når ho skriv om dei tre kvinnene, kjem det ein forteljar som stadig kommenterer handlinga - ikkje utypisk som på film. Eg bruker å like metakommentarar av denne typen, men eg greier ikkje heilt å bestemme meg om det blei meir irriterande enn effektivt i dette tilfellet. Det kan fort bli litt rotete når ein har så mange å halde styr på i ein roman, og i tillegg skriv inn seg sjølv. Men som forfattaren sjølv seier, kan eigne minne bli like upålitelege og derfor fiktive. Det som er fangslande er historia ein sjølv skaper. Korleis ein kan halde fast i det.
Eg likte boka godt, men synest som sagt at det er dei tre kvinnene som driv handlinga framover og gjer heile romanen. Eg kunne godt tenkje meg å høyre meir om desse personane. Bli betre kjent med dei.
Leseeksemplar fått av Samlaget.
Andre bloggarar: Tine
Romanen byrjar med at hovudpersonen Synnøve reiser heim til faren, som har hatt slag. Ho har nettopp skilt lag med sambuaren, og skal feire jul utan dei to borna sine for første gong. Ho fortel om barndommen sin, forholdet mellom henne og faren og korleis det er å sjå at han beveger seg stadig meir vekk frå å vere den tøffe cowboypappaen ho hugsar som born.
Synnøve og faren har rammeforteljinga i boka, men det er dei andre historiene som er interessante. Vi får høyre om Mari, studenten som innleier eit forhold til rettleiaren sin, Eskild. Skodespelaren Live, som har ein manipulerande kjærast, Eva (som forøvrig er systera til Eskild) og aleinemora Anna, som til å byrje med er Synnøve. Alle tre er mennesketypar vi truleg har hatt med å gjere. Personar vi kanskje kjenner. Liva til desse personane blir på ulike måtar fletta inn i kvarandre. Felles for alle desse er at dei ikkje vil miste seg sjølv.
Det er tydeleg å sjå at Macody Lund er opptatt av film (kanskje ikkje så rart, ettersom ho både er skodespelar og filmmeldar), for når ho skriv om dei tre kvinnene, kjem det ein forteljar som stadig kommenterer handlinga - ikkje utypisk som på film. Eg bruker å like metakommentarar av denne typen, men eg greier ikkje heilt å bestemme meg om det blei meir irriterande enn effektivt i dette tilfellet. Det kan fort bli litt rotete når ein har så mange å halde styr på i ein roman, og i tillegg skriv inn seg sjølv. Men som forfattaren sjølv seier, kan eigne minne bli like upålitelege og derfor fiktive. Det som er fangslande er historia ein sjølv skaper. Korleis ein kan halde fast i det.
Eg likte boka godt, men synest som sagt at det er dei tre kvinnene som driv handlinga framover og gjer heile romanen. Eg kunne godt tenkje meg å høyre meir om desse personane. Bli betre kjent med dei.
Leseeksemplar fått av Samlaget.
Andre bloggarar: Tine
Alt inkludert
Marit Eikemo: Alt inkludert, 319 sider
Eg elskar, elskar, elskar Marit Eikemo og trur eg med handa på hjartet (men nokolunde tungt, med alle dei fantastiske forfattarane som finst) kan seie at ho er min norske favorittforfattar. Eg har lese og likt fleire av bøkene hennar, men det var ikkje før Samtale ventar at eg verkeleg fekk auga opp for henne. Sistnemnde er ei bok eg framleis tenkjer mykje på. Eg hugsar at eg hadde lese ferdig boka og skulle ut på byen same kvelden. Eg var nesten ikkje i stand til å tenkje på noko anna enn boka, og det er sjeldan folk gidd å høyre om ei bok eit heilt forspel. Anyway. Eg hadde det i alle fall kjekt den kvelden.
Denne boka las eg på flyet til og frå Amsterdam, eg byrja da flyet letta på veg til storbyen og blei ferdig rett før det landa på returen. Eg var "flink" og snakka ikkje om boka i det heile tatt til han eg reiste saman med (mannen min altså), fordi eg veit at han ikkje er særleg fan av å høyre om det eg har lese. Heldigvis har eg ein kollega som meir enn gjerne vil lese bøkene etter meg, så eg får smøre meg med tolmod og vente til ho er ferdig og klar til å diskutere innhaldet. Til da kan eg i alle fall rope ut mi begeistring her. For eg er verkeleg oppglødd (om du ikkje allereie har skjønt det).
Alt inkludert handlar om aleinemora Agnes, som flyttar inn i eit hybelhus saman med den seks år gamle dottera. Dei troppar opp, utan anna bagasje enn kvar sin trillekoffert, klar til å flytte inn i den "delvis møblerte" leilegheita. Det viser seg at leilegheita er heilt tom, så Agnes skaffar seg inventar frå finn.no, og får litt etter litt fylt opp romma.
Eikemo har ei evne til å skildre det trivielle opp på eit høgare nivå. Det blir aldri keisamt, tvert imot er det så observant at det grensar til genialt. Vi har ekteparet Frøydis og Øystein, medisinstudentane, mammabloggaren, forfattaren, organisten og alle som sel eller gir vekk ting på finn.no. Alle er like interessante. Vi ser dei gjennom augo til Agnes, som ser ut til å vere nokså dårleg kjend med korleis ein ter seg i ulike sosiale samanhengar. Ho gløymer stadig å hente dottera heim frå besøk hos naboane, og tenkjer sjeldan på det som for oss andre er heilt elementært. Vi kjenner oss att i mykje av det og kan le høgt av det absurde i kva som opptek folk, mens det på andre sida er sårt å sjå korleis ho ikkje greier å finne seg til rette i desse uskrivne normene.
Vi får ikkje vite noko om Agnes eller dottera. Kvar dei kjem ifrå eller kor dei skal vidare. Det er forbløffande å sjå kor raskt dei blir integrert i det vesle samfunnet, og kor fort dei blir utstøytt dersom dei ikkje oppfyller dei sosiale krava som blir stilt av menneska rundt. "Kva skal vi med kvarandre?" spør Agnes i romanen. Ho kjem flyttande utan noko og blir definert av tinga ho omgir seg med. Først verkar ho nesten eksotisk overfor naboane med sine manglande møblar og reglar, så går det over til å irritere. For å vere med i fellesskapet, må du gjere som fellesskapet.
Eg er som sagt framifrå begeistra.
Anbefalast.
Leseeksemplar frå Samlaget.
Biletet av boka har eg stole frå Gro, som også har blogga om boka. Edit: Gro og Beathe var ikkje like begeistra som eg er. Les omtalane deira for å finne ut kvifor.
Eg elskar, elskar, elskar Marit Eikemo og trur eg med handa på hjartet (men nokolunde tungt, med alle dei fantastiske forfattarane som finst) kan seie at ho er min norske favorittforfattar. Eg har lese og likt fleire av bøkene hennar, men det var ikkje før Samtale ventar at eg verkeleg fekk auga opp for henne. Sistnemnde er ei bok eg framleis tenkjer mykje på. Eg hugsar at eg hadde lese ferdig boka og skulle ut på byen same kvelden. Eg var nesten ikkje i stand til å tenkje på noko anna enn boka, og det er sjeldan folk gidd å høyre om ei bok eit heilt forspel. Anyway. Eg hadde det i alle fall kjekt den kvelden.
Denne boka las eg på flyet til og frå Amsterdam, eg byrja da flyet letta på veg til storbyen og blei ferdig rett før det landa på returen. Eg var "flink" og snakka ikkje om boka i det heile tatt til han eg reiste saman med (mannen min altså), fordi eg veit at han ikkje er særleg fan av å høyre om det eg har lese. Heldigvis har eg ein kollega som meir enn gjerne vil lese bøkene etter meg, så eg får smøre meg med tolmod og vente til ho er ferdig og klar til å diskutere innhaldet. Til da kan eg i alle fall rope ut mi begeistring her. For eg er verkeleg oppglødd (om du ikkje allereie har skjønt det).
Alt inkludert handlar om aleinemora Agnes, som flyttar inn i eit hybelhus saman med den seks år gamle dottera. Dei troppar opp, utan anna bagasje enn kvar sin trillekoffert, klar til å flytte inn i den "delvis møblerte" leilegheita. Det viser seg at leilegheita er heilt tom, så Agnes skaffar seg inventar frå finn.no, og får litt etter litt fylt opp romma.
Eikemo har ei evne til å skildre det trivielle opp på eit høgare nivå. Det blir aldri keisamt, tvert imot er det så observant at det grensar til genialt. Vi har ekteparet Frøydis og Øystein, medisinstudentane, mammabloggaren, forfattaren, organisten og alle som sel eller gir vekk ting på finn.no. Alle er like interessante. Vi ser dei gjennom augo til Agnes, som ser ut til å vere nokså dårleg kjend med korleis ein ter seg i ulike sosiale samanhengar. Ho gløymer stadig å hente dottera heim frå besøk hos naboane, og tenkjer sjeldan på det som for oss andre er heilt elementært. Vi kjenner oss att i mykje av det og kan le høgt av det absurde i kva som opptek folk, mens det på andre sida er sårt å sjå korleis ho ikkje greier å finne seg til rette i desse uskrivne normene.
Vi får ikkje vite noko om Agnes eller dottera. Kvar dei kjem ifrå eller kor dei skal vidare. Det er forbløffande å sjå kor raskt dei blir integrert i det vesle samfunnet, og kor fort dei blir utstøytt dersom dei ikkje oppfyller dei sosiale krava som blir stilt av menneska rundt. "Kva skal vi med kvarandre?" spør Agnes i romanen. Ho kjem flyttande utan noko og blir definert av tinga ho omgir seg med. Først verkar ho nesten eksotisk overfor naboane med sine manglande møblar og reglar, så går det over til å irritere. For å vere med i fellesskapet, må du gjere som fellesskapet.
Eg er som sagt framifrå begeistra.
Anbefalast.
Leseeksemplar frå Samlaget.
Biletet av boka har eg stole frå Gro, som også har blogga om boka. Edit: Gro og Beathe var ikkje like begeistra som eg er. Les omtalane deira for å finne ut kvifor.
Historien om et godt menneske
Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske, 335 sider
Denne romanen har en pangbegynnelse som fenget meg fra første stund: Thomas er kulturjournalist i en av landets største aviser. Når han oppdager at den nye naboen, Flemming, er en poet, overtaler han ham til å la seg portrettere i avisen. Thomas skriver et tosiders stykke og høster mye skryt. Det går ikke lang tid før han får klager på feilsiteringer i stykket, og når han blånekter drar Flemming frem smarttelefonen sin hvor han har lydopptak av hele intervjuet. Thomas må legge seg helt flat når det avsløres at han ikke bare har pyntet på det meste i intervjuet, men også baksnakket sjefen og kollegene.
Og så, for å krone det hele, kom følgende forklaring på hvorfor jeg ønsket å spørre ham om privatlivet:"Jeg vet det er kleint, men redaktøren min elsker de greiene der. Den eneste boka hun har lest, er Fifty Shades of Grey, og jeg tror ikke hun forstod nok til å bli kåt engang." Da denne setningen trillet ut av Flemmings smarttelefon, kunne jeg se at sjefen min foretrakk en muskel i ansiktet.
Thomas får sparken, noe som gir familien en gyllen sjanse til endelig å flytte hjem til barndomsbygda. Vi forstår at dette er noe Thomas egentlig ikke har lyst til, men siden han har brukt jobben som unnskyldning overfor kona har han ikke lenger noe å gjemme seg bak. I hjembygda blir Thomas konfrontert med spøkelser fra fortiden. Persongalleriet utvides og lar oss komme nærmere inn på barndomsvenner, hvilket inntrykk Thomas har av dem og hvordan de oppfatter Thomas. Sistnevnte er spesielt interessant og åpner for flere ulike tolkninger. Hvem er egentlig Thomas? Han har utvilsomt et ønske om å bli oppfattet som et godt menneske, men grensen mellom det skrevne ord og levd liv ser ut til å flyte over i hverandre.
Historien om et godt menneske er en svært god bok. Det må sies at partiene om barndomskompisen Nico ikke fenget meg i like stor grad, men resten av historien er så godt konstruert at det mer enn veier opp for det.
Anbefales.
Tine og Gro har også blogget om boka.
Denne romanen har en pangbegynnelse som fenget meg fra første stund: Thomas er kulturjournalist i en av landets største aviser. Når han oppdager at den nye naboen, Flemming, er en poet, overtaler han ham til å la seg portrettere i avisen. Thomas skriver et tosiders stykke og høster mye skryt. Det går ikke lang tid før han får klager på feilsiteringer i stykket, og når han blånekter drar Flemming frem smarttelefonen sin hvor han har lydopptak av hele intervjuet. Thomas må legge seg helt flat når det avsløres at han ikke bare har pyntet på det meste i intervjuet, men også baksnakket sjefen og kollegene.
Og så, for å krone det hele, kom følgende forklaring på hvorfor jeg ønsket å spørre ham om privatlivet:"Jeg vet det er kleint, men redaktøren min elsker de greiene der. Den eneste boka hun har lest, er Fifty Shades of Grey, og jeg tror ikke hun forstod nok til å bli kåt engang." Da denne setningen trillet ut av Flemmings smarttelefon, kunne jeg se at sjefen min foretrakk en muskel i ansiktet.
Thomas får sparken, noe som gir familien en gyllen sjanse til endelig å flytte hjem til barndomsbygda. Vi forstår at dette er noe Thomas egentlig ikke har lyst til, men siden han har brukt jobben som unnskyldning overfor kona har han ikke lenger noe å gjemme seg bak. I hjembygda blir Thomas konfrontert med spøkelser fra fortiden. Persongalleriet utvides og lar oss komme nærmere inn på barndomsvenner, hvilket inntrykk Thomas har av dem og hvordan de oppfatter Thomas. Sistnevnte er spesielt interessant og åpner for flere ulike tolkninger. Hvem er egentlig Thomas? Han har utvilsomt et ønske om å bli oppfattet som et godt menneske, men grensen mellom det skrevne ord og levd liv ser ut til å flyte over i hverandre.
Historien om et godt menneske er en svært god bok. Det må sies at partiene om barndomskompisen Nico ikke fenget meg i like stor grad, men resten av historien er så godt konstruert at det mer enn veier opp for det.
Anbefales.
Tine og Gro har også blogget om boka.
Jeg gidder ikke leve uten deg
Christelle Ravneberget: Jeg gidder ikke leve uten deg, 168 sider
Bartenderen Annabel og musikeren Christian treffer hverandre ute på byen en fuktig kveld. De finner tonen umiddelbart, blir fullstendig oppslukt av hverandre, men klarer verken å være sammen eller uten hverandre. Kjærlighetsforholdet deres er som en følelsesmessig berg- og dalbane, og ikke videre sunt for noen av dem. Hver gang Annabel ser ut til å karre seg videre uten ham, dukker han opp og hun slipper alt hun har i hendene for å bli med ham.
Jeg greier ikke å la være å tenke at dette er en brun og psykedelisk versjon av Fifty Shades. Mest på grunn av navnene, men også det destruktive forholdet hvor den ene ser ut til å dominere forholdet. Ikke sjelden den mannlige parten. Også her er det Christian som setter føringen; Han har samboer og en datter han ikke vil forlate, mens Annabel må nøye seg med smulene. Men hun har likevel en slags makt over ham, da han ikke kan leve uten henne.
Forfatteren har selv sagt at hun har latt seg inspirere av eget liv, og beskriver boka som "sex, dop og rock n` roll". Alle tre er noe vi finner mye av i denne historien. Mye av handlingen foregår inne i Annabel, som har oppturer og nedturer. Sistnevnte er det spesielt mange av. Språket er pulserende og gjenspeiler mye av kaoset, tankene og følelsene i Annabel (med og uten rus), noe som gir boka en annerledes vri. Språket kan kan kanskje bli for distraherende for noen, men jeg likte det og synes det styrker historien.
Jeg gidder ikke leve uten deg er forfatterens debutbok, så vi kan nok vente oss mer fra henne.
Anbefales.
Bartenderen Annabel og musikeren Christian treffer hverandre ute på byen en fuktig kveld. De finner tonen umiddelbart, blir fullstendig oppslukt av hverandre, men klarer verken å være sammen eller uten hverandre. Kjærlighetsforholdet deres er som en følelsesmessig berg- og dalbane, og ikke videre sunt for noen av dem. Hver gang Annabel ser ut til å karre seg videre uten ham, dukker han opp og hun slipper alt hun har i hendene for å bli med ham.
Jeg greier ikke å la være å tenke at dette er en brun og psykedelisk versjon av Fifty Shades. Mest på grunn av navnene, men også det destruktive forholdet hvor den ene ser ut til å dominere forholdet. Ikke sjelden den mannlige parten. Også her er det Christian som setter føringen; Han har samboer og en datter han ikke vil forlate, mens Annabel må nøye seg med smulene. Men hun har likevel en slags makt over ham, da han ikke kan leve uten henne.
Forfatteren har selv sagt at hun har latt seg inspirere av eget liv, og beskriver boka som "sex, dop og rock n` roll". Alle tre er noe vi finner mye av i denne historien. Mye av handlingen foregår inne i Annabel, som har oppturer og nedturer. Sistnevnte er det spesielt mange av. Språket er pulserende og gjenspeiler mye av kaoset, tankene og følelsene i Annabel (med og uten rus), noe som gir boka en annerledes vri. Språket kan kan kanskje bli for distraherende for noen, men jeg likte det og synes det styrker historien.
Jeg gidder ikke leve uten deg er forfatterens debutbok, så vi kan nok vente oss mer fra henne.
Anbefales.
Fordi jeg elsker deg
Helene Uri: Fordi jeg elsker deg, 152 sider
Kor mykje kan ein tole før ein går ut av eit øydeleggjande forhold?
16 år gamle Elin treffer Fredrik ein dag ho er i butikken saman med veninna si. Han er kjekk, pen og svært sjarmerande. I løpet av fem minutt har han fått telefonnummeret hennar og første date er sett. Fredrik er nesten for god til å vere sann. Han er flink til å formulere seg, er oppmerksom, tillitsfull og behandler ikkje berre Elin, men mor hennar også, som ei prinsesse. Svigermors draum altså. Elin er lykkeleg, forelska og kan ikkje tru at Fredrik har valt nettopp henne. Ho kan ikkje tenkje seg noko betre enn dette. Så byrjar idyllen så smått å slå sprekkar. Elin får sms-truslar frå eit ukjend nummer. Ho blir redd og utrygg, men Fredrik stiller villig opp og trøystar. Alltid.
Fredrik har verdens største smil. Han er verdensvant, han vet alltid hva han skal si. Alle som treffer ham, blir betatt. Og nå er han blitt kjæresten til Elin. Tenk at det skulle skje! At hun skulle bli som hovedpersonen i en romantisk film. For det er virkelig slik det føles. Helt til tekstmeldingene fra Bjørn begynner å tikke inn. Og helt til det verst tenkelige skjer.
Etterkvart forstår Elin at det er noko som ikkje stemmer, og ho ender opp med å vere i eit forhold som ikkje er bra for henne. Ho tør ikkje å fortelje til nokon korleis han eigentleg er. Kven skal tru på det? Alle rundt henne synest jo at Fredrik er heilt perfekt. Dessutan var det jo eigentleg hennar eigen feil det som skjedde. Eller?
Snart for området rundt øyet som det alltid hadde vært. Den smale røde stripen på kinnet bleknet og forsvant til slutt helt. Huden på overarmene og håndleddene ble like hvit og glatt som før.
Undersøkingar viser at ei av fire norske kvinner vil oppleve ein eller annan form for vald i løpet av livet, og kvar femte mann har vore i valdelege forhold eller fått truslar om vald. Ein tredel av alle valdsepisodar skjer i eller i nærleiken av heimen. Og dette er berre tal vi veit om. Det er nok meir. Mykje meir. Ein av tre tenåringar har opplevd digital vald frå kjærasten sin. Truslar, trakassering, kontroll og overvåking i form av sms, chat og stygge meldingar som blir posta på nettet. Digital vald er ein relativ ny måte å jævlast på. Vi veit at det er få vaksne som seier frå om dei opplever vald i parforholdet, at det ofte har pågått i årevis før dei seier noko. Av unge mennesker er det enda færre som seier frå, og spesielt til vaksne. Dei er unge og nyforelska, opplever kor deilig det er å bli sett. Dei veks av bekrefting frå andre og trur gjerne det er dei sjølve som er skyld i valden. At dei har provosert det fram.
Fordi jeg elsker deg er ei god historie med eit viktig tema. Eg likte boka svært godt og anbefaler ho både til unge og vaksne.
Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.
Kor mykje kan ein tole før ein går ut av eit øydeleggjande forhold?
16 år gamle Elin treffer Fredrik ein dag ho er i butikken saman med veninna si. Han er kjekk, pen og svært sjarmerande. I løpet av fem minutt har han fått telefonnummeret hennar og første date er sett. Fredrik er nesten for god til å vere sann. Han er flink til å formulere seg, er oppmerksom, tillitsfull og behandler ikkje berre Elin, men mor hennar også, som ei prinsesse. Svigermors draum altså. Elin er lykkeleg, forelska og kan ikkje tru at Fredrik har valt nettopp henne. Ho kan ikkje tenkje seg noko betre enn dette. Så byrjar idyllen så smått å slå sprekkar. Elin får sms-truslar frå eit ukjend nummer. Ho blir redd og utrygg, men Fredrik stiller villig opp og trøystar. Alltid.
Fredrik har verdens største smil. Han er verdensvant, han vet alltid hva han skal si. Alle som treffer ham, blir betatt. Og nå er han blitt kjæresten til Elin. Tenk at det skulle skje! At hun skulle bli som hovedpersonen i en romantisk film. For det er virkelig slik det føles. Helt til tekstmeldingene fra Bjørn begynner å tikke inn. Og helt til det verst tenkelige skjer.
Etterkvart forstår Elin at det er noko som ikkje stemmer, og ho ender opp med å vere i eit forhold som ikkje er bra for henne. Ho tør ikkje å fortelje til nokon korleis han eigentleg er. Kven skal tru på det? Alle rundt henne synest jo at Fredrik er heilt perfekt. Dessutan var det jo eigentleg hennar eigen feil det som skjedde. Eller?
Snart for området rundt øyet som det alltid hadde vært. Den smale røde stripen på kinnet bleknet og forsvant til slutt helt. Huden på overarmene og håndleddene ble like hvit og glatt som før.
Undersøkingar viser at ei av fire norske kvinner vil oppleve ein eller annan form for vald i løpet av livet, og kvar femte mann har vore i valdelege forhold eller fått truslar om vald. Ein tredel av alle valdsepisodar skjer i eller i nærleiken av heimen. Og dette er berre tal vi veit om. Det er nok meir. Mykje meir. Ein av tre tenåringar har opplevd digital vald frå kjærasten sin. Truslar, trakassering, kontroll og overvåking i form av sms, chat og stygge meldingar som blir posta på nettet. Digital vald er ein relativ ny måte å jævlast på. Vi veit at det er få vaksne som seier frå om dei opplever vald i parforholdet, at det ofte har pågått i årevis før dei seier noko. Av unge mennesker er det enda færre som seier frå, og spesielt til vaksne. Dei er unge og nyforelska, opplever kor deilig det er å bli sett. Dei veks av bekrefting frå andre og trur gjerne det er dei sjølve som er skyld i valden. At dei har provosert det fram.
Fordi jeg elsker deg er ei god historie med eit viktig tema. Eg likte boka svært godt og anbefaler ho både til unge og vaksne.
Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.
Ingrid Winters makeløse mismot
Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot, 255 sider
Det lover godt når omslaget skilter med godord både fra Heidi Linde og Henriette Steenstrup. Ifølge VG gikk sistnevnte hen og kjøpte filmrettighetene sporenstreks etter at boka var ferdiglest. Og hovedrollen? Den skal hun selv ha. Dette blir gøy!
Ingrid Winter er i slutten av 30-årene, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre jenter. Hun er ansatt som litteraturforsker ved universitetet og sliter med å få tidsklemma til å gå opp. Alle vil ha en bit av henne, men hun vil helst henge "Eksamen pågår"-skiltet på døra og være i fred. Det er lett å kjenne seg igjen i hverdagen hennes og vi har alle hatt behov for en kloning, men la oss håpe vi ikke evner å rote det til så mye som hun klarer.
Til tross for alt kaoset Ingrid ser ut til å skape rundt seg, har hun en imponerende evne til å ta alt med knusende ro. Selv når hun oppdager at hun i et snev av nyvunnen spillegalskap har bydd en million over takst på et hus, eller når hun ufrivillig må reise til Russland midt under flyttingen til det nye, rådyre huset. Uten å ha fått solgt det gamle. Hun greier å havne i absurde situasjoner ved levering av datteren i barnehagen, i FAU-møter og på jobb.
Jeg skjønner at romanen gikk rett hjem hos Steenstrup, som i bladet Kamille skriver ærlig og morsomt om travle hverdager - og som selv stadig havner i merkelige situasjoner. Men jeg kan også forstå at ikke alle vil finne boken like rasende festlig. Misforstå meg rett (et uttrykk jeg vanligvis hater, men i denne sammenheng passer det svært godt), JEG likte boken veldig godt og anbefaler den glatt. Men så er jeg også blodfan av Seinfeld og kjenner godt til flere av referansene Drangsholdt bruker i boka. De kan kanskje bli litt i overkant mange for en som ikke kan sin sitcom.
Den humørfylte leser vil nok uansett finne mer enn en episode å humre av. Hvis ikke får de vente til filmen kommer.
Leseeksemplar fått av Tiden Norsk Forlag.
Det lover godt når omslaget skilter med godord både fra Heidi Linde og Henriette Steenstrup. Ifølge VG gikk sistnevnte hen og kjøpte filmrettighetene sporenstreks etter at boka var ferdiglest. Og hovedrollen? Den skal hun selv ha. Dette blir gøy!
Ingrid Winter er i slutten av 30-årene, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre jenter. Hun er ansatt som litteraturforsker ved universitetet og sliter med å få tidsklemma til å gå opp. Alle vil ha en bit av henne, men hun vil helst henge "Eksamen pågår"-skiltet på døra og være i fred. Det er lett å kjenne seg igjen i hverdagen hennes og vi har alle hatt behov for en kloning, men la oss håpe vi ikke evner å rote det til så mye som hun klarer.
Til tross for alt kaoset Ingrid ser ut til å skape rundt seg, har hun en imponerende evne til å ta alt med knusende ro. Selv når hun oppdager at hun i et snev av nyvunnen spillegalskap har bydd en million over takst på et hus, eller når hun ufrivillig må reise til Russland midt under flyttingen til det nye, rådyre huset. Uten å ha fått solgt det gamle. Hun greier å havne i absurde situasjoner ved levering av datteren i barnehagen, i FAU-møter og på jobb.
Jeg skjønner at romanen gikk rett hjem hos Steenstrup, som i bladet Kamille skriver ærlig og morsomt om travle hverdager - og som selv stadig havner i merkelige situasjoner. Men jeg kan også forstå at ikke alle vil finne boken like rasende festlig. Misforstå meg rett (et uttrykk jeg vanligvis hater, men i denne sammenheng passer det svært godt), JEG likte boken veldig godt og anbefaler den glatt. Men så er jeg også blodfan av Seinfeld og kjenner godt til flere av referansene Drangsholdt bruker i boka. De kan kanskje bli litt i overkant mange for en som ikke kan sin sitcom.
Den humørfylte leser vil nok uansett finne mer enn en episode å humre av. Hvis ikke får de vente til filmen kommer.
Leseeksemplar fått av Tiden Norsk Forlag.
Jernjomfruen
Torben Svendsen: Jernjomfruen, 246 sider
Kevins foreldre skal skilles, og han må flytte fra hjemstedet Vikhammer og bli med moren til Fredrikstad. Det sier seg selv at det er en omveltning for en landsens gutt å flytte fra kompisene og begynne helt på nytt i storbyen. Men han greier seg tålelig bra. Han oppdager noe som gir livet hans ny betydning; heavy metal-musikk, og blir så oppslukt av sin nye lidenskap at han deler livet sitt inn i før og etter Iron Maiden - den absolutte favoritten. Derav tittelen. Han leser alt han kommer over om bandet, melder seg inn i fanklubben og får seg ekstrajobb for å kunne kjøpe flere plater og effekter.
Selv om Kevin aldri blir en del av den kule gjengen, ser han ikke ut til å mangle draget på damene. Den andre store interessen. Selvtilliten er det derimot verre med, noe som ofte går på bekostning av kjæresteriet. Pubertal og uerfaren som han er, opplever han at ikke kroppen alltid reagerer som han vil. Noe som resulterer i en pinlig episode eller to.
Det var bare en bitteliten sak som plaget meg en smule. Språket. Det ble litt for Wam og Vennerød-kult for meg, og tilføyde historien et hint av parodi - men jeg synes likevel boka var god. Det er troverdig og interessant. Jeg har jo selv vært der og opplevd mye av det samme, dog fem år senere enn hovedpersonen. Tro det eller ei, men jeg var faktisk ihuga Iron Maiden-fan og hadde flere av CD-ene deres. Veggene på rommet mitt var dekket av bandplakater og jeg gikk rundt i t-skjorter med alskens monster avbildet. Jeg plaget vettet av venninna mi, som måtte høre "Fear of the Dark" på repeat (Nå da?! Liker du den nå? Nei vel, da har du ikke hørt ordentlig etter. Hør godt etter nå!) helt til hun gav opp og sa hun likte sangen (bare for å slippe å få høre den flere ganger).
Dette er en passende bok for de fleste som engang har vært tretten, er musikkinteressert eller kjenner puberteten rase gjennom kroppen. De første festene, musikk, øl og what not. Ja visst, gør det ondt når knoppar brister, men jaggu er det deilig også.
Lesereksemplar fått av forfatteren.
Kevins foreldre skal skilles, og han må flytte fra hjemstedet Vikhammer og bli med moren til Fredrikstad. Det sier seg selv at det er en omveltning for en landsens gutt å flytte fra kompisene og begynne helt på nytt i storbyen. Men han greier seg tålelig bra. Han oppdager noe som gir livet hans ny betydning; heavy metal-musikk, og blir så oppslukt av sin nye lidenskap at han deler livet sitt inn i før og etter Iron Maiden - den absolutte favoritten. Derav tittelen. Han leser alt han kommer over om bandet, melder seg inn i fanklubben og får seg ekstrajobb for å kunne kjøpe flere plater og effekter.
Selv om Kevin aldri blir en del av den kule gjengen, ser han ikke ut til å mangle draget på damene. Den andre store interessen. Selvtilliten er det derimot verre med, noe som ofte går på bekostning av kjæresteriet. Pubertal og uerfaren som han er, opplever han at ikke kroppen alltid reagerer som han vil. Noe som resulterer i en pinlig episode eller to.
Det var bare en bitteliten sak som plaget meg en smule. Språket. Det ble litt for Wam og Vennerød-kult for meg, og tilføyde historien et hint av parodi - men jeg synes likevel boka var god. Det er troverdig og interessant. Jeg har jo selv vært der og opplevd mye av det samme, dog fem år senere enn hovedpersonen. Tro det eller ei, men jeg var faktisk ihuga Iron Maiden-fan og hadde flere av CD-ene deres. Veggene på rommet mitt var dekket av bandplakater og jeg gikk rundt i t-skjorter med alskens monster avbildet. Jeg plaget vettet av venninna mi, som måtte høre "Fear of the Dark" på repeat (Nå da?! Liker du den nå? Nei vel, da har du ikke hørt ordentlig etter. Hør godt etter nå!) helt til hun gav opp og sa hun likte sangen (bare for å slippe å få høre den flere ganger).
Dette er en passende bok for de fleste som engang har vært tretten, er musikkinteressert eller kjenner puberteten rase gjennom kroppen. De første festene, musikk, øl og what not. Ja visst, gør det ondt når knoppar brister, men jaggu er det deilig også.
Lesereksemplar fått av forfatteren.
YA og eBokBib
Å, herrefred så mykje bra eg har lese i det siste. Eg har lagt meg på ungdomsromanar, ya som amerikanarane kallar det. Literature for young adults. Men vi eldre legg vår elsk på det åkkesom. Eg har ikkje ord nok til å fortelje om desse. Bilete av bøkene får halde.
Eg har lasta ned eBokBib-appen på mobilen og er heilt frelst. Her kan du låne over 1000 titlar. Dei blir automatisk levert tilbake etter 21 dagar, men du kan levere dei når du vil før det. Og ja, du kan sjølvsagt lese bøkene offline. I love it!
Dette er fire av dei eg har lese. Og åh;
Hormonane!
Kaoset!
Tankane!
Og kjenslene mine berre...
Og augene mine berre...
Og øyrene mine berre....
Og munnen min berre....
Og hjartet mitt berre...
Knust!
Anbefalast!
Eg har lasta ned eBokBib-appen på mobilen og er heilt frelst. Her kan du låne over 1000 titlar. Dei blir automatisk levert tilbake etter 21 dagar, men du kan levere dei når du vil før det. Og ja, du kan sjølvsagt lese bøkene offline. I love it!
Dette er fire av dei eg har lese. Og åh;
Hormonane!
Kaoset!
Tankane!
Og kjenslene mine berre...
Og augene mine berre...
Og øyrene mine berre....
Og munnen min berre....
Og hjartet mitt berre...
Knust!
Anbefalast!
Ord på S
Guro Hoftun Gjestad: Ord på S, 143 sider
Sun bor sammen med pappa og har bestemor tvers over tunet. Mamma flyttet til Spania da Sun var lita. Siden har det bare vært hun og pappa. Trygge, gode pappa. En dag faller pappa ned fra krana og dør, og Sun blir nesten helt alene. Hun er snart 18 år, snart russ. Snart voksen. Bestemor har alltid døren åpen og bestevenninnen er aldri langt unna. Men likevel.. Hvordan skal hun klare å gå videre uten pappa? Den stødige klippen. Alt blir forandret bare fordi han ikke er mer.
Pappa og jeg. Jeg som brud. Han som stolt far. Vi skulle gått andre veien så klart, vi skulle gått inn i kirka, opp kirkegulvet, og det er flaut bare å tenke på det, for jeg er ikke ei som drømmer om å gifte meg, men uansett hvor teit det er, så er det den tanken som slår meg. At det ville være fint å gått arm i arm med pappa oppover kirkegulvet her på en sånn dag. I hvit kjole. Nå går vi, bestemor og jeg, arm i arm i svarte klær. Det kan ikke sammenlignes.
I begravelsen er det en fiolinist som spiller Over the Rainbow. En gutt Sun ikke har sett før. Simen. De treffer hverandre etterpå. Oftere og oftere. Sun blir forelska og lurer på hvordan det skal gå. Hvordan kan hun være forelsket når hun sørger? Så glad og samtidig så trist?
Ok, jeg vet at jeg sier dette ofte om bøker jeg akkurat har lest, men Ord på S er årets fineste roman! Språket er noe av det beste jeg har sett. Så enkelt, men så dypt. Og treffsikkert! Boka formidler sorg og savn på en nøktern og n-o-r-m-a-l måte. Jeg ble så trist, men samtidig så glad av å lese den. Og tårene trillet... Mannen min satt ved siden av meg i sofaen og forsøkte å konversere med meg, men måtte bare gi opp. Han bare: Er boka trist, eller? da han så øynene mine flommet over. Jeg forsøkte (som vanlig) febrilsk å blunke det vekk, men det var nytteløst. Boka er så fin.
Guro Hoftun Gjestdal er utdannet journalist, og debuterte med romanen Anfall i 2011. Her har jeg skrevet om den, en bok jeg også likte veldig godt. Med Ord på S viser hun at hun også behersker å skrive for ungdom. Men, og det er et viktig men: Boka kan leses av alle. Bør leses av alle.
Så jeg vrei om nøkkelen, stengte huset, lukka pappa innafor veggene. Så var han i alle fall fortsatt der. I den støvete gulvmatta, i den svarte, inntørka kaffeskvetten nederst i koppen han drakk av morgenen før han døde. Og nå går jeg mot huset. Som enn annen person. Forvandla på ei uke. Ser etter pappa i vinduet. Det mørke kjøkkenvinduet.
Les den. Ellikken og Tine er helt enige.
God bok.
Sun bor sammen med pappa og har bestemor tvers over tunet. Mamma flyttet til Spania da Sun var lita. Siden har det bare vært hun og pappa. Trygge, gode pappa. En dag faller pappa ned fra krana og dør, og Sun blir nesten helt alene. Hun er snart 18 år, snart russ. Snart voksen. Bestemor har alltid døren åpen og bestevenninnen er aldri langt unna. Men likevel.. Hvordan skal hun klare å gå videre uten pappa? Den stødige klippen. Alt blir forandret bare fordi han ikke er mer.
Pappa og jeg. Jeg som brud. Han som stolt far. Vi skulle gått andre veien så klart, vi skulle gått inn i kirka, opp kirkegulvet, og det er flaut bare å tenke på det, for jeg er ikke ei som drømmer om å gifte meg, men uansett hvor teit det er, så er det den tanken som slår meg. At det ville være fint å gått arm i arm med pappa oppover kirkegulvet her på en sånn dag. I hvit kjole. Nå går vi, bestemor og jeg, arm i arm i svarte klær. Det kan ikke sammenlignes.
I begravelsen er det en fiolinist som spiller Over the Rainbow. En gutt Sun ikke har sett før. Simen. De treffer hverandre etterpå. Oftere og oftere. Sun blir forelska og lurer på hvordan det skal gå. Hvordan kan hun være forelsket når hun sørger? Så glad og samtidig så trist?
Ok, jeg vet at jeg sier dette ofte om bøker jeg akkurat har lest, men Ord på S er årets fineste roman! Språket er noe av det beste jeg har sett. Så enkelt, men så dypt. Og treffsikkert! Boka formidler sorg og savn på en nøktern og n-o-r-m-a-l måte. Jeg ble så trist, men samtidig så glad av å lese den. Og tårene trillet... Mannen min satt ved siden av meg i sofaen og forsøkte å konversere med meg, men måtte bare gi opp. Han bare: Er boka trist, eller? da han så øynene mine flommet over. Jeg forsøkte (som vanlig) febrilsk å blunke det vekk, men det var nytteløst. Boka er så fin.
Guro Hoftun Gjestdal er utdannet journalist, og debuterte med romanen Anfall i 2011. Her har jeg skrevet om den, en bok jeg også likte veldig godt. Med Ord på S viser hun at hun også behersker å skrive for ungdom. Men, og det er et viktig men: Boka kan leses av alle. Bør leses av alle.
Så jeg vrei om nøkkelen, stengte huset, lukka pappa innafor veggene. Så var han i alle fall fortsatt der. I den støvete gulvmatta, i den svarte, inntørka kaffeskvetten nederst i koppen han drakk av morgenen før han døde. Og nå går jeg mot huset. Som enn annen person. Forvandla på ei uke. Ser etter pappa i vinduet. Det mørke kjøkkenvinduet.
Les den. Ellikken og Tine er helt enige.
God bok.
Kjære søster
Alf Kjetil Walgermo: Kjære søster, 96 sider
Kjære søster.
I dag ville du ha fylt femten år. Pappa seier at vi skal komme igjennom dette. At livet framleis er verdt å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem. Eg trudde det skulle bli lettare etter kvart. At dei gode minna skulle ta over for alt det fæle. Men det er motsett. Eg saknar deg berre meir og meir. Kjenner sterkare og sterkare at du er borte.
15 år gamle Amalie døydde i ei bilulykke for få månadar sidan. Attende sit den eitt år eldre søstera Eli Anne, oppløyst av sorg. Når foreldra fortel at dei ønsker å slette Amalie sin Facebook-profil, bestemmer Eli Anne seg for å skrive på veggen hennar. Kvar einaste dag i tre månadar skriv ho til søstera.
Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra på innstillingane. Om vi skal møtast på den andre sida. vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg.
Dette er ei fin og sterk bok. Eli Anne skriv så fint og ope til søstera, som ho saknar så veldig. Eg trur dei fleste kan relatere til dette temaet, og mange er nok heller ikkje ukjende med å ha mista ein som har profil på Facebook. Kor vondt det gjer å kike innom profilen, der alt er som før bortsett frå små teikn som fortel at ingenting er som før, og kan heller aldri bli det.
Det er som om det glepp for meg kvar gong eg er på veg inn i ein ordentlig samtale. Men det er ikkje berre språket som er i ferd med å gleppe. Eg føler at eg er i ferd med å miste alt eg har brydd meg om. Pappa sa at eg må finne attende til gleda. Men inni meg er det dødt.
Dei to søstrene hadde eit nært forhold, og begge var lidenskapeleg opptatt av musikk, men likevel nokså ulike. På veggen til Amalie skriv Eli Anne om alt ho har på hjartet; minner frå barndommen deira, alt ho angrar på ikkje å ha sagt og alt ho angrar på å ha sagt. Skrivinga blir som ein ny sjanse til å opne opp for alt Amalie forsøkte å vise henne. Ho begynner til dømes å høyre mykje på Patti Smith, og skjønnar endeleg at det faktisk er så bra som søstera påsto. Det å kunne skrive direkte til søstera blir ein viktig del av sorgprosessen. Ho treng å ha søstera sin Facebook-profil, på den måten kan ho framleis nå henne. For foreldra blir nok denne trongen for fjern, og dei vil helst leggje ned profilen så snart som råd.
Eg klarer ikkje å få den rette klangen ut av pianoet. Kva er vitsen når musikken ikkje kjem frå hjartet?
Det er ei nydeleg, men hjarteskjerande bok. Språket er så fint, så poetisk og symbolsk, men enkelt og direkte. Måten Eli Anne snakkar direkte til Amalie riv meg sund innvendig. Kjære søster er ei gripande bok som alle burde lese.
Men du kjem ikkje tilbake. Og eg veit at eg snart må sleppe deg.
Anbefalast.
Andre som har blogga om boka er aariho, Beathe og Gro.
Kjære søster.
I dag ville du ha fylt femten år. Pappa seier at vi skal komme igjennom dette. At livet framleis er verdt å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem. Eg trudde det skulle bli lettare etter kvart. At dei gode minna skulle ta over for alt det fæle. Men det er motsett. Eg saknar deg berre meir og meir. Kjenner sterkare og sterkare at du er borte.
15 år gamle Amalie døydde i ei bilulykke for få månadar sidan. Attende sit den eitt år eldre søstera Eli Anne, oppløyst av sorg. Når foreldra fortel at dei ønsker å slette Amalie sin Facebook-profil, bestemmer Eli Anne seg for å skrive på veggen hennar. Kvar einaste dag i tre månadar skriv ho til søstera.
Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra på innstillingane. Om vi skal møtast på den andre sida. vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg.
Dette er ei fin og sterk bok. Eli Anne skriv så fint og ope til søstera, som ho saknar så veldig. Eg trur dei fleste kan relatere til dette temaet, og mange er nok heller ikkje ukjende med å ha mista ein som har profil på Facebook. Kor vondt det gjer å kike innom profilen, der alt er som før bortsett frå små teikn som fortel at ingenting er som før, og kan heller aldri bli det.
Det er som om det glepp for meg kvar gong eg er på veg inn i ein ordentlig samtale. Men det er ikkje berre språket som er i ferd med å gleppe. Eg føler at eg er i ferd med å miste alt eg har brydd meg om. Pappa sa at eg må finne attende til gleda. Men inni meg er det dødt.
Dei to søstrene hadde eit nært forhold, og begge var lidenskapeleg opptatt av musikk, men likevel nokså ulike. På veggen til Amalie skriv Eli Anne om alt ho har på hjartet; minner frå barndommen deira, alt ho angrar på ikkje å ha sagt og alt ho angrar på å ha sagt. Skrivinga blir som ein ny sjanse til å opne opp for alt Amalie forsøkte å vise henne. Ho begynner til dømes å høyre mykje på Patti Smith, og skjønnar endeleg at det faktisk er så bra som søstera påsto. Det å kunne skrive direkte til søstera blir ein viktig del av sorgprosessen. Ho treng å ha søstera sin Facebook-profil, på den måten kan ho framleis nå henne. For foreldra blir nok denne trongen for fjern, og dei vil helst leggje ned profilen så snart som råd.
Eg klarer ikkje å få den rette klangen ut av pianoet. Kva er vitsen når musikken ikkje kjem frå hjartet?
Det er ei nydeleg, men hjarteskjerande bok. Språket er så fint, så poetisk og symbolsk, men enkelt og direkte. Måten Eli Anne snakkar direkte til Amalie riv meg sund innvendig. Kjære søster er ei gripande bok som alle burde lese.
Men du kjem ikkje tilbake. Og eg veit at eg snart må sleppe deg.
Anbefalast.
Andre som har blogga om boka er aariho, Beathe og Gro.
Redd barna
Tiril Broch Aakre: Redd barna, 125 sider
Det er tidleg desember og Tanja skal av garde i snøkaven for å levere borna Jorid og Tore til skule og barnehage. Mannen er på legekonferanse i Brussel og sjølv skal ho førebu ei forelesning om Camus. Familien er prega av å ha mista Ida, dottera på 17 år, for berre eit halvt år sidan, og vi skjønnar at spesielt Tanja slit med å kome seg vidare. Om få dagar har ekteparet 20 års bryllupsdag, og dei har planlagt ei stor feiring av dette.
Handlinga i romanen konsentrerer seg rundt denne dagen som tilsynelatande berre handlar om eit normalt familieliv som går sin vante gang, men likevel ikkje. Vi får innsyn i tidlegare hendingar som kastar lys over denne dagen. Tanja sin bror Michael kjem på overraskande besøk frå fengselet. Han seier han har permisjon, men Tanja veit betre. Paul har ikkje mykje til overs for Michael og veit ikkje at syskena heile tida har halde kontakten. Tanja får òg vite noko som får henne til å tenkje nytt om Paul.
Redd barna er ein stillferdig roman med mykje varme. Tanja har forteljarstemma og greier å mane fram kjenslene til kvar einslege situasjon, som til dømes når ho ser Tore setje på plass skorne sine i gangen, eller når ho finn Ida si fastfrosne lue under snøen. Vi anar at det er noko i gjære, og heile forteljinga røper ein slags ambivalens i alt dei gjer. I alt vi gjer. Vaksne omsorgspersonar som har eit ansvar overfor borna, men som ikkje greier å ta vare på seg sjølv. Tanja tar seg saman for borna si skuld og dei rundt tenkjer at ho taklar det bra, men den som ser korleis ho eigentleg har det, er den rusa broren hennar. Temaet er stadig rundt det eksistensielle, filosofiske kontra det uunngåelege, politiske. Den trygge heimen, som ekteparet flytta til for å redde borna frå den farlege storbyen etter 22. juli, men likevel mista dei eitt av dei. Kva er rett, kva er gale? Korleis kan ein konsentrere seg om å finne fram vottar, kva for eit pålegg å ha på brødskiva, lekselesing - når det kjendest ut som om alt er i ferd med å rase saman? Når det har rasa saman og berre bitane er att og fyller tomrommet.
- Men hvorfor ville de ikke passe på de barna? Hvorfor sa de ikke stopp? spør hun. - Jeg skjønner det ikke, jeg heller, sier jeg. - Er de ikke voksne? spør Tore. - Jo, de er voksne. - Det går ikke an å glemme barna, sier Jorid.
Gro og Beathe har òg blogga om boka. I likskap med Gro, synest eg Redd barna har mykje av det same som Benedicte Meyer Kroneberg sin roman I beste mening, i alle fall får boka fram same stemninga i meg når eg les. Det er så mange fine setningar. Observasjonar. Eit godt språk.
Bevissthetens øyeblikk, kaller Camus det. Den lille hvilepausen der Sifysos er fri for byrden av steinen, men der skjebnen, uten håp, treffer ham med full kraft.
Vi gjer så godt vi kan.
God bok. Leseeksemplar fått av Flamme Forlag.
Det er tidleg desember og Tanja skal av garde i snøkaven for å levere borna Jorid og Tore til skule og barnehage. Mannen er på legekonferanse i Brussel og sjølv skal ho førebu ei forelesning om Camus. Familien er prega av å ha mista Ida, dottera på 17 år, for berre eit halvt år sidan, og vi skjønnar at spesielt Tanja slit med å kome seg vidare. Om få dagar har ekteparet 20 års bryllupsdag, og dei har planlagt ei stor feiring av dette.
Handlinga i romanen konsentrerer seg rundt denne dagen som tilsynelatande berre handlar om eit normalt familieliv som går sin vante gang, men likevel ikkje. Vi får innsyn i tidlegare hendingar som kastar lys over denne dagen. Tanja sin bror Michael kjem på overraskande besøk frå fengselet. Han seier han har permisjon, men Tanja veit betre. Paul har ikkje mykje til overs for Michael og veit ikkje at syskena heile tida har halde kontakten. Tanja får òg vite noko som får henne til å tenkje nytt om Paul.
Redd barna er ein stillferdig roman med mykje varme. Tanja har forteljarstemma og greier å mane fram kjenslene til kvar einslege situasjon, som til dømes når ho ser Tore setje på plass skorne sine i gangen, eller når ho finn Ida si fastfrosne lue under snøen. Vi anar at det er noko i gjære, og heile forteljinga røper ein slags ambivalens i alt dei gjer. I alt vi gjer. Vaksne omsorgspersonar som har eit ansvar overfor borna, men som ikkje greier å ta vare på seg sjølv. Tanja tar seg saman for borna si skuld og dei rundt tenkjer at ho taklar det bra, men den som ser korleis ho eigentleg har det, er den rusa broren hennar. Temaet er stadig rundt det eksistensielle, filosofiske kontra det uunngåelege, politiske. Den trygge heimen, som ekteparet flytta til for å redde borna frå den farlege storbyen etter 22. juli, men likevel mista dei eitt av dei. Kva er rett, kva er gale? Korleis kan ein konsentrere seg om å finne fram vottar, kva for eit pålegg å ha på brødskiva, lekselesing - når det kjendest ut som om alt er i ferd med å rase saman? Når det har rasa saman og berre bitane er att og fyller tomrommet.
- Men hvorfor ville de ikke passe på de barna? Hvorfor sa de ikke stopp? spør hun. - Jeg skjønner det ikke, jeg heller, sier jeg. - Er de ikke voksne? spør Tore. - Jo, de er voksne. - Det går ikke an å glemme barna, sier Jorid.
Gro og Beathe har òg blogga om boka. I likskap med Gro, synest eg Redd barna har mykje av det same som Benedicte Meyer Kroneberg sin roman I beste mening, i alle fall får boka fram same stemninga i meg når eg les. Det er så mange fine setningar. Observasjonar. Eit godt språk.
Bevissthetens øyeblikk, kaller Camus det. Den lille hvilepausen der Sifysos er fri for byrden av steinen, men der skjebnen, uten håp, treffer ham med full kraft.
Vi gjer så godt vi kan.
God bok. Leseeksemplar fått av Flamme Forlag.
En liste for livet
Lori Nelson Spielman: En liste for livet, 332 sider. Oversatt av Kirsti Vogt
34 år gamle Brett Bohlinger får sitt livs sjokk da morens testamente blir gjort til kjenne. Brett forventer å bli adm.dir i morens suksessfulle firma, men får i stedet sparken og beskjed om at arven står på vent til hun kan krysse av alle ti målene på en vedlagt liste. Hvilken liste, spør du? Joda, en liste Brett selv skrev som fjortenåring. Moren hennes fisket den ut av papirkurven og tok vare på den. Noen av målene på listen er allerede strøket, som å lære fransk, kysse Nick Nicol og bli cheerleader. Andre mål er litt verre, som å opptre på en stor scene, få barn og kjøpe hest.
Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke denne type bøker så ofte. Jeg har ikke lest eller sett PS. I Love You eller The Bucket List, til tross for flerfoldige gode anmeldelser. Og nei, jeg hadde ikke så høye forventninger, for jeg har av erfaring opplevd at flere av disse lettvekterne følger den typiske oppskriften og du vet nøyaktig hva som skjer. For ikke å snakke om språket. De siste årene har har jeg ikke hatt mange gode opplevelser med denne type litteratur, men jeg fortsetter stadig. Det var noe med denne som fanget oppmerksomheten min. Og jaggu måtte jeg bite det i meg denne gangen, for denne boka er skikkelig god. Heldigvis. Av og til finner du en sjelden perle blant disse bestselgerne. Jeg leste boka i et jafs. Den var rett og slett umulig å legge bort, og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg faktisk ble litt deprimert da den var ferdiglest.
Han tar opp en bunke med rosa konvolutter som er buntet sammen med en gummistrikk. "Moren din bestemte at hver gang du når et av målene du har satt deg i livet, kommer du tilbake til meg og får en av disse konvoluttene. Når du har nådd alle ti, får du denne." Han holder frem en konvolutt merket FULLBYRDELSE. "Hva er det i FULLBYRDELSE-konvolutten?" "Arven din."
Ja, tittelen er kjedelig og jeg ser at det ferdige omslaget har fått det berømmelige "dame bakfra"- bildet. Så oppfinnsomt. Til alle forlag der ute: Vennligst slutt med dette. En liste for livet er en ordentlig feel good-bok. Historien er vittig, moralen er god og den minner oss på hva som er viktig i livet. Språket er heller ikke så verst. Boken tar flere uventede retninger, og selv ble jeg ganske besatt av å heie på en viss person mot slutten. Det er en fin historie, full av håp og drømmer, men likevel jordnær. Kanskje er vi mer framsynte som fjortenåringer, før seriøsiteten og tidsklemma tar overhånd og leder oss i feil retning?
Leter du etter lett sommerlektyre, er dette boka for deg.
Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.
34 år gamle Brett Bohlinger får sitt livs sjokk da morens testamente blir gjort til kjenne. Brett forventer å bli adm.dir i morens suksessfulle firma, men får i stedet sparken og beskjed om at arven står på vent til hun kan krysse av alle ti målene på en vedlagt liste. Hvilken liste, spør du? Joda, en liste Brett selv skrev som fjortenåring. Moren hennes fisket den ut av papirkurven og tok vare på den. Noen av målene på listen er allerede strøket, som å lære fransk, kysse Nick Nicol og bli cheerleader. Andre mål er litt verre, som å opptre på en stor scene, få barn og kjøpe hest.
Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke denne type bøker så ofte. Jeg har ikke lest eller sett PS. I Love You eller The Bucket List, til tross for flerfoldige gode anmeldelser. Og nei, jeg hadde ikke så høye forventninger, for jeg har av erfaring opplevd at flere av disse lettvekterne følger den typiske oppskriften og du vet nøyaktig hva som skjer. For ikke å snakke om språket. De siste årene har har jeg ikke hatt mange gode opplevelser med denne type litteratur, men jeg fortsetter stadig. Det var noe med denne som fanget oppmerksomheten min. Og jaggu måtte jeg bite det i meg denne gangen, for denne boka er skikkelig god. Heldigvis. Av og til finner du en sjelden perle blant disse bestselgerne. Jeg leste boka i et jafs. Den var rett og slett umulig å legge bort, og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg faktisk ble litt deprimert da den var ferdiglest.
Han tar opp en bunke med rosa konvolutter som er buntet sammen med en gummistrikk. "Moren din bestemte at hver gang du når et av målene du har satt deg i livet, kommer du tilbake til meg og får en av disse konvoluttene. Når du har nådd alle ti, får du denne." Han holder frem en konvolutt merket FULLBYRDELSE. "Hva er det i FULLBYRDELSE-konvolutten?" "Arven din."
Ja, tittelen er kjedelig og jeg ser at det ferdige omslaget har fått det berømmelige "dame bakfra"- bildet. Så oppfinnsomt. Til alle forlag der ute: Vennligst slutt med dette. En liste for livet er en ordentlig feel good-bok. Historien er vittig, moralen er god og den minner oss på hva som er viktig i livet. Språket er heller ikke så verst. Boken tar flere uventede retninger, og selv ble jeg ganske besatt av å heie på en viss person mot slutten. Det er en fin historie, full av håp og drømmer, men likevel jordnær. Kanskje er vi mer framsynte som fjortenåringer, før seriøsiteten og tidsklemma tar overhånd og leder oss i feil retning?
Leter du etter lett sommerlektyre, er dette boka for deg.
Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.
Med himmelen under oss
Anja H. Hagelund: Med himmelen under oss, 180 sider
25 år gamle Erika sliter med psykiske lidelser. Etter selv å ha varslet om et mulig selvmord, blir hun tvangsinnlagt et sted hvor "ingen egentlig ønsker å være". 47 år gamle Ole arbeider her, og forsøker etter beste evne å komme under huden på Erika. Det er nytteløst, for Erika misliker det meste og spesielt kognitiv atferdsterapi, som ser ut til å være fokusområde nummer én ved institusjonen.
Anntri mener jeg burde ta meg sammen. Jeg tar meg sammen og sier at jeg sikkert kan være med på seminar. Jeg kler på meg de grønne joggeskoene og grer håret. Etterpå angrer jeg og buster til håret igjen. Man trenger kanskje ikke å være så pen på seminar.
La meg først fortelle hva jeg mener er galt med denne boka.
Nummer en: Omslaget. Det er fullstendig villedende. Hadde det ikke vært for at jeg fikk e-post med forespørsel og derfor gadd å lese den korte innholdsbeskrivelsen, så hadde jeg aldri kastet to blikk på den. Teksten vekket interessen min, og jeg fikk lyst til å høre mer. Jeg forstår ikke hvorfor dette bildet er valgt. Boken burde hatt en enkel grønn utforming med en diskret illustrasjon eller noe lignende. Less is more. Dette bildet formelig skriker alternativ bok om sjel, kropp og sinn eller noe i den dur. Ikke at det er noe galt i den type litteratur, men poenget er at innholdet i denne boka er noe helt annet enn en assosierer med bildet.
Nummer to: Tittelen. Med himmelen under oss. I kursiv. Jeg viser til årsak nummer en og legger til at tittelen gjør ikke saken noe bedre. Tvert imot.
Nummer tre: Ikke sammenligne hovedpersonen med Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg liker å komme frem til sånt på egen hånd, og bestemte meg nesten på trass at jeg ikke skulle like boken da jeg så dette i baksideteksten.
Jeg gjentar at dette er hva jeg personlig mener er feil med boka. Men etter litt gugling kan jeg bekrefte at det er svært få som har skrevet omtale om denne boka, og jeg velger å tro at det kan ha en sammenheng med de tre nevnte årsakene. Just saying. Heldigvis er jeg ganske åpen og liker å gjøre meg opp egne meninger, så jeg leste boka og likte den.
La meg derfor fortelle hva som er bra med boka.
Nummer en: Temaet er evig aktuelt, og ikke minst viktig. Vi trenger flere bøker om disse stadig voksende lidelsene.
Nummer to: Hovedpersonen. Erika har har vanskelig for å forholde seg til andre personer, hun er direkte og har en enkel, men likevel innviklet måte å gjøre ting på. Hun er tafatt, og selv det mest trivielle kan gjøre henne lamslått. Forholdet mellom henne og Ole, pasienten og behandleren, er verdt lesningen alene.
Nummer tre: Språket. Språket er godt, enkelt og rensket for klisjeer. Erika har en umiddelbar måte å beskrive omgivelsene, en herlig naivistisk stil. Vi kan ikke annet enn å le av spydighetene hennes, som ofte går på bekostning av de rundt henne. Boka har et alvorlig tema, men humoren gjør at det likevel er optimistisk lesning. Håpet er lysegrønt.
Nummer fire: Don`t judge a book by its cover. Sånn generelt sett.
For å oppsummere: God bok. Dårlig omslag.
Anbefales.
Leseeksemplar fått av Liv Forlag.
Artemisia er den eneste jeg har greid å finne omtale av.
25 år gamle Erika sliter med psykiske lidelser. Etter selv å ha varslet om et mulig selvmord, blir hun tvangsinnlagt et sted hvor "ingen egentlig ønsker å være". 47 år gamle Ole arbeider her, og forsøker etter beste evne å komme under huden på Erika. Det er nytteløst, for Erika misliker det meste og spesielt kognitiv atferdsterapi, som ser ut til å være fokusområde nummer én ved institusjonen.
Anntri mener jeg burde ta meg sammen. Jeg tar meg sammen og sier at jeg sikkert kan være med på seminar. Jeg kler på meg de grønne joggeskoene og grer håret. Etterpå angrer jeg og buster til håret igjen. Man trenger kanskje ikke å være så pen på seminar.
La meg først fortelle hva jeg mener er galt med denne boka.
Nummer en: Omslaget. Det er fullstendig villedende. Hadde det ikke vært for at jeg fikk e-post med forespørsel og derfor gadd å lese den korte innholdsbeskrivelsen, så hadde jeg aldri kastet to blikk på den. Teksten vekket interessen min, og jeg fikk lyst til å høre mer. Jeg forstår ikke hvorfor dette bildet er valgt. Boken burde hatt en enkel grønn utforming med en diskret illustrasjon eller noe lignende. Less is more. Dette bildet formelig skriker alternativ bok om sjel, kropp og sinn eller noe i den dur. Ikke at det er noe galt i den type litteratur, men poenget er at innholdet i denne boka er noe helt annet enn en assosierer med bildet.
Nummer to: Tittelen. Med himmelen under oss. I kursiv. Jeg viser til årsak nummer en og legger til at tittelen gjør ikke saken noe bedre. Tvert imot.
Nummer tre: Ikke sammenligne hovedpersonen med Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg liker å komme frem til sånt på egen hånd, og bestemte meg nesten på trass at jeg ikke skulle like boken da jeg så dette i baksideteksten.
Jeg gjentar at dette er hva jeg personlig mener er feil med boka. Men etter litt gugling kan jeg bekrefte at det er svært få som har skrevet omtale om denne boka, og jeg velger å tro at det kan ha en sammenheng med de tre nevnte årsakene. Just saying. Heldigvis er jeg ganske åpen og liker å gjøre meg opp egne meninger, så jeg leste boka og likte den.
La meg derfor fortelle hva som er bra med boka.
Nummer en: Temaet er evig aktuelt, og ikke minst viktig. Vi trenger flere bøker om disse stadig voksende lidelsene.
Nummer to: Hovedpersonen. Erika har har vanskelig for å forholde seg til andre personer, hun er direkte og har en enkel, men likevel innviklet måte å gjøre ting på. Hun er tafatt, og selv det mest trivielle kan gjøre henne lamslått. Forholdet mellom henne og Ole, pasienten og behandleren, er verdt lesningen alene.
Nummer tre: Språket. Språket er godt, enkelt og rensket for klisjeer. Erika har en umiddelbar måte å beskrive omgivelsene, en herlig naivistisk stil. Vi kan ikke annet enn å le av spydighetene hennes, som ofte går på bekostning av de rundt henne. Boka har et alvorlig tema, men humoren gjør at det likevel er optimistisk lesning. Håpet er lysegrønt.
Nummer fire: Don`t judge a book by its cover. Sånn generelt sett.
For å oppsummere: God bok. Dårlig omslag.
Anbefales.
Leseeksemplar fått av Liv Forlag.
Artemisia er den eneste jeg har greid å finne omtale av.
Slik skal vi velge våre ofre
Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre, 343 sider
Kjetil er i slutten av tredveårene og alenefar til Ingrid på fire år. Han jobber med reklame og forsøker så godt han kan å passe inn i tilværelsens gitte rammer. Det er lettere sagt enn gjort, og misnøyen vokser stadig.
Hun avsluttet med et så spennende og et smilefjes som vekket en mild, men overkommelig forakt hos meg.
I et forsøk for å få utløp for det voksende hatet for denne flerstemmige normaliteten begynner han å skrive en anonym blogg, Oppløsningsrepetisjonene. En dag skriver han et tilsynelatende uskyldig innlegg om mennesker som dekorerer husene med HOME-bokstaver, med en oppfordring om å ofre disse menneskene som "er med på å rive ned alle muligheter vi har til å bli et fungerende kollektiv, en organisme der hver av bestanddelene har en nødvendig funksjon". Innlegget som først var ment som en indre renselse fremprovoserer uønskede hendelser, og Kjetil får tilsendt dokumentasjon av ødelagte inngangsparti av lesere som har tatt oppfordringen bokstavelig.
I denne organismen kan ikke alle være hjerter, blodårer, nyrer og levre. Noen må være bakterier, nedbrytere, fasilitatorer og forråtnelsen som er nødvendig for at et nytt liv skal oppstå der gammelt liv har gått til grunne. Det skal være oss.
Romanen handler likevel om så mye mer enn dette. Jeg liker veldig godt fortellerstilen. Måten han observerer alt rundt seg, hvordan han beskriver seg selv i møte med andre. Det minner meg litt om Knausgårds ydmyke selv i Min kamp-bøkene. Vi får sympati med Kjetil. Han er en god far, men slites mellom å gjøre det riktige og forakten over det selvsamme. Han har tross alt lille Ingrid å tenke på. Det er ikke mange bøker som legger handlingen til mitt nærområde, så det er jo ekstra kjekt at Kjetil og Ingrid bor i Ålesund.
Det er denne tilliten vi voldtar og bedrar, barnets betingelsesløse tillit, når vi slutter å ta egne valg og lar oss selv bli til repetisjoner av andre liv. Dere har mislyktes i den eneste øvelse som skulle være umulig å feile i: Å være mennesker.
Jeg likte boka kjempegodt. Mye bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Og jeg hadde ikke lave forventninger. Bjørn Vatne kan skrive. Ingen tvil om det. Det er akkurat sånn jeg liker det. Det eneste som irriterer meg nå, er at ingen av mine bekjente har lest boka enda. Alle står nemlig i kø for å lese mitt eksemplar. Og jeg IVRER etter å snakke om den! Mannen min er nummer fire i kø, men måtte finne seg i å få høre litt om den likevel. Jeg har lest at Vatne allerede er i gang med sin andre roman. Jeg gleder meg.
God bok. Artemisia mener det er en god kandidat til neste års Bokbloggerpris, og jeg er helt enig.
Anbefales.
Leseeksemplar fått av Gyldendal.
Kjetil er i slutten av tredveårene og alenefar til Ingrid på fire år. Han jobber med reklame og forsøker så godt han kan å passe inn i tilværelsens gitte rammer. Det er lettere sagt enn gjort, og misnøyen vokser stadig.
Hun avsluttet med et så spennende og et smilefjes som vekket en mild, men overkommelig forakt hos meg.
I et forsøk for å få utløp for det voksende hatet for denne flerstemmige normaliteten begynner han å skrive en anonym blogg, Oppløsningsrepetisjonene. En dag skriver han et tilsynelatende uskyldig innlegg om mennesker som dekorerer husene med HOME-bokstaver, med en oppfordring om å ofre disse menneskene som "er med på å rive ned alle muligheter vi har til å bli et fungerende kollektiv, en organisme der hver av bestanddelene har en nødvendig funksjon". Innlegget som først var ment som en indre renselse fremprovoserer uønskede hendelser, og Kjetil får tilsendt dokumentasjon av ødelagte inngangsparti av lesere som har tatt oppfordringen bokstavelig.
I denne organismen kan ikke alle være hjerter, blodårer, nyrer og levre. Noen må være bakterier, nedbrytere, fasilitatorer og forråtnelsen som er nødvendig for at et nytt liv skal oppstå der gammelt liv har gått til grunne. Det skal være oss.
Romanen handler likevel om så mye mer enn dette. Jeg liker veldig godt fortellerstilen. Måten han observerer alt rundt seg, hvordan han beskriver seg selv i møte med andre. Det minner meg litt om Knausgårds ydmyke selv i Min kamp-bøkene. Vi får sympati med Kjetil. Han er en god far, men slites mellom å gjøre det riktige og forakten over det selvsamme. Han har tross alt lille Ingrid å tenke på. Det er ikke mange bøker som legger handlingen til mitt nærområde, så det er jo ekstra kjekt at Kjetil og Ingrid bor i Ålesund.
Det er denne tilliten vi voldtar og bedrar, barnets betingelsesløse tillit, når vi slutter å ta egne valg og lar oss selv bli til repetisjoner av andre liv. Dere har mislyktes i den eneste øvelse som skulle være umulig å feile i: Å være mennesker.
Jeg likte boka kjempegodt. Mye bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Og jeg hadde ikke lave forventninger. Bjørn Vatne kan skrive. Ingen tvil om det. Det er akkurat sånn jeg liker det. Det eneste som irriterer meg nå, er at ingen av mine bekjente har lest boka enda. Alle står nemlig i kø for å lese mitt eksemplar. Og jeg IVRER etter å snakke om den! Mannen min er nummer fire i kø, men måtte finne seg i å få høre litt om den likevel. Jeg har lest at Vatne allerede er i gang med sin andre roman. Jeg gleder meg.
God bok. Artemisia mener det er en god kandidat til neste års Bokbloggerpris, og jeg er helt enig.
Anbefales.
Leseeksemplar fått av Gyldendal.
Fuck verden
Monika Steinholm: Fuck verden, 215 sider
Når mormoren hennes dør, flytter Gunn tilbake til barndomshjemmet i Tromsø sammen med moren sin. Hun får plass ved den videregående skolen og blir kjent med noen jevnaldrende, men føler ikke helt at hun passer inn. Hun kjører nemlig traktor, spiller i korps og hører på DDE. Hun forsøker først å tilpasse seg, bli en av de andre, men tenker etterhvert fuck it, og er tro mot seg selv.
Jeg synes det er så herlig! Tenk deg scenarioet: Den kule gjengen står og henger utenfor skolen, diskuterer hva de skal finne på i helga. Karianne, den populære jenta alle guttene sikler etter, kjører en kul rosa Vespa. De har de rette klærne og er opptatt av de rette tingene. Så kommer du, ny i klassen fra Trondheim, bartebyen. Du spaserer mot doningen din, en traktor (!), slenger deg oppi førersetet og la det stå til.
Idet Gunn vrir om tenninga på traktoren, starter kassetten av seg selv. Bjarne Brøndbo skriker: Rompa mi. Du e så gla i rompa mi.
Dette hadde de færreste 16-åringen våget. Garantert. Jeg hadde i hvert fall ikke. Fuck verden er et friskt pust, og handler om å tørre å være seg selv. Hvordan det er å vokse opp under vanskelige forhold. Moren til Gunn ble gravid i tidlig alder og sliter litt med å akseptere at hun ikke lenger er 16 år. Hun arbeider som telesex-vertinne (eller hva en kaller dette yrket?), så Gunn er vant til å høre henne stønne i telefonen til alle døgnets tider. Hun har aldri fortalt hvem som er faren til Gunn, og blir sint hver gang Gunn forsøker å snakke om det. Når verden blir litt for uutholdelig, stikker Gunn ut i hagen for å snakke med mormor, en måse som holder til i det store treet utenfor huset.
Forfatteren har et godt språk, og behersker den hårfine balansen mellom komikk og tragedie. Det er flere spenningstopper, og boka er aldri kjedelig. Hun får fram hvordan det er å være på sidelinja, noe de fleste ungdommer vil kjenne seg igjen i. Vi får i tillegg innblikk i Niklas` følelsesliv. Han skriver blogg og kaller seg Kong Salkin. Gunn liker Niklas, men han er som de fleste andre, fullstendig oppslukt av Karianne. De to bestemmer seg for å finne ut hvem faren til Gunn er. Alt de har å gå etter, er et gammelt bilde funnet i kåpen til mormor.
Se på meg! Se på meg! Jeg er ikke usynlig, jeg vet det. Andre ser meg helt fint. Se på meg...
Lagt inn av Kong Salkin
Jeg likte boka kjempegodt og anbefaler den for alle som har kjent på følelsen av ikke å passe inn. En knallgod debut. Vi trenger flere sånne.
Leseeksemplar fått av Schibsted forlag.
Når mormoren hennes dør, flytter Gunn tilbake til barndomshjemmet i Tromsø sammen med moren sin. Hun får plass ved den videregående skolen og blir kjent med noen jevnaldrende, men føler ikke helt at hun passer inn. Hun kjører nemlig traktor, spiller i korps og hører på DDE. Hun forsøker først å tilpasse seg, bli en av de andre, men tenker etterhvert fuck it, og er tro mot seg selv.
Jeg synes det er så herlig! Tenk deg scenarioet: Den kule gjengen står og henger utenfor skolen, diskuterer hva de skal finne på i helga. Karianne, den populære jenta alle guttene sikler etter, kjører en kul rosa Vespa. De har de rette klærne og er opptatt av de rette tingene. Så kommer du, ny i klassen fra Trondheim, bartebyen. Du spaserer mot doningen din, en traktor (!), slenger deg oppi førersetet og la det stå til.
Idet Gunn vrir om tenninga på traktoren, starter kassetten av seg selv. Bjarne Brøndbo skriker: Rompa mi. Du e så gla i rompa mi.
Dette hadde de færreste 16-åringen våget. Garantert. Jeg hadde i hvert fall ikke. Fuck verden er et friskt pust, og handler om å tørre å være seg selv. Hvordan det er å vokse opp under vanskelige forhold. Moren til Gunn ble gravid i tidlig alder og sliter litt med å akseptere at hun ikke lenger er 16 år. Hun arbeider som telesex-vertinne (eller hva en kaller dette yrket?), så Gunn er vant til å høre henne stønne i telefonen til alle døgnets tider. Hun har aldri fortalt hvem som er faren til Gunn, og blir sint hver gang Gunn forsøker å snakke om det. Når verden blir litt for uutholdelig, stikker Gunn ut i hagen for å snakke med mormor, en måse som holder til i det store treet utenfor huset.
Forfatteren har et godt språk, og behersker den hårfine balansen mellom komikk og tragedie. Det er flere spenningstopper, og boka er aldri kjedelig. Hun får fram hvordan det er å være på sidelinja, noe de fleste ungdommer vil kjenne seg igjen i. Vi får i tillegg innblikk i Niklas` følelsesliv. Han skriver blogg og kaller seg Kong Salkin. Gunn liker Niklas, men han er som de fleste andre, fullstendig oppslukt av Karianne. De to bestemmer seg for å finne ut hvem faren til Gunn er. Alt de har å gå etter, er et gammelt bilde funnet i kåpen til mormor.
Se på meg! Se på meg! Jeg er ikke usynlig, jeg vet det. Andre ser meg helt fint. Se på meg...
Lagt inn av Kong Salkin
Jeg likte boka kjempegodt og anbefaler den for alle som har kjent på følelsen av ikke å passe inn. En knallgod debut. Vi trenger flere sånne.
Leseeksemplar fått av Schibsted forlag.
Populær - en selvbiografi
Maya van Wagenen: Populær - en selvbiografi, 261 sider. Oversatt av Line Almhjell
Vintagetips for nerdete jenter
15 år gamle Maya er så langt nede på popularitetsskalaen det går an å komme "uten å få betalt for å være på skolen". Da hun finner Betty Cornell`s Glamour Guide for Teens, bestemmer hun seg for å utføre et eksperiment. Hun skal følge tipsene i boka gjennom hele niende klasse, i håp om ikke lenger å være en grå mus. Kan en over seksti år gammel bok hjelpe henne til å bli populær?
Vakkert hår er noe av det viktigste en jente kan ha... Pent hår kan til og med utligne handikappet det er å ikke ha et pent ansikt... Håret kan være det som avgjør om du blir en vinner eller en taper.
Maya tar for seg tipsene i boka, måned for måned. Hun begynner med figurproblemer i september, hår i oktober, sminke i desember and so on. Når mai er over skal hun ifølge boka ha oppnådd høy sosial status og oppleve hvordan det er å være populær. Hun går ikke utenom og følger rådene slavisk, selv om en del av dem fører til latterliggjøring og forvirring blant medelever og lærere.
De fleste opplever en eller annen gang å være sjenert. Noen kommer fort over det, som en barnesykdom, mens andre er plaget i lange tider, som om de har fått en gjenstridig forkjølelse.
Denne boka er kanonbra! Jeg leste den i et jafs, humret og moret meg. Maya er kjempetøff som tør å eksponere seg for dette, og det uten at noen andre enn familien hennes vet årsaken. Flere av rådene i Betty Cornells bok fra 1951 er komisk utdaterte, som for eksempel å kle seg i hvite hansker og hatt, mens andre er like aktuelle i dag. Maya viser hvordan det er å være ung og i verste pubertetsalder, men vi får i tillegg innsyn i mer alvorligere tematikk, som vold og narkotika. Maya har en sterk personlighet og et ærlig språk, og det er umulig ikke å bli engasjert i livet hennes.
Det er kanskje lettere å bli populær med et pent og attraktivt utseende, men det å være pen og attraktiv er aldri noen garanti. Det er en annen faktor som er mye viktigere, og det er personlighet. Personlighet er den mystiske egenskapen som gjø deg til den du er. Vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen.
Populær - en selvbiografi er en sann historie. Maya van Wagenen er høyst reell og opplevde akkurat dette hun skriver om. Boka er full av bilder og tekst som dokumenterer dette sosiale eksperimentet, forordet er til og med skrevet av Betty Cornell - som Maya selv kontaktet. Jeg gleder meg til å introdusere historien til datteren min, som er bittelitt for ung akkurat nå. Men om et par år tenker jeg hun er klar.
Anbefales - for alle fra ca tolv år og oppover.
Enjoy!
Vintagetips for nerdete jenter
15 år gamle Maya er så langt nede på popularitetsskalaen det går an å komme "uten å få betalt for å være på skolen". Da hun finner Betty Cornell`s Glamour Guide for Teens, bestemmer hun seg for å utføre et eksperiment. Hun skal følge tipsene i boka gjennom hele niende klasse, i håp om ikke lenger å være en grå mus. Kan en over seksti år gammel bok hjelpe henne til å bli populær?
Vakkert hår er noe av det viktigste en jente kan ha... Pent hår kan til og med utligne handikappet det er å ikke ha et pent ansikt... Håret kan være det som avgjør om du blir en vinner eller en taper.
Maya tar for seg tipsene i boka, måned for måned. Hun begynner med figurproblemer i september, hår i oktober, sminke i desember and so on. Når mai er over skal hun ifølge boka ha oppnådd høy sosial status og oppleve hvordan det er å være populær. Hun går ikke utenom og følger rådene slavisk, selv om en del av dem fører til latterliggjøring og forvirring blant medelever og lærere.
De fleste opplever en eller annen gang å være sjenert. Noen kommer fort over det, som en barnesykdom, mens andre er plaget i lange tider, som om de har fått en gjenstridig forkjølelse.
Denne boka er kanonbra! Jeg leste den i et jafs, humret og moret meg. Maya er kjempetøff som tør å eksponere seg for dette, og det uten at noen andre enn familien hennes vet årsaken. Flere av rådene i Betty Cornells bok fra 1951 er komisk utdaterte, som for eksempel å kle seg i hvite hansker og hatt, mens andre er like aktuelle i dag. Maya viser hvordan det er å være ung og i verste pubertetsalder, men vi får i tillegg innsyn i mer alvorligere tematikk, som vold og narkotika. Maya har en sterk personlighet og et ærlig språk, og det er umulig ikke å bli engasjert i livet hennes.
Det er kanskje lettere å bli populær med et pent og attraktivt utseende, men det å være pen og attraktiv er aldri noen garanti. Det er en annen faktor som er mye viktigere, og det er personlighet. Personlighet er den mystiske egenskapen som gjø deg til den du er. Vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen.
Populær - en selvbiografi er en sann historie. Maya van Wagenen er høyst reell og opplevde akkurat dette hun skriver om. Boka er full av bilder og tekst som dokumenterer dette sosiale eksperimentet, forordet er til og med skrevet av Betty Cornell - som Maya selv kontaktet. Jeg gleder meg til å introdusere historien til datteren min, som er bittelitt for ung akkurat nå. Men om et par år tenker jeg hun er klar.
Anbefales - for alle fra ca tolv år og oppover.
Enjoy!
Si at vi har hele dagen
Anne Kyong-Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen, 224 sider
Rebekka har mista systera Marion, og slit med å komme over sorga. Både ho og Marion blei adoptert frå Korea som born, og ho bestemmer seg for å reise dit i håp om å finne mor til Marion og kanskje litt om eigne røter. Rebekka bur først hos ein vertsfamilie, ein såkalla "homestay" hos I-Sook, mor og Ji-Su, dottera. Etter ei veke hos dei drar ho til Busan, for å oppsøke barneheimen ho og Marion kom frå. Her får ho hjelp frå ei venninne av ei venninne. Venninna heiter Anne-Lone (dette blei kronglete forklart), og er sjølv adoptert frå Korea. Anne-Lone har flytta tilbake til Busan og ønsker ikkje å ha noko med adoptivfamilien sin å gjere. Ho kallar mellom anna mora for "gårdskjerringa" og har kutta alle kjenslemessiga band.
Her har jeg bodd, her har jeg gått, her har Marion vært, sier jeg til meg selv mens jeg knipser bilder av en stol, et maleri, en leke og en bokhylle. Jeg føler ingen andektighet, jeg kjenner ingenting annet enn medfølelse med gutten som er så angrepet av uren hud.
Adopsjon går som ein raud tråd gjennom heile boka, og vi får innsyn frå fleire sider. Rebekka, som er adoptert og sit att med ei kjensle av å ha fått eit godt liv i Norge. Anne-Lone, som ikkje lenger føler seg knytt til adoptivfamilien. Rebekka si bestevenninne, Siri, som har planer om å adoptere og I-Sook, mora i vertsfamilien, som i all løyndom adopterte vekk første dottera si og slit med sakn og anger av valet ho gjorde for alle desse åra sidan. Vi får høyre moglege årsaker og utfall av adopsjon, positive og negative sider, og korleis ulike menneske stiller seg til dette. Det er også veldig interessant å få lære så mykje om Sør-Korea, både gjennom Rebekka og eigne auge.
Boka er først og fremst fortalt av Rebekka, som fortel kronologisk i tillegg til å skrive ei sorgdagbok. I-Sook kjem også til orde i ein del av kapitla, noko som gir forteljinga ein god dynamikk.
Dette er ei av dei beste bøkene så langt i år. Stemninga i boka, det enkle, men gode språket og ikkje minst historia - alt traff meg. Berre sjå på omslaget, kor mykje dette vesle biletet seier.
Gjensidig er det vakreste ordet jeg vet om, tenker jeg.
Takk til Birte, som anbefalte denne boka og som har vore i Sør-Korea fleire gongar. Bloggarar som har skrive om boka er Gro, Tine, Beathe, Åslaug, Astrid Terese og Isabella.
Anbefalast.
Rebekka har mista systera Marion, og slit med å komme over sorga. Både ho og Marion blei adoptert frå Korea som born, og ho bestemmer seg for å reise dit i håp om å finne mor til Marion og kanskje litt om eigne røter. Rebekka bur først hos ein vertsfamilie, ein såkalla "homestay" hos I-Sook, mor og Ji-Su, dottera. Etter ei veke hos dei drar ho til Busan, for å oppsøke barneheimen ho og Marion kom frå. Her får ho hjelp frå ei venninne av ei venninne. Venninna heiter Anne-Lone (dette blei kronglete forklart), og er sjølv adoptert frå Korea. Anne-Lone har flytta tilbake til Busan og ønsker ikkje å ha noko med adoptivfamilien sin å gjere. Ho kallar mellom anna mora for "gårdskjerringa" og har kutta alle kjenslemessiga band.
Her har jeg bodd, her har jeg gått, her har Marion vært, sier jeg til meg selv mens jeg knipser bilder av en stol, et maleri, en leke og en bokhylle. Jeg føler ingen andektighet, jeg kjenner ingenting annet enn medfølelse med gutten som er så angrepet av uren hud.
Adopsjon går som ein raud tråd gjennom heile boka, og vi får innsyn frå fleire sider. Rebekka, som er adoptert og sit att med ei kjensle av å ha fått eit godt liv i Norge. Anne-Lone, som ikkje lenger føler seg knytt til adoptivfamilien. Rebekka si bestevenninne, Siri, som har planer om å adoptere og I-Sook, mora i vertsfamilien, som i all løyndom adopterte vekk første dottera si og slit med sakn og anger av valet ho gjorde for alle desse åra sidan. Vi får høyre moglege årsaker og utfall av adopsjon, positive og negative sider, og korleis ulike menneske stiller seg til dette. Det er også veldig interessant å få lære så mykje om Sør-Korea, både gjennom Rebekka og eigne auge.
Boka er først og fremst fortalt av Rebekka, som fortel kronologisk i tillegg til å skrive ei sorgdagbok. I-Sook kjem også til orde i ein del av kapitla, noko som gir forteljinga ein god dynamikk.
Dette er ei av dei beste bøkene så langt i år. Stemninga i boka, det enkle, men gode språket og ikkje minst historia - alt traff meg. Berre sjå på omslaget, kor mykje dette vesle biletet seier.
Gjensidig er det vakreste ordet jeg vet om, tenker jeg.
Takk til Birte, som anbefalte denne boka og som har vore i Sør-Korea fleire gongar. Bloggarar som har skrive om boka er Gro, Tine, Beathe, Åslaug, Astrid Terese og Isabella.
Anbefalast.
Vi var løgnere
E. Lockhart: Vi var løgnere, 249 sider. Oversatt av Hege Mehren, MNO
Velkommen til den pene Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tror - selv om vi ikke ville ha sagt det rett ut - på reseptbeagte piller og coctail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi tror ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser.
Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss.
Du er allerede interessert, ikke sant?!
Nå begynner det å bli en stund siden jeg ble ferdig med boka, og jeg føler ikke at jeg har nok stoff til å forme en bokomtale, men jeg må likevel si noen få ord for at noen, flere - alle - må få øynene opp for denne boka. Det var Bjørgs omtale som vekket min interesse, og ikke mange dagene etter fant jeg boka utstilt ved skolebiblioteket (kjekke, flinke bibliotekaren vår skuffer aldri!).
Boka ble med hjem, og jeg ble over the moon av denne spenningsladde innledningen. Det er 18 år gamle Cadence som har fortellerstemmen. Hun er eldst av arvingene og forteller om late somre på ferieøya, som er eid av Sinclairfamilien. Her har hun tilbrakt hver sommer siden hun var barn, sammen med de jevnaldrede søskenbarna sine. En sommer skjer det en alvorlig ulykke med Cadence, og hun ligger på sykehus i flere uker. I ettertid sliter hun med kraftige migreneanfall og hukommelsestap. Familien har fått streng beskjed fra legene om ikke å fortelle henne noe, for det beste er om minnene kommer tilbake av seg selv. Cadence opplever stor frustrasjon, og ivrer naturligvis etter å nøste opp i hva som egentlig hendte med henne. Det tar lang tid, men hun begynner så smått å huske hva som skjedde den kvelden. Når den brutale sannheten kommer for en dag, knuses den allerede bristende idyllen og fasaden kan ikke lenger opprettholdes.
Skap ikke bekymringer, sa hun. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten.
Jeg elsker måten forfatteren tar i bruk språket for å uttrykke sorg, smerte, glede.
Først smeltet hodet og skuldrene mine, deretter hoftene og knærne. Ikke lenge etter var jeg blitt en våt dam som fløt sammen med de fine fargestykkene.
Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. (...) Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den stenlagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret.
Ungdomsromaner trenger ikke nødvendigvis ha et enkelt språk. Hva som er enkelt, er ikke alltid lett å definere, men jeg mener et språk blottet for språklige virkemidler, et språk som ikke overlater noe tolkning til leseren. Ungdom trenger, liker, å bli utfordret. De trenger det! Det finnes altfor mange ungdomsbøker som mater leseren, overlater ingen ting til fantasien. Heldigvis gjør ikke denne boka det. Denne boka har fantastiske skildringer, en intelligent fortelling og slutten, vel jeg så ikke det komme.
It blew my mind.
Hun ba meg oppføre meg normalt. Fordi jeg var det. Fordi jeg kunne. Hun sa jeg skulle trekke pusten og rette meg opp.
Og jeg gjorde som hun sa. Igjen.
Ja, så hadde jeg visst en del å si likevel. Figures.
Anbefales. Les den da. Vær så snill.
Velkommen til den pene Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tror - selv om vi ikke ville ha sagt det rett ut - på reseptbeagte piller og coctail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi tror ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser.
Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss.
Du er allerede interessert, ikke sant?!
Nå begynner det å bli en stund siden jeg ble ferdig med boka, og jeg føler ikke at jeg har nok stoff til å forme en bokomtale, men jeg må likevel si noen få ord for at noen, flere - alle - må få øynene opp for denne boka. Det var Bjørgs omtale som vekket min interesse, og ikke mange dagene etter fant jeg boka utstilt ved skolebiblioteket (kjekke, flinke bibliotekaren vår skuffer aldri!).
Boka ble med hjem, og jeg ble over the moon av denne spenningsladde innledningen. Det er 18 år gamle Cadence som har fortellerstemmen. Hun er eldst av arvingene og forteller om late somre på ferieøya, som er eid av Sinclairfamilien. Her har hun tilbrakt hver sommer siden hun var barn, sammen med de jevnaldrede søskenbarna sine. En sommer skjer det en alvorlig ulykke med Cadence, og hun ligger på sykehus i flere uker. I ettertid sliter hun med kraftige migreneanfall og hukommelsestap. Familien har fått streng beskjed fra legene om ikke å fortelle henne noe, for det beste er om minnene kommer tilbake av seg selv. Cadence opplever stor frustrasjon, og ivrer naturligvis etter å nøste opp i hva som egentlig hendte med henne. Det tar lang tid, men hun begynner så smått å huske hva som skjedde den kvelden. Når den brutale sannheten kommer for en dag, knuses den allerede bristende idyllen og fasaden kan ikke lenger opprettholdes.
Skap ikke bekymringer, sa hun. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten.
Jeg elsker måten forfatteren tar i bruk språket for å uttrykke sorg, smerte, glede.
Først smeltet hodet og skuldrene mine, deretter hoftene og knærne. Ikke lenge etter var jeg blitt en våt dam som fløt sammen med de fine fargestykkene.
Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. (...) Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den stenlagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret.
Ungdomsromaner trenger ikke nødvendigvis ha et enkelt språk. Hva som er enkelt, er ikke alltid lett å definere, men jeg mener et språk blottet for språklige virkemidler, et språk som ikke overlater noe tolkning til leseren. Ungdom trenger, liker, å bli utfordret. De trenger det! Det finnes altfor mange ungdomsbøker som mater leseren, overlater ingen ting til fantasien. Heldigvis gjør ikke denne boka det. Denne boka har fantastiske skildringer, en intelligent fortelling og slutten, vel jeg så ikke det komme.
It blew my mind.
Hun ba meg oppføre meg normalt. Fordi jeg var det. Fordi jeg kunne. Hun sa jeg skulle trekke pusten og rette meg opp.
Og jeg gjorde som hun sa. Igjen.
Ja, så hadde jeg visst en del å si likevel. Figures.
Anbefales. Les den da. Vær så snill.
Vinternoveller
Å, det var lenge siden det! Jeg behøvde ikke å lese mer enn første side i boka før jeg kom på det, selvsagt, hun skriver jo så ubegripelig og hjerteskjærende nydelig. Det er ikke uten grunn boka vant Brageprisen i fjor, og er nominert til Bokbloggerprisen 2014.
Vinternoveller gir oss tre historier om ulike mennesker. . Jeg blir så opprømt av å lese om disse menneskene. Det er så ærlig, så ekte. Mennesker som sliter med å få endene til å møtes, å få tiden til å strekke til og rett og slett med å være. Mennesker som er gode på bunnen, som forsøker å iherdig å gjøre de riktige valgene, men får det ikke alltid til. Mennesker som føler seg mindreverdige. Utilpasse.
Hvordan møter man denne usikkerheten? Hvordan vet man hva som er det riktige å gjøre?
Språket, handlingen, følelsene. Alt er så bra. Hjertet mitt hamrer i takt med ordene, puster inn og ut med setningene. Hvordan vil dette ende? Nei, ikke gjør det!, vil jeg rope til dem. Det blir bedre! Ikke gi opp! Jeg blir helt ødelagt inni meg og føler kaoset, fortvilelsen. Motgangen er stor og fristelsen er sterk.
Heldigvis finnes det mennesker som møter usikkerhet med fatning, tvil med trygghet. Mennesker som leder vei. Det finnes fremdeles håp. Og jeg kan puste lettet ut.
Dette er boka for deg.
Her kan du lese omtalen min av Rishøis første, fantastiske novellesamling La stå, og den andre, minst like enestående Historien om fru Berg.
Anbefales varmt og inderlig.
I dag er det forresten Verdens bokdag. Hurra!
Andre som har latt seg begeistra av boka er Ellikken, Beathe, Moshonista, Rose-Marie og Tine.
Zweet
Marit Kaldhol: Zweet, 191 sider
Ein gasslekkasje fører til umiddelbar evakuering ved ungdomsskulen som ligg like ved. Lill Miriam, Susan og Ruben går i tiande klasse ved denne skulen, og vi får høyre korleis dei opplever situasjonen.
Lyden høyrest nærare, sterkare. Duringa skrur seg inn i hovudet mitt. Lydar er fiendar, dei tvingar seg inn i hovudet mitt. Stikk. Vil gjere meg vondt. Mange mot ein.
Den observante lesar vil kanskje skjøne at Lill Miriam er same jenta som blei tvinga ut i vatnet i novella "Alle vi" frå 1993. Novella har ein open slutt, og vi kan berre gjette om det vil gå bra med henne. Seinare har Kaldhol fått så mange spørsmål om Lill Miriam at ho valde å skrive ho inn i Zweet. Altså veit vi at Lill Miriam overlevde. I Zweet gøymer ho seg på loftet da elevane blir evakuerte. Ingen oppdagar at ho er vekk før det kanskje er for seint.
Eg veit at det er mi skuld. Og eg kan ikkje fortelje det til eit einaste menneske.
Susan går i Lill Miriam si klasse og slit med samvitet etter den grufulle hendinga med Lill Miriam for så mange år sidan. Ho og dei andre jentene i klassa blei einige om aldri å seie det til nokon, og dei har til no gått fri. Men er dei eigentleg fri? Susan trur ho såg Lill Miriam springe vekk frå dei andre da alarmen gjekk, men ho ville ikkje ha noko med det å gjere. Ville ikkje ha noko meir ansvar enn det er å måtte lyge om kva som skjedde den gongen. Det å vere lydig mot veninnegjengen tar opp alt ho har att.
Dess meir eg forsøker å sjå meg sjølv, dess tydelegare ser eg henne.
Ruben kom flyttande frå Cuba og var den som fann Lill Miriam ved sjøen. Han blir så smått kjent med ho, og tenkjer attende på tida dei har hatt saman. Ho er den einaste venen han har og no har han kanskje ingen..
Du har valt ut og gitt kvar ting ein plass. Og no har eg fått kome inn.
Zweet er ein ungdomsroman, men kan fint lesast av vaksne. Boka er delt inn i tre delar, der vi får oppleve hendinga frå Lill Miriam, Susan og Ruben si side. Lill Miriam har ein noko spesiell måte å tenkje på. Ho førestiller seg at ho er ei bie og flyg av garde, vekk frå alle dei andre. Ho er i overkant oppteken av honningbier, og tenkjer så mykje på insekt at vi skjønar det er noko spesielt med ho. Måten Kaldhol forsøker å vise dette med å ramse opp fakta og lar Lill Miriam forsvinne inn i si eiga verd, gjer at dette blir eit kraftig verkemiddel. Det blir også ein stor kontrast til måten dei to andre elevane opplever situasjonen. Språket er vakkert, lyrisk, og det gir ei levande og annleis skildring.
Anbefalast.
Sjå også omtalane mine av Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz - som også er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og Søkeord: Ayotzintli - som fekk Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2010.
Gro, Tine og Beathe har også blogga om Zweet.
Komande tysdag er eg så heldig at eg og ei av norskklassene mine skal få vere med på lanseringa av boka saman med forfattaren. Vi har førebudd oss ved å lese og reflektere, og vi skal få stille spørsmål til Kaldhol. Eg skal ikkje røpe kva elevane mine meiner om boka før tysdag, men tar det i eit eige innlegg neste veke.
Edit: Spesielt interesserte kan lese om boklanseringa her.
Leseeksemplar fått av Samlaget.
Ein gasslekkasje fører til umiddelbar evakuering ved ungdomsskulen som ligg like ved. Lill Miriam, Susan og Ruben går i tiande klasse ved denne skulen, og vi får høyre korleis dei opplever situasjonen.
Lyden høyrest nærare, sterkare. Duringa skrur seg inn i hovudet mitt. Lydar er fiendar, dei tvingar seg inn i hovudet mitt. Stikk. Vil gjere meg vondt. Mange mot ein.
Den observante lesar vil kanskje skjøne at Lill Miriam er same jenta som blei tvinga ut i vatnet i novella "Alle vi" frå 1993. Novella har ein open slutt, og vi kan berre gjette om det vil gå bra med henne. Seinare har Kaldhol fått så mange spørsmål om Lill Miriam at ho valde å skrive ho inn i Zweet. Altså veit vi at Lill Miriam overlevde. I Zweet gøymer ho seg på loftet da elevane blir evakuerte. Ingen oppdagar at ho er vekk før det kanskje er for seint.
Eg veit at det er mi skuld. Og eg kan ikkje fortelje det til eit einaste menneske.
Susan går i Lill Miriam si klasse og slit med samvitet etter den grufulle hendinga med Lill Miriam for så mange år sidan. Ho og dei andre jentene i klassa blei einige om aldri å seie det til nokon, og dei har til no gått fri. Men er dei eigentleg fri? Susan trur ho såg Lill Miriam springe vekk frå dei andre da alarmen gjekk, men ho ville ikkje ha noko med det å gjere. Ville ikkje ha noko meir ansvar enn det er å måtte lyge om kva som skjedde den gongen. Det å vere lydig mot veninnegjengen tar opp alt ho har att.
Dess meir eg forsøker å sjå meg sjølv, dess tydelegare ser eg henne.
Ruben kom flyttande frå Cuba og var den som fann Lill Miriam ved sjøen. Han blir så smått kjent med ho, og tenkjer attende på tida dei har hatt saman. Ho er den einaste venen han har og no har han kanskje ingen..
Du har valt ut og gitt kvar ting ein plass. Og no har eg fått kome inn.
Zweet er ein ungdomsroman, men kan fint lesast av vaksne. Boka er delt inn i tre delar, der vi får oppleve hendinga frå Lill Miriam, Susan og Ruben si side. Lill Miriam har ein noko spesiell måte å tenkje på. Ho førestiller seg at ho er ei bie og flyg av garde, vekk frå alle dei andre. Ho er i overkant oppteken av honningbier, og tenkjer så mykje på insekt at vi skjønar det er noko spesielt med ho. Måten Kaldhol forsøker å vise dette med å ramse opp fakta og lar Lill Miriam forsvinne inn i si eiga verd, gjer at dette blir eit kraftig verkemiddel. Det blir også ein stor kontrast til måten dei to andre elevane opplever situasjonen. Språket er vakkert, lyrisk, og det gir ei levande og annleis skildring.
Anbefalast.
Sjå også omtalane mine av Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz - som også er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og Søkeord: Ayotzintli - som fekk Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2010.
Gro, Tine og Beathe har også blogga om Zweet.
Komande tysdag er eg så heldig at eg og ei av norskklassene mine skal få vere med på lanseringa av boka saman med forfattaren. Vi har førebudd oss ved å lese og reflektere, og vi skal få stille spørsmål til Kaldhol. Eg skal ikkje røpe kva elevane mine meiner om boka før tysdag, men tar det i eit eige innlegg neste veke.
Edit: Spesielt interesserte kan lese om boklanseringa her.
Leseeksemplar fått av Samlaget.
Merkelig vær i Tokyo
Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo, 196 sider. Oversatt av Magne Tørring, MNO
Ifølge forlaget er forfatteren av denne boken Japans fremste kvinnelige forfatter. Likte du filmen Lost in Translation? Da vil du elske denne. Er du derimot en av de som mener at filmen er tam og ikke handler om noe, styr unna. Jeg likte selvsagt filmen og elsket denne boka. Altså, det er jo bare å ta en titt på omslaget. Det går ikke an å ikke ha lyst til å lese denne. Etter å ha sett dette omslaget diverse steder på nettet, i tillegg til å bli anbefalt å lese den (takk, Birte!) tok jeg omsider fatt og lånte boka. Det er jeg veldig glad for.
Merkelig vær i Tokyo handler om 38 år gamle Tsukiko som ofte går på bar og drikker. Helt alene. En dag treffer hun tilfeldigvis på den 30 år eldre Sensei. Han var læreren hennes på videregående, men er nå pensjonert og ferdes også mye alene på bar. Tsukiko er en uavhengig sjel og foretrekker det sånn. Hun var i sin tid en uinteressert elev, og husker heller ikke hva den eldre læreren heter. Det er derfor hun kaller ham sensei, som betyr lærer på japansk. Sensei kaller henne konsekvent frøken Tsukiko. Hun og Sensei støter stadig på hverandre, og hun oppdager at hun begynner å se fram til disse tilfeldighetene. De trives i hverandres selskap, og tilbringer stadig mer tid sammen. De gjør ikke så mye ut av det; bestiller mat og drikke over en lavmælt samtale, og går etterhvert hver til sitt.
Noe slikt ville aldri Sensei ha sagt, tenkte jeg. Brått gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tenkt på ham på en stund. Nede i baren hadde han virket så forsvinnende langt borte.
I likhet med filmen, er det en relativ flat spenningskurve (som min mann så pent ville ha sagt det), men det er nettopp det som driver det fremover og gjør det hele så usigelig spennende. Vi får ikke vite så mye konkret om Tsukiko og Sensei, som om diverse matretter og glimt av Japan. Detaljene rundt gir oss likevel et innblikk i dette subtile fellesskapet. Boken har en diffus atmosfære over seg, som får en inntrengende virkning på leseren. Språket har en enkel, men svært gjennomført stil, og forfatteren unngår elegant alle sukkerklisjeer. Nettopp derfor er dette forholdet så interessant. Jeg fikk lyst til å se Lost in Translation igjen. Jeg fikk også veldig lyst på japansk mat.
Anbefales.
Rose-Marie har også blogget om boka.
Ifølge forlaget er forfatteren av denne boken Japans fremste kvinnelige forfatter. Likte du filmen Lost in Translation? Da vil du elske denne. Er du derimot en av de som mener at filmen er tam og ikke handler om noe, styr unna. Jeg likte selvsagt filmen og elsket denne boka. Altså, det er jo bare å ta en titt på omslaget. Det går ikke an å ikke ha lyst til å lese denne. Etter å ha sett dette omslaget diverse steder på nettet, i tillegg til å bli anbefalt å lese den (takk, Birte!) tok jeg omsider fatt og lånte boka. Det er jeg veldig glad for.
Merkelig vær i Tokyo handler om 38 år gamle Tsukiko som ofte går på bar og drikker. Helt alene. En dag treffer hun tilfeldigvis på den 30 år eldre Sensei. Han var læreren hennes på videregående, men er nå pensjonert og ferdes også mye alene på bar. Tsukiko er en uavhengig sjel og foretrekker det sånn. Hun var i sin tid en uinteressert elev, og husker heller ikke hva den eldre læreren heter. Det er derfor hun kaller ham sensei, som betyr lærer på japansk. Sensei kaller henne konsekvent frøken Tsukiko. Hun og Sensei støter stadig på hverandre, og hun oppdager at hun begynner å se fram til disse tilfeldighetene. De trives i hverandres selskap, og tilbringer stadig mer tid sammen. De gjør ikke så mye ut av det; bestiller mat og drikke over en lavmælt samtale, og går etterhvert hver til sitt.
Noe slikt ville aldri Sensei ha sagt, tenkte jeg. Brått gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tenkt på ham på en stund. Nede i baren hadde han virket så forsvinnende langt borte.
I likhet med filmen, er det en relativ flat spenningskurve (som min mann så pent ville ha sagt det), men det er nettopp det som driver det fremover og gjør det hele så usigelig spennende. Vi får ikke vite så mye konkret om Tsukiko og Sensei, som om diverse matretter og glimt av Japan. Detaljene rundt gir oss likevel et innblikk i dette subtile fellesskapet. Boken har en diffus atmosfære over seg, som får en inntrengende virkning på leseren. Språket har en enkel, men svært gjennomført stil, og forfatteren unngår elegant alle sukkerklisjeer. Nettopp derfor er dette forholdet så interessant. Jeg fikk lyst til å se Lost in Translation igjen. Jeg fikk også veldig lyst på japansk mat.
Anbefales.
Rose-Marie har også blogget om boka.
Det frosten tok
Kari Nygaard: Det frosten tok, 378 sider
Det frosten tok tar utgangspunkt i en hendelse fra 1811, hvor lokale bønder gikk til angrep mot sørsamiske familier på Gausdalsvidda. De stjal 392 tamrein som de deretter slaktet. Flere av samene mistet derfor livsgrunnlaget sitt og ble gående på legd, mens mange av bøndene måtte betale så høye erstatningssummer at de ikke lenger hadde råd til å beholde gårdene sine. I romanen møter vi samejenta Marjja, som mister alt da all reinen deres brutalt blir slaktet. På den motsatte siden følger vi Lea, hvis mann var en av bøndene som ledet angrepet på folket til Marjja. Mer elendighet følger, og uten å røpe så mye kan jeg avsløre at livene til disse to kvinnene etterhvert vikles inn i hverandre. De står på hver sin side av konflikten, men bestemmer seg for å stå sammen, noe som ikke blir tatt godt imot av øvrigheten.
Jeg må innrømme at det overrasket meg da jeg så at dette er samme forfatteren som skrev Reisen til Bella Coola. Jeg ser fremdeles likheter i både språk og handling, men det er likevel en forbedring. Ikke at den forrige boken var dårlig, men karakterene var hakket mer typete og språket hadde et større preg av kiosklitteratur. Men jeg ser av omtalen min at jeg likte boka. Omslaget var det verre med. Noe så kjedelig og platt. Denne gangen synes jeg omslaget er mye bedre, rett og slett estetisk vakkert å se på. Det innbyr om ikke annet mye mer til lesing.
Også denne gangen assosierte jeg handling og språk med serieromanene jeg pleide å hengi meg til i min ungdom. Jeg leste serier som Livets døtre og Sagaen om isfolket med stor innlevelse, og må medgi at jeg kjente på den "nostalgiske" lesegleden da jeg drømte meg bort i Det frosten tok. Marjja og Lea er to sterke kvinner, og der Marjja er klarsynt og snarrådig er Lea mer naiv og tradisjonsbunden. Fortelleren gir ikke mye rom for tolkning, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette vil ende. Men det er likevel underholdende. Du får et innblikk i viktig historie sett fra to ulike ståsted, kunnskap om den harde tilværelsen krydret med overtro og naturmedisin. Jeg likte boka og har allerede lånt den videre.
Anbefales.
Tine har også blogget om boka.
Leseeksemplar fra Aschehoug.
Det frosten tok tar utgangspunkt i en hendelse fra 1811, hvor lokale bønder gikk til angrep mot sørsamiske familier på Gausdalsvidda. De stjal 392 tamrein som de deretter slaktet. Flere av samene mistet derfor livsgrunnlaget sitt og ble gående på legd, mens mange av bøndene måtte betale så høye erstatningssummer at de ikke lenger hadde råd til å beholde gårdene sine. I romanen møter vi samejenta Marjja, som mister alt da all reinen deres brutalt blir slaktet. På den motsatte siden følger vi Lea, hvis mann var en av bøndene som ledet angrepet på folket til Marjja. Mer elendighet følger, og uten å røpe så mye kan jeg avsløre at livene til disse to kvinnene etterhvert vikles inn i hverandre. De står på hver sin side av konflikten, men bestemmer seg for å stå sammen, noe som ikke blir tatt godt imot av øvrigheten.
Jeg må innrømme at det overrasket meg da jeg så at dette er samme forfatteren som skrev Reisen til Bella Coola. Jeg ser fremdeles likheter i både språk og handling, men det er likevel en forbedring. Ikke at den forrige boken var dårlig, men karakterene var hakket mer typete og språket hadde et større preg av kiosklitteratur. Men jeg ser av omtalen min at jeg likte boka. Omslaget var det verre med. Noe så kjedelig og platt. Denne gangen synes jeg omslaget er mye bedre, rett og slett estetisk vakkert å se på. Det innbyr om ikke annet mye mer til lesing.
Også denne gangen assosierte jeg handling og språk med serieromanene jeg pleide å hengi meg til i min ungdom. Jeg leste serier som Livets døtre og Sagaen om isfolket med stor innlevelse, og må medgi at jeg kjente på den "nostalgiske" lesegleden da jeg drømte meg bort i Det frosten tok. Marjja og Lea er to sterke kvinner, og der Marjja er klarsynt og snarrådig er Lea mer naiv og tradisjonsbunden. Fortelleren gir ikke mye rom for tolkning, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette vil ende. Men det er likevel underholdende. Du får et innblikk i viktig historie sett fra to ulike ståsted, kunnskap om den harde tilværelsen krydret med overtro og naturmedisin. Jeg likte boka og har allerede lånt den videre.
Anbefales.
Tine har også blogget om boka.
Leseeksemplar fra Aschehoug.
Din, alltid
Gøhril Gabrielsen: Din, alltid, 203 sider
Eg kan like godt seie det, først som sist. Dette er den sterkaste, fælslegaste boka eg har lese i år. Dette er ei av desse historiene som kryp under huda og festar seg. For alltid.
Din, alltid fortel om ei jente som bur saman med mor, far og veslebror. Mor og far har eit intenst forhold, dei viser kjærleik og hat om kvarandre og ensar knapt jenta si. Ho er mest som ein tilskodar i livet deira. Når jenta er tolv år, blir veslebror fødd og ho får ein rival i sin konstante søken etter merksemd frå foreldra. Men ho får òg ein å vise omsorg for. Ho får byte bleie og stelle han, og opplever meistring. Mor stolar på at ho greier det og kallar henne den vesle hjelparen sin. Så feilar ho grundig.
Og i mors og fars hemmelige sfære av lidenskap, skjærer ungens hyl inn så jeg kan se de to avblomstre i hverandres nærhet.
Mor og far kranglar mykje, veslebror græt enda meir. Jenta er berre eit born, men er vand med å ta seg av veslebror. Ein dag kranglar mor og far som vanleg, og jenta tar eit val som får fatale følgjer og skal påverke alt ho gjer seinare i livet.
Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, det som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.
Ikkje berre historia, men språket er så velskrive, så godt komponert at eg må lese om og om att, ta innover meg setningane. Dei sterke skildringane sett meg fullstendig ut, gjer meg så tankefull og redd. Det er ei forteljing med ei fiktiv og dramatisk hending, men likevel kunne dette ha vore sant. Romanen seier noko allment om det å vere i eit avhengighetsforhold til opphavet sitt. Jenta skal for alltid vere under mora sitt grep, forsøke å bøte på det ho har gjort. Alltid hungre etter mora si godkjenning. Når jenta blir vaksen får ho mora si merksemd, ho blir endeleg sett. Men heller ikkje no er det ho gjer bra nok, aldri er det bra nok. Jenta ofrar kjærleiken, livet sitt, for å vere hos mora og pleie henne. Ein dag får ho greie på noko som kunne ha endra alt og bestemmer seg for å ta tilbake det tapte. Men er det for seint? Kan ho greie å lausrive seg frå mora? Vil det vere eit riktig val etter alle desse åra?
Jeg vil ha ytringer, uttalelser som kan befri meg fra henne, jeg vil bli løst fra løgnen som altfor lenge har bundet oss sammen.
Eg sit att med mange tankar og fleire spørsmål. Ein familie har gått i oppløysing, men kva hadde blitt utfallet dersom den grufulle hendinga ikkje hadde skjedd? Kven er eigentleg offeret og kven har skulda? Kva må eigentleg til for at det skal vere lov til å bryte med foreldra våre? Er blod alltid tjukkare enn vatn?
Særs god bok. Anbefalast.
Lesareksemplar frå Aschehoug.
Les gjerne Ellikken, Stine og Solgunn sine omtalar.
Eg kan like godt seie det, først som sist. Dette er den sterkaste, fælslegaste boka eg har lese i år. Dette er ei av desse historiene som kryp under huda og festar seg. For alltid.
Din, alltid fortel om ei jente som bur saman med mor, far og veslebror. Mor og far har eit intenst forhold, dei viser kjærleik og hat om kvarandre og ensar knapt jenta si. Ho er mest som ein tilskodar i livet deira. Når jenta er tolv år, blir veslebror fødd og ho får ein rival i sin konstante søken etter merksemd frå foreldra. Men ho får òg ein å vise omsorg for. Ho får byte bleie og stelle han, og opplever meistring. Mor stolar på at ho greier det og kallar henne den vesle hjelparen sin. Så feilar ho grundig.
Og i mors og fars hemmelige sfære av lidenskap, skjærer ungens hyl inn så jeg kan se de to avblomstre i hverandres nærhet.
Mor og far kranglar mykje, veslebror græt enda meir. Jenta er berre eit born, men er vand med å ta seg av veslebror. Ein dag kranglar mor og far som vanleg, og jenta tar eit val som får fatale følgjer og skal påverke alt ho gjer seinare i livet.
Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, det som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.
Ikkje berre historia, men språket er så velskrive, så godt komponert at eg må lese om og om att, ta innover meg setningane. Dei sterke skildringane sett meg fullstendig ut, gjer meg så tankefull og redd. Det er ei forteljing med ei fiktiv og dramatisk hending, men likevel kunne dette ha vore sant. Romanen seier noko allment om det å vere i eit avhengighetsforhold til opphavet sitt. Jenta skal for alltid vere under mora sitt grep, forsøke å bøte på det ho har gjort. Alltid hungre etter mora si godkjenning. Når jenta blir vaksen får ho mora si merksemd, ho blir endeleg sett. Men heller ikkje no er det ho gjer bra nok, aldri er det bra nok. Jenta ofrar kjærleiken, livet sitt, for å vere hos mora og pleie henne. Ein dag får ho greie på noko som kunne ha endra alt og bestemmer seg for å ta tilbake det tapte. Men er det for seint? Kan ho greie å lausrive seg frå mora? Vil det vere eit riktig val etter alle desse åra?
Jeg vil ha ytringer, uttalelser som kan befri meg fra henne, jeg vil bli løst fra løgnen som altfor lenge har bundet oss sammen.
Eg sit att med mange tankar og fleire spørsmål. Ein familie har gått i oppløysing, men kva hadde blitt utfallet dersom den grufulle hendinga ikkje hadde skjedd? Kven er eigentleg offeret og kven har skulda? Kva må eigentleg til for at det skal vere lov til å bryte med foreldra våre? Er blod alltid tjukkare enn vatn?
Særs god bok. Anbefalast.
Lesareksemplar frå Aschehoug.
Les gjerne Ellikken, Stine og Solgunn sine omtalar.
I beste mening
Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening, 221 sider
Helene opplevde mye vondt i barndommen, og flyttet derfor til Anna og Helge da hun var tolv år. Nå er hun voksen og har flyttet tilbake til hjemstedet i håp om å redde ekteskapet med Karl.
En kan kanskje si at tittelen på denne boken oppsummerer Helenes intensjoner i alt hun foretar seg. Hun forsøker så godt hun kan å ha et godt forhold til de rundt seg, men ender med å skyve bort flere av dem. Hun gjør det i beste mening og har et sterkt ønske om å høre til, men har en indre uro som skaper vansker. Det tar lang tid før hun finner seg til rette hos Anna og Helge. Hun greier aldri helt å løsrive seg fra følelsen av å være en gjest hos dem, en fremmed.
Når hun flytter ut for å studere blir hjemreisene stadig færre, og distansen mellom dem øker gradvis. Til slutt går det nesten fem år før hun ser Anna igjen. Helge har gått bort. Når Helene selv får barn, blir hun konfrontert med fortiden sin som fosterbarn. Vil hun ha nok tid og rom for sine barn?
I studietiden har hun ingen nære venninner. Hun har et par kjærester, men det går ikke lang tid før hun gjør det slutt. Det er som om hun aner at det er midlertidig, og dermed like godt å bryte før det rekker å utvikle seg til noe mer. Hun har vanskelig for å åpne seg, og deler minst mulig om fortiden sin. Tiden før Anna og Helge tillater hun seg sjelden å tenke på. Det blir for vondt.
Jeg sa at jeg ikke likte å snakke om det, selv om sannheten var at jeg ikke pleide å snakke om det. Anna visste jo alt, og så tenkte jeg at det var nok.
Boken kaster lys over viktige tema, som det å skape rom for gode relasjoner. I dag er behovet for fosterhjem større enn noensinne. Som lærer i videregående skole opplever jeg at psykiske problemer hos ungdom er økende. Samtidig er det stadig nedskjæringer i tilbudet om helsesøster i skolen. De unge sliter ofte med å finne seg til rette, og de trenger å prate med godkjent helsepersonell. Ungdom trenger å bli sett.
Og tanken vokste og tok over for alle andre tanker. Jeg har ingen, tenkte jeg. Og hva er egentig vitsen da, når jeg ikke har noen?
I beste mening er en utrolig fin og skjør roman. Forfatteren skildrer kommunikasjonen mellom mennesker. Hun har evnen til å se forbi det åpenbare, og legger mye usagt mellom linjene. Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha observert hvor inderlig Helene ønsker, men ikke greier, å ta imot hengivenhet, og må nikke ettertenksomt når hun skildrer irritasjonen Helene kan få overfor enkelte mennesker. Hun ser dem. Denne romanen kommer til å sitte lenge i meg.
Jeg likte også veldig godt den forrige romanen hennes, Hvis noen ser meg nå.
Anbefales varmt.
Lesereksemplar fått av Cappelen Damm.
Helene opplevde mye vondt i barndommen, og flyttet derfor til Anna og Helge da hun var tolv år. Nå er hun voksen og har flyttet tilbake til hjemstedet i håp om å redde ekteskapet med Karl.
En kan kanskje si at tittelen på denne boken oppsummerer Helenes intensjoner i alt hun foretar seg. Hun forsøker så godt hun kan å ha et godt forhold til de rundt seg, men ender med å skyve bort flere av dem. Hun gjør det i beste mening og har et sterkt ønske om å høre til, men har en indre uro som skaper vansker. Det tar lang tid før hun finner seg til rette hos Anna og Helge. Hun greier aldri helt å løsrive seg fra følelsen av å være en gjest hos dem, en fremmed.
Når hun flytter ut for å studere blir hjemreisene stadig færre, og distansen mellom dem øker gradvis. Til slutt går det nesten fem år før hun ser Anna igjen. Helge har gått bort. Når Helene selv får barn, blir hun konfrontert med fortiden sin som fosterbarn. Vil hun ha nok tid og rom for sine barn?
I studietiden har hun ingen nære venninner. Hun har et par kjærester, men det går ikke lang tid før hun gjør det slutt. Det er som om hun aner at det er midlertidig, og dermed like godt å bryte før det rekker å utvikle seg til noe mer. Hun har vanskelig for å åpne seg, og deler minst mulig om fortiden sin. Tiden før Anna og Helge tillater hun seg sjelden å tenke på. Det blir for vondt.
Jeg sa at jeg ikke likte å snakke om det, selv om sannheten var at jeg ikke pleide å snakke om det. Anna visste jo alt, og så tenkte jeg at det var nok.
Boken kaster lys over viktige tema, som det å skape rom for gode relasjoner. I dag er behovet for fosterhjem større enn noensinne. Som lærer i videregående skole opplever jeg at psykiske problemer hos ungdom er økende. Samtidig er det stadig nedskjæringer i tilbudet om helsesøster i skolen. De unge sliter ofte med å finne seg til rette, og de trenger å prate med godkjent helsepersonell. Ungdom trenger å bli sett.
Og tanken vokste og tok over for alle andre tanker. Jeg har ingen, tenkte jeg. Og hva er egentig vitsen da, når jeg ikke har noen?
I beste mening er en utrolig fin og skjør roman. Forfatteren skildrer kommunikasjonen mellom mennesker. Hun har evnen til å se forbi det åpenbare, og legger mye usagt mellom linjene. Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha observert hvor inderlig Helene ønsker, men ikke greier, å ta imot hengivenhet, og må nikke ettertenksomt når hun skildrer irritasjonen Helene kan få overfor enkelte mennesker. Hun ser dem. Denne romanen kommer til å sitte lenge i meg.
Jeg likte også veldig godt den forrige romanen hennes, Hvis noen ser meg nå.
Anbefales varmt.
Lesereksemplar fått av Cappelen Damm.